Dere som gir økonomisk støtte til voksne barn - informerer dere søsken?

[AnonymBruker]

Vi er en søskenflokk på tre, to av oss er litt eldre enn attpåklatten som er 7 år yngre enn den mellomste og 9 år yngre enn meg.

Det siste årene har yngstemann fått litt og litt, og nå har det blitt stadig mer.

Det var liksom ikke noe rart at lillebror fikk litt mer til konfirmasjonen enn oss, men så fort han var i arbeid ble det ikke måte på hvor mye våre foreldre tilbydde seg å være med å ordne.

Dyr bil og egenkapital til egen leilighet ble tilbydd, noe vi andre aldri fikk tilbud om. Selv fikk jeg ikke vite noe før jeg spurte hvordan min lillebror hadde fått råd til alt dette jeg selv ikke har råd til fordi jeg har ikke nok egenkapital.

Flere hundretusenvis av kroner har mine foreldre lagt ut på yngstemann, og etter vi fikk vite summen har jeg og min søster fått forsikringer om at vi også skal få dette "når det er vår tur og vi har behov for den samme støtten".

Det jeg synes er rart er at ingenting ble avklart på forhånd. Det ble aldri spurt om hva vi andre hadde behov for. Vi har bare fått vite det litt sånn i forbifarten at så og så mye penger har lillebror og klart og legge det sammen selv jeg og min søster.

Ikke er jeg så sikker på at vår tur kommer eller at de ser dette behovet heller. For vi hadde jo begge hatt det godt om vi fikk bil og bolig for flere år siden. Ikke tror jeg foreldrene mine har så mye penger at de har råd til å innfri løftet om å gi oss det samme heller.

Men er dette vanlig? At en av søskene bare plutselig bestemmer seg for å gi økonomisk støtte for nærmere en halv million uten at man informerer resten av søskenflokken før i etterkant litt sånn halvhjertet uten å si nøyaktig hvor mye?

Er det mange foreldre som holder på sånn? Eller er det bare mine?

Anonym poster: fb91b9f1f498c3edcf4a960cb9bb6c84

[AnonymBruker]

Hos oss er det litt omvendt.

Når storesøster flyttet ut fikk hun ALT og hjelp til alt.

Når broren min flyttet ut ble det mye mindre hjelp, og nå når jeg flytter ut får jeg ingenting da de mener det ikke er nødvendig.

Og nå når vi har sett igjennom og delt ut sølvet vi har fått opp igjennom årene har min storesøster fått over dobbelt så mye som meg som er minstemann. Min bror fikk kansje halvparten.

Nå har min søster fått seg sin første unge, dette er da første barnebarnet til min mor og far. Og hun får ALT! Min mor har handlet inn klær til barnet, og en bodey til over 900,-... ikke viste jeg at de hadde så god råd? Jeg og min bror lurer litt på hvordan de vil gjøre det når vi får barn.. haha

Men ellers sånn i oppmerksomhet opp igjennom årene og alt det der er det ikke noe forskjell på oss 3.

Anonym poster: 0524ae4cc7c90059f5948c87a0356754

[levelivet]

Flott at du tar opp dette! Håper noen foreldre leser dette og at du greier å forhindre samme "attpåklatt"fella andre lett kan gå i senere. Urettferdig behandling er aldri greit, spesielt ikke når du er barn og ikke forstår hvorfor andre får -og ikke du........

Endret 13. mai 2013 av levelivet

[AnonymBruker]

Hos oss er det litt omvendt.

Når storesøster flyttet ut fikk hun ALT og hjelp til alt.

Når broren min flyttet ut ble det mye mindre hjelp, og nå når jeg flytter ut får jeg ingenting da de mener det ikke er nødvendig.

Økonomisk hjelp? For når det gjelder praktisk hjelp ser jeg at den kan variere av forskjellige årsaker som alder, helse, har tid og har ikke tid osv.

Og nå når vi har sett igjennom og delt ut sølvet vi har fått opp igjennom årene har min storesøster fått over dobbelt så mye som meg som er minstemann. Min bror fikk kansje halvparten.

Nå har min søster fått seg sin første unge, dette er da første barnebarnet til min mor og far. Og hun får ALT! Min mor har handlet inn klær til barnet, og en bodey til over 900,-... ikke viste jeg at de hadde så god råd? Jeg og min bror lurer litt på hvordan de vil gjøre det når vi får barn.. haha

Men ellers sånn i oppmerksomhet opp igjennom årene og alt det der er det ikke noe forskjell på oss 3.

Anonym poster: 0524ae4cc7c90059f5948c87a0356754

Jeg ser også at det kan være forskjell på klær og sånn til barn, men jeg vil vel tro at det går i arv innad i familien? Selv om jeg ser jo at det er litt kjipt om noen får vogn, og resten skal bare ta til takke med å overta den og noen utbrukte klær.

Mendet er heller ikke så store summer at vi egentlig snakker om hundretusenvis av kroner i forskudd på arv slik jeg snakket om.

Det har forøvrig ikke vært noe stor forskjell i oppmerksomhet på oss tre, men mulig han har blitt behandlet annereldes etter at vi flyttet ut begge to uten at vi har registrert det.

Anonym poster: fb91b9f1f498c3edcf4a960cb9bb6c84

[AnonymBruker]

Flott at du tar opp dette! Skulle bidratt med noe her, men jeg kjenner at det er for SÅRT til at jeg orker å følge denne tråden. Håper noen foreldre leser dette og at du greier å forhindre samme "attpåklatt"fella andre lett kan gå i senere. Urettferdig behandling er aldri greit, spesielt ikke når du er barn og ikke forstår hvorfor andre får -og ikke du........

Jeg forstår det føles sårt, det gjør det også for meg og min søster.

Jeg skulle gjerne likt å høre mer om din situasjon, om bare for å høre at dette er ikke noe som bare mine foreldre gjør. Nå er ikke vi "barn" noen av oss, selv om vi er våre foreldres barn. Det føles jo likvel som om vår bror er et mer viktig og verdifullt medlem av familien siden han får og får, uten tanke på at dette aldri har blitt tilbydd oss.

Og det føles også litt som om de ikke ville at vi skulle vite, eller kanskje bare at de ikke synes det var noe forskjellsbehandling siden de tar så lett på det når vi har nevnt det.

Det som er litt rart er at de vet at både jeg og min søster har ikke egenkapital og at vi sparer til leilighet, og likvel får vi høre om dette i ettertid selv om vi har spart i mange år nå...

Anonym poster: fb91b9f1f498c3edcf4a960cb9bb6c84

[AnonymBruker]

Økonomisk hjelp? For når det gjelder praktisk hjelp ser jeg at den kan variere av forskjellige årsaker som alder, helse, har tid og har ikke tid osv.

Jeg ser også at det kan være forskjell på klær og sånn til barn, men jeg vil vel tro at det går i arv innad i familien? Selv om jeg ser jo at det er litt kjipt om noen får vogn, og resten skal bare ta til takke med å overta den og noen utbrukte klær.

Mendet er heller ikke så store summer at vi egentlig snakker om hundretusenvis av kroner i forskudd på arv slik jeg snakket om.

Det har forøvrig ikke vært noe stor forskjell i oppmerksomhet på oss tre, men mulig han har blitt behandlet annereldes etter at vi flyttet ut begge to uten at vi har registrert det.

Anonym poster: fb91b9f1f498c3edcf4a960cb9bb6c84

Jeg snakker om økonomisk hjelp når hun flyttet ut.

Og nei, hun var like gammel som oss når vi flyttet ut og ingen sykdommer eller dårlig råd som gjor dette. Hun tjener bedre enn meg.

Jeg snakker heller ikke om klær. Jeg snakker om sølv (bestikk og sånnt), smykker, arv fra oldeforeldre..osv.. Så det er litt summer i dette her. Men jeg tenker mer på den andre verdien enn pengene når det gjelder dette.

Men jeg ser jo forskjell på ditt innlegg og mitt.

Anonym poster: 0524ae4cc7c90059f5948c87a0356754

[AnonymBruker]

Hos oss er det nesten pinlig likt. Storebror fikk mye hjelp da han var ferdig med studiene først. Jeg har bodd i utlandet og ventet med å kjøpe leilighet. Da jeg nå skal kjøpe får jeg samme sum som ham justert for prisstigning i området vi kjøper i (vi vil begge bo i helt samme nabolag i samme by), hvilket er ganske mye på de fire årene. Samtidig ville samme sum i dag gitt meg halve leiligheten hans. Det er jo ikke min feil at jeg er tre år yngre, og de vil overhodet ikke skape noen kløft mellom oss. Det er fint å vite, for sånn det er nå har vi ikke et fnugg av sjalusi overfor hverandre og det er et veldig harmonisk forhold.

Anonym poster: aef7818fbf5feed79eec4a0a7e3d09d1

[levelivet]

Jeg forstår det føles sårt, det gjør det også for meg og min søster.

Jeg skulle gjerne likt å høre mer om din situasjon, om bare for å høre at dette er ikke noe som bare mine foreldre gjør. Nå er ikke vi "barn" noen av oss, selv om vi er våre foreldres barn. Det føles jo likvel som om vår bror er et mer viktig og verdifullt medlem av familien siden han får og får, uten tanke på at dette aldri har blitt tilbydd oss.

Og det føles også litt som om de ikke ville at vi skulle vite, eller kanskje bare at de ikke synes det var noe forskjellsbehandling siden de tar så lett på det når vi har nevnt det.

Det som er litt rart er at de vet at både jeg og min søster har ikke egenkapital og at vi sparer til leilighet, og likvel får vi høre om dette i ettertid selv om vi har spart i mange år nå...

Anonym poster: fb91b9f1f498c3edcf4a960cb9bb6c84

*fjerna innlegget*

skulle kanskje skrevet her med ab.. :-)

Endret 13. mai 2013 av levelivet

[Gjest Gjest]

Vi er en søskenflokk på tre, to av oss er litt eldre enn attpåklatten som er 7 år yngre enn den mellomste og 9 år yngre enn meg.

Det siste årene har yngstemann fått litt og litt, og nå har det blitt stadig mer.

Det var liksom ikke noe rart at lillebror fikk litt mer til konfirmasjonen enn oss, men så fort han var i arbeid ble det ikke måte på hvor mye våre foreldre tilbydde seg å være med å ordne.

Dyr bil og egenkapital til egen leilighet ble tilbydd, noe vi andre aldri fikk tilbud om. Selv fikk jeg ikke vite noe før jeg spurte hvordan min lillebror hadde fått råd til alt dette jeg selv ikke har råd til fordi jeg har ikke nok egenkapital.

Flere hundretusenvis av kroner har mine foreldre lagt ut på yngstemann, og etter vi fikk vite summen har jeg og min søster fått forsikringer om at vi også skal få dette "når det er vår tur og vi har behov for den samme støtten".

Det jeg synes er rart er at ingenting ble avklart på forhånd. Det ble aldri spurt om hva vi andre hadde behov for. Vi har bare fått vite det litt sånn i forbifarten at så og så mye penger har lillebror og klart og legge det sammen selv jeg og min søster.

Ikke er jeg så sikker på at vår tur kommer eller at de ser dette behovet heller. For vi hadde jo begge hatt det godt om vi fikk bil og bolig for flere år siden. Ikke tror jeg foreldrene mine har så mye penger at de har råd til å innfri løftet om å gi oss det samme heller.

Men er dette vanlig? At en av søskene bare plutselig bestemmer seg for å gi økonomisk støtte for nærmere en halv million uten at man informerer resten av søskenflokken før i etterkant litt sånn halvhjertet uten å si nøyaktig hvor mye?

Er det mange foreldre som holder på sånn? Eller er det bare mine?

Anonym poster: fb91b9f1f498c3edcf4a960cb9bb6c84

Dette er ikke greit, men kjenner til flere tilfeller hvor jenta eller jentene i søskenflokken må klare seg selv, mens gutten får masse hjelp, både økonomisk og praktisk..

[AnonymBruker]

Dette er ikke greit, men kjenner til flere tilfeller hvor jenta eller jentene i søskenflokken må klare seg selv, mens gutten får masse hjelp, både økonomisk og praktisk..

Er guttene flinkere til å "kreve" kanskje?

For jeg har lagt merke til at hvor jeg og min søster kan være forsiktig og spør så kan vår bror nærmest finne på å bjeffe ting som en ordre til våre foreldre.

Vi vasket også våre rom og hadde klare avtaler på slike ting når vi vokste opp. Det var ikke tilfelle for vår bror. De samme reglene vi begge levde under var forsvunnet eller svært liberale i hans tilfelle.

Anonym poster: fb91b9f1f498c3edcf4a960cb9bb6c84

[AnonymBruker]

Hos oss er det nesten pinlig likt. Storebror fikk mye hjelp da han var ferdig med studiene først. Jeg har bodd i utlandet og ventet med å kjøpe leilighet. Da jeg nå skal kjøpe får jeg samme sum som ham justert for prisstigning i området vi kjøper i (vi vil begge bo i helt samme nabolag i samme by), hvilket er ganske mye på de fire årene. Samtidig ville samme sum i dag gitt meg halve leiligheten hans. Det er jo ikke min feil at jeg er tre år yngre, og de vil overhodet ikke skape noen kløft mellom oss. Det er fint å vite, for sånn det er nå har vi ikke et fnugg av sjalusi overfor hverandre og det er et veldig harmonisk forhold.

Anonym poster: aef7818fbf5feed79eec4a0a7e3d09d1

Dette hørtes jo ut som en god måte å gjøre det på, altså nøyaktig.

Jeg merker at spesielt min søster har fått et svært anstrengt forhold til lillebroren vår og våre foreldre etter dette. Jeg føler vel også at det er har blitt annerledes, men ikke like mye som hun som har trukket seg veldig tilbake fra alle parter.

Anonym poster: fb91b9f1f498c3edcf4a960cb9bb6c84

[AnonymBruker]

Jeg står litt på andre siden.. Jeg er atpåklatt, 23 år. Søster på 32, bror på 33.

Når mine søsken flyttet ut, stod det dårlig til økonomisk i familien. De fikk masse praktisk hjelp.

Mine foreldre er begge syke. Jeg har alltid tatt meg av de, spesielt min mor som har kreft (den har kommet og gått i 7 år) - jeg er utdannet sykepleier, mye på grunn av erfaringen hjemmefra. Min far er hjertesyk. I fjor sommer falt han om (han gikk ut i hagen og "gjemte seg" - bare flaks jeg fanget opp faresignalene, fikk utført førstehjelp og tilkalt ambulanse i tide)

Jeg er veldig hjemmekjær. Jeg er veldig lik mamma og pappa. Vi kan kose oss med vin og brettspill og fjase til langt på natt.

Mine søsken har aldri vært sånn. Så snart de var 18 flyttet de. Begge bor på andre siden av landet. Jeg ser de to ganger i året. Vi har lite til felles, men de to finner mye glede i hverandre.

Det er mange ganger je har måttet trøste både mor og far. Det tærer på dem at de to eldste ikke vil ha særlig med oss andre å gjøre. Det er ikkefordi mine søsken er slemme eller ufordragelige, de har bare annen personlighet enn oss og liker andre ting. De er gode på sin måte.

Begge er nå etablert med familier (jeg ble tante for 1 år siden, har bare sett ungen 1 gang. Det passer aldri at jeg kommer på besøk, selv om jeg sier jeg kan bo på hotell. Sårt)

Det er jo veldig stor aldersforskjell, så vi har på en måte aldri vokst opp sammen.

For en stund siden sa jeg i en bisetning til min bror noe sånt som "men mor har jo kreften, så det går ikke" hvorpå han svarte "hu har vel ikke kreft ennå, herregud, den ligger latent og hu er frisk som alle oss andre!!"

Mor er ikke frisk. Jeg ser henne hver dag.

Nå har jeg lyst å flytte sammen med min forlovede (vi har bodd i kjellerleiligheten hjemme i 3 år). Mor og far har tilbudt oss å hjelpe oss med å komme inn på leilighetsmarkedet. Foreldrene mine har mye bedre økonomi i dag enn for 15 år siden, mye pga de har fått penger bla for feilbehandlinger + bedre sykeordninger (jeg kan ikke de riktige begrepene, sory)

Jeg er veldig usikker på om jeg skal takke ja, tror det kommer til å bli rabalder fra storesøsken. Jeg hadde aldri takket ja uten å si ifra først.

Det er ikke lett å være verken størst eller minst, og det er heller ikke lett å være flerbarnsforeldre i sånne situasjoner...

Anonym poster: 0afaa900fc48ea0925090cdb2028ac00

[Testosteron]

Jeg skjønner at man reagerer når foreldre gjør forskjell på de voksne barna sine, men samtidig er det jo foreldrenes penger, som de kan gjøre med akkurat som de selv vil. Noen velger å bruke alt på seg selv. Andre tilgodeser heller barna, og siden det er foreldrenes penger, så har de rett til å behandle barna sine ulikt. De voksne barna har kanskje ulike behov.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at man reagerer når foreldre gjør forskjell på de voksne barna sine, men samtidig er det jo foreldrenes penger, som de kan gjøre med akkurat som de selv vil. Noen velger å bruke alt på seg selv. Andre tilgodeser heller barna, og siden det er foreldrenes penger, så har de rett til å behandle barna sine ulikt. De voksne barna har kanskje ulike behov.

Om man ikke snakker om det i forkant så er det jo foreldrenes oppfattning av andres behov som vil styre dette.

Da kan to søsken som aldri sølser, og som sparer og er forsiktig virke som de "rike", og et annet som "fattig" og må ha hjelp selv om pengene er brukt opp på tull.

Men ja, det er foreldrenes penger og eiendeler og de styrer jo selv hva de gjør med det. Men jeg lurer på om foreldre er klar over at kanskje grunnen til at kontakten bare svinner hen med noen barn er fordi de føler at de blir skjøvet til siden og at et søsken blir skjemt bort og fulgt opp på alle måter?

Om man har barnebarn for.eks. Skjønner ikke folk at kanskje grunnen til at man ikke ser det ene barnebarnet så ofte er fordi foreldrene synes det var sårt at de ikke fikk tilbud om vogn, klær og økonomisk og praktisk hjelp da de fikk sine barn slik et søsken fikk med sine og at det har etterhvert lagt en demper på hele forholdet?

Anonym poster: fb91b9f1f498c3edcf4a960cb9bb6c84

[AnonymBruker]

Jeg er eldst av tre, skal inn på boligmarkedet, og får støtte økonomisk til egenkapital. Det er en stor sum, men denne har foreldrene mine kommet frem til ved å se at de også har midler til å gi denne til min lillesøster, som nok også skal inn på boligmarkedet om kort tid. Jeg tror ikke hun kommer til å få vite summen nå, men når Det blir aktuelt med hjelp. Vår bror er mye yngre og ikke flytteklar på minst 4-5 år, og der vil de nok også komme til å hjelpe likt som med oss.

Anonym poster: c619cd651db5155e653373d58fb1c35c

[Gjest Gjest]

Jeg var 17 når jeg flyttet ut og har klart meg selv etter det.

Ikke fikk jeg noe til skolegang, eller andre økonomiske tilskudd senere og ikke noe praktisk hjelp av noe slag heller. Startet jo med brukte møbler, hvitevarer, klær, kjøpe alt på tilbud av mat og en bitterliten hybel.

Men jeg er stolt av å klare meg selv. Jeg vet jeg greier det meste på egenhånd. Utdannelsen er min, bilen er min, huset mitt uten hjelp fra andre. Jeg vet også at jeg skal klare meg om det kniper.

Mine søsken, en som er eldre og en son er yngre. Flyttet sent ut, i midten slutten av 20årene (de bor delvis hjemme, da i helgene ennå)

Begge fikk økonomisk støtte til utdannelsen og andre tilskudd. Både småsummer og større summer etter behov.

Men det jeg ser godt i dag da vi er godt voksne (rundt 40) Er at søsknene mine ennå avhengig av foreldrene våre. Både økonomisk og praktisk. Ingen av dem har klart å spare seg opp til å kjøpe noe egen bolig, kjører gamle biler bla. De har liksom aldri blidt helt voksne nok til å ta vare på seg selv.

Om jeg har brudd meg om det. Nei. egentlig ikke for min egen del. Det siden jeg har en trygget i å ha klart og vil klare meg selv.

Det jeg synes er litt verre, er at de forskjellsbehandler barnebarna sine i like stor grad. (heldigvis har jeg klart å skjule det for våre barn)

[frøkna]

Dette burde dere snakke ordentlig om. Skjønner godt at dere eldre føler dere forbigått. Hvis dette ikke er snakk om lån lillebror skal betale tilbake syns jeg det burde sees på som forskudd på arv når den tid kommer.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det TS skriver. Jeg er den yngste i søskenflokken på 3, men er også den som har fått minst støtte økonomisk. De har blant annet gitt en relativt stor pengesum til alle mine søsken da de begynte å studere. Dette fikk aldri jeg. Har heller aldri fått støtte til leie i studenttiden eller til møbler nå som jeg er i etableringsfasen, slik mine eldre søsken har fått. Jeg har faktisk sagt ifra om at jeg synes de forskjellsbehandler oss økonomisk, men de sier bare at de skal støtte meg også når jeg får behov for det. De mener at jeg klarer meg godt økonomisk allerede. Det stemmer for så vidt, men det er fordi jeg er mye flinkere til å spare enn søsknene mine. Og jeg tjener mindre enn dem. Det er ikke rett å forskjellsbehandle av den grunn, mener nå jeg. Det skal sies at det går mer på prinsipp hos meg. Det er vertfall en uting jeg aldri skal videreføre til mine barn. Jeg synes du skal si ifra til foreldrene dine om dette på en høflig måte, slik jeg har gjort. Kanskje de får opp øynene (selv om mine ikke har gjort det enda).

Anonym poster: 514196f3ed63c43c2a3e997a613febe3

[AnonymBruker]

Sorry, mulig jeg "stjal" tråden din litt nå. Ville bare vise at andre er i lignende situasjon ;-) Håper det ordner seg.

Anonym poster: 514196f3ed63c43c2a3e997a613febe3

[AnonymBruker]

Jeg er eldst av tre, skal inn på boligmarkedet, og får støtte økonomisk til egenkapital. Det er en stor sum, men denne har foreldrene mine kommet frem til ved å se at de også har midler til å gi denne til min lillesøster, som nok også skal inn på boligmarkedet om kort tid. Jeg tror ikke hun kommer til å få vite summen nå, men når Det blir aktuelt med hjelp. Vår bror er mye yngre og ikke flytteklar på minst 4-5 år, og der vil de nok også komme til å hjelpe likt som med oss.

Anonym poster: c619cd651db5155e653373d58fb1c35c

Jeg kan kanskje forstå det når yngre søsken ikke får vite noe før senere (hvem vil vel fortelle en 15 åring om hva som er i vente), men at eldre søsken skal oppdage senere at de yngre har fått mye penger og at man prøver å late som om dette får de eldre også når de har behov, som om det er slik at den ene har så mange behov som ingen andre har.

Anonym poster: fb91b9f1f498c3edcf4a960cb9bb6c84