vanskelig ektemann

[Gjest cati]

Jeg har en mann som er meget deprimert og har angst og agressjonsproblemer. Han er skadet av sin vonde barndom. Han går til psykolog og bruker antidepressive, men den eneste forskjellen vi har merket er at de gode periodene hans er bedre. Han blir sjelden bli med på noe sosialt, har ingen venner etter eget ønske. Jeg har forsøkt å lokke ham opp og ut i verden, men han ønsker ikke noe annet enn å sitte foran TV'en. Han har en arbeidskontrakt som går ut denne måneden. Han søker ikke etter nye oppdrag, og det ender opp med at jeg maser en god del på han om dette. Hvis vi mister inntekten hans, så mister vi huset også, men det er akkurat som han ikke bryr seg. Han sier han er for deprimert til å se etter mer arbeid, men han vil heller ikke sykemelde seg.

Samtidig er han veldig sjalu og jeg kan ikke gå ut eller treffe mannlige venner uten at det ender opp med avhør og krangling når jeg kommer hjem. Det er jo ikke akkurat som at jeg MÅ ha mannlige venner, men det er jo ikke min feil at jeg tilfeldigvis treffer på en mannlig bekjent når jeg er ute på tur. Jeg vil at han skal slutte å være så sjalu og slutte å invadere privatlivet mitt, jeg får ikke ha e-poster eller min iPhone ifred. Han har gått gjennom og lest hver eneste e-post i 15 år tilbake i tid! Gått gjennom alle gamle album som har lagt nedstøvet i kjellerboden, og så satt meg i avhør etterpå for å finne ut hvem hver enkelt mann fra bildene var. Deretter ble det krangling fordi han mente jeg burde kastet alle bildene som min eks kjæreste var med på. Dette ønsket jeg ikke for det er jo en hel del bilder av min gamle vennegjeng og masse gode minner, men jeg ga opp til slutt etter et år med beskyldninger om at jeg fortsatt hadde følelser for denne eksen.

Det er mye krangling på grunn av disse problemene og i begynnelsen endte det «bare» med at han skjelte meg ut til jeg begynte å gråte, da ga han seg og tryglet om tilgivelse. Det gikk gravdis over til å bli verre og verre skittkasting og han kunne «klikke» hvis jeg for eksempel ba ham fint om å slå av TV'en når vi fikk besøk.

Egentlig er jeg konfliktsky, og når jeg kjenner at jeg blir sint eller lei meg, så trenger jeg å gå til et annet rom og få en time out og sortere tankene mine, men det får jeg ikke, han fotfølger meg og beskylder meg for alt mulig rart og før jeg er ferdig å forsvare meg mot det ene så får jeg neste beskyldning slengt i fjeset. Han nekter å la meg i fred og står i veien eller holder meg fast når jeg prøver å komme meg unna. Hvis jeg bare hadde holdt munn, så hadde han ikke blitt voldelig, derfor føler jeg at det er min feil også at det eskalerer slik. Det føles som at det er jeg som trigger hele volden enten ved å ta opp et problem, eller ved å forsvare meg når han kommer med sine grunnløse beskyldninger og skittkasting.

Han har flere ganger latt som at han skal slå meg, og en gang ble jeg så lei av dette at jeg skrek til han gjentatte ganger at han kunne bare slå meg da i steden for å bare late som. Da fikk jeg et par slag i ansiktet så jeg falt i bakken. Etterpå slo han meg i magen mens jeg lå nede og så bokset han meg i underlivet samitdig som han skrek stygge ting til meg. Jeg tror jeg besvimte litt når hodet traff gulvet men jeg tror ikke han slo så veldig hardt for jeg fikk jo ingen blåmerker bortsett fra på armen og så var jeg litt øm diverse steder etterpå. Jeg sparket fra meg og prøvde å komme meg løs, men han er mye større og sterkere og jeg har ingen sjanse mot han.

Det føles som hver episode blir verre enn den forrige. Først var det trusler om at han skulle dra fra meg, så truet han med selvmord, så truet han med å banke meg, så truet han med å drepe meg, og en gang kvelte han meg også mens han sa at nå skulle jeg dø. Nå ender hver eneste episode opp med at han blir fysisk mot meg.

Etterpå angrer han veldig. Han kryper etter meg og smisker, unnskylder og kommer med løfter, men jeg vet at det ikke kommer til å bli bedre hvis ikke han virkelig går inn for å hjelpe seg selv. Egentlig tviler jeg på at det er mulig å få det fint med han i det hele tatt, etter alt han har sagt og gjort er det som om hjertet mitt er for alltid såret. Jeg vet ikke om det er mulig for meg å ignorere alle de stygge tingene han har sagt, for jeg vet ikke om dette er ting som han innerst inne mener om meg og som han kun slipper ut når han er sint. Det er helt rart å sitte her og skrive ned dette og så lese mine egne ord. Jeg føler meg ikke som en kvinne som er utsatt for vold. Jeg føler meg ikke som et voldsoffer. Jeg føler ikke at jeg beskriver mitt eget liv.

Jeg har satt foten ned nå og dette er hans siste sjanse til å vise forandring. Vi har hvert vårt soverom nå og han vet at jeg ser etter leilighet. Han sier han vil gjøre alt for å gjøre det godt igjen og for å få ekteskapet til å fungere, og det tror jeg jo på når jeg ser angeren i ansiktet hans. Egentlig har jeg mest lyst til å stikke for godt, men i og med at vi er gift så føler jeg at jeg må prøve andre alternativer til separasjon. Jeg lurer på om det er noen andre der ute som har vært i samme situasjon, hvor det har hjulpet med profesjonell behandling? Selv tenker jeg på sinne-menstring og at jeg bør kontakte psykologen hans for å ta en skikkelig lang prat med henne.

[Gjest navnelapp]

Du må bort frå denne mannen! Slik er det ikkje normalt å ha det. Legg ein plan, sett av pengar og kom deg unna. Be om hjelp frå dei du kan stole på, du kjem ikkje til å angre eit sekund.

[Gjest Gjest]

Dette kommer ikke til å bli bedre. Husk at det er alltid lettere å gjøre noe når man først har truet om det. Sånn begynte min også, nå var vi riktignok ikke gift da. Først klikket han bare. Så begynte han å bli fysisk. Mer og mer. Gikk fra å skrike, uten å røre meg, til å til slutt kvele meg mens han prøvde å stikke en kniv inn i meg. Det kommer IKKE! til å bli bedre. Skjønne rikke hvordan du tør å bo under samme tak som denne mannen. Du vet han er fysisk, truer med å drepe deg, er sjalu og så vet han at du ser etter et nytt sted å bo. Lås for gudsskyld døren din i alle fall! Det er først når forholder tar slutt de viser toppen av raseri. Det kan ende dødelig. Kom deg vekk! Han har det vanskelig og tar alt sinnet og frustasjonen ut over deg. Det fortjener du ikke. Kom deg ut. Det er mange som har og har hatt det som deg, flere av de fikk aldri muligheten til å komme seg vekk før det var for sent.

[Adhara]

Er det dette som går for å være en "vanskelig ektemann" nå til dags?

Våkn opp, kvinne, og kom deg unna han! Det kommer bare til å bli verre og verre. Kom deg unna mens du fortsatt har livet i behold.

[AnonymBruker]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10103398

Anonym poster: 491c6b4f42f58b749d09f5f73100e11d

[AnonymBruker]

Jeg har en mann som er meget deprimert og har angst og agressjonsproblemer. Han er skadet av sin vonde barndom. Han går til psykolog og bruker antidepressive, men den eneste forskjellen vi har merket er at de gode periodene hans er bedre. Han blir sjelden bli med på noe sosialt, har ingen venner etter eget ønske. Jeg har forsøkt å lokke ham opp og ut i verden, men han ønsker ikke noe annet enn å sitte foran TV'en. Han har en arbeidskontrakt som går ut denne måneden. Han søker ikke etter nye oppdrag, og det ender opp med at jeg maser en god del på han om dette. Hvis vi mister inntekten hans, så mister vi huset også, men det er akkurat som han ikke bryr seg. Han sier han er for deprimert til å se etter mer arbeid, men han vil heller ikke sykemelde seg.

Samtidig er han veldig sjalu og jeg kan ikke gå ut eller treffe mannlige venner uten at det ender opp med avhør og krangling når jeg kommer hjem. Det er jo ikke akkurat som at jeg MÅ ha mannlige venner, men det er jo ikke min feil at jeg tilfeldigvis treffer på en mannlig bekjent når jeg er ute på tur. Jeg vil at han skal slutte å være så sjalu og slutte å invadere privatlivet mitt, jeg får ikke ha e-poster eller min iPhone ifred. Han har gått gjennom og lest hver eneste e-post i 15 år tilbake i tid! Gått gjennom alle gamle album som har lagt nedstøvet i kjellerboden, og så satt meg i avhør etterpå for å finne ut hvem hver enkelt mann fra bildene var. Deretter ble det krangling fordi han mente jeg burde kastet alle bildene som min eks kjæreste var med på. Dette ønsket jeg ikke for det er jo en hel del bilder av min gamle vennegjeng og masse gode minner, men jeg ga opp til slutt etter et år med beskyldninger om at jeg fortsatt hadde følelser for denne eksen.

Det er mye krangling på grunn av disse problemene og i begynnelsen endte det «bare» med at han skjelte meg ut til jeg begynte å gråte, da ga han seg og tryglet om tilgivelse. Det gikk gravdis over til å bli verre og verre skittkasting og han kunne «klikke» hvis jeg for eksempel ba ham fint om å slå av TV'en når vi fikk besøk.

Egentlig er jeg konfliktsky, og når jeg kjenner at jeg blir sint eller lei meg, så trenger jeg å gå til et annet rom og få en time out og sortere tankene mine, men det får jeg ikke, han fotfølger meg og beskylder meg for alt mulig rart og før jeg er ferdig å forsvare meg mot det ene så får jeg neste beskyldning slengt i fjeset. Han nekter å la meg i fred og står i veien eller holder meg fast når jeg prøver å komme meg unna. Hvis jeg bare hadde holdt munn, så hadde han ikke blitt voldelig, derfor føler jeg at det er min feil også at det eskalerer slik. Det føles som at det er jeg som trigger hele volden enten ved å ta opp et problem, eller ved å forsvare meg når han kommer med sine grunnløse beskyldninger og skittkasting.

Han har flere ganger latt som at han skal slå meg, og en gang ble jeg så lei av dette at jeg skrek til han gjentatte ganger at han kunne bare slå meg da i steden for å bare late som. Da fikk jeg et par slag i ansiktet så jeg falt i bakken. Etterpå slo han meg i magen mens jeg lå nede og så bokset han meg i underlivet samitdig som han skrek stygge ting til meg. Jeg tror jeg besvimte litt når hodet traff gulvet men jeg tror ikke han slo så veldig hardt for jeg fikk jo ingen blåmerker bortsett fra på armen og så var jeg litt øm diverse steder etterpå. Jeg sparket fra meg og prøvde å komme meg løs, men han er mye større og sterkere og jeg har ingen sjanse mot han.

Det føles som hver episode blir verre enn den forrige. Først var det trusler om at han skulle dra fra meg, så truet han med selvmord, så truet han med å banke meg, så truet han med å drepe meg, og en gang kvelte han meg også mens han sa at nå skulle jeg dø. Nå ender hver eneste episode opp med at han blir fysisk mot meg.

Etterpå angrer han veldig. Han kryper etter meg og smisker, unnskylder og kommer med løfter, men jeg vet at det ikke kommer til å bli bedre hvis ikke han virkelig går inn for å hjelpe seg selv. Egentlig tviler jeg på at det er mulig å få det fint med han i det hele tatt, etter alt han har sagt og gjort er det som om hjertet mitt er for alltid såret. Jeg vet ikke om det er mulig for meg å ignorere alle de stygge tingene han har sagt, for jeg vet ikke om dette er ting som han innerst inne mener om meg og som han kun slipper ut når han er sint. Det er helt rart å sitte her og skrive ned dette og så lese mine egne ord. Jeg føler meg ikke som en kvinne som er utsatt for vold. Jeg føler meg ikke som et voldsoffer. Jeg føler ikke at jeg beskriver mitt eget liv.

Jeg har satt foten ned nå og dette er hans siste sjanse til å vise forandring. Vi har hvert vårt soverom nå og han vet at jeg ser etter leilighet. Han sier han vil gjøre alt for å gjøre det godt igjen og for å få ekteskapet til å fungere, og det tror jeg jo på når jeg ser angeren i ansiktet hans. Egentlig har jeg mest lyst til å stikke for godt, men i og med at vi er gift så føler jeg at jeg må prøve andre alternativer til separasjon. Jeg lurer på om det er noen andre der ute som har vært i samme situasjon, hvor det har hjulpet med profesjonell behandling? Selv tenker jeg på sinne-menstring og at jeg bør kontakte psykologen hans for å ta en skikkelig lang prat med henne.

Her er det bare en ting å gjøre, og det er å pakke sekken og komme seg videre. Mannen er alvorlig syk, og sær. Dra før du tar større skade av dette syke forholdet, mens du ennå har muligheter i "markedet".

Anonym poster: 65960845b60d280989c09ab3e467d102

[AnonymBruker]

Du bør finne noen andre en KK for å diskutere situasjonen din med. Kanskje du også bør ha en å snakke med - og be om en hastetime - for dette høres ut som en krise.

Anonym poster: 5c676577750b357fcfb2d52ab1fd8bb0

[LukaFrost]

Så lenge mannen ikke vil eller klarer å ta imot hjelp er det bare å komme seg unna.

[Gjest Blondie65]

Du kan ikke la deg selv gå til grunne på denne måten når din mann ikke forstår alvoret i sine problemer og ikke arbeider med løsningen av dem.

Her finnes flere løsninger:

1) Brudd. Ta ut separasjon, selg huset og flytt. Han slutter å være ditt problem fullstendig og ditt liv vil raskt komme på skinner igjen.

2) Selg huset, finn dere hver sin bolig - eventuelt lei ut huset. Inn til han arbeider med sitt sykdomsbilde fortsetter forholdet som særbo. Ektefeller har forsørgelsesplikt FOR HVERANDRE, det betyr at han må bidra for å komme ut av den vonde situasjonen. Det er ingen pause i forholdet i denne løsningen, men han må vende seg til at du BIR for deg selv og steller ditt liv, og han må stelle sitt.

I begge tilfeller blir du fjernet fra sykelig sjalusi samt at du ikke blir gjort ansvarlig for hans manglende vilje til å gjøre noe med sin situasjon.

Ikke vent til han slår med å gjøre noe.

[MLy92]

Dra før det blir enda verre, han har ødelagt alt. Du kommer til å sitte på minnene resten av livet, og å fortsette med forholdet vil gjøre deg ulykkelig. Ikke kast bort mer tid på han

[Tulling]

Redd deg selv. Du kan ikke redde han, han kan kun redde seg selv. Så lenge han ikke er i seriøs profesjonell hjelp, er dette ikke ett bra sted for deg å være.

Hjelper ikke at han er lei seg for tingene han gjør, så lenge han ikke GJØR noe for å ta tak i problemene.

[AnonymBruker]

....

Han nekter å la meg i fred og står i veien eller holder meg fast når jeg prøver å komme meg unna. Hvis jeg bare hadde holdt munn, så hadde han ikke blitt voldelig, derfor føler jeg at det er min feil også at det eskalerer slik. Det føles som at det er jeg som trigger hele volden enten ved å ta opp et problem, eller ved å forsvare meg når han kommer med sine grunnløse beskyldninger og skittkasting.

...

Jeg har satt foten ned nå og dette er hans siste sjanse til å vise forandring. Vi har hvert vårt soverom nå og han vet at jeg ser etter leilighet. Han sier han vil gjøre alt for å gjøre det godt igjen og for å få ekteskapet til å fungere, og det tror jeg jo på når jeg ser angeren i ansiktet hans. Egentlig har jeg mest lyst til å stikke for godt, men i og med at vi er gift så føler jeg at jeg må prøve andre alternativer til separasjon. Jeg lurer på om det er noen andre der ute som har vært i samme situasjon, hvor det har hjulpet med profesjonell behandling? Selv tenker jeg på sinne-menstring og at jeg bør kontakte psykologen hans for å ta en skikkelig lang prat med henne.

Min erfaring er at det ikke hjelper å holde munn, det fyrte ham mere opp å ikke få respons.

Uansett er det ikke din skyld hvordan han reagerer på noe. Det er en vanlig unnskyldning som begge parter bruker i slike situasjoner.

Ja, man kan si og gjøre ting som får andre til å reagere, men hvordan man reagerer må man ta ansvar for selv.

Det var ødeleggende for meg, det å ikke klare å forsvare meg. Om jeg gjorde det "for godt" verbalt - ble det fysisk, prøvde jeg å ikke svare - ble det ekstra provoserende og endte fysisk eller med lengre kjefting, om jeg la meg flat og unnskyldte at jeg sa/gjorde ting som kunne misoppfattes - da roet han seg over tid, men jeg følte meg som enda mere "dritt" som sa ting jeg ikke mente.

Tryggheten min forsvant, og selv om han hadde forandret seg - så hadde ikke jeg klart å gå tilbake. Hva du klarer skal jeg ikke si - men jeg tror det du beskriver skader deg og forholdet deres for livet. Det kan drepe personligheten din, og det kan ta livet av deg fysisk.

Jeg tenker for din skyld at det kunne være lurt å prate med psykologen hans. Kanskje hun også får informasjon som kan hjelpe henne å hjelpe ham - det burde være verdt et forsøk uansett.

Reform.no er vel noen av de som har mest erfaring og kan mest om emnet. Du/dere/han burde kanskje ta kontakt med de.

Anonym poster: c399395a56c7cbf53accf87e794a8963

[AnonymBruker]

Ærlighet varer lengst..

Det er også vanvittig vanskelig å forholde seg til penere snakk og folk som føler de er nødt til å tasse rundt på tærene sine, fordi de er redd for hvilke reaksjoner de vil få om ikke. Det ender med at en konstant graver seg ned med analyseringer som aldri ender i noen god løsning.

Men det handler mye om selvinnsikt også. En kan virkelig ikke stå til fult ansvar for hvordan andre kan reagere.

Anonym poster: 9c219d4f7742cf5532a77253af858e86

[AnonymBruker]

Huff, så leit at dere har det slik. Jeg tror du gjør lurest i å skille deg fra han og flytte.

Selv om dere er gift, betyr det ikke at du skal finne deg i hva som helst!

Klem til deg

Anonym poster: 83db05a01421a3f96d81ccd9458d7887

[lillevill]

Kom deg vekk!!

[Adhara]

Hvordan går det, TS?

[AnonymBruker]

Hvordan går det, TS?

Jeg takker for alle svar. Min mann har skrevet et brev til psykologen sin hvor han beskriver forskjellige episoder hvor han har mistet besinnelsen. I samme brevet ber han om sinnemestringsterapi, og han ber også om det passer at jeg har et møte med psykologen neste uke. Nå venter vi på svar og jeg er spent på hvordan møtet med psykologen går. Jeg er også spent på å få høre hvilken oppfatning hun har av hans problemer og hvordan hun mener de kan løses - og jeg må innrømme at jeg er litt nervøs for at hun skal be meg gi ham opp. Det er fryktelig å tenke på at jeg muligens blir separert i nær fremtid, men det grensen for hva jeg kan tolerere er for lengst nådd.

Ellers går det fint, jeg ble litt trist i dag da jeg skulle en tur ut i solen i en ny sommerkjole jeg hadde anskaffet. Da jeg så meg i speilet var det to store blåmerker på armen mine, så jeg fikk ikke gått ut da det er for varmt til å bruke jakke i dette været. Mannen min spurte hva disse merkene var, og da måtte jeg svare at de er fra ham. Jeg klarte ikke holde trene mine tilbake. Jeg så at ansiktet hans vred seg og han ble hvit, men jeg klarer ikke føle sympati for ham. Jeg har ikke sjekket resten av kroppen min, det orker jeg ikke se på. Jeg håper uansett at blåmerkene går bort snart, de har allerede skiftet farve til brun i dag, så det tar forhåpentligvis ikke mange dager før jeg kan gå ermeløs igjen og få litt sol på kroppen.

Jeg er uansett ved nytt mot og vet at ting vil falle på plass i livet mitt, enten om problemene løses med separasjon eller ei.

Anonym poster: ca68c06c9a42104b454f2eb87e127597

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det ikke hjelper å holde munn, det fyrte ham mere opp å ikke få respons.

Uansett er det ikke din skyld hvordan han reagerer på noe. Det er en vanlig unnskyldning som begge parter bruker i slike situasjoner.

Ja, man kan si og gjøre ting som får andre til å reagere, men hvordan man reagerer må man ta ansvar for selv.

Det var ødeleggende for meg, det å ikke klare å forsvare meg. Om jeg gjorde det "for godt" verbalt - ble det fysisk, prøvde jeg å ikke svare - ble det ekstra provoserende og endte fysisk eller med lengre kjefting, om jeg la meg flat og unnskyldte at jeg sa/gjorde ting som kunne misoppfattes - da roet han seg over tid, men jeg følte meg som enda mere "dritt" som sa ting jeg ikke mente.

Tryggheten min forsvant, og selv om han hadde forandret seg - så hadde ikke jeg klart å gå tilbake. Hva du klarer skal jeg ikke si - men jeg tror det du beskriver skader deg og forholdet deres for livet. Det kan drepe personligheten din, og det kan ta livet av deg fysisk.

Jeg tenker for din skyld at det kunne være lurt å prate med psykologen hans. Kanskje hun også får informasjon som kan hjelpe henne å hjelpe ham - det burde være verdt et forsøk uansett.

Reform.no er vel noen av de som har mest erfaring og kan mest om emnet. Du/dere/han burde kanskje ta kontakt med de.

Anonym poster: c399395a56c7cbf53accf87e794a8963

Det er forferdelig, vi vet jo at ingen fortjener å bli behandlet slik. Jeg er glad for at du har kommet deg ut av den horrible situasjonen. Tusen takk for rådet om reform.no!

Anonym poster: ca68c06c9a42104b454f2eb87e127597

[Gjest Elseby13]

Faktisk har jeg lite sympati for deg, fordi du påtar deg offerrollen ved å holde ut med denne mannen.

Har dere barn, så har jeg bare forakt for deg, fordi du utsetter dem for dette traumatiserende livet.

Det er lov å være psykisk syk, men en fornuftig mann ville ha jobbet for å løse problemet, i stedenfor å la kona si leve et sant helvete.

Å forlate ham er det eneste valget du har.

[Guybrush]

Husk at det er ikke du som skal straffes for at han hadde en dårlig oppvekst. 2 feil gir ikke 1 rett.

Hvis det er slik som du skriver bør du ta tid for deg selv i det minste. Det er tydelig at han ikke blir bedre av å være i forhold med deg heller. Alt blir bare en unnskyldning for ikke å ta ansvar for noe som helst.