Kalde føtter?

[AnonymBruker]

Nå som det er kort tid igjen til bryllupet har jeg blitt litt rar. Føler jeg overanalyserer hele forholdet, og hver minste situasjon, for å finne tegn på at det er en dårlig idé. Dette gjør meg sprø for jeg vet jo at dette er mannen i mitt liv. Vi har vært sammen i over 8 år, og har et veldig godt samliv. Jeg vil ingenting annet enn å være sammen med han hele livet. Er det noen flere som opplever det samme? Kan hende det bunner i frykt for å mislykkes, at dersom noe skulle skjære seg frem i tid vil jeg faktisk kunne være skilt i 30-åra. Veldig irriterende å tenke sånn, når jeg ikke har tvil om at det er han jeg elsker...

Anonym poster: b11d2fb1f16ca874e669579f58d0142f

[Gjest C4r1n3]

Jeg gikk igjennom nøyaktig det samme når jeg giftet meg med mannen min i fjor. Det føles helt tåpelig å ha slike tanker, jeg visste jo at vi var rette for hverandre og vi hadde vært sammen i mange år, men det er helt normalt. Det er en ganske stor sak å gifte seg, så hodet vil være sikker i sin sak før man sier ja Det går nok over før bryllupet skal stå, det gjorde det for meg ihvertfall.

Endret 16. mai 2013 av C4r1n3

[plix]

Kjenner meg igjen, ja. Slitsomt! Men dette går nok bra, han er like stødig som et fjell. Og vært det i alle år vi har vært sammen

[AnonymBruker]

Fint å høre at jeg ikke er alene! Håper virkelig det går over før bryllupet. Gledet meg jo sånn, men nå stresser jeg bare. Mye stress i alle stadier av livet nå, så er veldig sliten og lei. Men hvordan klarte dere å være helt sikre å at det var bryllupsnerver og ikke ekte tvil?

Anonym poster: d5c1d8abd183f0b428717dc6ca4b4dd9

[AnonymBruker]

Fint å høre at jeg ikke er alene! Håper virkelig det går over før bryllupet. Gledet meg jo sånn, men nå stresser jeg bare. Mye stress i alle stadier av livet nå, så er veldig sliten og lei. Men hvordan klarte dere å være helt sikre å at det var bryllupsnerver og ikke ekte tvil?

Anonym poster: d5c1d8abd183f0b428717dc6ca4b4dd9

All tvil rett før bryllupet, tør jeg påstå er nerver

Kjenner meg heeelt igjen! I alt!

Anonym poster: 8b96e93c8068c1df6401f5ad887b9856

[Skjønningen]

Litt sent ute med svar, men vil bare si at jeg kjenner meg helt igjen. Jeg har følt det slik som du beskriver, og vi har også vært i lag i flere år nå. Har forhørt meg med venner og de sier det er helt fullstendig normalt.

[AnonymBruker]

Jeg tenker som så at så lenge det er tydelig overanalysering (og du er klar over det!) eller en form for udefinert tvil, så er dette ikke bare vanlig - men til dels en fornuftig reaksjon. Det betyr jo at du vurderer tilstanden, og at du ser alvoret i det hele. Jeg har mye mindre tiltro til de som kronisk er litt "eeeeeeelsker ham og vi er sjeeelevenner og perfekte og skal være sammen for aaaaalltid og det bare VET jeg og ouiiiih". Det er koselig med rosa skyer altså, men man har ikke bakkekontakt på dem.

Anonym poster: c0bda1fc80a6db9ba5d71bc89967f2e5

[AnonymBruker]

Jeg har mye mindre tiltro til de som kronisk er litt "eeeeeeelsker ham og vi er sjeeelevenner og perfekte og skal være sammen for aaaaalltid og det bare VET jeg og ouiiiih". Det er koselig med rosa skyer altså, men man har ikke bakkekontakt på dem.

Anonym poster: c0bda1fc80a6db9ba5d71bc89967f2e5

Dette er jeg veldig enig i! Er heldigvis få eksempler på dette her inne, men har iallfall sett ett. Fullstendig i skyene, og uten bakkekontakt overhodet. Litt skremmende. Jeg tror også at min kjære og jeg er ment for hverandre, men bakkekontakten har jeg. Jeg forventer ikke "lykkelig alle sine dager". Det vil bli utfordringer, problemer, gode dager og dårlige dager. Noe annet ville vært veldig merkelig.

Anonym poster: e3233fcdc2ad9470eada1c462ea04c8b

[AnonymBruker]

Fint at andre føler/har følt på det samme! Merker jeg blir roligere av det. Mannen har ikke følt på det enda, men er sikker på at det kommer når det nærmer seg Haha. Fikk snakket ut med han om det, og det hjalp. Tror bare jeg følte meg som tidenes verste person, fordi det var unormalt. Men ja, det er jo et stort og viktig valg i livet, så det er jo forsåvidt bra at man også skjønner alvoret i det. Jeg er hvertfall sikker på at det er overanalysering og ikke ekte tvil :-) Gleder meg til å bli gift med den beste jeg vet!

Anonym poster: d5c1d8abd183f0b428717dc6ca4b4dd9

[AnonymBruker]

Godt jeg så denne tråden, kjenner meg så igjenn.. Og jeg skal gifte meg om noen uker. Så godt å høre det er helt normalt:)

Anonym poster: fabdff98eade87f618f54876f8be4fa3

[plix]

Det som også skremmer meg, er at det finnes så mange som føler de "må" opplyse om at skilsmissetallene har aldri vært så høye som de er nå, og at det er en grunn til at man "må" ha være ilag i minst 10 år før man gifter seg; helst etter man har fått flere barn og overlevd småbarnsperioden, bodd i egen bolig i minst 5 år for å se om det fungerer i praksis.. og så videre!

Ikke minst den detaljen om at man bør være over 30 år, minst, for å gifte seg.

Tenker at disse er også med på å gjøre at bruder og brudgommer får kaldere føtter enn nødvendig.

Alt over her er individuelle valg, som andre må kunne respektere om de velger annerledes enn en selv. Og motsatt, tenker jeg.

Uansett utgangspunkt man har den dagen man gifter seg, så mener jeg at det viktigste må være at valget om ekteskap er nøye vurdert, at man kjenner sin partner og at man har en felles plan for livet. Resten får komme som det kommer, og har man grunnlaget på plass så er man bedre rustet til å takle det eventuelle vonde dagene sammen.

"Tenk hvis.." og "Hva om.." finnes alltid, og spesielt rett før giftermålet for mange, men ingen kan forutse fremtiden, og det er det som er så flott. Ta dagen for det den er, og gjør det beste ut av den. Slik bør man tenke også som gift, samboere og kjærester

At man vet om hverandres og felles planer er viktig, men også like viktig å tenke på at man kan ikke planlegge alt til punkt og prikke- livet ilag kan forandre seg, og det gjelder å tilpasse seg hverandre og seg selv ettersom ting oppstår.

Dette er noen av tankene jeg har rundt dette, kunne vært skrevet så mye mer men..

[Petalouda]

enig med minibelle

Jeg vet iallefall helt brennsikkert hva jeg vil I DAG - og det er det samme som jeg har villet i ganske lang tid. Hverken jeg eller noen andre kan GARANTERE at det er sånn man vil føle resten av livet. Men det man kan garantere er at man skal gjøre alt som står i ens makt for å ha fokus innover mot ekteskapet og tosomheten, og at man bestreber seg på å ta valg som er til det beste for fellesskapet fremfor tenke stort sett på seg selv. Da kommer man langt tror jeg.

Evig kjærlighet kan ingen love, men innsatsen ift å få ekteskapet til å funke både på tross av og på grunn av kan man faktisk gjøre noe med.

[Gjest Kiara!]

Vi skal klare det tenker jeg. Vi kommer til å klare oss gjennom de gode og de mindre gode dagene sammen. Det er ingen andre jeg heller vil dele livet mitt sammen med en denne mannen.

Men at det blir hardt arbeid for å få det til å fungere gjennom småbarnsperioder, travel hverdag og andre ting er det ikke til å legge skjul på.