Å være i et forhold når man sliter psykisk.. Noen med erfaring?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med en mann i over tre år nå, som på mange måter er fantastisk. Vi er så heldig å ha en liten sønn på ett år sammen, og giftet oss også ganske nylig.

Tre måneder etter fødsel opplever jeg en nedtur som varer nokså lenge. Denne psykiske nedturen varte helt frem til jeg begynte å jobbe igjen etter mammapermisjonen, for nesten to måneder siden. Dette påvirket forholdet vårt i negativ retning, og vi gikk runder til familievernkontoret og det som var. Fant ut at jeg skulle prøve å få henvisning til psykolog via fastlegen min. Dette gikk heldigvis utrolig fort, og bare to-tre uker senere fikk jeg time til psykolog på psykiatrisk avdeling på sykehuset.

Jeg har hatt tre timer der, der jeg har pratet om de største utfordringene mine samt at psykologen har prøvd å kartlegge meg. Etter disse timene opplever jeg nok en nedtur. Sitter midt i den nå..

Det vi sliter mest med jeg og mannen i forholdet vårt, er at vi ikke prater ordentlig sammen. Jeg klarer ikke åpne meg for ham. Og han prater heller ikke noe særlig om følelsene sine med meg. Slik er han, har jeg funnet ut.. Jeg har de siste dagene prøvd å overgå meg selv, og har fortalt ham om mine innerste tanker. Som om jeg ikke føler livet er verdt å leve. Det var i senga på kvelden jeg fortalte dette, og da snudde han seg bare og sovna etter hvert. Uten å si et eneste støttende ord. Igår kveld fortalte jeg ham om noe som plaget meg, og da gikk han rett til sengs uten også å si et ord.

Jeg har forståelse for at dette er vanskelig for ham, å stå midt oppi all denne dritten. Men det at han bare snur ryggen til meg når jeg trenger ham, synes jeg er skikkelig kjipt.

Kan vel si at problemene mine handler mye om selvbilde mitt, som er helt ødelagt. Jeg har ifølge psykologen min et helt skeivt bilde av meg selv. Jeg er ekstremt streng med meg selv, ifølge henne. Dette ødelegger forholdet vårt på mange måter, da særlig det knyttet til intimitet.

Jeg sammenligner meg veldig med hans eks, som jeg møter av rene tilfeldigheter så og si over alt, siden vi bor nært hverandre. Hver gang dette skjer, får jeg et godt fall nede i grøftekjelleren. Føler meg som henne som han tok til seg, da forholdet til eksen gikk skeis. En god nummer to, kan jeg kalle det det? Både han og familien uttrykker dette både indirekte og direkte. Disse tankene at jeg sammenligner meg med henne har gått over stokk og stein. Tenker på det store deler av dagen...

Orker ikke disse tankene lenger. Er så sliten, alt er så mørkt..

Også forholdet ser mørkt ut akkurat her og nå..

Noen andre med erfaringer eller innspill?

Anonym poster: f3e00eb4df061c66b88658e839ffee28

Anonym poster: f3e00eb4df061c66b88658e839ffee28

[AnonymBruker]

Kan det være aktuelt å flytte et lite stykke for å unngå å se henne over alt?

Anonym poster: f16e26365c128b02fe6d25b147ca32f5

[AnonymBruker]

Ifølge mannen er det ikke det, da han har jobben sin i nærheten.

Anonym poster: f3e00eb4df061c66b88658e839ffee28

[Gamerfrue]

off da, det første jeg tenker når jeg leser dette, er at du anstrenger deg og prøver hardt å åpne deg, men du åpner opp for litt feil ting. Han er ikke vant til å høre slike ting fra deg, og det at du plutselig sender en bombe i trynet hans og forteller at du "ikke føler livet er verdt å leve", så skjønner jeg at han får litt sjokk og reagerer med å grave seg ned - fordi dere ikke er helt vant til å åpne dere på den måten.

Jeg foreslår derfor at det neste du åpner deg om, er måten han tar i mot de opplysningene du virkelig jobber for å snakke om! Det vil si at du forteller ham at du ønsker en reaksjon på det du sier, og at det vil hjelpe deg med ting, og at det vil gjøre det lettere. Du kan jo også prøve å fortelle ham at du ønsker en mer åpen samtale fra hans side også, men det er jo noe dere må være to om.

Lykke lykke til, skjønner at dette er vanskelig !

[Gjest Andre]

Hei du snille reflekterte dame, jeg føler virkelig med deg, jeg er en mann på 37 år med en kjæreste som har samme utfordring som deg vi har 3 barn sammen.

Det er fult mulig og elske og leve med ei jente som sliter psykisk, vi har gjort det i snart 20 år.

Det er utrolig vanskelig og skjønne og forstå en eller ei som har slike problemer som du om en ikke har følt slikt på kroppen selv, jeg har aldri følt slike utfordringer men jeg har liksom følt at om jeg holder driften av hjemmet så slipper hun og tenke på ungene iallefall, men jeg kan skjønne mannen din litt men syntes han ikke er veldig snill med deg, det kan skyldes at han er sliten selv eller han er "lei" all ansvaret selv men uansett så må han støtte deg.

Leste du. Ikke hadde det så bra nå men du skal alltid vite at det alltid går over, kanskje du kan finne en venn eller venninne som du kan "bruke" om mannen din ikke skjønner dette ? Det er viktig at du forteller mannen din om dette, ta han med til psykologen din en gang kanskje og fortell hva du føler da får du iallefall svar fra han.

Uansett føler masse med deg.

Lykke til og husk det går over jeg vet.

[Gjest doktor]

Her er det liv laga.

Men. Den dialogen dere trenger handler om følelser og behov, og hvordan kunne formidle disse og ta disse i imot. Selvmordstanker er ikke så lett for en samboer å få i fanget - og det er leit om det man egentlig kjenner på er at man føler seg alene og trenger en klem. Så - du må komme til sakens kjerne, ikke gå rundt grøten. Det handler ikke om dama til eksen. Det her handler om deg, ditt forhold til deg selv og til andre (og kanskje om ham). men du kan jo begynne å bli litt bedre venn med deg selv. Det er jævlig viktig kjære, må elske deg selv om du liker det eller ikke (som regel begynner en å like det etter en stund). Og snakk med psykologen. Du kan trenge en sparringpartner.

Love!

Har vært sammen med en mann i over tre år nå, som på mange måter er fantastisk. Vi er så heldig å ha en liten sønn på ett år sammen, og giftet oss også ganske nylig.

Tre måneder etter fødsel opplever jeg en nedtur som varer nokså lenge. Denne psykiske nedturen varte helt frem til jeg begynte å jobbe igjen etter mammapermisjonen, for nesten to måneder siden. Dette påvirket forholdet vårt i negativ retning, og vi gikk runder til familievernkontoret og det som var. Fant ut at jeg skulle prøve å få henvisning til psykolog via fastlegen min. Dette gikk heldigvis utrolig fort, og bare to-tre uker senere fikk jeg time til psykolog på psykiatrisk avdeling på sykehuset.

Jeg har hatt tre timer der, der jeg har pratet om de største utfordringene mine samt at psykologen har prøvd å kartlegge meg. Etter disse timene opplever jeg nok en nedtur. Sitter midt i den nå..

Det vi sliter mest med jeg og mannen i forholdet vårt, er at vi ikke prater ordentlig sammen. Jeg klarer ikke åpne meg for ham. Og han prater heller ikke noe særlig om følelsene sine med meg. Slik er han, har jeg funnet ut.. Jeg har de siste dagene prøvd å overgå meg selv, og har fortalt ham om mine innerste tanker. Som om jeg ikke føler livet er verdt å leve. Det var i senga på kvelden jeg fortalte dette, og da snudde han seg bare og sovna etter hvert. Uten å si et eneste støttende ord. Igår kveld fortalte jeg ham om noe som plaget meg, og da gikk han rett til sengs uten også å si et ord.

Jeg har forståelse for at dette er vanskelig for ham, å stå midt oppi all denne dritten. Men det at han bare snur ryggen til meg når jeg trenger ham, synes jeg er skikkelig kjipt.

Kan vel si at problemene mine handler mye om selvbilde mitt, som er helt ødelagt. Jeg har ifølge psykologen min et helt skeivt bilde av meg selv. Jeg er ekstremt streng med meg selv, ifølge henne. Dette ødelegger forholdet vårt på mange måter, da særlig det knyttet til intimitet.

Jeg sammenligner meg veldig med hans eks, som jeg møter av rene tilfeldigheter så og si over alt, siden vi bor nært hverandre. Hver gang dette skjer, får jeg et godt fall nede i grøftekjelleren. Føler meg som henne som han tok til seg, da forholdet til eksen gikk skeis. En god nummer to, kan jeg kalle det det? Både han og familien uttrykker dette både indirekte og direkte. Disse tankene at jeg sammenligner meg med henne har gått over stokk og stein. Tenker på det store deler av dagen...

Orker ikke disse tankene lenger. Er så sliten, alt er så mørkt..

Også forholdet ser mørkt ut akkurat her og nå..

Noen andre med erfaringer eller innspill?

Anonym poster: f3e00eb4df061c66b88658e839ffee28

Anonym poster: f3e00eb4df061c66b88658e839ffee28

[Gjest dep]

Jeg vet at dette tærer på forholdet. Jeg er en mann som har hatt depresjon pga mye uflaks etc igjennom mange år. Da jeg ble sammen med en dame, forsvant dette, trodde jeg inntil det kom tilbake. Det gikk ut over forholdet da hun ikke var støttende mot meg, noe som gjorde meg bare mer deprimert. Hun gjorde det slutt selv om jeg aldri har gjort noe som helst vondt mot henne. Hun taklet det ikke. Håper alt ordner seg for deg, jeg føler med deg.

Stor klem

[AnonymBruker]

Takk for svar og synspunkt.

Å lære å like seg selv ja. Vet jo at det er det som må til, og det man jobber med fra psykologisk hold. Samt det å prøve å tenke annerledes. Høres jo veldig lett ut, men ser på det som totalt urealistisk akkurat nå, for nå er disse tankene så veldig dominerende.

Psykologen min trodde at jeg oppholdt meg i et "klima" der det å være streng med seg selv og ha nedverdigende tanker blir veldig lett å tenke.

Akkurat nå er det å forlate mannen og hans klima det jeg ser på som eneste utvei for å bli frisk.. Men håper jeg kommer på bedre tanker. For han er jo igrunn bare snill og god, mannen min...

Anonym poster: f3e00eb4df061c66b88658e839ffee28

[AnonymBruker]

Jeg hadde reagert masse om min mann bare snudde ryggen til meg når jeg fortalte at livet er så tungt at døden er en utvei. Synes det sier en del om han. Det skal du ikke bare la passere uten å få en forklaring. Min mannhadde grått på mine vegne og møtt meg med medfølelse.

Anonym poster: 77ecb7aa12670efcb5298d31255fb591

[Gjest lecter]

Jeg sliter psykosk og var for litt over et år siden lagt inn, går fortsatt i terapi. Møtte noen mnd senere erdens beste fyr som jeg nå bor sammen med. Psykologen jeg går til har fåreslått at han kan vete med på en samtale. Hadde kanskje vert en god ide for deg å ha han med på en sån samtale?

[AnonymBruker]

Jo, det har psykologen min nevnt såvidt også. Jeg har også tenkt tanken på å ta ham med til terapitime, men på en annen side så er det jo en del av det jeg sliter med.. Nemlig å slippe ham innpå meg, å åpne meg for ham samt å akseptere meg selv som jeg er.. Det å ta ham med tror jeg blir anspent, stressende og ikke minst for intimt rett og slett...

Anonym poster: f3e00eb4df061c66b88658e839ffee28

[Gjest lecter]

Skjønner veldig godt hva du mener. Min samboer har ikke følt behov for å vere med,og d er jeg egentlig veldig glad for. Men tilbude står der om han skulle trenge det.Hvor lenge har dere vert sammen?

[AnonymBruker]

Vært sammen i litt over tre år.

Anonym poster: f3e00eb4df061c66b88658e839ffee28

[AnonymBruker]

Jo, det har psykologen min nevnt såvidt også. Jeg har også tenkt tanken på å ta ham med til terapitime, men på en annen side så er det jo en del av det jeg sliter med.. Nemlig å slippe ham innpå meg, å åpne meg for ham samt å akseptere meg selv som jeg er.. Det å ta ham med tror jeg blir anspent, stressende og ikke minst for intimt rett og slett...

Anonym poster: f3e00eb4df061c66b88658e839ffee28

Hva med å supplere med parterapi?

Anonym poster: 1656926ea3c24772cea4ee0f975aa1f2

[Gjest lecter]

snakk med psykologen din på forhond så han eller henne vet hva som er greit og hva som blir vanskelig å ta opp med med han der?

[AnonymBruker]

Hos oss er det jeg som ikke alltid har det så bra psykisk. Min bedre halvdel ønsker ikke å høre på meg dersom det er noe negativt, så jeg prøver så godt jeg kan å holde kjeft. Prøver å ikke la han se tårene mine. Heldigvis er det ikke slik hele tiden. Vi har gode øyeblikk også.

Anonym poster: 4de05e910ac4fdeccd4ad9251ca8d177

[AnonymBruker]

Jeg hadde IKKE syntes det var greit hvis mannen min hadde snudd ryggen til meg når jeg har det vanskelig.

Jeg sliter mye psykisk og har gått til psykolog i fem år, har vært selvskader, hatt spiseforstyrrelser og har en posttraumatisk stresslidelse som fremdeles er ganske hemmende for meg. Det er en utfordring for forholdet, men jeg synes vi har taklet det veldig fint. Han lytter, støtter og stiller spørsmål hvis det er noe han ikke helt forstår. Og jeg forventer ikke at han skal forstå i det hele tatt, men jeg synes det er godt å vite at han aksepterer meg for den jeg er.

Jeg har samme problemet som deg når det gjelder eksen hans, jeg sammenligner meg med henne og tenker mye på hvordan de hadde det sammen. Jeg møter henne ofte og jeg tenker hele tiden at hun er bedre enn meg, penere enn meg osv. Dette henger helt klart sammen med selvbildet mitt som er helt på bånn, så jeg jobber mye med å "bli venn med meg selv". Har en lei uvane med å rakke ned på meg selv, og det tærer virkelig på forholdet fordi jeg krever mye bekreftelse fra kjæresten for at jeg skal føle meg trygg på at han synes jeg er bra nok og at det er meg han vil ha. Føler meg også som nr 2, siden det var hun som gjorde det slutt med han...lett for meg å tenke at han egentlig fremdeles vil ha henne.

Uansett så synes jeg du skal ta han med til psykologen, selv om du synes det er vanskelig. Skjønner godt at du synes det blir for intimt å slippe han innpå deg, men ærlig talt så synes jeg man bør kunne være såpass åpne og ærlige med hverandre i et forhold, man skal jo trossalt støtte hverandre? Og ha en samboer som ikke godtok mine problemer, eller som kanskje ikke visste noe om dem i det hele tatt, ville vel egentlig bare gjort problemene mine enda verre...og det er jo ikke det en kjæreste er til?

Anonym poster: 4a8fb113e80d49b298fac113fd5d21c0

[Kano]

Det vi sliter mest med jeg og mannen i forholdet vårt, er at vi ikke prater ordentlig sammen. Jeg klarer ikke åpne meg for ham. Og han prater heller ikke noe særlig om følelsene sine med meg. Slik er han, har jeg funnet ut.. Jeg har de siste dagene prøvd å overgå meg selv, og har fortalt ham om mine innerste tanker. Som om jeg ikke føler livet er verdt å leve. Det var i senga på kvelden jeg fortalte dette, og da snudde han seg bare og sovna etter hvert. Uten å si et eneste støttende ord. Igår kveld fortalte jeg ham om noe som plaget meg, og da gikk han rett til sengs uten også å si et ord.

Orker ikke disse tankene lenger. Er så sliten, alt er så mørkt..

Også forholdet ser mørkt ut akkurat her og nå..

Noen andre med erfaringer eller innspill?

Ser du allerede har fått mange gode råd, så skal ikke gjenta alle de, men virker som at å ta han med til psykologen kan være en god ide for å gjøre det lettere for begge å åpne seg mer til hverandre.

Ville egentlig bare svare på det du skrev om at han bare snur seg vekk og ikke svarer. Jeg har hatt lignende erfaringer selv med min kjæreste som jeg er sammen med nå, når jeg har fortalt ting som enten er veldig alvorlig eller er om ting som han ikke har noe særlig erfaring med. Når jeg sitter og gråter og han jeg elsker ikke svarer er jo det noe av det verste man kan oppleve, spesielt med tanke på hvor sårbar man allerede er. Nå er ikke mine problemer like alvorlige som dine, og vi har ikke barn, noe som gjør hverdagen lettere for begge, og i tillegg er jeg veldig opptatt av kommunikasjon, så for oss går det bedre hver gang vi snakker om ting. Det jeg har gjort når jeg ikke har fått en respons, er å spørre han hvorfor han ikke sier noe; det kan kanskje være for konfronterende eller avskrekkende for noen, men funker for meg så lenge jeg er forsiktig med å spørre på en for agressiv måte. Det som har skjedd flere ganger er at han også begynner å gråte, og at grunnen til at han ikke sa noe var fordi han ikke visste hva han skulle si, og han ble veldig lei seg selv og kanskje var mest opptatt av å ikke gjøre det verre ved å si noe feil, og ikke begynne å gråte (fordi han er mann? eller fordi han ikke er vant til å vise følelser). Så de gangene jeg først har blitt kjempelei meg fordi han virker som han ikke bryr seg om meg, viser det seg likevel at han bryr seg mer enn jeg trodde i utgangspunktet.

Derfor tror jeg det viktigste er at dere kan begynne å kommunisere best mulig fortest mulig (men ikke stress med det), og kanskje det å ta ham med til psykologen kan gjøre dette letttere

[AnonymBruker]

Jeg har samme problemet som deg når det gjelder eksen hans, jeg sammenligner meg med henne og tenker mye på hvordan de hadde det sammen. Jeg møter henne ofte og jeg tenker hele tiden at hun er bedre enn meg, penere enn meg osv. Dette henger helt klart sammen med selvbildet mitt som er helt på bånn, så jeg jobber mye med å "bli venn med meg selv". Har en lei uvane med å rakke ned på meg selv, og det tærer virkelig på forholdet fordi jeg krever mye bekreftelse fra kjæresten for at jeg skal føle meg trygg på at han synes jeg er bra nok og at det er meg han vil ha. Føler meg også som nr 2, siden det var hun som gjorde det slutt med han...lett for meg å tenke at han egentlig fremdeles vil ha henne.

Anonym poster: 4a8fb113e80d49b298fac113fd5d21c0

Herregud, dette kunne jeg ha skrevet ordrett selv.. Tenker også veldig mye på hvordan de hadde det sammen. Det var hun som gjorde det slutt i tilfellet vårt også, og det synes jeg også gjør tankene mye verre. Trenger også MASSE bekreftelse. Men føler ikke jeg får nok... Og da blir jeg redd.

Trådstarter.

Anonym poster: f3e00eb4df061c66b88658e839ffee28

[AnonymBruker]

Kano: Tusen takk for godt innspill.. Jeg pleier å være noe direkte til tider ift. kommunikasjon. Han pleier som regel å svare da, men noen ganger tenker jeg som så at han må være voksen og høflig nok til å svare.

Anonym poster: f3e00eb4df061c66b88658e839ffee28