Slå opp eller fortsette?

[Gjest ylva]

Helt latterlig at jeg deler dette på kvinneguiden. Men er så kjekt å skrive her om man vil ha tips og råd, men ikke vil dele det med folk man kjenner

Okei.. jeg er 22 år gammel jente som er sammen med en på 30 år. Det går helt fint, aldersmessig.

Når det gjelder kommunikasjon så er han en typisk guttegutt. Altså, en som ikke liker å prate så mye. Der har jeg hatt problemer siden jeg merket det, men etter å ha snakket x antall ganger om det, så har det forandret seg litt. Jeg har jo skjønt at han ikke er av de få gutta som kan snakke i timesvis og det er jo bare slik jeg må akseptere, men det at jeg skulle ønske han inkluderte meg mer i livet sitt.

Det å finne på noe sammen er et av de problemene jeg føler vi har. Nå fortiden jobber ingen av oss, vi bor på gård. Og han sier alltid at han kan ikke drive å finne på ting sammen for han har alltid så mye å gjøre. Vel, han drar til kompisen sin og kan være der i mange timer, småsnakker med meg når vi er sammen. Men når vi "gjør noe sammen", så føler jeg det er den tiden vi ligger i sofaen med hver vår ipad eller tilfeldigvis ser samme tv-program. Å om vi bestemmer oss for å se en film sammen en kveld, så bruker vi evigheter på å finne en film vi begge to liker. Jeg fatter ikke at det skal være så vanskelig å finne en film vi begge to liker, og når vi da bruker evighet på det så føler jeg all den tiden blir ødelagt.

Jeg har vanskeligheter på å beskrive hva jeg føler om akkurat dette. Men er akkurat som at ting skal gå hans vei. Sånn som f.eks da jeg kom hjem fra oslo her om dagen så var det omtrent det første han fortalte meg at han skulle til tr.heim om ei ukestid. Det er helt greit å fortelle meg det, men nå hadde jeg liksom vært borte og da kunne vi vel brukt tid på å snakke om hva jeg har gjort og slike ting. Akkurat slik hadde det vært om han hadde vært borte. Skjønner dere? Og samme med om jeg skal vise noe så gir han f. egentlig. Mens om det er han som skal vise noe så måå jeg følge med. Og det høres sikkert ikke så ille ut, og det ser jeg selv også. Men det har liksom kommet til et punkt der jeg tenker at når han ikke gidd å høre på meg så gidd ikke jeg det med han heller. Om jeg tar opp dette med han så forsvarer han seg selv og kommer ikke til å forstå hva jeg mener. Han har tydeligvis så vanskeligheter for å forstå hva jeg mener, alltid. Føler han ikke ser noe fra min side.. jeg forstår jo han selvom jeg ikke er enig, men jeg blir sur og grinete for han ikke for engangsskyld kan se ting fra min side. ÅÅ.

I tillegg til dette "småtteriet" så har jeg en svigermor som driv å går meg til vanvidd. Veldig hyggelig og snill dame, det er bare det at jeg føler jeg har blitt en gjenstand hu kan komme til, for å holde et foredrag om hvor forferdelig dagen hennes har vært og klageklage. Hun spør aldri om hvordan jeg har det. Jeg har nettopp begynt å jobbe etter 2 år uten jobb, ingen tegn på at hun bryr seg eller er gald på mine vegne. Jeg opererte meg i august i fjor, og har en sak hos advokat der hun betaler. Men jeg føler hun har tatt over den saken konstakt. Selvom hun er så snill og vil betale så er det fortsatt meg det handler om , og jeg mener jeg er såpass stor nok til å snakke med advokaten selv. Men plutselig så forteller hun meg at hun har vært i tlf med han. Hadde vi bodd i hvert vårt hus så hadde det vært greit, men vi bor på samme gård, vegg i vegg. Bare at vi har egen leilighet, heldigviiis.

Jeg har tydeligvis ikke bein i nesa til å fortelle denne dama hvordan jeg har det. Jeg er en person som får veldig lett dårlig samvittighet, jeg hater å krangler og gjør alt for å slippe. Denne dama har bein i nesa og sier akkurat hva hu mener, lover dere. Og det gjør ikke ting bedre.

Hva mener dere? Blir feil grunnlag å avslutte forholdet pga svigermor. Samtidig er det altid noe "galt" i forholdet, som jeg føler aldri blir bedre.

[MLy92]

Hvis du ikke kan snakke og kommunisere med samboeren din, er dere veldig dårlige ute. Det ned svigermor syns jeg ikke du kan gå for, for det behøver ikke å bli noe bedre med en annen svigermor. men jeg skjønner at du blir lei av samboeren din som ikke hører på deg i det hele tatt..

[Gjest emfase]

det første som slår meg er at det er moras feil at sønnen er slik. hun har kaklet i stykker ørene hans fra han var liten gutt, og nå har han problemer med å skru ørene sine på igjen. samtidig virker han ikke sånn super-interessert i å pleie forholdet med å finne på ting. kanskje du kan finne ut hva det er han liker, f.eks en båt tur eller fiske? si til han at du har en overraskelse til han, da må han bli med. hvis du gjør det til en positiv opplevelse vil han kanskje bli med igjen.

synes det er frekt sånn som hun holder på med saken din. jeg hadde blitt såret og følt meg skjøvet til side. jeg hadde nok sagt det rett ut til henne at det hadde vært koselig om hun visste interesse for deg og om du fikk beholde din egen sak.