Baby og søvn- har vi gjort noe feil?

[AnonymBruker]

Vi har en baby på 8 måneder som har utrolig dårlig sovehjerte. Det har han i grunnen hatt i hele sitt liv, med unntak av de første 5-6 ukene, der han kunne sovne hvorsomhelst, nårsomhelst. Han er vanskelig å få til å sovne, sover som oftest korte dupper, har først nå helt nylig begynt å kunne sove i stillestående vogn etter trilling, våkner veldig lett av lys/lyder når han først har sovnet osv.

Jeg greier ikke egentlig å se at disse problemene er selvforskyldte. Han har hatt fryktelig sterk vilje hele veien, og da han begynte å nærme seg 2 måneder og begynte å bli mer oppmerksom på verden rundt seg opplevde vi at han ble mindre interessert i soving fordi det var så mye mer spennende å være våken. Han ble (og blir) veldig "sint" når vi prøvde å legge ham og ethvert forsøk på å legge ham ned i senga eller vogna mens han var søvnig, endte med hysterisk gråt.

Vi har hele veien forsøkt å unngå gråting, og spesielt da han var veldig liten syntes jeg det var grusomt om vi bare skulle la ham gråte. Vi har derfor isteden gjort det som skulle til for å få ham til å sovne uten gråt, som å trille på tur. Men i går snakket jeg med to venninner om dette, og skjønte plutselig at "vår" måte å gjøre ting på kanskje ikke er slik de fleste gjør det? Den ene venninnen min har en gutt på 6 uker og hun kommenterte at han var så lett og grei å ha med å gjøre og at han sovnet fint av seg selv. Hun trengte bare å legge ham ved siden av seg på sofaen og ha en hånd på magen hans, så sovnet han etter rundt 10 minutter med gråt. Jeg så også på da hun demonstrerte dette, og han gråt ganske voldsomt etter noen minutter (på grensen til det jeg vil kalle hysterisk, type mister nesten pusten), men sovnet av utmattelse tilslutt.

Jeg reagerte på dette og sa at hvis vi hadde gjort det sånn, så kan det jo godt hende at vår gutt også hadde vært enklere søvnmessig. Og jeg sa også at jeg ikke trodde det var ok å la en så liten baby ligge og gråte så lenge selv om man sitter med hånden på den. Da reagerte vår andre felles venninne som har to barn selv, og sa at det er jo helt normalt å gjøre det sånn, og hvis jeg ikke har akseptert litt gråting da han var så liten som 6 uker så er det jo ikke rart at vi fortsatt sliter med søvnen nå 7 måneder senere.

Har venninnene mine rett?? Er det vi som har misforstått fullstendig? Skulle vi bare ha latt ham gråte, selv om det gjør vondt langt inni sjela mi å høre på den såre gråten hans? (Nå har vi forøvrig begynt å la han gråte litt innimellom, men nå er han jo blitt så stor at jeg hører godt forskjell på om det er tristhet, trass, eller noe annet som er grunnen til gråten. Hadde hatt store kvaler med å la en på 6 uker gråte så lenge...)

Anonym poster: 0e07f76d3c95b86ea0309912d2189aac

[AnonymBruker]

All litteratur sier at barna ikke skal gråte, heller ikke når de er 8 mnd.

Jeg lar min suttre litt i senga om kvelden nå ved 9 mnd, men går inn straks det er hakket mer enn suttring. Tidligere var det også noe gråt med innsovning men det gjalt om vi byssa, samsov, trillet, kjørte bil, bar i sjal etc. så det var nok bare noe som uansett ville skje og som jeg har lest meg til er vanlig i søvnfase en.

Vi har gjort som deg, trillet, trillet og trillet. Etter hvert ble det sovnet i vogna når den stod stille men det måtte trilles etter innsovning for å få søvn på mer enn 30 min. Så etter hvert ble det lenger hviler selv uten trilling også. For oss var det nok viktig å lære henne å sovne i vogna uten trilling, noe protester ble det og vi måtte ofte gi oss og trille likevel men tok det gradvis i hennes tempo, feks med trilling til hun roet seg for så å la vogna stå stille ved siste innsovningen.

Ville aldri latt babyen gråte i 10 min for å sovne av utmattelse!!! Og ikke minst fraråder all litteratur det samme nå

Anonym poster: f99c0faccc3893f9c4af1907e8f3aa59

[charactouy]

Jeg har gjort som deg, og barnet på nå 2 år sovner stort sett uten problemer Så lenge det er greit for deg å gjøre som du gjør så bare fortsett. Jeg ville heller aldri latt et spedbarn gråte seg i søvn som din venninne gjør.

[Gjest Magdalene]

Syns dere har gjort det rette jeg.

Vi har også villet unngå at de skal gråte så veldig når de er så små.

Vil jo ikke si at ungen er så veldig enkel å ha med å gjøre når den skriker seg i søvn...

Men nå derimot, kan du jo prøve å trøste når han ligger i sengen etc..

Det finnes ingen rett eller gal metode. Følg hjertet ditt

[AnonymBruker]

Interessant tråd TS, håper du får noen gode råd.

Har ikke barn selv enda, og dette er kanskje et dumt spørsmål men:

hvis man sitter v babyen og gir den trygghet v at man er der, hvorfor er det så ille at babyen gråter før den sovner? Den ligger jo ikke alene tross alt, og litt gråting må vel være å regne med?

Må all gråting unngås for enhver pris? Regner med at man kjenner sitt barn etterhvert og om man vet at alle behov er dekket og barnet rett og slett misliker å legge seg så kan det ikke være helt krise at man ikke triller/bærer/vugger ungen i en evighet men heller sitter der til det roer seg selv?

Anonym poster: 59339db4db689c424e9ee0bf51d008b1

[Gjest Magdalene]

Interessant tråd TS, håper du får noen gode råd.

Har ikke barn selv enda, og dette er kanskje et dumt spørsmål men:

hvis man sitter v babyen og gir den trygghet v at man er der, hvorfor er det så ille at babyen gråter før den sovner? Den ligger jo ikke alene tross alt, og litt gråting må vel være å regne med?

Må all gråting unngås for enhver pris? Regner med at man kjenner sitt barn etterhvert og om man vet at alle behov er dekket og barnet rett og slett misliker å legge seg så kan det ikke være helt krise at man ikke triller/bærer/vugger ungen i en evighet men heller sitter der til det roer seg selv?

Anonym poster: 59339db4db689c424e9ee0bf51d008b1

For babyer er behovet for nærhet og trygghet like viktig som tørr bleie og mat

[Gjest RockOn]

Jeg fikk mye kritikk fra eldre generasjoner og generell familie fordi jeg aldri lot barnet mitt gråte. "For det må gråte". Hvorfor skal jeg la en liten baby på 6 uker som tydelig viser sult, gråte? Jeg skjønte aldri dette jeg.

Jeg leste et sted at jo mindre barna gråter da det er lite (altså jo mer det blir hørt da det viser andre tegn, feks som smattinga de viser da de er sultne). Så vil de gråte mindre da de blir større.

Jeg vet ikke jeg, men her stemmer det bra, han er 11 måneder og gråter svært sjeldent (selvfølgelig hvis han slår seg osv).

Når det kommer til soving så har han alltid sovet på puppen eller byssing,var omtrent ikke mulig med noe annet. Jeg lot han få lov til det, og folk mente at han aldri kom til p klare å sove selv. Han var tre måneder da jeg begynte å legge han tidligere, da fikk han pupp (men var fortsatt våken), jeg gikk ut og han sovnet selv.

Men det skal sies at han kom i en periode igjen der han plutselig trengte pupp for å sove på kveld, men han sovner alikevel selv hvis han våkner på natta.

Og han sov ikke i vogna uansett hav vi gjorde før han var omtrent 6 måneder. Før det så var det flaks hvis det skjedde, og det skjedde ikke hver uke. Nå sover han i stillestående vogn i 1 1/2-2 timer hver dag. Den må nok rugges litt på for at han skal sovne, men det tar sjeldent veldig lang tid.

Jeg synes ikke man skal la en liten baby på bare noen få uker gråte i 10 min. Det synes jeg er ganske drøyt.

Da de er 8-9 måneder så tåler de å kunne surve så klart, men jeg synes fortsatt ikke noe om å la de hylgråte seg i søvn.

[Vera Vinge]

Det er jo ikke sånn at babyer ikke skal gråte, men man fraråder å la dem gråte alene. Så vil noen si at å ha en hånd på babyens mage ikke er å la den gråte alene, og der har man diskusjoner. Men jeg må si jeg reagerer på at en seks uker gammel baby blir liggende og hylskrike i 10 minutter selv om mor sitter ved siden av. Det logiske i mitt hode er å gjøre det man kan for at babyen skal føle seg mest mulig trygg, spesielt når de er så små. Sønnen min skrek mye som baby, men jeg følte at det ble noe helt annet når han skrek mens vi holdt ham i armene våre. Da visste vi hvertfall at han ikke skrek av utrygghet. Det er vel en grunn til at de fleste foreldre føler det naturlig å ta opp et skrikende spedbarn - hvorfor skal man trosse det? Instinktene våre overfor babyer er jo der av en grunn. Når de blir større, syns jeg det blir noe helt annet å f.eks. trøste ved siden av senga e.l (jeg tar riktignok alltid opp sønnen min når han gråter om kvelden/natta fortsatt ved 16 mnd alder, men hos oss er det det som roer ham fortest og han har ikke fått noen uvaner av det).

Babyer er jo veldig forskjellige, og det blir derfor helt umulig å skulle sammenligne med hvordan andre babyer er. Jeg har inntrykk av at mye handler om medfødt temperament og om de har noen kroppslige plager. Selv om foreldre helt sikkert spiller inn også, f.eks. hvor stressa der er eller om de er så raske på labben alltid at babyen knapt rekker å knirke før det blir tatt opp. Jeg blir hvertfall litt oppgitt over foreldre med rolige babyer, som så selvsikkert bedyrer at det er fordi de har gjort alt rett. Og at de med skrikebabyer eller antisovebabyer har gjort noe galt. Jeg tror det er mye tilfeldigheter her også. Og at en del av de med rolige babyer ville hatt rolige babyer nesten uansett hva de gjorde.

[Gjest Clafoutis]

Dette høres veldig likt ut som vår situasjon, og jeg er helt enig med de andre her, jeg synes at det er dere som har gjort det riktige! Vi har også lyttet til vår sønns behov hele veien, og han er nå, 7,5 mnd gammel, blitt langt enklere å ha med å gjøre enn hva han var som helt liten baby. Jeg velger å tro at det er fordi han føler seg trygg, og vet at det ikke er nødvendig å skrike/gråte for å bli hørt, og for at han skal få tilfredsstilt sine behov.

[MsPaddington]

I boka som jeg fikk på sykehuset da jeg fødte, står det at man ikke skal la en baby ligge å gråte i mer enn 2-3 minutter. Jeg hadde uansett aldri orket å høre på babyen min hylskrike i 10 minutter og så la den sovne av utmattelse. Så forferdelig! Nei, jeg er helt enig med deg og sånn du gjør det. Ingen babyer er jo like, og babyen din kommer nok til å sove bedre etter hvert. Han kommer jo ikke til å fortsette å måtte bli trillet i søvn til han blir voksen

[Orchideae]

Jeg synes du har gjort det rette! Og det venninda de driver med er hårreisende. Jeg har ALDRI latt min ligge å gråte på den måten hun gjør. Selvfølgelig sutrer hun litt før hun sovner innimellom, men blir det gråt så gjør jeg det jeg kan for å stoppe den. Nå er hun 7 mnd og er en veldig trygg baby som sovner ganske lett.

[helenaa]

Det er jo ikke sånn at babyer ikke skal gråte, men man fraråder å la dem gråte alene. Så vil noen si at å ha en hånd på babyens mage ikke er å la den gråte alene, og der har man diskusjoner. Men jeg må si jeg reagerer på at en seks uker gammel baby blir liggende og hylskrike i 10 minutter selv om mor sitter ved siden av. Det logiske i mitt hode er å gjøre det man kan for at babyen skal føle seg mest mulig trygg, spesielt når de er så små. Sønnen min skrek mye som baby, men jeg følte at det ble noe helt annet når han skrek mens vi holdt ham i armene våre. Da visste vi hvertfall at han ikke skrek av utrygghet. Det er vel en grunn til at de fleste foreldre føler det naturlig å ta opp et skrikende spedbarn - hvorfor skal man trosse det? Instinktene våre overfor babyer er jo der av en grunn. Når de blir større, syns jeg det blir noe helt annet å f.eks. trøste ved siden av senga e.l (jeg tar riktignok alltid opp sønnen min når han gråter om kvelden/natta fortsatt ved 16 mnd alder, men hos oss er det det som roer ham fortest og han har ikke fått noen uvaner av det).

Babyer er jo veldig forskjellige, og det blir derfor helt umulig å skulle sammenligne med hvordan andre babyer er. Jeg har inntrykk av at mye handler om medfødt temperament og om de har noen kroppslige plager. Selv om foreldre helt sikkert spiller inn også, f.eks. hvor stressa der er eller om de er så raske på labben alltid at babyen knapt rekker å knirke før det blir tatt opp. Jeg blir hvertfall litt oppgitt over foreldre med rolige babyer, som så selvsikkert bedyrer at det er fordi de har gjort alt rett. Og at de med skrikebabyer eller antisovebabyer har gjort noe galt. Jeg tror det er mye tilfeldigheter her også. Og at en del av de med rolige babyer ville hatt rolige babyer nesten uansett hva de gjorde.

Enig i dette.

Jeg tenker at din venninne har rett mtp at dere kanskje hadde hatt det lettere hvis dere hadde fulgt hennes metode, men jeg synes likevel ikke det høres ut som noen barnevennlig metode. Særlig ikke når babyen er så liten. Det kommer også litt an på hvor ofte hun har gjort dette. Selv tviler jeg på at det r særlig skadelig å gjøre som henne noen få ganger. Jeg tror nemlig at det er en stor fordel for babyen hvis den klarer å sovne med letthet. Men hvis dette er en metode hun har måttet bruke hver dag, mange ganger i mange dager, synes jeg det virker veldig uheldig.

NÅ når barnet ditt, TS, har blitt mye større, synes jeg det er annerledes. Da synes jeg godt at barn kan skrike, men at man skal roe dem hele tiden, og ikke la dem ligge lenge alene. 10 minutter synes jeg er ekstremt lenge!

[Stinelin]

Innlegget ditt traff meg veldig TS, kunne like gjerne ha skrevet det selv. Har tenkt masse på det samme, og fått mange kommentarer på hvorfor gutten vår alltid har slitt med søvnen. Det er jo i følge mange at han ikke har "lært at det ikke hjelper å gråte".

Har også grublet mye på om det var noe vi kunne gjort annerledes, og det er det sikkert, men vi har fulgt magefølelsen.

Vi har alltid unngått gråt, og gitt han det som skal til for at han skal være rolig. Nå som han er 1 år og med sterkere vilje er det selvfølgelig ikke på samme måten lengre, jeg tenker på da han var mindre.

Uansett hva folk sier har jeg god samvittighet, og vet at vi alltid har vært der for han. Nå begynner ting å gå seg til, men det har vært et slitsomt år. Vi tenker at guttens behov kommer først, så får vi heller legge opp livet deretter i denne korte perioden.

[AnonymBruker]

"all litteratur faktisk". Vel om man støtter seg til Newage og de som mener man skal amme til ungen er 4 år kanskje.

Jeg blir ofte sjokkert over hvor dårlig mange foreldre er til å skille forskjellige typer gråt. Som trass kontra det å ha det vondt.

Lurer mange et barn til at det alltid får viljen sin vil det fortsette med nettopp dette.

Min sønn sover som en dupp. Aldri noe problem. De få gangene han gråt sa vi klart ifra at vi var i rommet vedsiden av og ville komme innom jevnlig med få minutters mellomrom. Si hva man vil men selv små barn skjønner veldig mye. Og dette med rutiner og vissheten at vi var der om det virkelig trengtes gjorde ham trygg.

Barn er forskjellige. Enhver som hevder å ha en vidunderkur som passer alle vet iallefall ikke hva de prater om.

Samme med foreldre som under svangerskap og etter fødsel skal ha det så stille og rolig rundt barnet. Liste seg på tå nærmest. Slik at barnet blir vant til ingen lyd og våkner av alt.

Anonym poster: e53099fb6e78a0a36abc105e06081853

[Stinelin]

"all litteratur faktisk". Vel om man støtter seg til Newage og de som mener man skal amme til ungen er 4 år kanskje.

Jeg blir ofte sjokkert over hvor dårlig mange foreldre er til å skille forskjellige typer gråt. Som trass kontra det å ha det vondt.

Lurer mange et barn til at det alltid får viljen sin vil det fortsette med nettopp dette.

Min sønn sover som en dupp. Aldri noe problem. De få gangene han gråt sa vi klart ifra at vi var i rommet vedsiden av og ville komme innom jevnlig med få minutters mellomrom. Si hva man vil men selv små barn skjønner veldig mye. Og dette med rutiner og vissheten at vi var der om det virkelig trengtes gjorde ham trygg.

Barn er forskjellige. Enhver som hevder å ha en vidunderkur som passer alle vet iallefall ikke hva de prater om.

Samme med foreldre som under svangerskap og etter fødsel skal ha det så stille og rolig rundt barnet. Liste seg på tå nærmest. Slik at barnet blir vant til ingen lyd og våkner av alt.

Anonym poster: e53099fb6e78a0a36abc105e06081853

Klarer ikke å lese meg fram til hva du mener.

Hvor gammelt var barnet ditt da du sa fra at du var i naborommet?

[Teriyaki]

Her har vi gjort alt etter barnets behov. Det vil si at vi har aldri latt han gråte seg i søvn, vi har vært der med han/hatt han på oss, bysset osv. osv. Alt etter hva som har vært nødvendig. Først da han var 13 måneder begynte vi å gå ut av soverommet (gikk inn så fort han gråt, trøstet og gikk ut igjen når han hadde roet seg). De siste fire ukene har leggingen tatt 4 minutter. Det vil si vi synger tre nattasanger etter hverandre, sier god natt og legger han i sengen sin og han sovner selv.

Han er så trygg man kan få han til å bli, og det er jeg sikke på at er fordi vi har tatt det etter hans behov. Hadde vi brukt skrikekurer så hadde han sikkert sovnet når vi la han, men om han ville vært hundre% trygg på at vi alltid var der, selv om vi ikke var i rommet? Ikke så sikker på det, nei.

Forøvrig: Jeg ville ikke latt en åtte måneder baby ligge og gråte heller. En så liten baby gråter ikke på trass, så vil oppfordre dere til å fortsette å lytte til hans signaler. Dere har gjort helt rett i å gjøre som dere har gjort hittil.

[AnonymBruker]

"all litteratur faktisk". Vel om man støtter seg til Newage og de som mener man skal amme til ungen er 4 år kanskje.

Jeg blir ofte sjokkert over hvor dårlig mange foreldre er til å skille forskjellige typer gråt. Som trass kontra det å ha det vondt.

Lurer mange et barn til at det alltid får viljen sin vil det fortsette med nettopp dette.

Min sønn sover som en dupp. Aldri noe problem. De få gangene han gråt sa vi klart ifra at vi var i rommet vedsiden av og ville komme innom jevnlig med få minutters mellomrom. Si hva man vil men selv små barn skjønner veldig mye. Og dette med rutiner og vissheten at vi var der om det virkelig trengtes gjorde ham trygg.

Barn er forskjellige. Enhver som hevder å ha en vidunderkur som passer alle vet iallefall ikke hva de prater om.

Samme med foreldre som under svangerskap og etter fødsel skal ha det så stille og rolig rundt barnet. Liste seg på tå nærmest. Slik at barnet blir vant til ingen lyd og våkner av alt.

Anonym poster: e53099fb6e78a0a36abc105e06081853

Altså, du tror at et barn på noen få måneder klarer å forstå at den kan manipulere mamma? Da tror jeg du overvurderte barnet litt. Et lite barn som gråter gråter fordi det er noe, det har et behov. Men som jordmor sa til meg, så er det å ville ha nærhet et behov barn har.

Men utrolig mange mødre sier at de gidder jo ikke å bære eller la barnet ligge på de, nei, det skal være alene i egen seng og det skal aldri være mer enn nødvendig noen gang.

Jeg mener at et barn som har vært inne i en trang,varm og mørk livmor skal få lov til å være usikker da det er alene, det skal få nærheten det vil ha. For nærhet skaper trygghet. Barn blir ikke bortskjemt av nærhet. Det er foreldrene som ikke ønsker at barnet skal kreve nærhet, fordi dette går utover deres tid.

Jeg personlig mener at hvis du har fått et barn, så skulle det bare mangle at du fulgte barnets behov den første tiden? Jeg mener ikke at du ikke skal få tid alene, men er det virkelig nødvendig at man skal kjøre hard linje på en liten baby som eneste ønske er å ikke føle seg forlatt. Det barnet dør uten hjelp, det er totalt hjelpeløs.

Jeg forstår ikke problemet med samsoving, byssing, amming i søvn osv. Det er ikke sånn at barnet blir bortskjemt av det?

Og jeg har da gjort alt dette, og min sønn sover også som en dupp, han gråter sjeldent, og antageligvis fordi han vet at mamma og pappa er det og de kommer hvis det er noe. Så han utforsker verden helt trygg på at vi er der hvis noe skjer.

Trygghet kommer av at man er der.

Anonym poster: d3a1fee6a16d305a244167488e5f21b0

[AnonymBruker]

"all litteratur faktisk". Vel om man støtter seg til Newage og de som mener man skal amme til ungen er 4 år kanskje.

Jeg blir ofte sjokkert over hvor dårlig mange foreldre er til å skille forskjellige typer gråt. Som trass kontra det å ha det vondt.

Lurer mange et barn til at det alltid får viljen sin vil det fortsette med nettopp dette.

Min sønn sover som en dupp. Aldri noe problem. De få gangene han gråt sa vi klart ifra at vi var i rommet vedsiden av og ville komme innom jevnlig med få minutters mellomrom. Si hva man vil men selv små barn skjønner veldig mye. Og dette med rutiner og vissheten at vi var der om det virkelig trengtes gjorde ham trygg.

Barn er forskjellige. Enhver som hevder å ha en vidunderkur som passer alle vet iallefall ikke hva de prater om.

Samme med foreldre som under svangerskap og etter fødsel skal ha det så stille og rolig rundt barnet. Liste seg på tå nærmest. Slik at barnet blir vant til ingen lyd og våkner av alt.

Anonym poster: e53099fb6e78a0a36abc105e06081853

Det handler litt om alder, da. En 8 måneder gammel baby har mest sannsynligvis ikke utviklet trassigheten sin enda...

Anonym poster: bf5c5f75c86965622ad1c9cc8cf23d46