Er jeg unormal?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 21 år, og jeg har aldri hatt kjæreste, har aldri vært forelsket, og jeg har heller aldri hatt noe ønske om dette. For meg er det helt utenkelig å leve sammen med en kjæreste, jeg liker ikke at folk tar på meg, jeg liker ikke at folk kommer for nært innpå meg, verken fysisk eller psykisk. Jeg blir sliten av for mye sosial kontakt, og egentlig trives jeg aller best alene. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og det går helt fint om det går dager uten at jeg egentlig prater med noen (som regel prater jeg med NOEN, i og med at jeg jobber et sted med kundekontakt).

Men er jeg veldig unormal? De fleste jeg kjenner har som regel et ønske om et forhold, barn og lignende...

Anonym poster: d2befe781f9d8ebe1e25ac1927164bf1

[AnonymBruker]

Jeg har også inntrykk av at det er normalt å ha et ønske om dette, men det kan jo komme når du blir eldre? Når det gjelder alt det andre du skriver så er jeg veldig lik, men jeg traff en for 8 år siden nå som ikke ga seg selv så mange ganger jeg avviste han/ikke turte å ta han inn, og han er den eneste personen jeg kan ha nær meg, og det tok lang tid.

Anonym poster: 95bbc186514e566e2ad54e3a1f157722

[AnonymBruker]

Jeg har alltid blitt fortalt at jeg er for lite sosial. Da jeg var mindre maste foreldrene mine ofte på meg at jeg måtte være mer med venner, selv om jeg helst foretrakk å lese en bok, eller leke alene. På skolen ble jeg alltid fortalt at jeg pratet for lite, måtte snakke mer, være mindre sjenert etc. Jeg har alltid blitt fortalt at jeg ikke er bra nok, at jeg må være mer utadvent. Men hvorfor? Jeg trives jo egentlig godt med å være usosial, jeg kjenner ikke noe behov for å være mer sosial. Men i og med at jeg alltid har blitt fortalt at jeg ikke er bra nok, så har jeg selvsagt følt at jeg ikke er bra nok, at jeg må endre den jeg er. Men jeg vet at jeg kommer aldri til å bli den supersosiale jenta, det handler ikke om at jeg er sjenert (jeg er kanskje litt sjenert, men ikke veldig), det handler om at jeg ikke liker så godt å være sammen med andre.

Anonym poster: d2befe781f9d8ebe1e25ac1927164bf1

[Gjest Gjest]

Trorikke du skal tenke så mye på om du er normal eller ei. Det som er vitkig er at du lever det livet du selv vil. Så lenge dette er noe du selv ønsker og det skader heller ingen så er det ikke relevant om det er normalt eller ei.

[Gjest Gjest]

Trorikke du skal tenke så mye på om du er normal eller ei. Det som er vitkig er at du lever det livet du selv vil. Så lenge dette er noe du selv ønsker og det skader heller ingen så er det ikke relevant om det er normalt eller ei.

Dette!

Er selv i nesten samme situasjon som deg TS (bare at jeg er 5 år eldre og jeg skyr ikke fysisk kontakt med enkelte av det motsatte kjønn). Har aldri hatt lyst på kjæreste og ungår ofte sosiale settinger. orker aldri to dager på rad med "noe som skjer"

Sannheten er at du er unormal, med tanke på at de aller fleste liker mye sosial kontakt, føler ensomhet når de er alene, osv. Det er derimot ikke noe gale med å være unormal, det betyr bare at du ikke passer inn i gjenomsnittet. Faktum er også at enkelte andre vil dømme deg for det , eller i det minste rynke på nesen og jeg antar det er derfor mange er usikker på om de "gjør noe galt" selv om de er lykkelig. Det må du bare drite i, for så lenge du er lykkelig og du ikke skader andre med måten du lever på, så spiller det ikke noen som helst rolle hva "de normale" mener.

[Steinar40]

Dette!

Er selv i nesten samme situasjon som deg TS (bare at jeg er 5 år eldre og jeg skyr ikke fysisk kontakt med enkelte av det motsatte kjønn). Har aldri hatt lyst på kjæreste og ungår ofte sosiale settinger. orker aldri to dager på rad med "noe som skjer"

Sannheten er at du er unormal, med tanke på at de aller fleste liker mye sosial kontakt, føler ensomhet når de er alene, osv. Det er derimot ikke noe gale med å være unormal, det betyr bare at du ikke passer inn i gjenomsnittet. Faktum er også at enkelte andre vil dømme deg for det , eller i det minste rynke på nesen og jeg antar det er derfor mange er usikker på om de "gjør noe galt" selv om de er lykkelig. Det må du bare drite i, for så lenge du er lykkelig og du ikke skader andre med måten du lever på, så spiller det ikke noen som helst rolle hva "de normale" mener.

Det har alltid vært en del folk som som ikke får barn. Sikkert av ulike årsaker.

Og en del som heller lever alene når det er mulig.

Problemet før i tida var jo heller at det ikke var mulig å overleve alene. Nå er imidlertid det fullt ut mulig.

Det å være såkalt unormal er ikke uakseptabelt før man skader andre.

Men når sant skal sies; så er det selvfølgelig en stor fordel for en selv å være "normal" (gjennomsnittlig) fordi man da passer mye bedre i sammen med resten av sauene i flokken.