flytte vekk fra barnfar, erfaringer?

[Ellekvelle]

Det er ikke snakk om å flytt fra byen, men lang nok avstand til at en 50-50 løsning blir veldig vasnkelig å praktisere. (ca 25-30 min med bil)

Dette er en lang og vond historie bak dette, men noen mometer kan være viktig, barnefaren var særdels ufin mot meg, ikke vold, men ufin nok.

Vi bor i en bydel hvor boligprisene ikke er mulig å forholde seg til for en alenemor med to barn, selv om jeg har god inntekt.

Da bruddet kom tre år siden ble vi enige om at jeg hadde begge ungene registret på meg, og jeg skulle få flytte hvor jeg ville den dagen jeg hadde opparbeidet meg nok egenkapital. Dette sa han seg enig i.

Problemet nå er at han i mellomtiden fikk ny samboer som har barn i nabolaget vårt.

Jeg har gjort noen valg og tatt noen forpliktelser ved å få barn, så jeg ser at det er særdeles egoistisk å flytte vekk fra nabolaget. Og uanseet hva eksen en gang gjorde mot meg er han barn til mine barn og mitt sinne mot han skal ikke gå ut over de.

Men der jeg bor nå kan jeg ikke fortsette å bo, jeg har ikke mulighet til å kjøpe noe i nabolaget, så situasjonene er ganske fuck i utgangspunktet.

Så er det enda værre. Jeg har en kjæreste, og vi ønsker å flytte samme. Han har barn som er eldre og mer etablerte i sitt nabolag enne mine, han har uansett plass til oss alle samme. Vi vurderer derfor at jeg flytter til han. Men av hensyn til ungene og faren så ser jeg ikkeh vordan jeg kan gjøre det.

Nå er verden bare jævlig urettferdig, skal jeg gi avkall på mulighet for å leve sammen med min kjærlighet, og heller leve på grensen av hva jeg klarer økonomisk på andre siden av byen, mens eksen har alt?

Og så er det hansom ødela forholdet og familien vår

.

Noene som har noen erfaringer med avstander og flytting?

[Gjest regine]

hvis jeg var deg ville jeg tatt kontakt med advokat - dvs. en med familierettslig kompetanse.

Har du hovedomsorgen så kan du - i prinsippet - flytte med barna, men samværsendring etc. kan gjøre det mer komplisert. Og derfor ville jeg tatt det med advokat for å finne ut hva og hvordan du skal gå fram for å få til dette, uten altfor mye bråk. Håper forresten du har en skriftlig avtale om flytting med din eks, muntlige er like bindende, men altså mye vanskeligere å bevise.

Men ellers: nei, det er ikke galt av deg å ville gjennomføre en endring i din/dine barns liv. Men ikke argumenter med at far har vært slem - det kommer du ingen vei med, også fordi det da virker som det viktigste er å "ta" han, mer enn å sakpe en bedre tilværelse for deg og ungene. Og det er vel det siste som er realiteten?

lykke til! (og regn med masse pes her inne - iflg. KG-dyret skal mor aldri følge sine egne ønsker, men alltid legge seg flat for far og det han sier. Dessuten er flytting i seg selv fryktelig skadelig, dermed basta.)

[Gjest NN]

Det er snakk om å flytte til andre siden av byen, ikke andre siden av landet... Forstår ikke hva som er problemet spesielt siden til og med de største byene i dette landet ikke er særlig store.

Far kan ikke nekte deg å flytte, verken internt i byen eller til nabobyen om så er. Synes heller ikke det er moralt forkastelig av deg på noen som helt måte å flytte noen kilometer vekk.

Jeg og far til min datter har bodd på hver vår kant av byen etter bruddet uten problem. Men vi klarte heldigvis å sette våre personlige problemer til side når det kom til samarbeid om henne. Tror det hadde mer å si enn avstanden mellom boligene våre.

[Ellekvelle]

Takk for svar.

Jeg har tenkt mye på at jeg ikke gjør dette for å ta hevn på noe måte, for 2 år siden hadde det kanskje vært det, nå er jeg mer redd for at det skal oppfates som det, men det er det over hode ikke snakk om.

Jeg ønsker ikke skape mer strid, jeg ønsker ikke å ødelegge noe for han, aller mest tenker jeg på ungene.

Jeg ser på den annen side ikke noe problem med å flytte ungene.

Samarbeidet går for såvitt bra, men jeg synes det er vasnkelig å sette alt det såre til side når jeg føler at jeg blir begrenset og ikke får muligheten til å komme meg videre. Nå kommer alle følesene tilbake.

Det ideele for ungene er jo at forelderen bor i samme skolekretsen, men jeg ser jo det nå at om det skal gå og vi samtidig skal kunne etablere nye familierelasjoner så skal man ha jævlig flaks, eller sette hele sitt eget liv på vent til ungene blir eldre. Det var det jeg var forbredt på å gjøre. Men min minste er bare 4 og jeg er "bare" 37.

Jeg er mest ute etter erfaringer fra andre.

Endret 16. mai 2013 av Ellekvelle

[AnonymBruker]

Etter bruddet med barnas far ble jeg boende i nabolaget vi bodde før bruddet. Han flyttet 2 mil unna. Han var lite involvert i barnas hverdag, blant annet ingen ettermiddagssamvær - og jeg trodde det var pga avstanden (tok 20 min med bil). Det åpnet seg en mulighet for meg å flytte nærmere ham, og det gjorde jeg. Flyttet ungene vekk fra området de var kjent i og som de gikk på skole og i barnehage.

Hva skjedde? Ble det bedre med samvær og samarbeid? Nope, faren valgte å flytte 14 mil unna uten å en gang fortelle verken meg eller ungene det. Han fortsatte en stund å ha samvær hos sine foreldre, og derfor visste vi ingenting med en gang. Det tok faktisk 7! måneder før han sa noe.

Jeg mener det ikke er avstanden bestandig som er grunnlag for et godt samvær. Særlig ikke når det er i samme by eller i nabokommuner. Da burde overnatting i ukedager også fungere fint.

Så jeg synes faktisk du kan flytte med god samvittighet, og samværet kan absolutt fungere bra selv om det blir litt lengre avstand. Det er dessverre slik at det er dyrt å kjøpe noe alene, og ikke alle gitt å ha foreldre med millioner på bok

Anonym poster: 214e4f59e229a06918df9596da8ce5bb

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri tatt med meg barna mine og flyttet inn med en ny mann i hans hus.

Når man har barn er det viktig med stabilitet. Hvordan kan du vite at dette er et seriøst forhold som vil vare? Dersom det blir brudd så må du ta barna med å flytte ut .. og finne et nytt hjem til dere.

Jeg hadde ventet til jeg hadde hatt mulighet til å kjøpe noe på egenhånd.

Anonym poster: 15b1754206024abbfde0b444bb7b17d1

[Gjest Ellekvelle]

1.Takk for svar

Jeg begynner mer å mer å se at det kan fungere selv med noe avstand, men det blir litt mer krevende i hverdagen.

2. Før jeg traff vedkommende tenkte jeg akurat som deg. Jeg kom aldri til å flytte inn i huset til noen mann med ungene.

Men virkeligheten blir fort anderledes enn man teker.

Vi vurderte å kjøpe noe helt nytt sammen. Men det blir et tapsprosjekt på alle fronter. Økonomisk er det mye å tape, både for meg og han.

Han har bare bodd det et år, så det er veldig lite "innflyttet" så jeg føler absolutt ikke at jeg flytter inn til noen, men at vi flyttet sammen.

Det et og unødvendig å lage en ny situasjon for alle ungene, selvfølgelig ville det kanskje vært ideelt at alle startet på likt, men når vi ikke må, så tror jeg nok hans barn vil nytte godt av å slippe å flytte en gang til.

Så må jeg si at jeg gjør ikke dette av økonomiske hensyn for meg selv, da hadde jeg bare blitt her jeg er. Grunnet til at jeg "må" flytte herfra er at det tærer på å bo i leiligheten til eksen.

Hvordan kan man vite at et forhold vil vare? Kan man egentlig noen gang ha noen garanti for det? Jeg trodde det forige forholdet skulle vare.

Jeg stoler forøvrig på at jeg har noe mer erfaring å ballast som gjør oss mer forbredt.

[Ellekvelle]

Det skal og nevnes at, jeg skal ikke bare flytte inn. Men jeg gjør det ikke uten at jeg kjøper min del av huset, vi skal stå likt i forhold til eierskap og økonomi, så om det viser seg at det går på tryne, så er det absolutt ikke slik at det er jeg som må flytte.

[Steinar40]

Det skal og nevnes at, jeg skal ikke bare flytte inn. Men jeg gjør det ikke uten at jeg kjøper min del av huset, vi skal stå likt i forhold til eierskap og økonomi, så om det viser seg at det går på tryne, så er det absolutt ikke slik at det er jeg som må flytte.

Så du tenker på å ta over hans hus, og så hive han ut når det går på trynet?

[Ellekvelle]

Ja selvfølgelig for jeg er bare ute etter å utnytte folk!

Det handler jo bare om at vi skal stille likt.

[Bjørn88]

Så du tenker på å ta over hans hus, og så hive han ut når det går på trynet?

For andre gang :O

Ja selvfølgelig for jeg er bare ute etter å utnytte folk!

Det handler jo bare om at vi skal stille likt.

Du skriver jo selv at om du flytter inn til han så vil du kjøpe deg inn i ihuset sånn at du slipper å flytte OM det skulle gå på trynet...

[Ellekvelle]

Det var ment som et svar på innlegget over, der noen mente jeg burde være bekymret for ungene for at vi måtte flytte en gang til om det går på trynet.

Jeg ville bare poengterer at det ikke nødvendigvis er vi som må flytte, for poenget er ikke at jeg flytter inn i hans hus.

Men at vi flyttet inn i VÅRT hus.

Men det var jo forsåvitt ikke dette jeg spurte om.

Men skjønner ikke helt at det blir en sak av at jeg søker trygghet i å stå likt som han blir sett på som at jeg skal overta huset hans.

Jeg vet det er en del provokatører her og at jeg ikke bør gidde bry meg om det.

[Steinar40]

Jeg hadde aldri tatt med meg barna mine og flyttet inn med en ny mann i hans hus.

Når man har barn er det viktig med stabilitet. Hvordan kan du vite at dette er et seriøst forhold som vil vare? Dersom det blir brudd så må du ta barna med å flytte ut .. og finne et nytt hjem til dere.

Jeg hadde ventet til jeg hadde hatt mulighet til å kjøpe noe på egenhånd.

Anonym poster: 15b1754206024abbfde0b444bb7b17d1

Da trenger man å bruke god tid. Flytte i sammen etter 5 minutter som mange gjør er sjelden smart.

[AnonymBruker]

30 min med bil er ingenting!

Anonym poster: e13c960bf58ba3043c943215a5c23e98

[Ellekvelle]

Jeg ser at jeg la litt mange kort og lag sammen i spørsmålet mitt. På en måte har det vært greit for jeg har insett en hel del de siste 2 dagene, om hva som er vesentlig og ikke.

Alt jeg har av dårlig samvittighet og krav til min evne som mor og forsørger gjør at jeg legger mine ønsker til side. Hadde jeg ikke tenkt på ungene hadde jeg aldri postet spørsmålet.

Jeg flytter fordi jeg tror det vil være bra for ungene i det lange løp at jeg ikke setter meg selv helt på sidelinjen, jeg er ganske sikker på at vi vil trives sammen hele gjengen.

Men det er en enormt stor avgjørelse, og på kort sikt er det kanskje ikke det beste for ungene, men det er heller ikke bra for de at jeg går rundt og er sint på faren fordi han fortsatt 3 år etter bruddet klarer å ødelegge mulighetene og drømmene mine. Og det er ikke snakk om noe hevn, men et forsøk på å skaffe seg et liv.

[Gjest Marmot]

Men du, 30 minutter er kort vei altså. Det er fint mulig å praktisere 50-50 med 30 minutters avstand, om man ønsker det. Det er helt normalt å ha 30 minutters reisevei til skole eller barnehage. Det der burde ikke være noe problem, det er "verre" at du flytter inn hos ny mann, selv om det heller ikke trenger å være ille på noen som helst måte, litt avhengig av hvor lenge dere har vært sammen og ungenes forhold til ham og slikt.

Har dere 50-50 nå og har eks-mannen din sagt noe om hva han tenker om denne flyttingen?