Confessions of a loser - deppetråd

[AnonymBruker]

Først og fremst, dette er mulig ikke riktig sted for å poste dette, men dessverre er det ikke mulig å poste anonym i Snikk-snakk, og jeg er så ladet av depresjon og negativ energi nå at dette virket som beste ideen. Mod kan flytte på tråden hvis den passer bedre annet sted.

Advarsel: wall of text incoming.

Ja, som sagt, er helt nede nå og aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har viklet meg inn i alle mulige onde sirkler og kommer meg ikke ut. Er så tom for positiv energi, fokus, motivasjon, optimisme og det som ellers får en til å føle seg bra.

Har vært hos psykolog en stund og var greit å prate ut om ting og ting gikk litt bedre, så vi bestemte oss for å avslutte med seansene inntil videre. Vet ikke om jeg skal gidde å kontakte ham igjen, får nok ikke time før om et par uker uansett tenker jeg.

Så, hvordan kom jeg hit? Historien er lang. Leifer kan følge.

Jeg er 28, ikke etnisk norsk men født og oppvokst her. Hatt en fantastisk barn- og ungdom fram til VGS, med unntak av noen feilvalg her og der som kostet meg noen dyre vennskap.

Første viktigste var barndomsforelskelsen som havnet i samme klasse på ungdomsskolen, og vi kom godt overens, men allerede på slutten av førsteåret klarte jeg å fucke til alt da jeg bestemte meg for å skrive en kjærlighetserklæring til henne. Resten av skoletiden ble aldri den sammen igjen. Siste viktigste var nabojenta som jeg hadde blitt veldig gode venner med siden vi flyttet til nye nabolaget. Ikke så lenge etter hendelsen med crushen, følte jeg at ting kunne gå videre med nabojenta, men selvsagt istedenfor å prate åpent om det, ble nytt brev skrevet og deja vu. Konsekvensen ble også mindre kontakt med de andre nabobarna.

VGS ble begynt med blanke ark og nye håp, men ble uheldig med klassefordelingen og klassen ble raskt delt i "soner", og sjenert og annerledes som jeg var fikk jeg ikke god kontakt med fleste av dem, særlig når noen var gamle kjenninger som jeg ikke hadde bra forhold til fra før. Etter 3 år med dårlig sosialisering, mobbing og erting, begynte jeg å forandre meg.

Fra perfekt tale og lesing, gikk jeg til stamming, usikkerhet og lav selvtillit. Å få internettt hjemme ble også prikken over i-en, da mesteparten av tiden gikk til surfing, chatting og spilling (ikke WOW og sånn, men generelt enkeltspill).

Klarte å komme inn på høgskole på byggingeniørstudiet og klarte så vidt å komme meg gjennom. Aldri hatt god arbeidsdisiplin så brukte ikke mye tid på selvstudier, bortsett fra prosjektarbeid, innleveringer og eksamen. Var stor variasjon i klassen, så hadde det ikke vært for noen jevnaldrende, hadde jeg slitt sosialt der og. Fikk også en avstandskjæreste som varte ett år. Etter endt studietid slet jeg selvsagt med å finne jobb, da jeg ikke hadde det mest imponerende vitnemålet, og siste utvei ble å prate med klassekompisen som hadde fått jobb i et firma som jeg egentlig ikke hadde lyst på, men for en nyutdannet så er jobb er jobb. Klarte meg 2 år der før "seniorene" grep tak om svakhetene mine og tiltak måtte settes inn. De ønsket meg lykke til videre.

Nå var jeg fri, en gylden mulighet til å sette ting på plass og revurdere framtida mi. Alt av skole- og arbeidsting ble pakket ned og lagt i kjelleren. Jeg kunne prøve meg på noe jeg hadde lyst til og det var astronomi. Alltid hatt interesse for vitenskapen, fysikk og det ukjente, men kalkulering er ikke min sterke side, og tok opp fysikk som privatist. Selv med veiledning fra min tidligere fysikklærer, gikk det ikke helt bra og enda verre når det ble muntlig eksamen som jeg nesten strøk på. Motivasjonen dalte ned igjen og drømmen om ny framtid ble bare fjernere. Hva skulle jeg gjøre nå? Hadde jeg tenkt klarere, hadde jeg gjort unna militærtjenesten min når jeg hadde sjansen. Jeg fikk fritak fra den norske, men må fortsatt gjøre i hjemlandet mitt. Den fikk jeg utsatt pga skole og jobb.

Etter 6 mnd arbeidsledighet måtte jeg gjøre noe og begynte å søke jobb igjen. Fikk jobb hos min nåværende giver og klart meg greit hittil, takket være god miljø og greie folk. Flyttet også til denne byen da pendlingen ble litt for stress. Fikk også ny sjef etter hvert og fikk snakket helt åpent om mine evner, sterke og svake sider, hva jeg ville jobbe og utvikles med. Føler selvsagt at jeg ikke strekker til iblant, sliter fortsatt med arbeids- og selvdisiplin, og de årene jeg har vært her, har det vært to små-krangler med et par kollegaer, ikke store greiene, men setter sitt spor likevel.

Så, hvor står jeg nå? Bodd her i 3,5 år, prøvd å komme meg ut og utvide nettverket, klart til en viss grad selv om fleste dabbet av etter hvert. Har sjelden lykkes med kjærligheten og personlighetsutviklingen gjennom årene har gitt meg psykologiske endringer slik at jeg ikke oppfatter ting som folk flest kaller "normalt". Jeg blir lett betatt og er overfladisk nok til å gå etter utseendet først, for personligheten kan man alltids tilpasse og kompensere. Foretrekker også å ha mest jentevenner da i min "verden" gir det større sjanse for intimitet. Selvsagt er realiteten noe annet og blitt mange skuffelser der, som leder poenget mitt til denne venninnen jeg møtte for 2 år siden. Vi møttes over internett og hovedsakelig kun for vennskap, men det er jo fakta at gutter og jenter ikke kan ha platonisk vennskap til evig tid. For ett år siden kom vi så godt overens og hang mye sammen at det uunngåelige skjedde og jeg falt for henne. I mange måneder bæret jeg på den byrden før jeg omsider fikk det ut av systemet på en veldig tåpelig måte (vi spilte poker og presterte å foreslå strippepoker ut av det blå), fikk jo slengt sannheten på trynet men overraskende nok tok hun det pent og ville ikke la vennskapet ødelegges av den grunn. Fleste jenter hadde blitt fornærmet og dratt sin vei, men tenker hun likte meg såpass uansett at hun ville ha meg i livet sitt. Trodde jeg…. Måneder har igjen gått og det har nærmest blitt et ensidig-vennskap; jeg tar all initiativ til ting. Hadde jeg ikke sendt melding i ny og ne, hadde det vært henne helt likegyldig. Hun holder på med et ganske komplisert og vanskelig hovedoppgave som skal leveres nå i august, men syns at man kan unne seg litt fri i ny og ne. Jeg inviterte henne ut nå sist pga helligdag, men nei da, hun måtte jobbe med oppgaven sin. Håper å få møtt henne denne helgen og pratet ut om ting for dette orker jeg ikke lenger. Jeg har fortsatt sterke følelser for henne og tenker mye på henne, som igjen skaper mye negativ energi og gjør ting bare verre.

Apropos onde sirkler, nå er jeg da altså fanget innen kjærlighet(mislykkede forsøk, håpløs venninne), jobb(utvikling som aldri skjer), sosialt(vanskelig for å møte nye folk), fritid (mest inne foran pc og tv), trening (utsetter hele tiden) og personlig utvikling (generelt latskap).

By your powers combined, I’m Captain Loser!

Jepp, harde fakta, og harde sannhet. Både innser og aksepterer at sånn er jeg og sånn har livet mitt blitt. Har ikke nevnt personlige egenskaper som burde nevnes, jeg er egentlig ingen dårlig person, prøver alltid å vise mitt bedre jeg, være hyggelig og grei, omtanke og bryr meg, folk skulle bare visst hvilken herlig person jeg er bare de kunne gi meg sjanse og bli kjent med meg. Det beviste jeg sist jeg klarte å få meg en date via nettdating, hadde det veldig trivelig og hun var klar på hugget etter noen timer hvis jeg ikke hadde holdt tilbake (syns det er greit å være litt passiv på første daten). Største svakheten min er at jeg er altfor mr. Nice Guy og altfor passiv når ting kommer til det seriøse. Men det er sånn jeg er. Har nå akseptert at ting er slik fordi jeg har latt det bli slik, og kommer til å leve slik til mine dager ender. Kanskje støter jeg på bedre og gode personer underveis, hvem vet.

En karakter sa, framtiden er mysterium, nåtiden en gave. Det er kanskje fortiden som former en, men bør ikke la seg styres av den.

Dette her ble latterlig mye tekst men tusen takk hvis du tok deg tid til å komme deg helt ned hit. Er greit å få lettet hjertet uansett. Er ikke ute etter kritikk, skyldfølelse eller liknende, ville bare tømme disse negative tankene og endelig få konsentrert på det jeg burde gjøre.

Takk for meg.

Anonym poster: ee17d8a7c34323c7e9477c763d81aa70

Anonym poster: ee17d8a7c34323c7e9477c763d81aa70

[Elanore]

Synes det virker som om du burde kontakte psykologen igjen, jeg. Ikke fordi du er lost case eller noe slik du selv tror, men fordi det hjalp deg sist og kan gjøre det igjen.

Når det gjelder hun venninnen din.... Jeg tror ikke du skal prøve å holde kontakten videre, for du kommer til å tappe krefter på en forelskelse som kun går den ene veien. Fortsetter du med det, forer du en umulig forelskelse. Vil du virkelig det?

Ellers føler jeg virkelig med deg, og jeg håper du klarer å få orden på livet ditt. Prøv å få hjelp av psykolog til å sortere tankene dine. Husk at du må ha det bra med deg selv hvis du skal få det bra i et forhold! Det høres kanskje ut som en klisjé, men det er sikkert noe i det likevel...

[AnonymBruker]

Hei, og tusen takk for svar. Hadde ikke forventninger å få svar på denne, men varmer litt med tilbakemelding.

Tanken er alltid i bakhodet, har fortsatt mange baller i lufta og klarer jeg ikke å fange meste av dem, er jeg redd for et (hardt) tilbakefall, og da må jeg bare kontakte han igjen. Vet jeg burde gjøre det allerede nå (før ting blir enda verre), men føler jeg bør avklare noen ting først.

Når det gjelder venninna, virker det som uansett vi er på vei til veiens ende. Vi hadde en liten krangel i helgen om prioriteringer og det rørte meg en del. Helt klart at vi ser annerledes på ting, men jeg ville bare hennes beste. Var slik at hun skal ha eksamen i morgen og forbereder seg fulltid til den. Vi avtalte å møtes likevel på søndag så hun får tatt seg litt pause fra all stresset (det var på fredag kveld). Jeg selv hadde originalt en avtale med en annen på mandag men pga hennes endringer, flyttet vi den til søndag kveld og bestemte for å gå på kino. Naturlig nok inviterte jeg venninna mi også, som hun sa ja til. Men så ble det diskusjon om når vi skulle møtes og jeg mente vi burde møtes et par timer før kinoen, så vi fikk litt tid sammen da vi ikke får truffet hverandre så ofte. (For meg er ikke kino-tid så verdifull da man bare sitter i et mørkt rom og ser på en skjerm.) Hun fant det urimelig å avtale noe fast pga usikkerheter. Jeg ville ikke møtes for sent heller da jeg ville ha litt tid til samvær og gi henne en gave jeg ikke har fått gitt henne enda, og sa også på en ertende måte at hun jobbet for mye og fortjente en pause. Stemningen ble ikke helt bra og jeg sa jeg ikke ville krangle mer og sees på søndag. Lørdag ettermiddag ringte hun og sa hun "ikke følte seg bra" og ikke kunne bli med. Jeg fikk litt angst da og "glemte" tida, og ville ikke gjøre stor sak så sa bare god bedring. Først etterpå "våknet" jeg og husket vi egentlig ikke skulle før dagen etter og syns var merkelig å gi beskjed allerede. Var for sent å tenke på det.

Så søndagen ble på en måte ødelagt og jeg dro på kino med hun andre med litt dårlig humør. Nå gjenstår bare å treffe henne til helga og få gitt alle tingene jeg hadde tenkt å gi. Hadde også kjøpt et te-sett som jeg skulle gi på hjemmemiddag som aldri ble noe av, og prate litt åpent om ting.

Kan være at jeg er urimelig på enkelte punkter men mente aldri noe harm eller stahet. Vet godt selv at eksamensperioder kan være stressende men det betyr ikke at man skal vike seg unna fra venner og litt fritid. Å unne seg noen timer fri på en dag burde ha vært en mulighet for fleste. Alt kommer til prioriteringer selvsagt.

Også mulig at dette var veldig dårlig timing og kan bli bedre over tid, men føler man blir ganske sliten av dette, og holder ut fordi hun er den eneste gode vennen jeg har som jeg faktisk treffer iblant.

Tiden får vise hvor dette går hen. Livet er ikke lett.

Anonym poster: ee17d8a7c34323c7e9477c763d81aa70

[Elanore]

Det med kinoen virket for meg som en litt spesiell ting å krangle om...? Ble forvirret av datogreiene, så aner ikke hva som skjedde når... Mulig jeg bare ikke forstod deg helt, men jeg tenker at når hun er midt i en eksamensperiode, så bør hun selv få legge rammene for hva hun har tid til. Kan være at hun tok kommentaren om at hun jobber for mye som en fornærmelse? Hvis hun studerer eller sikter på noe som avgjøres ved eksamen, så er det tydelig høyt prioritert i hennes liv, og da er det kanskje surt for henne å bli kritisert for det også. Man må jo selv få bestemme hva man trenger å prioritere i en stressende periode, dette uten at det blir stilt urimelige krav fra motparten. Å stille krav om at vennskap og "vennetid" skal prioriteres høyere enn en eksamen man har én gang, det kan fremstå som veldig uheldig; krav, ikke vennskap.

Vi avtalte å møtes likevel på søndag så hun får tatt seg litt pause fra all stresset (det var på fredag kveld).

Dette er en hyggelig ting å gjøre for en venn, og det tolket nok hun det som også... Men så plutselig handlet det ikke om å gjøre noe for henne på hennes premisser når hun er stresset; det handlet om å prioritere å pleie et vennskap fremfor eksamen... Ytterligere stress for henne når hun trengte det motsatte, med andre ord.

Det at hun avlyste med en trolig "falsk" unnskyldning, var sikkert hennes måte å trekke seg ut av det og prioritere eksamen videre, selv om hun nå trolig er mer stresset og distrahert enn hun var... Hva enn du gjør, la henne ta eksamen og gjøre det ferdig før du ordner opp i det her. Mulig dette ble et veldig kjipt innlegg for deg å lese, men det er ikke ment som hemningsløs kritikk eller noe - jeg prøver å forstå hvor hun kommer fra slik at man kan løse opp i dette. Dette skjærte seg veldig, og det er nok på grunn av at hensikten din med dette møtet endret seg underveis i hennes øyne, og det som skulle være avslapning for henne, ble en belastning.

Over til deg. Hva tenker du egentlig om alle disse gavene? Er det noe du gjør for å være hyggelig mot en venn, eller er det din måte å ubevisst vanne "mer enn vennlige følelser" på? For hvis du vil ha et godt vennskap med henne videre, bør du kanskje bli bevisst på hva du selv ønsker og trenger. Om hensikten din er å få henne til å bli glad i deg som mer enn en venn, så blir du mest sannsynlig veldig skuffet, og det er det jeg mener med å ikke vanne en umulig forelskelse - det gjør det hele vondere for deg.

[AnonymBruker]

Takk for konstruktiv kritikk, fortjener egentlig litt skjennepreken. Jeg var allerede litt i dårlig humør pga framskyndelsen av avtalen og lot det vel gå utover henne. Men alt var bra i begynnelsen egentlig, hun ville møtes og vi gjorde avtalen som så. Den store feilen gjorde jeg når jeg spurte om hun kunne komme tidligere og ikke bare når hun var ferdig og klar. Kinoen begynte ikke før 2030 uansett. Bare fordi jeg ønsket litt mer tid med henne, og mulig måten jeg uttrykte meg på, ble en belastning og hun trakk seg allerede dagen før. Dette kalles nok egoisme i andre øyne, men jeg tenker heller for mye omtanke og at jeg bryr meg for mye. Grunnet mest i at hun er den eneste gode vennen jeg har og størst frykt er å miste henne også. Skjønt alt kommer til riktig pleie av forhold; for løst, man vokser fra hverandre. For hyppig, man ødelegger og mister pusterom.

Akk disse gavene og gavmildheten. I utgangspunktet gjør jeg alt bare for å være hyggelig og vise at jeg bryr meg og glad i henne, og ikke bare henne, jeg er sånn mot alle jentevenner. Hovedgaven skulle egentlig vært gitt ifm med middag som skulle holdes hos henne, noe som ble aldri av. Kjøpte for 1 mnd siden og ikke hatt annen mulighet til å gi. Den andre er et smykke som jeg fant og symboliserer noe jeg sa til henne for lenge siden. Føler det samme fortsatt. Derfor er det viktig å få gitt dem, tatt en prat og gått videre. Vurderer sterkt også å gi henne rom fram til hun er helt ferdig med eksamenen i august. Så får hun selv ta kontakt hvis hun ønsker å finne på noe.

Så er jeg da tilbake til onde sirkelen. Så lenge jeg har disse følelsene, får jeg ikke gått videre med mitt liv. Jeg er egentlig et psykologisk nervevrak, men trenger nok mer enn psykiater for å få orden på de.

Anonym poster: ee17d8a7c34323c7e9477c763d81aa70

[Elanore]

... sent svar... igjen.

Er du sikker på at det ikke egentlig er like greit at dere får tid fra hverandre? Det eneste som kan kverke slike følelser, er å la dem gå over... Og det funker dårlig når man er med hverandre hele tiden.

[AnonymBruker]

Og igjen, takk.

Jeg har lurt og vurdert på det, men sannheten er at vi ikke treffes ofte heller. Har variert fra en gang i uken til en gang i måneden. Nå husker jeg faktisk ikke sist vi møttes, men blir hvertfall over en måned siden.

Vi har forskjellig synspunkt på det området også, for jeg nevnte jeg syntes vi ikke fikk treffes så ofte, mens hun mente vi treffes ofte nok. Vet hun ikke har samme behov for sosialisering som meg, men jeg syntes ikke det er for mye å treffe en god venn èn gang i uken. Særlig når det dukker opp andre ting og det fort går 2-3 uker igjen.

Vi skal forhåpentligvis treffes nå til helga, så da skal det blit godt å lettet på hjertet og regelrett si at hvis hun vil heller vil fokusere på eksamen fram til august, så kan hun gjøre det.

Egentlig innerst inne vet jeg at vennskapet skranker og burde ende det, fordi jeg er faktisk lei av folk som aldri tar kontakt til noe og er ikke slikt vennskap skal fungere. Nå som vi ikke har hatt kontakt en god stund, er jeg på en måte vant til det allerede (at vi ikke er venner). Men likevel, er vanskelig å ta det valget, er jo tross alt veldig glad i hu og vil gjerne ha henne i livet mitt.

Jeg tror alt avhenger av neste treff. Hvis hun fortsatt bryr seg om meg, kan vi kanskje komme til enighet om pleie av forholdet.

Time will show...

Anonymous poster hash: ee17d...a70

[Elanore]

Så... hvordan gikk det til slutt? Har dere løst opp i ting?

[AnonymBruker]

Nei, jeg tok ikke opp temaet sist. Jeg har vært på ferie og ikke fått treffet henne på noen uker, før i går. Var hyggelig å møtes igjen, selv om det er mindre prating. Kommer bare ikke på noe å si.

Har uansett bestemt å vente til etter eksamenen hennes, så får jeg se hva som skjer. Og helt ærlig er det bare noe naturlig som foregår, nemlig at man ønsker det man ikke kan få, både pyskisk og fysisk.

Jeg må bare fokusere på mitt liv, selv om det er ganske hardt. Tid pleier å ordne i ting.

Anonymous poster hash: ee17d...a70

[AnonymBruker]

Sånn generelt fra en annen mann så syntes jeg det virker som om du kanskje setter litt for mange premisser for dette vennskapet? Syntes det er veldig kunstig at man må møtes et visst antall ganger i uka eller måneden for at man pleier vennskapet. Livet til de fleste kan være ganske stressende i dag, og ofte må man ha fokus på andre ting enn venner, og du skriver jo selv at hun driver på med en hovedoppgave som kan være stressende nok i seg selv. Slik jeg tolker det trekker hun seg ganske tydelig unna, og jeg tror du gjorde rett i å ta beslutningen om at du ikke prøver å ta det noe videre før hun er ferdig.

Uansett, ikke stress med dette at dere må treffes et visst antall ganger i en periode. Folk har mye i livet sitt i dag, og selv om et vennskap er "passivt" i en periode, så er gode venner der i bakgrunnen uansett. I perioder treffes man mer, i andre perioder treffes man mye sjeldnere - vennskap er dynamiske og ikke en statisk periodevis greie.

Anonymous poster hash: 38ede...9a2

[AnonymBruker]

Er ikke antall ganger som er hovedpenget heller. Vet godt at folk har egne prioriteringer og man må bare respektere dem. Er bare at vennskapet ikke er platonisk lenger og det er en stor byrde, særlig når det bare er ensidig.

Men vil ikke tenke mer på det. Skal ta kontakt med psykologen igjen asap og løse dette ila august. Innser nå at eneste mulighet er å kvitte meg med singellivet og satse på noe mer seriøst.

Dette blir mitt siste innlegg inntil videre. Over og ut.

Anonymous poster hash: ee17d...a70

[AnonymBruker]

Wow, trodde aldri jeg skulle skrive her igjen. Det har skjedd mye siden sist og følte jeg måtte få det ut, i mitt hode altså.

Ble aldri noe av psykologen, følte meg faktisk litt bedre etter hvert og trangen til å prate ut var ikke der mer. Ble opptatt med mitt og vi fortsatte å treffes som vanlig.

Eller jo, det har faktisk skjedd noe siden sist. Jeg prøvde å fokusere på andre ting, ta opp datingen igjen. Var ikke mye lykke der. Hvorfor vil dere skjønne senere.

Jeg oppdaget at beboere faktisk hadde tilgang til terassen på blokken, så har brukt en del tid der, både til å se utover hele Oslo og tenke, masse.

Har tenkt så masse at til slutt innså jeg det kommer jeg ikke noe vei med, og har ikke godt av å samle masse, masse tanker i hodet som bare tar opp plass.

Jeg har tatt et valg, jeg har akseptert min framtid, og under følger resultatet i form av noe som jeg håper å få sagt til henne i nærmeste framtid. Jeg reiser utenlands i morgen tidlig, og er ikke ferdig med å verken pakke eller rydde enda. Jeg tok henne med opp dit i kveld, var nok ikke så særlig imponert tenker jeg. Når jeg er tilbake, har jeg planer om å stelle i stand noe stort og romantisk der; middag med levende lys og nydelig utsikt. Blir nok en del å bære men det får gå. Og på slutten, skal jeg prøve å si (eller lese, tror faktisk jeg må ta det skriflig denne gangen, aldri i verden om jeg husker alt dette!) alt jeg har på hjertet:

"Jeg gikk opp til terrassen igjen etter du gikk sist. Nyte utsikten en siste gang før jeg dro, og ellers tenke på alt og ingenting som vanlig. Det jeg har gjort mest den siste tiden egentlig, tenke, tenke, tenke. Mest på framtida.

Det har vært tøft, humøret har variert veldig, gått litt utover jobb og fritid, men det var noe jeg måtte gjennom. For å innse hvilken framtid som faktisk venter på meg.

Jeg har innsett at det er ikke mye, nesten ingenting, hvis det fortsetter slik. Jeg vil alltid være alene, ikke få møte den ekstra spesielle, ikke ha noen ved siden av meg, i gode og onde dager, ikke føle meg komplett, ikke ha noen å våkne sammen med og se det sovende og uskyldige ansiktet.

Forklaringen er simpel, fordi jeg allerede har møtt den personen og jeg kan ikke fylle opp noe som allerede er fullt. Jeg har prøvd, med god innsats, men føltes aldri riktig. Det som har rotfestet seg i hjertet kan ikke erstattes av noe annet, uansett hvor hardt man prøver og møter nye mennesker.

Du skjønner sikkert hvem som er ansvarlig for det? *smiler* Du ja. Jeg vet jeg dreit meg ut sist, og fryktet det verste, likevel ble du ved meg. Vi fortsatte vennskapet til tross for det. Og vi har kommet lang vei, utviklet oss, selv om følelsene er de samme. Er kanskje ikke så sunt egentlig.

Uansett, tenkingen må stoppe en gang og valg må tas. Hvis spørsmålet er å gi opp alt dette eller velge deg og akseptere tilværelsen.. da velger jeg deg. For å si det på annen måte, hvis jeg hadde valget mellom å henge med hvem som helst i verden, eller bare være hjemme, se på en ræva film og dele en kopp te eller smoothie med deg, hadde jeg alltid valgt deg. Hvis jeg må ofre en viktig del av meg for å ha deg i livet, bare selv som venner også, så gjør jeg det.

Jeg syns du er en herlig person, smart og nydelig. Jeg vil ikke ødelegge noe mellom oss. Angående forholdet vårt, ja vi er ikke perfekt , begge har sine personlige sider og sånn er man bare. Man må bare bestemme seg for hvor høyt terskelen skal være. Jeg innbilte meg en stund du var drømmejenta mi, og tvilen har ofte kommet til gode. Likevel, når jeg tenker på hvor mange snart 30-åringer som fortsatt ser på tegneserier og nyter en lang stille stund, så ser jeg hun har vært foran meg hele tiden.

Jeg håper, og ønsker, vi kan fortsette som før. Hvis du noen gang finner mannen din, så misunner jeg ham allerede. Han vil få en fantastisk partner og mor, med sikkert nydelige barn, hvis de tar etter deg da. Det håper jeg de gjør. "

Jeg bryr meg fint lite om kritikken som kommer over dette innlegget, jeg vet jeg setter henne på pidestallen, mulig ufortjent, og i min skapte fantasiverden der alt er bare godt og lykke. Kanskje er de følelsene bare falske fordi hun er attraktiv og guttehjernen bare vil være intim med henne, fordi hun er det eneste hunnkjønnet jeg er knyttet til over lang tid.

Likevel er hjertet og hjernen i full strid og en av dem må gi tapt til slutt. Jeg er klar over verste konsekvensene dersom jeg leser dette høyt for henne, fordi jeg setter vennskapet høyere enn kjærligheten, gjør kanskje ikke hun det. Kanskje hun ikke blir ved min side denne gangen. Etterlater meg alene på terrassen, og ikke gir meg noen grunn til å leve mer. Da spørs det om den lave inngjerdingen vil være nok til å holde meg innenfor. Sommeren er ikke helt over enda, og gresset er fortsatt grønt og mykt. Det ser hvertfall mykt ut...

Anonymous poster hash: ee17d...a70

[AnonymBruker]

hvordan gikk det?

Anonymous poster hash: f8c4d...2af

[AnonymBruker]

Har ikke gjort noe enda, selv om det er fortsatt full krig mellom hjerte og hjerne. Ser nå at det var stor tabbe å ta henne med opp til terrassen uten noe skikkelig overraskelse, hadde selvsagt gjort mer inntrykk om hun hadde kommet til noe mer enn bare utsikt.

Den kvelden jeg skrev brevet, var det overflod av følelser, så ser nå med klare øyne at det er veldig overkill. Jeg er fortsatt bestemt å endelig fortelle alt, bare på en mindre skala. Man trenger egentlig veldig lite for å skape god stemning; et par klappstoler og god rose brut, mens man nyter solnedgangen.

Det tror jeg vil være bra nok. Gjenstår bare å sette sammen en god opener og tale, og få denne tunge lasten forsvinne for godt.

Anonymous poster hash: ee17d...a70

[AnonymBruker]

Og alt er selvsagt lettere skrevet enn gjort. I dag er jeg ekstra ille og har selvsagt ingen kontakt med noen jeg kunne prate ut med. Skjønner ikke hvorfor helsevesenet ikke oppretter noen chatterom der folk kan få pratet ut og få hjelp akkurat da man trenger det. Jeg trenger å lufte tanker NÅ, ikke om x antall uker når jeg har kommet over og glemt alt det jeg egentlig ville prate om.

Ja, jeg vet jeg høres helt taper ut og det er nettopp denne tråden heter, fordi jeg er det. Så det er klart med en gang.

Jævla vanskelig å fokusere på arbeid også når hun er i tankene mine hele tiden, særlig når jeg egentlig har mye å gjøre og bør fokusere på det. Føler jeg vil føle meg bedre når jeg har skrevet alt dette og trykket på Post-knappen.

Jeg hadde egentlig håpet å møte henne nå sist helg, men skjedde så mye at jeg måtte prioritere andre ting. Vet ikke om jeg får tid denne helgen også, men virker som søndagen vil stort sett være ledig. Nå har vi ikke vært sammen på over 2 uker og sist kontakt var på fredag.

Det er sannhet i at hvis man ikke omgås på en stund, endres tankene og følelsene for den personen, for det er det jeg opplever akkurat nå. Før oppholdet tenkte jeg hun var drømmejenta, men nå begynner jeg å innse det ikke er tilfelle lenger. Altså, vi har det bra når vi er med hverandre men utenom det er det veldig stille.

Jeg har også begynt å forstå grunnen for følelsene mine. De er kanskje ikke ekte følelser for henne som person, men bare guttefølelser for hennes attraktvitet og tiltrekning, den menneskelige begjæren om å ønske seg ting man ikke kan få. Er jeg seksuelt tiltrukket av henne? Ja, helt åpenbart. Vil vi noen gang krysse den grensen? Bare i mine fantasier og drømmer (som faktisk har skjedd, underbevisstheten skaper visst en drøm når man begjærer noen så sterkt). Disse følelsene og tankene kan være bare innbilning også, en egen verden jeg har skapt i mitt hode og fått utvekst i virkeligheten. I bunn og grunn vet jeg helt sikkert hun ikke føler det samme og aldri vil gjøre det heller.

Hva vil jeg nå EGENTLIG? Aner ikke, hjertet og hjernen er i full krig. Jeg vil gjerne prate ut om det med henne, men frykter selvsagt jeg vil drite meg ut og ødelegge alt. Aner ikke hvordan jeg bør starte. Sliter aller helst med et valg mellom å fortsette vennskapet eller kutte hverandre helt ut. Akkurat HER og NÅ er jeg i den oppfatning at jeg ikke vil ta stor skade av det, for vi har minimalt med kontakt uansett og sist hun tok kontakt på eget initativ var for over ett år siden. Det er slik vi har det. Jeg styrer alt. Og så har hun den evigvarende hodepinen som dukker opp enkelte ganger.

Akkurat nå er jeg ganske sliten og lei av hele greia. Skjønt når vi endelig møtes igjen, vil jeg sikkert tenke stikk motsatte. Jeg klarer ikke å bestemme meg om det store valget. Bare jeg kunne legge opp til et egnet opplegg og prate om det uten at begge skal være ukomfortabel.

Nei, jeg aner ikke. Det jeg aner er at det er for sent til noe som helst. At jeg aldri vil finne noen for meg, bli følelsesmessig tilknyttet til noen, fordi hjertet allerede er fullt og ikke har plass til andre.

Heldigvis har jeg vettet i behold enda, skjønner dette er ren og skjær psykologisk og psykiatrisk tilstand, spørs bare om jeg kan få den hjelpen jeg trenger før det er for sent.

Time will show...

Anonymous poster hash: ee17d...a70

[AnonymBruker]

I lys av siste tidens hendelser og lesninger, føler jeg må få ut litt trykk igjen.

Den siste måneden var jeg på vei opp igjen. På slutten av september tok jeg en tur utenlands for par uker og lite visste jeg at det skulle gå ytterligere 4 uker før vi møttes igjen, altså på slutten av oktober. Det var godt å se henne igjen, men der og da følte jeg ikke noe mer enn det.

Vi pratet løst og fast, prøvde å fastlå hvilken helg vi skulle feire bursdagen hennes, som er i denne uken (vi ble enige om å ta den enten helga som var eller kommende helg). Akkurat der og da fikk vi ikke laget en bestemt avtale pga jobbsituasjonen min, noe som skulle ødelegge mine planer. Pga mine utendenser til å utsette ting tillegg, var jeg for sent ute til å avklare feiringen til kommende helg. Hun hadde selvsagt ordnet andre planer hele helgen og var kun ledig på fredag. Jeg ble litt oppgitt over saken og inntil søndagen da vi traff hverandre igjen, tok paranoian over og tankene svevet om hvem hun skulle tilbringe helgen med. I følge henne var det familiemiddag forsåvidt, så ble litt lettet der.

Samtidig så jeg anledningen til å ta opp temaet som jeg grublet over, nemlig gjensidig kommunikasjon. Der har vi noe å jobbe med sa jeg. Selv om jeg hadde tenkt på forhånd hvordan jeg skulle holde "talen" min, så blandet jeg ord og setninger pga stammingen og min sosiale tilbakeståendehet. Hun kom med argumenter som jeg burde lett svart på men det ble par sekunders tenkepauser. Uansett, hun var forsåvidt enig til viss grad og "things went better than expected". Hovedpoenget mitt var at vi burde bli finkere til å holde hverandre oppdatert om ting, der hvis hun ikke hørte noe fra meg, kunne hun fint sendt melding selv og spurt om hvordan ståa er og at hun nå hadde lagt planer for helgen.

Anywho, ingen krise med noen færre timer, fortsatt noen dager til å gjøre det beste ut av det. Planene er det samme uansett, om det hadde vært lørdagen eller ikke.

De fysiske planene er klar ja, men, de mentale tærer på meg. Tenker ofte på disse "talene" jeg vil si, skriver ned det jeg syns høres bra ut. Jeg er jo så effings sentimental og romantisk, skjønner ikke hvorfor jeg streber så mye egentlig. Nei, vent, jeg gjør jo bare det eneste i menneskenaturen: strebe etter noe man ikke kan få. Men, det betyr ikke jeg ikke kan styrke det vi allerede har. Og tillegg skape små sjanser til å komme i underbuksa? Ja, hvorfor ikke, men mest fordi jeg er jo en sååå god venn og vil at hun skal ha en fin bursdagsfeiring og se hvor mye hun er verdsatt. Det mener jeg faktisk, hun er det eneste gode som har skjedd de siste 2,5 årene. Og ting løses som oftest bare man prater åpent om det.

Det er så mye på hjertet jeg har for denne dagen. Føler at den bursdagsskålen etter kaken, vil vare en del minutter. Men det er ting jeg føler må sies, så da spiller det ikke mye rolle. Å se henne smile og slippe en lav "aaww" vil være nok. Selve skålen har jeg ingen tanker om å dele her. Håper bare hun ikke fortryller meg noe mer og jeg roter til alt igjen.

Hmmm, var godt å få luftet tankene igjen. Nå kan jeg trygt fokusere på jobben resten av dagen.

Anonymous poster hash: ee17d...a70

[AnonymBruker]

Vel, det var jo en vellykket feiring av bursdag... Gode serier med bowling, lett og morsom prat, god og romantisk middag hjemme etterfulgt av god kake og drikke. Alt i alt en kveld der alt gikk bra... inntil jeg åpnet øynene og kom tilbake til virkeligheten. Klokka var ikke 10 engang og jeg satt alene igjen. Nei, denne var en kveld der alt som kunne gå galt, gikk galt. Så forhastet.

Gidder ikke gå i detaljer, er deppa nok som det er. Aner ikke hvor lenge jeg kan holde ut lenger. Prøver å holde motet og si de tingene jeg har lyst å si. Men hva skjer? Jeg møter veggen bare. Hun var som å prate til en vegg. Tillegg at jeg er så sosialt tilbakestående gjorde ikke saken bedre.

Nei, det frister med litt av hvert nå. Spørs bare om jeg vil klare å holde ut til bursdagen min eller bare åpne opp på fredag og sabotere nok et forhold. Det er jo det jeg lever for. Sabotere vennskap, forhold og what not.

Beste hadde vært å holdt hodet kaldt og kommet opp med noe glup. For om en måned er det MIN bursdag. MIN dag. Jeg kan egentlig be om hva som helst. Og det vil jeg. Må bare finne en god måte å fortelle det på. Vet egentlig hva jeg vil si på DEN dagen, men aner ikke om jeg kan holde ut så lenge. Det er jo evigheter til.

Ugh, skulle ønske jeg hadde en kjærlighetscoach.

Og nei, jeg er fortsatt ikke bra. Denne uka kommer til å være et helvete.

Anonymous poster hash: ee17d...a70

[AnonymBruker]

Jaja, snart er 2013 ferdig også og her sitter jeg på jobb igjen uten å ha gjort en damn shit for mitt eget beste. Til søndag fyller jeg år og neste år det blir det siste året jeg vil nyte som 20-åring. Har allerede tanker for en superduper 30-årsdag, men fortsetter jeg slik får jeg ingen venner å feire den med. Men det er en annen sak.

På søndagen skal jeg hjem til familie og blir nok en hyggelig dag, hvis morgendagen går bra. Siste jeg ønsker nå er en bursdag påvirket av tristhet, depresjon og raseri. Stemmer, har "planlagt" en del med denne trådens heroinne; bowling, middag, kino og kake hos henne, som hun skal bake. Litt av en overraskelse.

Store spørsmålet er: vil denne bli den siste bursdagen vi feirer sammen? Dypt innerst vil jeg det, for hun fortjener meg ikke lenger. Jeg har det ikke noe verre uten henne, er ofte i godt humør fordi følelsene forsvinner og jeg ikke føler meg knyttet til dette kvinnemennesket. Hva godt har jeg av et mennesket som aldri tar kontakt uansett?

Bare tenker på hvilken fremgangsmåte jeg kan gå for å avslutte dette en gang for alle. Blir nok ganske brutalt å si det rett ut og er helt ræva til å komme med mektige kommentarer på rappen. Frister å gjenta "suksessen" fra ifjor og fortelle hvor ødelagt disse følelsene har gjort meg. Kanskje hun finner en bittegrann personlighet og samvittighet til muntre meg opp. Blir litt løgn da følelsene er nærmest borte men det får se være.

Eller så kan jeg si og gjøre ingenting, late som ingenting, og aldri ta kontakt igjen. Det er dog den frekke og feige utveien.

Hadde også egentlig håpet å feire nyttår med henne, men virker helt umulig nå.

Hjernen er en rar ting, den har en veldig tynn linje mellom virkelighet og fantasi/hallusinasjon/ønsketekning. Var jeg virkelig betatt og hadde sterke følelser, eller var det bare hjernens måte å kamuflere at jeg faktisk er et enkelt vesen og hannsinstinktene ville bare pløye over henne? Ja, er sjelden jeg har intim kontakt med jenter, i år har jeg bare vært med 2 stk. Tenker mangel på den kontakten fikk kroppen til å rette seg mot henne, hun er ganske attraktiv tross alt, gode kurver som jeg gjerne vil se nærmere på. Men hva etterpå da? Når man endelig får den man ikke kan få, så hva da? ja, ikke sant, konsekvensene tenker man sjelden på.

Vel, sånn er livet mitt og slik vil det bli. Får jeg ikke orden på ting ila neste år heller, er det egentlig bare å kaste inn håndklet. Merker også et skikkelig oppgjør med familien også er rett rundt hjørnet, det er en veldig lang historie i seg selv.

Nå får det være nok for i dag. Hell, here I come!

Anonymous poster hash: ee17d...a70

[Gjest navnelapp]

Eg trur du må finne noko anna å fylle livet ditt med enn tankane du har om di venninne. Har du fritidsaktivitetar du er med på? Kunne du blitt med i Røde Kors, eller natteravnane? Det virkar som om du treng å bygge deg eit nytt nettverk, finne nye menneske som du kan vere noko for. Kva trur du om det?

[AnonymBruker]

Jeg vet godt hva jeg trenger, er egentlig ganske intelligent av meg, men likevel et menneske med følelser og tanker. Jeg kan ikke bare skru hjernen av og på. Selv om jeg inderlig ønsker at hjernen var en maskin vi kunne formatere og installere på nytt. Er mye dritt jeg egentlig vil glemme. I tillegg sliter jeg veldig sosialt, er sosialt tilbakestående for å være helt ærlig. Dvs. jeg prater lite, tar lite kontakt med folk, sliter med å føre en samtale, har rett og slett veldig lite å prate om. Tillegg til det så stammer jeg også en del, så derfor velger jeg å være taus meste av tiden.

Nei, det har bare gått nedover helt fra jeg flyttet til storbyen. I hjembyen min hadde jeg nettverk, venner, fritidsaktiviteter. Alt er borte nå.

Jeg har prøvd å engasjere meg i nye ting, gjennom aktivitetsvenner.no møtte jeg en del folk men dabbet bare av med tiden. Mesteparten av tiden går til jobb og hjem, har lite energi og motivasjon til overs som jeg får nytte av andre steder. Trening er egentlig bare 100 m unna men utsetter til dagen etter hver dag.

Det jeg trenger i livet er en som kan sparke meg bak, motivere meg, gi meg den energien til å bli den jeg ønsker. Men det vil ikke skje, fordi ting forandrer seg ikke av seg selv og ikke noe godt vil komme av meg uansett.

Jeg tipper innen 5 år vil jeg sikkert ligge 6 fot under.

Anonymous poster hash: ee17d...a70