Så mange her inne uten venner

[AnonymBruker]

Jeg er en enormt sosial person og har ett rikt sosialt liv med mange venner, både felles med mannen min og egne.

Leser om så mange her inne som er alene i høytider etc pga at de ikke har noen venner. Mener ikke å være slem, men skjønner ikke hvordan det er mulig? Man får jo venner på skolen, studier, jobb, eller så har man jo alltids familie?Eller?Er det slik at man mister venner etterhvert?Og hvis man nå ikke har venner, hvorfor allierer man seg ikke med andre venneløse man blir kjent med på internett?F.eks tråden her på kg om at man hater 17.mai. 17 svar fra folk som feirer dagen alene. Hvorfor slår dere dere ikke sammen?Jeg skjønner virkelig ikke at det kan være så vanskelig.

Anonym poster: 9bcba07b99c699c6d5e60e56aae85ecf

[Gjest Cheeky Kunt]

Det er interessant det du sier ts, fordi at det har seg slik at jeg er en enormt sosial person og har ett rikt sosialt liv med mange venner, både felles med mannen min og egne.

Leser om så mange her inne som er alene i høytider etc pga at de ikke har noen venner. Mener ikke å være slem, men skjønner ikke hvordan det er mulig? Man får jo venner på skolen, studier, jobb, eller så har man jo alltids familie?Eller?Er det slik at man mister venner etterhvert?Og hvis man nå ikke har venner, hvorfor allierer man seg ikke med andre venneløse man blir kjent med på internett?F.eks tråden her på kg om at man hater 17.mai. 17 svar fra folk som feirer dagen alene. Hvorfor slår dere dere ikke sammen?Jeg skjønner virkelig ikke at det kan være så vanskelig.

[AnonymBruker]

Jeg er en av dem, mest selvvalgt egentlig. Jeg har aldri prioritert venner i like stor grad som andre, mye fordi jeg trives godt alene. Da min mor døde var det min gamle bestevenninne fra barneårene som tok kontakt og det var det. Da har man minimalt med nettverk, men for meg er det helt ok.

Jeg har tilbragt mange julaftener, nyttårsaftener og bursdager mutters alene uten noen smser fra noen. Jeg er faktisk ikke så lei meg for det, jeg er den jeg er. Jeg har selvsagt hatt mange venner ila livet, men dette er mer av typen "venner så lenge man jobber sammen" eller "venner fordi vi bor i samme kollektiv". Mulig jeg mangler evnen til å sosialisere? Mye går vel ut på at jeg selv oppfatter meg som litt vanskelig å komme overens med.

P.d.d. har jeg for eksempel tre-fire venninner jeg føler jeg kan ringe og noen guttekompiser, blant annet en eks. Utover det har jeg ikke tohundre bekjente på FB, der har jeg en liste på femten stykker. Jeg ser kanskje upopulær ut sånn sett, men det plager meg egentlig ikke

Anonym poster: 28ea19771c63077766b3e1d67e451c0f

[hjärterdam]

Det er vel ikke så lett å skjønne for en som aldri har vært der.

Jeg er selv i utgangspunktet en sosial person, dette hindret meg ikke fra å føle meg kjempeensom over en lengre periode. (Send meg en PM så skal jeg sende deg en reportasje jeg var med i i KK i fjor høst som setter fokus på ensomhet.)

Å ikke ha venner trenger heller ikke å bety at man ikke har noen rundt seg i hverdagen. Men at man ved høytider som jul, nyttår, 17 mai osv, ikke har det man ser som "nære nok" venner å bruke den tiden sammen med.

Og nei, ikke alle har familie, den trenger vel i grunn ikke å utdypes mer?

[AnonymBruker]

Jeg er en enormt sosial person og har ett rikt sosialt liv med mange venner, både felles med mannen min og egne.

Leser om så mange her inne som er alene i høytider etc pga at de ikke har noen venner. Mener ikke å være slem, men skjønner ikke hvordan det er mulig? Man får jo venner på skolen, studier, jobb, eller så har man jo alltids familie?Eller?Er det slik at man mister venner etterhvert?Og hvis man nå ikke har venner, hvorfor allierer man seg ikke med andre venneløse man blir kjent med på internett?F.eks tråden her på kg om at man hater 17.mai. 17 svar fra folk som feirer dagen alene. Hvorfor slår dere dere ikke sammen?Jeg skjønner virkelig ikke at det kan være så vanskelig.

Anonym poster: 9bcba07b99c699c6d5e60e56aae85ecf

Slem er du nok ikke men fryktelig uvitende og ute av stand til å se lengre enn til din egen nesetipp vil jeg påstå at du er.

Anonym poster: 79d921091bb8b9e6efc70498b91a521c

[AnonymBruker]

Mange har ikke så lett for å opprette eller opprettholde vennskap. Kan være mange årsaker til det. Jeg har alltid vært på supersosial, og da jeg gikk på ungdomsskolen kjente jeg virkelig "alle". Men iløpet av videregående utviklet jeg sterke depresjoner med mye angst, og den dag i dag har jeg problemer med å holde på vennskap.

Men det er ikke noe synd i meg altså, jeg har samboer og er bestevenn med brødrene mine. Har god kontakt med mine foreldre og svigerforeldre. Samtidig har jeg en bestevenninne og noen andre gode venner + samboers vennegjeng. Men mange har jeg mistet, rett og slett fordi angsten min ødelegger for meg, samtidig som at jeg av en eller annen grunn blir fort sliten av mennesker. Ser absolutt ikke på meg selv som en introvert person, jeg er åpen og sosial, men jeg klarer ikke å jobbe for å opprettholde (nye) vennskap.

Anonym poster: 2d2285bc94c1f2c0e849e4be78c29b28

[MLy92]

Alle er forskjellige. Jeg har ikke så mange venner her jeg bor. Jeg har bodd 70 mil fra hjemmet mitt i to år, og begynte først å jobbe. På jobben hadde jeg bare arbeidskollegaer som var dobbelt så gamle som meg. Jeg har venner gjennom samboeren min og kommer godt overens med de i klassen min(studerer nå). Ellers har jeg nesten ikke venner her, men vurderer å finne meg en hobby for å blant annet utvide vennekretsen og finne flere bekjente her jeg bor når jeg har gjort ferdig alle eksamener for i år. Regner med jeg får noen nye bekjente når jeg begynner å jobbe i sommer. Det tar som regel tid å bygge seg opp venner, og jeg har alltid vært en person som bruker lang tid for å bli kjent med folk, og jeg er ikke den som er mest utandvendt og sosial. Men jeg liker å være sammen med folk, og det er ikke morsomt å være alene hele tiden. Det er godt å ha noen å dele felles interesser med, noen andre en familie og samboer. Jeg har noen gamle barndomsvenner i hjemnbyen min som jeg snakker med over nett og telefon, og som jeg møter når jeg er der i ferier og slikt. Det er ikke like lett å holde kontakt med alle over nett når du bor langt borte, så flyttingen har gjort at jeg har mistet noen. Men man vet jo ikke om man klarer å ta opp vennskap når jeg flytter tilbake, det får tiden vise

[Poserose]

Er jo ikke selvsagt at man ender opp i barndomsbyen etter endte studier. Og venner fra studiene kan ende opp helt andre steder enn deg selv. Så kan det hende at bedriften du blir ansatt i, i den helt nye byen, stort sett bare består av mennesker mye eldre enn deg selv. Da føler du kanskje ikke at du kan assosiere deg med dem. Videre har du ikke noen utpregede interesser du kan møte nye folk via etter arbeidstid.

Sånn, et eksempel på hvordan folk klarer å ikke ha venner.

Gruer meg skikkelig til jeg må flytte til Oslo for å ta master. Jeg har jo bekjente der, men antakeligvis ikke folk jeg kommer til å bli venner med. Og de andre på masterlinja har jo sikkert vennekretser fra før. Og er man ikke veldig "på" da så blir det vanskelig.

[AnonymBruker]

Mange mister nok venner grunnet flytting og diverse, utrolig mange av vennene til en jeg kjenner har flyttet, derfor har ikke hn det samme nettverket av venner rundt seg lengre. Handler ikke om at denne personen er usosial eller rar på noen måte (ellers ville vel ikke jeg frivillig vært venn med hn), men slik ble det desverre bare.

Anonym poster: ffacab370f50687782cc78686529ed96

[AnonymBruker]

TS, jeg tviler ikke det spor på at du har en haug med "venner". Det jeg tviler på, derimot, er at du forstår hvordan andre har det, samme hva situasjonen er. Du fremstår, på måten du skriver på, som en person som mangler en del empati.

Anonym poster: 519f36366f349c210cf399f3c5c9896b

[Cordelia]

Faktum er rett og slett at etter studier og skole, så er ikke folk så interesserte i å opprette nye vennskaper. Mange får familie og da blir fokuset mye der. Jeg har ikke mangel på venner egentlig, men jeg har bodd litt her og der, så de er spredt rundt omkring i landet. Og nå som jeg har nådd tretti, så har de fleste fått familier, og da kommer vennskaper i bakgrunnen.

Selv om man treffer mennesker i jobb eller andre sammenhenger, så er man sosiale da, men er ikke interessert i noe utover det. Nå er jeg heldig i at jeg trives i eget selskap, og har en familie jeg kan dra til i større høytider som jul og påske. Og skal jeg være ærlig, hvis jeg måtte velge å henge rundt med en gjeng fremmede folk på søttende mai, eller å sitte hjemme parkert foran sofaen, så foretrekker jeg definitivt det siste.

(edit.)

Endret 16. mai 2013 av Cordelia

[MLy92]

Er jo ikke selvsagt at man ender opp i barndomsbyen etter endte studier. Og venner fra studiene kan ende opp helt andre steder enn deg selv. Så kan det hende at bedriften du blir ansatt i, i den helt nye byen, stort sett bare består av mennesker mye eldre enn deg selv. Da føler du kanskje ikke at du kan assosiere deg med dem. Videre har du ikke noen utpregede interesser du kan møte nye folk via etter arbeidstid.

Sånn, et eksempel på hvordan folk klarer å ikke ha venner.

Gruer meg skikkelig til jeg må flytte til Oslo for å ta master. Jeg har jo bekjente der, men antakeligvis ikke folk jeg kommer til å bli venner med. Og de andre på masterlinja har jo sikkert vennekretser fra før. Og er man ikke veldig "på" da så blir det vanskelig.

Jeg er enig med deg der, er du ikke skikkelig på så er det vanskelig å få venner også. For meg er det heller ikke naturlig å være skikkelig på, og da blir det falskt om jeg gjør det. Folk er nødt til å akseptere deg som du er, og om de gjør det så kan det bli noen gode vennskap. Har du bodd i oslo før? Jeg gruer meg litt til å begynne på ny hobby, samtidig som jeg gleder meg, men man vet jo ikke om man kommer noe overens med dem og om det blir vennskap. Men det jeg tenker å begynne på er sosialt, mye trening osv. så da har man io et sosialt liv på en måte. Men det er alltid fint å ha en ordentlig god venn der du bor, sånn at det går an å betro seg og snakke om ting man vanligvis ikke snakker om med bare vanlige bekjente. For meg holde det ikke å bare snakke ut om ting bare med samboer, det er godt å ha en god venn også. Også er det hyggelig å finne på ting sammen og opprettholde vennskap.

[AnonymBruker]

Jeg har venner i hjembyen min, men de er alle gift og har opptil flere barn så de har ikke mye tid. Jeg jobbet en stund på et lite sted i Norge hvor det var vanskelig å bli kjent med folk, delvis da de alle hadde familie, og det var få aktivitetstilbud. Jeg endte med å si opp jobben og dra tilbake til studiebyen min i utlandet, da jeg har venner der som er uetablert. Men i Norge har jeg få venner, ihvertfall som jeg har mye felles med.

Anonym poster: 708f43372743e95a2372372c412a2972

[AnonymBruker]

Nei det er nok ikke lett for alle å forstå, spesielt hvis man ikke evner å sette seg inn i situasjonen. "Det er jo bare å finne en fritidsaktivitet", "man får jo mange venner på studiet", "Hva med kolleger?" Etc. Verden er utrolig enkel for mange.

Jeg trodde aldri jeg skulle finne meg i den situasjonen med få venner. Hele ungdomsskolen og videregående var jeg populær med mange venner. Alltid noen å henge med, alltid noe som skjedde. Så flyttet jeg for å studere. Etter litt tid fikk jeg venner på studiet og jobb. Men tiden kom da de flyttet, og jeg ikke trivdes lengre.

Flyttet til en ny by, og grunnet feil med opptak fikk jeg ikke begynne studiet før en måned etter andre. Det sosiale grunnlaget for mine klassekamerater var da lagt, og jeg ble outsideren. Satt alltid alene, leverte alle oppgaver selv, og til slutt gadd jeg ikke møte opp i forelesing lengre.

Tok et år i utlandet og ble kjent med mange fantastiske mennesker, og følte endelig jeg hadde en omgangskrets. Men et år gikk og jeg flyttet tilbake, enda mer ensom. De få vennene jeg hadde, har levd livet videre og tenker naturligvis ikke på meg som en selvskreven gjest når noe skjer, de har jo vent seg til et år uten meg. Studiet mitt er ferdig, og på jobben min er det hovedsakelig menn i 30-40 års alderen som er lite interessert i å se "Sex og singelliv" med meg en lat søndag.

Men jeg gir ikke opp! Jeg skal finne meg venner på en eller annen måte, før eller siden

Anonym poster: 49dfc3e908beacc43bcafe4c34d661c3

[Poserose]

Jeg er enig med deg der, er du ikke skikkelig på så er det vanskelig å få venner også. For meg er det heller ikke naturlig å være skikkelig på, og da blir det falskt om jeg gjør det. Folk er nødt til å akseptere deg som du er, og om de gjør det så kan det bli noen gode vennskap. Har du bodd i oslo før? Jeg gruer meg litt til å begynne på ny hobby, samtidig som jeg gleder meg, men man vet jo ikke om man kommer noe overens med dem og om det blir vennskap. Men det jeg tenker å begynne på er sosialt, mye trening osv. så da har man io et sosialt liv på en måte. Men det er alltid fint å ha en ordentlig god venn der du bor, sånn at det går an å betro seg og snakke om ting man vanligvis ikke snakker om med bare vanlige bekjente. For meg holde det ikke å bare snakke ut om ting bare med samboer, det er godt å ha en god venn også. Også er det hyggelig å finne på ting sammen og opprettholde vennskap.

Har ikke bodd i Oslo før, men kjæresten min bor og jobber der så vil jo flytte dit etterhvert. Får se om jeg tar master i Oslo eller her jeg tar bacheloren. Vanskelig valg her har jeg jo mange venner, men de flytter jo bort etterhvert de også. Har jobbet hardt med meg selv for å skaffe dem.

[Kjempeliten]

Har vel ikke så mye med hvor mange mennesker man har møtt i løpet av livet, men hvordan man selv klarer å holde på vennskap, og hvor flink man er til å bli kjent med andre. Med smålig angst så er det vanskelig å få venner/holde på de. Jeg har venner, men kunne nok hatt fler hadde jeg ikke bare hatt de tankene om at jeg forstyrrer folk hver gang jeg snakker til de... Og tanker om at folk ikke liker meg. Jeg vet jo at det bare er tull det jeg tenker, men... det er litt komplisert, vanskelig å forklare.

Jeg kan også føle meg litt utilpass om jeg er med nye mennesker. Jeg kan grue meg på forhånd, så blir jeg litt sjenert, litt sliten av nye inntrykk, og trekker meg tilbake alene til slutt.

Jeg vet at noen ser på meg som litt kald, og uinteressert i å bli kjent med de. Men jeg er bare litt engstelig og er ikke så superflink til å være sosial, så folk får det inntrykket av meg. Det gjør jo ikke ting bedre for meg heller

Jeg er også dårlig til å ta intiniativ til ting. Som å be med venner ut eller hjem til meg. Jeg sitter mye alene, og trives med det. Men innimellom så angrer jeg på at jeg ikke brukte alene-tida på å finne på noe sammen med andre. Men som sagt så blir jeg sliten. Og det er ikke sånn jeg vil ha det egentlig.

Skulle ønske jeg hadde litt mer energi og var mer sosial.

[AnonymBruker]

"Skjønner ikke at andre ikke kan ha noen venner?" Kanskje ikke slemt, men en smule naivt og korttenkt, ville jeg si.

Her er noen grunner

* Å bli mobbet, baksnakket eller utestengt fra gruppen. Kan bli en vond sirkel, for det er enklere for en litt feig mobber å "ta" noen som ikke har venner, og så blir den som blir mobbet for usikker til å ta kontakt med andre.

*Sosial angst og/eller sjenerthet. Ikke alle er like trygge på seg selv, eller tør å ta initiativet til ta kontakt med andre. Det er også vanskelig å prate med andre når man føler seg 100 % kjedelig og patetisk.

*Betydelig andre interesser enn sine jevnaldrende(mest i barndom og tenår). Man er opptatt av andre ting enn sine jevnaldrende er, så man trives ikke kjempegodt med å leke med dem når man er på ulike stadier, samtidig som voksne og eldre ungdom naturligvis ikke er interessert i å henge sammen med en 10/12-årig unge.

Alle tre grunnene spiller eller har spilt en rolle i mitt liv. I dag er jeg fryktelig ensom og har ingen å dele viktige ting med.

Og så glemte jeg å nevne at voksne har ofte en etablert vennekrets allerede(i alle fall ser det sånn ut på andre) og da er det ikke så lett å begynne helt fra scratch som ung voksen, når man er ny på en arbeidsplass eller hobby.

Anonym poster: 2de9151191df8dd594d55c2c2e19a4d8

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange venner lenger fordi jeg havle livet har tenkt med hodet fremfor hjertet, trodde jeg.

Jeg begynte på en annen videregående skole enn vennene mine fordi jeg ville ha et valgfag den andre skolen ikke hadde. Etterhver mistet jeg jo da mye kontakt med barndoms og ungdomsvennene mine.

Etter videregående valgte jeg å flytte til en annen by for å studere fordi denne skolen skulle være bedre. Det samme skjedde igjen, jeg mistet kontakten med vennene jeg hadde fått på videregående.

Etter endt studie flyttet jeg tilbake til hjembyen og familien, og da mistet jeg jo etterhvert kontakten med venner fra universitetet også.

Fikk etterhvert litt kontakt med venner i hjembyen igjen, men så ble jeg gravid. Fikk en unge som krevde veldig mye med en mann som aldri stilte opp, så jeg ble mer eller mindre isolert hjemme, og folk begynte etterhvert å slutte å ta kontakt fordi jeg aldri kunne være med på noe som helst.

Flyttet fra gubben nettopp fordi han aldri stilte opp og alltid var opptatt med seg og sitt. Vi skulle ha delt omsorg, så da kunne jeg endelig få et liv utenfor hjemmet også. Men det endte jo med at faren fremdeles ikke stilte opp, så da kom jeg meg ikke noe særlig mer ut av huset da heller.

Nå som faren endelig stiller litt mer opp, har jeg ingen venner igjen, så hver gang jeg har barnefri, så har jeg ingen å finne på noe med.

Anonym poster: 1ac16b505e26ed31c708bdfe979598b0

[Gjest Passesosial]

Det er faktisk bedre med få nære venner enn en hel haug folk man aldri blir annet enn overfladisk bekjent med.

Og det er i sannhet forferdelig slitsom med oversosiale vesener som ikke har såpass ro i ræva at de tåler stillhet i mer enn to minutter før de begynner å tvinne tommeltotter, vri seg og føle kjedsomhet..

Noen av oss trives faktisk også svært godt i vårt eget selskap, en fantastisk egenskap, ikke minst når det kommer til samlivs/ekteskapsbrudd og man ofte MÅ innfinne seg med å være alene en periode.

Så TS får nå bare ha sine supersosiale egenskaper i fred, og heller etter beste evne prøve å forstå at folk er forskjellige og at noen faktisk foretrekker en roligere tilværelse med få venner i stedet for et hesblesende surrobabel med skravlepaver rundt seg helst 24/7.

[Uglen]

Masse empatipoeng til deg, TS...

Neida, nå var jeg slem.

Men for å besvare spørsmålet ditt: som påpekt av andre her, så er det flere livssituasjoner som gjør at man kan komme ut av sin vanlige omgangskrets. Flytting (din egen og andres), sykdom (fysisk og psykisk), studier, jobb... og så videre. Og nei, det er slettes ikke alle som har en familie.

En annen ting er selvfølgelig hva du mener med "vennskap".

Sosial + stor omgangskrets betyr ikke nødvendigvis - i min bok i alle fall - at man har mange venner.