Vil ut av forholdet, men greier ikke....

[Gjest Mannen_24]

Hei.

Skriver inn her fordi jeg ikke lenger greier å skille rett og galt, opp eller ned. Jeg har nå vært i et (nåværende) samboerforhold i litt over 5 år.

Helt fra svært tidlig i forholdet ble det klart at hun slet med svært dårlig selvtillit, liten interesse for fysisk aktivitet (eller egentlig all form for aktiv underholdning) og med en helt egen evne til ikke å greie å kommunisere (stengte seg inne for alt og ingenting). Jeg var ung, dum og naiv (noe jeg frykter jeg fortsatt er) og så på det som min oppgave å hjelpe henne til å overkomme alle de skumle tankene og hindringene hun hadde satt seg. Ironisk nok så er hun svært glad i å feste, og blir om ikke så merkelig en helt annen person når hun drikker.

Over tiden så har hun stadig blitt mer voksen, men responderer dårlig på kommunikasjon så lenge ikke stemmeleie og kroppspråk inneholder begreper av; barnslighet (dere skjønner sikkert hva jeg sikter til) eller at man er lei seg (reflektere sårbarhet) eller forståelse/omtanke. Hun er derimot svært omtenksom ovenfor nær familie (og meg) så lenge det "faller i hennes favør", men er som mange andre (spesielt usikre jenter) glad i å snakke om andre, og ikke nødvendigvis i positiv forstand.

På tross av alt dette, er det liten tvil om at hun er svært glad i meg, og hun er veldig glad i å fortelle det. En skulle ikke tro at det var et problem, men det kan rett og slett bli litt for mye innimellom, da jeg ikke verken evner eller har lyst til å gi bekreftelse 5-10 ganger om dagen. Samtidig gir dette meg en trygghet på at hun trolig aldri vil være utro (jaja, mange som sier dette, men lå meg nå i hvert fall tro det).

La det ikke være usagt; jeg er utrolig glad i henne. Jeg har tilbudt meg å prate og lytte, foreslå aktiviteter både for henne og meg. Noe har slått an litt, men det er svært lite som fenger. Jeg er typen som trenger å være i aktivitet, kjenne litt på adrenalinet i kroppen, som elsker å trene og liker å ha hobbyer. Jeg er glad i å prate, og ser på kommunikasjon som kanskje et av mine sterkeste karaktertrekk. Samtidig greier jeg ikke å kommunisere godt med kjæresten min. Hun føler at mye av det jeg sier er angrep, og mener at jeg leter etter en "perfekt" kjæreste. Jeg på min side prøver å få henne ut av den lille komfortsonen hennes og å se verden med litt nytt lys.

Misforstå meg ikke; jeg er neimen ikke perfekt jeg heller. Jeg vet at jeg forventer mye både av meg selv og andre. Jeg har mye selvtillit, men litt lite selvrespekt. Er egentlig ganske kort også (i høyde, altså), og sikkert litt for ordentlig til tider.

Oppi det hele er hun svært redd for avvisning, i alle former. Jeg er stygt redd for at hun opplever det som beskrives i http://www.psycholog...-to-toughen-up/ som "rejection sensistivity". "Symptomene" stemmer også overens med det som står om "professional victim" i http://shrink4men.wo...ssional-victim/

Legg oppå alt dette at hun har tendenser til hypokondri (redd for kreft, unormal fordøyelse/mageproblemer, nyresvikt, etc.) og tilbakevendende nervøsitet (+ blir helt utmattet) når ting er i forandring rundt henne.

Når hun nå ønsker å diskutere ferieturer, diskutere barn og huskjøp (etter endt studie nå til sommeren), blir jeg passiv. Jeg er av den oppfatning at de små gledene teller, og at man må glede seg over hverdagen. Jeg tror at barn, huskjøp de store tingene i livet kommer som et resultat av at de andre tingene i samholdet fungerer; at man kan prate om alt, alt man utfordrer og gleder hverandre og sørger for å bygge hverandre opp i steden for å dra hverandre ned med negativt fokus.

Samtidig har jeg så vondt av (krokodille?-) tårene og at hun antakelig blir helt nedbrutt hvis jeg drar at jeg ikke greier å gjøre noe. Jeg blir helt låst. Og som sagt er jeg veldig glad i henne, og btw. hun ser helt nydelig ut selv uten noe sminke eller stash =)

[Gjest ina]

Jeg har vært den typen jente og mistet den fantastiske kjæresten jeg hadde på slutten av tenårene...

Det er gått 15 år, og jeg har lært mye om meg selv siden den gang.

Svaret vet du nok egentlig innerst inne. Du kan ikke forandre et menneske som ikke ønsker det selv. Vil du ha det evige dramaet gående ...vil du skaffe deg gjeld og barn oppi dette her ?

Den jenta trenger å lære seg å vokse opp å ta ansvar for seg selv, og sin egen lykke... har hun egentlig noe å tilby deg før hun kommer dit ?

Hun manipulerer deg med tårer og unnskyldninger for alt hun ikke er...det er et dårlig utgangspunkt for et modent og fruktbart forhold. Og jeg tror du vet det

Lykke til !

[AnonymBruker]

Du virker som en fin fyr.

Men du kan ikke være hos henne bare for at du er redd hun skal bli lei seg. Du skal først og fremst passe på deg selv. Hun er har hovedansvar for sitt liv og at hun har det bra, ikke du. Hun klarer seg nok.

Anonym poster: 38226c627caf4a14f7c47885040f53a3

[Gjest TS]

Hei. TS her.

Ja, innerst inne vet jeg at jeg først må tenke på meg selv og at jeg ikke kan ta ansvar for hennes lykke. Jeg aner bare ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan. Alt føles håpløst, og jeg klarer ikke lenger å se når det er hun eller jeg som er "urimelig". Spesielt fordi jeg også har dårlig samvittighet for å ikke har gjort noe tidligere. Hun har jo gode perioder også, naturligvis, og da blir jeg gjerne så glad at jeg glemmer at det ikke var så bra for kun få dager siden.

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker som en drittsekk. Sitte og leke hobbypsykolog og forsøksvis diagnostisere din egen kjæreste?

Æsj, ass.

Anonym poster: c2ffc0e90feb726beba9775ebd705dcc

[AnonymBruker]

btw. hun ser helt nydelig ut selv uten noe sminke eller stash =)

Utrolig relevant

Anonym poster: c2ffc0e90feb726beba9775ebd705dcc

[AnonymBruker]

Personlig tror jeg ikke dette er noe hun gjør bevisst. Hun har satt seg fast i et negativt tankesett, og høres i grunn deprimert ut. Uten at jeg kan si for mye om saken da jeg ikke kjenner kjæresten din er det ikke sikkert at det er krokodilletårer hun gråter, men at hun faktisk gråter fordi hun har det vondt. Be henne om å oppsøke psykolog.

Anonym poster: b738af4d5e8621c10073237886e41507

[Gjest Gjest]

Vær utro med venninna hennes, da vil hun garantert aldri snakke til deg igien.

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som hun er deprimert. Det er ikke uvanlig å ikke ha noe livslyst eller glede seg til noe når man er deprimert, eller bli sjalu, få angst, bekymret for sykdom etc.

Hvis du virkelig vil hjelpe henne, tar du henne med til legen så hun kan få time hos psykolog. Det kan være det hun trenger.

Anonym poster: 216d299dd6b4f484ddd3fa6fa4eef629

[Gjest TS]

Hei igjen.

Takk for alle konstruktive svar.

Det kan så være jeg er en drittsekk, jeg vurderer den muligheten også. Problemet er jo på tross av dette at jeg nettopp føler meg som en hobbypsykolog, men skulle ønske jeg slapp.

Jeg vet ikke om hun er deprimert, men skal ta rådene og foreslå at hun bør oppsøke en lege og få henvisning til psykolog.

Den generelle følelsen jeg sitter igjen med er at jeg alltid "går på eggeskall". Jeg begynner å bli en bitter mann som prøver å formulere ordene slik at det ikke skal bli dårlig stemning. Jeg tar meg i å unnskylde hvorfor jeg gjør ting som jeg gjør (hvorfor jeg bruker tid på en hobby, møter en bestemt venn, svarer på meldinger). Hvorfor kan ikke jeg få lov til å ha noe privatliv? Hvem jeg snakker med, hvem jeg melder med, hva familien min ville når de ringer meg. Hvorfor hun ikke får vite passord til mobiltelefon, nettbrett og PC (mener jeg bygger opp under usikkerheten hennes).

Tror forøvrig det er viktig å understreke at hun ikke er i dårlig humør hele tiden, men at det svingningene kommer med jevne mellomrom (opptil flere ganger i uken).

[AnonymBruker]

Hei TS! Kjenner meg igjen i deg. Bare at jeg er jente. Jeg har det som deg. Føler at jeg ikke kan kommunisere ordentlig med kjæresten min og han føler seg angrepet hver gang jeg skal påstå noe etc. Og ja alt du nevnr om din kjæreste. Vi har vært sammen i litt over fire år med et par små brudd det siste året her. Men vi prøver fortsatt... men ingen av grunnene som du nevner som jeg også har problemer med, er den egentlige grunnen til brudd. Det er det at han lyver, stadig vekk. Han er en lystløgner. Det er det som ødelegger forholdet vårt. Men ellers er han helt fantastisk og veldig snill. Bare utrolig dårlig på kommunikasjon og tillit og er generelt litt merkelig på noen områder. Jeg har mistenkt at han har en form for ADHD, men vi har ikke sjekka det ennå. Selv om vi har snakket om å gjøre det. Han nekter ikke for at han muligens kan ha det...

Men selv om jeg burde ha sagt dette til meg selv og hørt på meg selv, så er det lettere sagt enn gjort. Men sier det til deg likevel: Gjør det som er best for deg. Du vet nok allerede svaret og hva du vil, men du må bare gjøre det. Du kan ikke bli hos henne på hennes vegne. Hun vil nok ha det tungt i starten, men hun overlever. Gjør det du føler er best, rett og slett.

Anonym poster: f607bb7fd3d1cac8170486489be2b675

[Gjest Gjest]

hei, kan du prøve å på en måte gjøre det " slutt" en periode da, for å se om hun kan klare å endre seg til det beste for seg selv og dere? Hvis du elsker henne så kan jo det være en mulighet. Mange som endelig har fått fart på seg når slutten er nær...