Jeg tar til takke med......

[AnonymBruker]

Jeg er gift.

Med en nerd, en særlig, en raring.

Men jeg vet at jeg kan aldrig få noen andre, så jeg tar til takke med han jeg har. Han er snill og god, og han er veldig glad i meg. Og vi har det på sett og vis bra sammen.

Men. Jeg sliter jo seksuelt da, forde jeg ikke tenner på han.

For det første han hann rare seksuelle lyster, og han har gjort så mye rart, som å kle seg i dameklær, og å tisse seg ut. og bruke bleie. Og ja sånt avtenner meg da fpr å si det slik.

Vi har ingen felles interesser. Han er datanerd, og sitter stort sett nede på datarommet sitt og programerer avanserte dataprogram, greit nok for meg, for da får jeg sitter i sofaen i fred og se det jeg vil på tv. Vi liker ikke samme tv program eller samme musikk. Det er aldrig noe på tv som vi begge kan se... bortsett fra nyhetene da. Han liker åmodt å kjus da..... så det kan vi se.

Men å forvente at han sitter i sofaen å ser tv er umulig, da sovner han bare.

Vi har en datter på 7 år, og han leker skjelden MED henne, han er her, og er tilgjengelig for henne, men han setter seg aldrig ned å leker med henne, han tar aldrig initiativ til å gå ut med henne. Det er altid JEG som må si at han må ta henne med ut. Han kjeder seg sammen med henne, og sitter han på gulvet sammen med henne, sovner han.

Han er overvektig og hater fysisk aktivitet. Han er en liten mann, 171 cm og veier hele 95 kilo. Han har en enorm mage, ser gravid ut. Han har vel ikke sett lisj-karen sin på mange mange år. Han er i ufattelig dårlig form, i fjor sommer sprang han en runde frem og tilbake på plena, og han var heeelt skutt.

Han sitter på ræva hele tia, og har en stillesitttende jobb. fysisk aktivitet er vondt og slitsomt så det gidd vi ikke.

Han har ingen venner, han kjenner ingen. Eller han har en "kompis" men det kan gå måneder mellom hver gang de snakkes, og han er litt samme typen.

Mannen min har som sagt ingen sosial liv, han står opp og sitt pådataen, og sitt der til han legger seg.

-Eller altså han er flink å gjøre ting i huset når jeg ber om det, fikser og ordner og sånn, dersom jeg sier at han må gjøre det. Han er blid og positiv og aldrig vondå be om ting.

Han er fantastiskpå mange måter.

Men han driteri hvordan han ser ut, han synes man skal være som man er, og det er tåpelig med dagens kropshysteri, han er fornøyd som han er ferdig med den saken, enhver som ikke aksepterer han som han er kan bare stikke.

Nå er han snill og aksepterer meg også, ikke ett vondt ord fikk jeg da vekta mi var 130 kg, han elsket megda og han elsket meg før og han elskermeg nå.

Jeg har heller ingen venner, jeg har murt meg innei en overvektig 10 års periode, og det har ent med at jeg heller ikke har noen venner. vi hadde ett pittelite bryllupp, for vi hadde ingen å be......ingen andre ennn foreldre og søsken. Jeg har noen "venninder" men ingen som er omgangsvenner og kommer på besøk. Vi som par har ingen andre par som venner.

Vi er sosialt inkompetent begge to.

Jeg er glad i han, jeg elsker vel han tror jeg, men samtidig savner jeg det å ha en mann som er mer likendes, tenk å ha en mann som har venner, en mann som annses som trivelig.....min mann blir bare sett på som rar.

Han er en skalla, tjukk liten mann med kulemage, som fnyser av alle de andre mannfolka som feks kan snakke fotball.

Mannen min mener fotball er idioti og er overhodet ikke verdt å hverken se, lese om eller høre om.

Jeg savner å ha en mann som annses som trivelig, og som kanskje noen vil ha som venn.

Jeg skulle ønske han var "høy og mørk", ikke liten og bleikfeit og har større bryst enn meg........

Skulle ønske han brydde seg om utseendet sitt.

Men han driter i det, Han går igjen i de samme klærne, dersom jeg ikke kjøper nye eller kaster det han har endrer ikke han klærne, han har tskjorter som er så utvaska at de er som noen lefser........og 15 år gamle......... Han er vanskelig å kjøpe klær til, for dongeri er PYTON, det er stivt og ekkelt, han vil ha myke bukser med lommer på siden.

Men når man er så kort som han og så tjukk., da er det VANSKELIG å finne bra klær. Når han er så enorm over magen og ryggen at tskjorter må være så store at de blir mer som langermet enn kortermet..... Og buksa må være 38 i livet og 32 i beina, da er utvalget begrenset.

Så min mann er ikke akkurat pen, liten, tjukk, skall, overvektig, en einstøing, heilt uten venner, seksuell avviker, rarign.

Men han er snill, og høffelig og vennlig og behandler meg bra.

Jeg vet jeg kan ikke få noen andre.

Jeg er sosialt inkompetent selv, beskjeden, kan ikke å småprate.

Jeg har ingen sosialt nettverk.

Jeg er 39 år, jobber som ass i barnehage. Så det er velikke slik at jeg treffer noen menn i forbindelse med jobb.

Barnehagen er en religiøs barnehage, og jeg er den yngste som jobber der, så det er ikkeslik at "damene på jobben møtes for lønningspils".... alkohol er jo fyyyyy.

Jeg har ingen mulighet til å treffe en ny mann, og jeg har store komplekser for kroppen min pga stor vekt og påfølgende vekttap, og har en kropp deretter. Jeg tør ikke kle av meg forran min nåværende mann, langt mindre skulle jeg tørre overfor en ny mann.

Jeg har ikke noe sosialt liv eller sosialt nettverk der jeg kan møte noen. Jeg har ingen hobbyer eller interesser som fører meg ut blandt folk.

Samtidig, kanskje jeg finner en kjekk mann, som er flink å danse, noe min man ALDRIG har gjort, men kanskje den mannen ikke er så snill....??

Ikke sikkert det er så mye grønnere på andre siden.

Kanskje jeg skal være fornøyd med mannen min, han er snill og han elsker meg, Så får det at han er feeit og mildt sagt lite tiltrekkende, og jeg vegrer meg for å ta han med i badehallen og på syden, forde han ser ikke ut uten klær på, det er sååå lite pent når mannen eser høyfravid ut, med store pupper som slenger rundt oppå den enorme "øl-vomma"............det er utrolig lite tiltrekkende.

Sex??

Nei, tja, samleie 1 gang pr mnd kanskje...

Han er veldig opptatt av at JEG skal ha det fint, det ert bra, men han tenner jo ikke på MEG, men på tanken om at jeg tisser meg ut osv, det må han si og snakke om for å tenne. Samtidig slapner penisen av mens vi har samleie og han må ronke den opp igjen........ personlig tror jeg han har potensproblem pga overvekt og dårlig form.

men vi har skjelden sex. han er ofshore, og når han er hjemme i 6 uker kan vi ha sex 2 ganger kanskje.

Og det er heilt greit for meg. jeg tenner ikke på han heller, så det er greit. Jeg greier meg uten sex, det er ikke noe jeg savner, og ingen ting jeg tenker på.

JEg har en klitorisvibrator som jeg bruker innimellom for å få utløsnign.

Vel, jeg har en mann som er lite tiltrekkende, han har lite tiltrekkende holdninger, og væremåte, men han er snill, og han er vennlig, og han viser meg respekt.

Jeg burde noek ikke klage.

Jeg vet jeg kan ikke få noen andre. Hvem andre vil ha meg?

Jeg er ikke guds gave til mannen jeg heller, jeg er vel undre gjennomsnittet pen, jeg er ikke spesielt intligent, jeg har ikke høy utdanning, jeg sliter helsemessig, greier ikke jobbe fult, jeg er usikker og utrygg påmeg selv.. Jeg har ingenting å snakke med noen om, og det blir altid pinlig taushet der jeg er. For jeg har ingenting å si.....

Men, dette er mitt lodd i livet, jeg har en mann, jeg har en liten assistent jobb, jeg har ett hus, en bil, og en datter.

Så sånn går dagene, mens jeg sitter inne i mitt hus og ser naboene står og småprater nedi byggefeltet, i ett felleskskap vi ikke er en del av. Vi kjenner ikke naboene, jeg vet hvem som bor hvor, men det vet ikke mannen min, for det interiserer ikke han, han lever i sin lille verden han.

Jeg sitter å ser på FB hvor mange av de som bor her irunt som er på vår aldre, som treffes, er sosiale, og slik og sånn-------og her sitter jeg, alene på stua mens mannen er oppe på datarommet.

Skulle ønske han var kjekk, hadde masse venner, hadde en sterk maskulin kropp, en sexy kropp, en men maskuline tøffe tatoveringer, og ett røft herresmykke i halsen,en sterk manne kropp, men han har en liten kropp, en bleikfeit kropp med masse ekkelt hår på ryggen, kviser, og en mage som ser høygravid ut, han har større hengepupper enn meg, og minner fra å ha sett denne belikeite kvapsete kroppen i mitt blondeundertøy gjør at jeg ikke greier å tenne seksuelt på han, eller å se på han som en mandig mann.....

Det blir bare ekkelt......

Men nå synes jeg at fysisk nærkontakt ikkeer så digg, for jeg er jo så stygg selv, man er det etter å ha gått ned 60 kilo, så blir kroppen dødelagt,så null sex er greit for meg,jeg er best med klær på.

Sukk, jeg høres fæl ut, men men, jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg hadde bare behov for å få det ut.

Jeg tar til takke medden mannen jeg har.

Jeg vet jeg ikke kan få noen andre,for hvem kan leve med meg?

Jeg er vanskelig å leve med, og mannen jeg har nå, han lar meg levee mitt liv, og bryr seg ikke så hardt.

Men innimellom skulle jeg ønske at mannen minikke var en datanerd som var sosialt innkompetent og venneløs.

Skulle ønske jeg hadde en kjekk mann som haddee venner og sosial omgang med andre.

Men men,slik er livet. Vi har ikke noe sosialt nettverk, vi er bare oss.

Men det er vårt lodd i livet.

hjertesukk.

Anonym poster: d12a97fd61055ce1a2e5d54a04c4569b

[Testosteron]

Skal livet ditt bli annerledes, er det en person du kan endre på, nemlig deg selv - ikke mannen din.

[AnonymBruker]

Gå ut å snakk med naboene alene da. Bygg ditt eget liv.

Anonym poster: f74ae4a65289fed793b87dd2ab1f4666

[smilo]

Begynn med deg selv. Sier som hun over meg.. Gå ut å snakk med naboene selv . Jentungen på 7 har vel venner. Sannsynligvis også i nabolaget. Bli kjent med mødrene til disse. Inviter til en kopp kaffe når ungene blir hentet/ levert, ta med kaffekannen og en bok på lekeplassen i nabolaget, og kos deg mens ungene løper rundt. Kanskje kommer det flere voksne. Hvis ikke det skjer første gangen så muligens 10. gangen.

Still opp på dugnader på skole/ fritidaktiviteter som 7-åringen deltar på. Bli kjent med foreldrene i klassen/ aktiviteten. Meld deg inn i en (danse) forening / treningssenter. By på deg selv. Og du vil finne nye bekjentskapet.

For nye bekjente/ venner kommer ikke og ringer på døra. Du må selv oppsøke mulighetene for dette.

[Gjest Gjest]

Oj, langt inlegg. Vet ikke om jeg fikk med meg hovedessensen men var det at du ser fler egenskaper hos din mann (lite attraktiv, overvektig, sosial inkompetent og ingen sosial status) som du misliker, men du er like "ille" selv på alle disse tingene. Dere høres jo helt like ut utifra det du beskriver om dere begge (bortsett fra at du ikke er en "datanerd", som i seg selv ikke er noe værre hobby enn å sitte på facebook).

Nei du skulle ikke ønske at han hadde en sterk maskulin kropp, var kjekk og hadde masse venner (høy sosial status) for da hadde vil jeg tippe at han hadde giftet seg med en annen. Sorry men jeg tror at dette er sannheten for 99 % av mennesker. Jeg tror at de aller fleste mennesker har en hviss idee om hva de kan "tilby" og om hva de kan "kreve".

Hvorfor ønsker du noe mer av en mann enn du selv tilbyr (igjenn, dette baserer jeg på det du selv skrev)? Jeg kjønner jo at alle har behov for å "drømme seg litt vekk" av og til, men jeg tror det viktigste du kan gjøre for deg selv og din familie er å fokusere på det som dere har. Det er viktig å skille mellom dagdrømmer og det som er realistisk og sannsynlig i den virkelige verden. Dersom dere begge sliter med mange av de samme tingene, så skulle en jo tro at dere kunne jobbe sammen med mye av dette. Jeg ville prøvd å jobbe sammen mot bedre mål, ikke sittet å ønsket at han skule være så mye bedre.

Syntes foresten ikke noe om å lufte mulighetene for å treffe andre menn (pils ute med kollegaer nevner du i sammenheng med å treffe andre menn, du nevner det ikke som et steg for å være sosial med dine kollegaer). Om en vil treffe andre menn fordi en mener at nåværende mann ikke er god nok, så forlater en mannen sin og så drar på skjekkern etterpå, og i den rekkefølgen! Har ingen respekt for folk som er på skjekkern men som sammtidig skal ha sikkerhet å komme tilbake til hjemme dersom det slår feil.

[strawberry_cream]

Ikke tenk på hvordan du skulle ønske din mann er. Tenk heller på deg selv, prøv å forandre deg til den personen du vil at du skal være.

Bytt barnehage, eller begynn å jobbe med noe helt nytt.

Snakk med naboene dine selv, slik en annen har sagt.

Ta videreutdanning.

Lær deg en ny hobby.

Ta kontakt med de du vil bli kjent med, ikke vent på at andre skal ta kontakt.

Slutt å snakk så nedsettende om deg selv.

Begynne å trene.

Lykke til! Håper du snart vil få det bedre med deg selv, og ditt liv.

[Gjest Gjest]

Dette hørtes så stusselig og trøsteløst ut, at jeg ble rent nedtrykt. Og for en som meg, som er veldig opptatt av barn (jobber som pedagog), lurer jeg på hvordan datteren deres har det i dette nedstemte familielivet?

Har hun venner, fritidsinteresser, hobbyer? Er hun fornøyd og glad? Gjør dere hyggelige ting sammen med henne?

Hvis du ønsker en endring i livet ditt, er det kun deg selv som kan gjøre det. Tenk, så utrolig flink du har vært som har gått ned 60 kilo! Det er en bragd det står respekt av Du kan gjøre det du bestemmer deg for, det er tydelig.

[Steinar40]

Interessant hovedinnlegg.

Helt sikkert MANGE par som har det mer eller mindre sånn.

Det er viktig å være realistisk og kunne være fornøyd med det en har. Blir ikke noe bedre av å være misfornøyd med alt. Og det er alltid fordeler og ulemper.

[Steinar40]

Oj, langt inlegg. Vet ikke om jeg fikk med meg hovedessensen men var det at du ser fler egenskaper hos din mann (lite attraktiv, overvektig, sosial inkompetent og ingen sosial status) som du misliker, men du er like "ille" selv på alle disse tingene. Dere høres jo helt like ut utifra det du beskriver om dere begge (bortsett fra at du ikke er en "datanerd", som i seg selv ikke er noe værre hobby enn å sitte på facebook).

Nei du skulle ikke ønske at han hadde en sterk maskulin kropp, var kjekk og hadde masse venner (høy sosial status) for da hadde vil jeg tippe at han hadde giftet seg med en annen. Sorry men jeg tror at dette er sannheten for 99 % av mennesker. Jeg tror at de aller fleste mennesker har en hviss idee om hva de kan "tilby" og om hva de kan "kreve".

Hvorfor ønsker du noe mer av en mann enn du selv tilbyr (igjenn, dette baserer jeg på det du selv skrev)? Jeg kjønner jo at alle har behov for å "drømme seg litt vekk" av og til, men jeg tror det viktigste du kan gjøre for deg selv og din familie er å fokusere på det som dere har. Det er viktig å skille mellom dagdrømmer og det som er realistisk og sannsynlig i den virkelige verden. Dersom dere begge sliter med mange av de samme tingene, så skulle en jo tro at dere kunne jobbe sammen med mye av dette. Jeg ville prøvd å jobbe sammen mot bedre mål, ikke sittet å ønsket at han skule være så mye bedre.

Syntes foresten ikke noe om å lufte mulighetene for å treffe andre menn (pils ute med kollegaer nevner du i sammenheng med å treffe andre menn, du nevner det ikke som et steg for å være sosial med dine kollegaer). Om en vil treffe andre menn fordi en mener at nåværende mann ikke er god nok, så forlater en mannen sin og så drar på skjekkern etterpå, og i den rekkefølgen! Har ingen respekt for folk som er på skjekkern men som sammtidig skal ha sikkerhet å komme tilbake til hjemme dersom det slår feil.

Bra analyse. Men det er nok ikke akkurat alle som ønsker å se på egen situasjon sånn

[AnonymBruker]

Det var svært lett å se på innlegget at du har problemer med deg selv, og det har ingenting å gjøre med ham.

Anonym poster: db4a85928ba0bc88442bbfbc49fa0c5e

[Løvetanten]

Det var svært lett å se på innlegget at du har problemer med deg selv, og det har ingenting å gjøre med ham.

Anonym poster: db4a85928ba0bc88442bbfbc49fa0c5e

Å leve i et dårlig parforhold styrker de problemene man allerede har. Det er vanskelig å komme seg opp av hengemyra når man lever i en grå hverdag.

Jeg vet ikke hva TS skal gjøre, men at hun burde gjøre ett eller annet som handler om å styrke seg selv og sin egen selvfølelse goes without saying.

[Steinar40]

Det var svært lett å se på innlegget at du har problemer med deg selv, og det har ingenting å gjøre med ham.

Anonym poster: db4a85928ba0bc88442bbfbc49fa0c5e

Tja, kanskje TS bare er en uvanlig realistisk person?

[AnonymBruker]

Fra det jeg leser i hovedinnlegget hadde jeg dumpa han.

Anonym poster: e8f0d7c5ccc3095471cfa9125c2e9c0b

[Steinar40]

Fra det jeg leser i hovedinnlegget hadde jeg dumpa han.

Anonym poster: e8f0d7c5ccc3095471cfa9125c2e9c0b

Hvis du "vet" med deg selv at det er lite trolig at du treffer en annen som er "bedre"?

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for mange innspill.

Bare for å svare på det med å møte menn og være på skjekkern, så har jeg aldrig tengt å se på andre menn asså.....mens jeg er gift, det var ment som mulighet for å møte en ny mann ETTER ett evt brudd.... puh, ingen som skal være utro eller noe her.

Jeg jeg må begynne med meg selv, det er klart. Jeg prøver, men det er ikke så lett. Og mannen min er det mye "galt "med, men som jeg sier, det er ikke sikkert det er grønnere påandre siden , mannen min er snill fom få, og viser meg den ytterste respekt, han lar meg får være MEG, på godt og vondt.....

Jeg er glad i mannen min, elsker han vel på sett og vis.....men......

Men etter 20 år kanskje det ER litt sånn, man lurer på om dette er alt?

Om deter bedre på andre sidne??

Datteren vår, tjo hun har venner, det er to tre jenter i boligfeltet her, men jenta vår er "innejente" hun også, og liker ikke å være ute å sykle, så hun er mye inne.

MEn de er mue inne her alle da.

Det er ingen lekeplass her, og de andre mødrene er så mye yngre, og veldig sammensveiset. De har flere barn og myeå snakke om, jeg har bare 1 barn, og jeg er myye gamloere enn dem, og vi har ingen felles bekjente, og jeg har ingen ting å snakke med dem om.

Min sosialee "angst"har blirr værre ettersom overvekta ble større, men nå som normalvekten er her er sosial angsten like dan.

Det trodde jeg ikke.

Og jeg vet at jeg nok ikke finner en bedre mann. Jo, jeg kan finne en som er fysisk mer fit og kjekk. men vil han behandle meg like mye med respekt?

Vil han la meg får være meg med mine gode og dårlige?

Tror det er mange som kanskje kjenner på litt sånne følelser, men det er tøft å sette ord på dem, for det er litt forbudt å synes så lite om mannen sin.......på en måte............

Anonym poster: d12a97fd61055ce1a2e5d54a04c4569b

[AnonymBruker]

Hvis du "vet" med deg selv at det er lite trolig at du treffer en annen som er "bedre"?

Ja, hun er jo ikke lykkelig. Alt hun ser er en feit, bleik, mann som ikke bidrar noe i huset. Det er bedre å være singel og faktisk ha sjans til å møte en bedre mann, en å sitte fastlåst i ett forhold hun ikke liker å være i. Livet er kort, og det vil ikke endre seg med mindre man gjør noe med det.

Anonym poster: e8f0d7c5ccc3095471cfa9125c2e9c0b

[Steinar40]

Ja, hun er jo ikke lykkelig. Alt hun ser er en feit, bleik, mann som ikke bidrar noe i huset. Det er bedre å være singel og faktisk ha sjans til å møte en bedre mann, en å sitte fastlåst i ett forhold hun ikke liker å være i. Livet er kort, og det vil ikke endre seg med mindre man gjør noe med det.

Anonym poster: e8f0d7c5ccc3095471cfa9125c2e9c0b

Ja, sånn kan du se på det.

Men da må du altså først bestemme deg for at det er bedre å være singel enn å leve i nåværende parforhold. Fordi det er aldri noen garanti for at man treffer noen annen.

Og hvis du skulle treffe en annen, så er problemet/risikoen som TS også sier, at dette er en som ikke er like snill etc. som nåværende er. Ny partner = nye problemer.

[AnonymBruker]

TS igjen her.

Tror du er inne på noe her Steinar, ny mann nye problemer.

Jeg må bli flinkere å sette pris på den snille mannen jeg har, og ikke drømme om at han ser hot ut.

Jeg er ikke akkurat jordbæret i fruktskåla jeg heller.....

Anonym poster: d12a97fd61055ce1a2e5d54a04c4569b

[AnonymBruker]

Ikke misforstå, men burde du ikke heller jobbe med å bli kvitt angsten og skaffe deg selv en sosial omgangskrets? Det virker som om det er det du savner mest. Du blir ikke kvitt sosial angst ved å bare sitte inne. Du må konfrontere angsten, og stå i den, for å oppleve at det går bra og du overlever. Man må trene den bort. Hvorfor har du ingen hobbyer og interesser? Bare lurer

Anonym poster: cd0eeb1f86e4b5c7f7f189b26a264931

[AnonymBruker]

Ikke misforstå, men burde du ikke heller jobbe med å bli kvitt angsten og skaffe deg selv en sosial omgangskrets? Det virker som om det er det du savner mest. Du blir ikke kvitt sosial angst ved å bare sitte inne. Du må konfrontere angsten, og stå i den, for å oppleve at det går bra og du overlever. Man må trene den bort. Hvorfor har du ingen hobbyer og interesser? Bare lurer

Anonym poster: cd0eeb1f86e4b5c7f7f189b26a264931

Trolig fordi det er lettere å legge all skyld på mannen.

Anonym poster: bff9ee80e33e79a4a61995cad63632df