Sorg og ensomhet.

[AnonymBruker]

Mistet min mor i april, hun kjempet i 4 år mot kreften. I de 4 årene var eg mer eller mindre hjemmeværende sammen med henne (noen kurs og litt skolegang inn imellom) slik at eg fikk hjulpet henne og min far så mye som eg kunne, vet det blir litt vanskeligere å komme seg inn i arbeidslivet pga det, men angrer ikke et sekund på det valget. Årene har preget meg meget på godt og vondt, men etter hun døde føler eg meg ofte motløs og føler meg meget ensom, sorgen etter tapet er stor, savner henne hele tiden og frykten for fremtiden er stor, har vært uten jobb så lenge (vel egentlig ikke for eg har for såvidt vært sykepleier, hushjelp, kokk og hundepasser uten lønn). Venter nå på å få hjelp til å få orden på livet mitt da eg sover dårlig, får dårlig samvittighet for at eg føler at eg ikke strekker til alt, hisser meg opp over bagateller og dårlig selvfølelse, selvbilde og selvtillit. Etter min mor døde og etter begravelsen følte eg at vennene mine hele tiden ville lytte til meg, men nå begynner de å komme tilbake i vanlig rytme og har ikke alltid tid eller mulighet til meg, eg har fortsatt ikke kommet inn i hverdagen igjen, føler eg hele tiden sitter og klager ovenfor vennene mine. De siste dagene når vennene mine spør meg hvordan det går sier eg det de vil høre, at det går bra men sannheten er at eg er så utrolig ensom og sorgen er så tung og eg vet ikke hva eg skal gjøre, eneste eg vet er hva eg ikke skal gjøre og det er selvmord, min mor og far gav meg livet i gave og eg skylder de å leve det fullt ut. Er det noe andre har opplevd noe lignende?

Anonym poster: e06255bf202f533429d73059ae0b46ab

Anonym poster: e06255bf202f533429d73059ae0b46ab

Anonym poster: e06255bf202f533429d73059ae0b46ab

[Stegene]

Tid

Bruk tiden, det er et svært nyttig hjelpemiddel i alle situasjoner, sorgen går over, det vet jeg.

Hvorfor selvmord?

Hvor gammel er du? Jeg vil tro at du har et langt liv å leve lengre, tenk på positive opplevelser du har hatt med de nære du har, dette vil nok lette litt på trykket.

Si ifra!

Når vennene og venninnene dine spør deg om du har det bra, svar ærlig. Dette vil også lette på trykket, alt hjelper å få ut av hodet.

Se lyst på livet, gå ut, vær sosial og ha det gøy, da går tiden mye fortere!

[Sweet77]

Det er en ganske normal sorgreaksjon du har. Den må du la jobbe, den lever sitt eget liv, det er bedre å samarbeide med den enn å undertrykke den.

Men. Du har en ting i tillegg. Mens veldig mange andre som sørger har "et annet" liv som krever noe av dem, så ser det ut til at "hele" ditt liv de siste årene har vært nettopp hun som har gått bort. Så du har mistet to ting - livet du levde, og moren din.

Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg kan gi deg noen refleksjoner. Det jeg tror er viktig for deg, er at du kommer i gang med et "nytt" liv. Jeg vet at det kan føles meningsløst fordi hele deg sannsynligvis er fokusert på den og det som du har mistet, og kanskje kan det til og med føles "feil". Likevel, så tror jeg kanskje ikke det er noen annen måte. Du må fylle livet ditt med noe annet som tar din fokus.

Det er hva jeg har hatt selv. Noe annet som har krevd oppmerksomheten min. Når man fokuserer på noe annet, så kan det på en måte føles urettferdig overfor sorgen, hvor absurd det enn kan høres ut. Og det kan føles urettferdig mot den som er død. Og det kan hende lysten er totalt fraværende, fordi det tross alt er det andre som har vært livet ditt og gitt deg mening.

Men det er ikke urettferdig. Om du kommer i gang med noe annet så vil sorgen likevel leve sitt liv inni deg og gjøre sine prosesser i deg. Og sakte, men sikkert så vil, ikke kjærligheten til moren din, men det altomfattende i sorgen, slippe taket. Og du vil merke at de andre tingene i ditt liv også ir mening.

Dette betyr jo at du har en jobb foran deg, og at du kanskje ikke kan vente til du får lyst. Men at du rett og slett må tro på at det er det riktige å gjøre, og begynne å "bygge".

Det er refelksjonene jeg har. Nå vet jeg jo ikke hva slags bakgrunn du har, om du kan søke jobb eller om det er utdanning som står for døren, eller kanskje du helt enkelt har en hobby eller et talent av noe slag du kunne begynne eller fortsette å utvikle? Uansett så tenker jeg at det riktige for deg vil være å finne ut av dette, begynne på denne prosessen.

Om du ikke kjenner noe nå, så tenk etter hva du har drømt om og hatt lyst til før eller mens moren din var syk, og ta tak i det. For selv om du er "nummen" nå, så ligger drømmer og ønsker inni deg et sted. Du må bare lokke det fram, og det kan du få til ved å begynne med noen av disse tingene.

Vet ikke om dette gir deg noe, men jeg håper. Føler med deg

Edit:

Vil også si at det ikke er det minste rart at du er redd. Når en så stor del av livet ditt er borte, så ville det nesten vært rart om du ikke var det. Men denne redselen vil bli borte etter hvert som du lager ditt "nye" liv. Du må være forberedt på at den ikke forsvinner med en gang, men etter hvert som du får ting på plass så vil den det.

Det kan også være fint å dele denne redselen med vennene dine mens du tar dine skritt. Det vil være oppmuntrende for dem også, ikke belastende, fordi de ser at du gjør noe med situasjonen din, og ikke sitter og visner bort. Så de vil ønske og bidra, og støtte deg og "heie" på deg i prosessen. Det er jeg helt sikker på. Og for at de skal kunne gjøre det og føle at de er til hjelp, så må du dele med dem

Endret 23. mai 2013 av Flair

[Gjest dette]

Jeg mistet nettopp noen som var veldig nær meg, men jeg føler meg også ensom, siden det kun er kjæresten min og jeg som føler sorgen og savnet. For meg hjelper det ikke å snakke med venner, selv om jeg opprinnelig var en person som brukte å søke støtte fra venner. Jeg vet bare at de ikke forstår denne gangen, og at de ikke tar seg tid. I ungdomstida fikk jeg en gang beskjed om at venninna mi ikke gadd å høre på problemene mine mer. Hun sa det ikke på den måten, men sa noe som gjorde at jeg skjønte hva hun mente. Etter det har jeg sluttet å betro meg til henne. Det føles nemlig ikke godt å snakke med noen når man vet de bare blir irriterte eller er lei av å høre på en. Jeg tar ikke kontakt for å føle meg som en byrde. Derfor velger jeg heller å være aleine om tingene mine. Det har jeg gjort de siste årene. jeg begynner heller ikke å dele følelsene mine med henne eller andre nå, når en av de viktigste i livet mitt har dødd.

Jeg skjønner hvor ensom du føler deg.

Klem

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du har det, TS.

Stor klem fra meg.

Mistet selv min far for noen uker siden, og føler jeg er på vei ned i et stort, dypt hull. Det har gått en tid nå, og venner og kollegaer ser ut til å ha bestemt seg for at nå har jeg ikke lenger noen grunn til å sørge.

Jeg sliter med innsovning om kvelden, har dårlig hukommelse, null overskudd til å ta initiativ og mer enn nok med å stå opp om morgenen for å gå på jobb. Kan grine hvor som helst og når som helst, men har ingen å snakke med i praksis.

Jeg har også begynt å svare at det går greit, om noen spør - selv om hele meg innvendig skriker av smerte. Det brenner på en måte mindre energi av meg, enn å i sannheten og deretter observere hvordan de straks distanserer seg ...

Ser også at ganske mange rundt meg holder avstand, ikke lenger tar kontakt. Jeg trenger det, men de ... bryr seg ikke? Eller kanskje de tror jeg ønsker å sitte og grine i fred? Jeg vet ikke ...

Vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette svaret, men du skal vite at du ikke er alene, TS.

Anonym poster: b32ff521f1f4f4b872626c18f19d4d81

Anonym poster: b32ff521f1f4f4b872626c18f19d4d81

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg føler med deg For fem år siden mistet jeg mormoren min til brystkreft. Hun var den viktigste personen i livet mitt på den tiden og det var fryktelig tungt å plutselig stå igjen "alene". Jeg blir fremdeles vemodig av å tenke på henne, men samtidig kan jeg se tilbake på minnene med kjærlighet, og glede over å ha fått den tiden jeg fikk med henne.

Alt jeg vil si er; ta tiden til hjelp, og ikke vær redd for å sørge, så lenge du klarer å leve på en gang. Jeg vet det er vannskelig.

Anonym poster: 0ee9ac87d0e86e4629914a00c5612a18