Ung, samboer og ulykkelig.

[Gjest Ulykkelig0913]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i litt over et år nå hvis man ser bort i fra "pausen" vi hadde i høst. Vi ble kjent på fest, og det var første gangen jeg var ordentlig forelsket i en gutt. Vi hadde så mye til felles. Alt fra barndom til interesser var så likt det kunne bli. Vi dro til tyrkia når vi hadde vært kjærester i 3 mnd og han kjøpte matchende "kjæreste"ringer til oss. Da vi kom hjem skulle han inn til førstegangstjeneste, men ble dimmitert på grunn av en skade. Alt var som en dans på rosa skyer og vi planla å flytte sammen til sommeren i år. Jeg startet på skolen mens han lette etter jobb og vi tilbrakte kveldene og helgene sammen hver eneste dag. Jeg fylte år og dro ut på byen for første gang med mine venninner og han dro på fest med gutta. Noe som resulterte i at han grisesnakket med eksen sin hele kvelden mens jeg var ute og ante fred og ingen fare. Jeg oppdaget dette dagen derpå når han dro på jobb og hadde glemt å logge ut fra pcn. Jeg brukte en uke på å klare å fortelle han det og han forsvarte seg selv med å skylde på en kompis. Huff, jeg får vondt i magen av å dra opp dette.. En uke senere fikk vi tilbud om en midlertidig leilighet mens vi ventet på leiligheten vi skulle overta til sommeren. Jeg ble redd, det var mye styr med skolen, han gikk bak ryggen min og plutselig kunne vi bli samboer nesten et år i tidligere enn planlagt. Jeg måtte ha tid for meg selv til å tenke, og da gjorde han det "slutt". Under pausen fikk jeg store depresjoner og angst. Han var på hardfylla og begynte med marihuana. Han var enten høy på gress eller full hver gang vi møttes eller kommuniserte og jeg var ikke lenger en prioritering for han. Han prøvde seg på alt med sprekk mellom beina under pausen mens jeg levde i sølibat. Jeg klarte ikke engang å tenke tanken uten å brekke meg. Vi kranglet så busta føyk og han trakk inn mine psykiske problemer som han visste var sterkt påvirket av bruddet. Det var et rent helvete i to måneder før jeg tok meg sammen, pakket sakene mine og var klar for å forlate huset hans etter utallige overnattinger hvor han truet med å kaste meg ut hvis jeg ikke gjorde som han sa. Han skjønte at jeg mente alvor og fulgte etter meg på vet ut. Det hele endte med at han kom krypende til korset og alt ble utrolig nok som før i en periode før vi flyttet til den midlertidige leiligheten. Vi flyttet sammen inn til byen og startet voksenlivet ganske fort. Regninger, handlelister, rengjøring, you name it. Alt gikk bra før jeg begynte å bli amper. Siden jeg var uten jobb, sto jeg for alt av rengjøring, matlaging, ryddig og tok meg av klesvasken. Men det var ikke godt nok for han. "Hvorfor har du ikke vasket mer klær", "hvorfor har du ikke gjort sånn?", "hvorfor ditt og hvorfor datt". Han ble voldelig når han ble sint nok. Han jobber foreløpig en gang i uken og bruker all tiden sin på datamaskinen sin eller klager på meg. Jeg føler at jeg er under pisken. Jeg gjør alt for han, bruker alle mine penger på at vi skal ha det bra og ikke mangle noe. Jeg betaler til og med mobilregningen hans hver mnd mens han skjuler det han har av penger for meg når han har betalt leie og bilen hans. Dette går som regel på marijuana. Jeg har prøvd å konfromtere med at det er noe jeg ikke øsnsker å ha i mitt hjem, men får tilbake at jeg røyker jo sigaretter og det er flere påviste dødsfall av det. Hele regla. Jeg må ta imot dritt fra min svigerfamilie, mens han finner på unnskyldninger hver gang jeg skal besøke min mor. Jeg begynner å bli rimelig lei, og jeg vet at vi ikke har en framtid sammen. Men jeg får dårlig samvittighet. Jeg sitter fortsatt fast. Jeg har ingen familie jeg kan flytte til, og jeg har ikke råd til å flytte for meg selv. Har blitt tipset om nødboliger fra nav, men det er jeg for stolt til å takle. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og vet ikke om jeg klarer å være hushjelp, mamma, kjæreste og filledukke på en og samme gang hver dag til alle døgnets tider. Jeg er sliten og har mistet sll motivasjon. Jeg vil ha og trenger hjelp, ikke bare på grunn av han. Men jeg vet ikke hva og jeg vet ikke hvordan. Har dårlig erfaring fra tidligere psykologer og frykter å søke hjelp. Hva gjør jeg?

[Gamerfrue]

Shit, dette hørtes sykt utmattende og destruktivt ut! Du er nødt til å komme deg ut derfra.

Jeg tror stoltheten din faktisk takler en nav-leilighet bedre enn helsa di tåler mer av det forholdet der, hvis det er din eneste mulighet. Selv om du har dårlige erfaringer med psykologer burde du virkelig finne deg noen å prate med, kanskje bare noen som støtter deg i valgene dine - som sikkert kommer til å være vanskelige å ta. Enten en fastlege, en god venninne eller et familiemedlem hvis du er skeptisk til psykologer.

[Gjest Trude]

Han er jo småpsykopatisk og leser du høyt det du har skrevet i innser du hva slags galskap du innfinner deg i. Det er ikke lett, men du vet det selv: du skal flytte fra han, og det er første steg. Deretter må du jobbe med selvfølelsen din slik at du ikke faller for hans triks igjen eller blir sammen med andre menn med liknende personlighet. Du er på vei ut nå for å ta tilbake livet ditt! Selvrespekt!

[AnonymBruker]

Hvorfor ... ?

Jeg er så glad for at jeg ikke er avhengig av noen. Man må ikke ha noen for enhver pris. Selv om man har kjæreste, bør man være uavhengig.

Dere er to individ, ikke ett.

Jeg har aldri hatt kjæreste og er 30, men jeg tror kanskje jeg har møtt the one nå. Jeg er glad jeg ventet på en skikkelig kar, ikke bare en som ville bruke og kaste meg - for de tilbudene har jeg fått mange av de siste 10 årene.

Heller lykkelig alene enn ulykkelig sammen med noen. Heller mange gode venner fremfor en dustekjæreste. God sex kan du ha alene.

Anonym poster: 9f1c81cbb95dd2027119c6cfdf67cbaf

[AnonymBruker]

Det hjelper iallfall ikke å sitte her å klage. Gjør noe! Flytt til en venninne! Ta nødbolig hos nav!

Hva er det du skal ha dårlig samvittighet for? Han er en voksen mann som må ta vare på seg selv. Det er ikke din jobb. Din jobb er å ta vare på deg selv.

Eller du kan la være å gjøre noe å leve ulykkelig resten av livet ditt og slave for han, ta imot dritt fra svigerfamilien, slite økonimisk, bli stygg og sliten og dratt i ansiktet, føde mange barn som må leve dårlige foreldre. Ja, for det blir dere, slik du beskriver forholdet.

Barn fortjener lykkelige foreldre. Ikke bli gravid, og flytt imorgen!

Anonym poster: 9f1c81cbb95dd2027119c6cfdf67cbaf

[Miss moneypenny]

Er han voldelig mot deg? Og du er for stolt til å ta imot nødbolig fra NAV? Nei vet du hva.. Kom deg vekk fra han!!! Man skal ALDRI godta at partneren er voldelig. Og det blir ikke bedre. Kom deg ut av forholdet..

[Gjest Gjest]

Du får ikke nødbolig hos nav på dagen. Det kan dfaktisk ta månedsvis, selv om man egentlig skal få det kjapt så er det desverreikke slik..

[Gjest Gjest]

Hvorfor ... ?

Jeg er så glad for at jeg ikke er avhengig av noen. Man må ikke ha noen for enhver pris. Selv om man har kjæreste, bør man være uavhengig.

Dere er to individ, ikke ett.

Jeg har aldri hatt kjæreste og er 30, men jeg tror kanskje jeg har møtt the one nå. Jeg er glad jeg ventet på en skikkelig kar, ikke bare en som ville bruke og kaste meg - for de tilbudene har jeg fått mange av de siste 10 årene.

Heller lykkelig alene enn ulykkelig sammen med noen. Heller mange gode venner fremfor en dustekjæreste. God sex kan du ha alene.

Anonym poster: 9f1c81cbb95dd2027119c6cfdf67cbaf

Selv om man har noen forhold bak seg erikedet nødvendigvis negativt. Man lærer seg hva man vil ha og ikke ha. Hva man kan leve med å ikkeleve med. Man lærernoe,selvom forholdet gikk i vasken

[Gjest regine]

slutt å bruke penger på fyren - spar de pengene så har du kjapt mulighet til å leie noe selv. Kutt ut å være hushjelp - gi beskjed om at fra nå av får han sørge for egen klesvask etc, du har skole og du bør nok også få deg en jobb, slik at du kan sørge for DEG og dine regninger - IKKE hans.

let etter bolig/snakk med moren din om du kan bo hos henne en studn og rett og slett kom deg unna. Du ødelegger for deg selv sånn som du holder på nå.

og få deg litt ryggrad. Dette er bare destruktivt og det vet du selv og.