stemor, snart mamma og ikke lykkelig med partneren

[mimii_86]

Hei!

Er en jente som ikke er lykkelig... føler at gnisten mellom meg og typen er vekke, og jeg føler meg ikke forelsket.

Har vært med han on & off i over 3 år...og trenger råd.. skal fortelle om oss for å se hva dere synes...

Vi ble kjent på nettet, jeg hadde kjæreste og forlot han pga min nåværende type. vi traff hverandre kl. 23 om natten, vi kjørte, vi lo, han viste meg bergen og områdene... (jeg har bodd i Spania i 22 år) det var kjempe kos, tiden flydde.. kl. ble plutselig 7 om morningen og han begynte på jobb kl. 8.. vi møttes for å gå på kino med datteren hans som da var 11 nesten, så drakk vi kakao... hun likte meg med en gang! etter ett par mnd så traff vi hverandre i by'n, ble kjent med arbeidskameratene hans, og ble med han hjem, etter dette så fikk eg ikke dra hjem for å hente klær en gang...han ville ikke gi slipp på meg,hehe. spillte wii til kl. 4 om natten, han lagde kjempe gode pannekaker til meg, han ville ha meg der selv om han gikk på jobb, så eg kunne være hjemme til han kom... han var bare så søt. etter det ble jeg boende her med han og Faren på nå 82 år fra april av. vennene hans var så glad for han, de merket hvordan han var, og de maste mye om forlovelser... så han skrev på speilet i veggen om eg ville være med han resten av livet mitt... jeg var så lykkelig og sa ja..fikk ring og greier..(august samme år) en gang gikk vi på hytten og hadde en rar magefølelse som sa eg måtte se på facebook meldingene hans.. og ja...jeg hadde rett... leste en jente som skrev til han: grattis med forlovelsen...men du skulle ha gift deg med meg... så skrev han: ja du skulle komt til norge så vi kunne giftet oss sammen.... dette ødeleget mye... eg trodde eg skulle dø... snakket med han, excusen var at de var gode venner og de tullet hele tiden.... yeah right... d gjør man ikke sant? jaja... neste var om datteren (som bor i ørsta) skulle flytte inn til oss... jeg sa ja fordi jeg gjør alt for et forhold... hun har visst problemer og det ble mye stress... hun kaller meg for mamma, og er kjempe glad i meg...har ingen problem med henne sånn sett... hun respekterer meg, og mener jeg passer bedre på henne enn moren.. jeg vasker hjemme, lager mat, kjøper klærne,sko, hjelper med lekser...og gjør alt for henne, svigerfar og typen... maler i leiligheten... hjelper på hytten... alt dere kan tenke dere...jeg gjore d slutt med typen fordi folk som han kjente begynte å si at eg var egoist, tenkte bare på meg selv og bare tok opp bilder av meg på facebook for å få oppmerksomhet... selv om jeg bare søket oppmerksomhet fra typen... han trodde på disse menneskene...og alt gikk bare rett til h... datteren flyttet hjem igjen..ble sammen med en an gutt desverre ganske lite etter... d bare skjedde. han var kontrollerende, og hadde sine problemer... etter 3 stjal han bilen min og jeg var alene...visste ikke hva jeg skulle gjøre. jeg hadde vært hos psykologen, og han hentet meg ikke... så fikk jeg vite at han stjal bilen... den jeg ringte var x typen... han hjalp meg... hos politiet osv... x typen snakket med en an jente fra ett eller annet sted i verden... saken var at vi ble sammen igjen men han visket ikke vekk bildene av henne på mobben...selv om jeg maste på han... og i tillegg tenkte eg på alt han sa om vennene hans som trodde de fæle tingene om meg... eg ble bare forvirret, og ble kjent med en gutt... vi traff hverandre, han fikk meg til å føle meg spesiell, fikk meg til å le, ville gjøre alt for meg...han visste ikke eg hadde kjæreste, og kjæresten visste ikke om dette...så jeg løy for begge 2 vet d ikke er noe unnskyldning for dette...men var ganske forvirret etter alt. følte meg ikke elsket, tatt vare på, spesiell,...osv.. meg og kjæresten var på bursdagsfest hos fetteren hans. han drakk mye... eg satt å snakket med en eldre mann, og likte ikke drikkingen hans... han var slem, sa: nå går vi å legger oss...mens eg ikke ville... han ble agressiv... eg ville bare gå derifra..så jeg ventet til han var ute på terrassen...jeg gikk ned,tok på meg sko og løp, han løp etter meg, dro meg i håret, eg løp...mot veien...så dro han meg i foten og eg datt... da kom han fra festen( jeg ropte hjelp) hadde aldri sett han sånn... han andre hjalp meg og sa: bare løp... eg ringte han andre gutten som ikke visste at jeg hadde kjæreste...jeg gren og var helt i fra meg..han kom med en gang... og ville banke kjæresten,... d var litt av en historie... vel. saken er at typen og han hadde 1 venninne til felles og hun er sånn som liker å blande seg i alt...hun fortalte til han som hentet meg at eg var sammen med kjæresten og hun ringte typen min...de snakket...og da brøt alt sammen... dagen før 17 mai. eg beklaget meg virkelig...for alle løgn til begge 2. hadde ikke klint, gitt kyss eller hatt sex med han gutten.... men hadde stooooooooooor skyldfølelse... beklaget meg for typen... fortalte alt til min mor.. og mamma snakket med typen... på 17 mai sa typen eg skulle ta en tur til han... så var vi ute i byn...dro hjem og overnattet der. vi snakket... og prøvde å ordne opp. i juni dro vi til spania med svigerfar, stedatter og oss.. (har hus der nede siden min mor og far bor her og der)... d har gått 1 år...i oktober sa eg ja til at datteren skulle flytte ned her igjen.. fi november følte jeg ennå at ikke forholdet gikk som d skulle... lite kos, alt er rutinert...ingen alene tid... min mor og far merket dette... så de spanderte en tur til spania så eg kunne få tenkt... eg elsker denne mannen fordi eg vet kosn han er når vi har d bra... så vi snakket og han ville ordne opp i ting..så eg gikk videre... dro til norge, 2 uker etterpå fikk eg vite at eg forventet barn. (noe eg aldri trodde eg skulle få...siden jeg har polisystiske ovariesyndrom) da var jeg gravid i 6 uke... vi diskuterte mye,og alt var bare kjedelig.... eg følte eg gjore alt for alle de men ingenting var godt nok.. i påskeferien reiste datteren til ørsta, så vi skulle få 1 dag alene meg og han..tenkte vi kunne gå på kino,ut å spise også hadde jeg lyst å fulle badekaret med lys, se film... men... d ble ingen kino...vi spiste ute men han ville ut på by'n for å treffe en venninne som hadde bursdag... eg ble med, vi dro på fors så drakk han med vennene...eg kjørte dem til by'n,ble med men likte meg ikke der..han traff venninnen også ble han med kompisene...en av kompisene sa: du må danse...så sa eg: nei..er ikke helt min musikk så sier kjæresten: hun er ikke tør mellom ørene.... han må alltid si ting om meg til vennene...med hormonene mine så sårer det og... i stedet for å være mer forståelsesfull... så sa eg at eg ville hjem og kunne hente han senere...han sa nei., vi dro hjem..vi diskuterte fra vi gikk ut av den pubben til kl. 6:15 om morningen... han liker å snakke når han er full... han kalte meg for facebook hore,egoist... han fortalte endelig kem som sa de tingene så hadde plaget meg i over 1 år... det var den venninnen som han og han andre hadde til felles.. kem ellers... da begynte han å snakke om d som hadde skjedd for 1år tilbake, og skylder på meg fordi andre blir forelsket i meg eller liker meg :S eg var helt ødelagt og trodde eg skulle miste babyen dagen etter beklaget han seg pga d han kalte meg...men hjerte mitt ble knust den kvelden... ser ikke ut så han bryr seg om ting...d var greit å være agressiv når han forsto at eg løy for han... han sa så mye at eg er ødelagt ennå... føler meg ikke lykkelig, forelsket, osv... jeg har vært misshandlet i spania i 2 år av en nabo...han gjorde alt med meg fra eg var 7 til 9 år... har hatt en kjæreste i 5 år som slo meg, var helt idiot, mistet en baby jeg hadde i magen... hadde foreldre som ikke hjalp meg etter misshandlingen... har en bror og en søster som ikke vil ha kontakt med meg... føler alt bare går til h... da jeg var 22 fikk jeg vite eg hadde ond artet kreft... ble opperert og heldigvis gikk d bra...hadde spredd seg så måtte fjerne hele skjoldbrukskjertellen og en lympfe... eg føler meg ikke elsket, han holder mer på e-sigaretten sin enn d han holder meg... han sovner med den i hånden... da kan dere forelstille dere... han sier han elsker meg men...eg føler d ikke slik... d er mer snakking enn å vise... vi gjør egentlig aldri noe sammen... aldri på tur meg og han alene... reise sammen osv...bare meg og han liksom.. eg trenger d..jeg var vant med å bo alene... så komme her og bo med han, faren og nå datteren hans.... og eg gjør alt for henne og de. vet ikke hva eg skal gjøre...har mistet gleden av å ha ungen min d er ikke glede i livet mitt....

beklager d ble så langt...men trenger råd...er det meg d er noe i veien med? forventer eg for mye? er d noe med han? eg tror han bare er intressert i hans ting... eg har ikke hatt et skap til klærne mine en gang i siden eg begynte å bo her i februar i 2012... eg har klærne mine i poser, begg,og oppå et bord eg kjøpte på ikea... han sier han skal kjøpe: når han får lønn...neste mnd sier han d samme... og nå er d når han får feriepenger... eg bryr meg ikke lengre... er helt gåen. han kjøper bare d så intresserer han...et kamera til 10.000 kr. utstyr... ny tv til 13000 på soverommet... osv osv osv... :S

hilsen en sliten stemamma som ikke vil miste stedatteren og lykken i livet....

[Gjest *MaggieQ*]

Dette ble slitsom å lese, så klarte bare et par setninger. Du må dele opp i avsnitt.

Om du er ulykkelig så burde dere iallefall prate om det og gå til samlivsterapi siden du er gravid. Funker ikke det så er det bedre å gjøre det slutt og ha det bra enn å være i et forhold som ikke fungerer.

[ehu]

Vil ikke miste lykken i livet ? Hvilken lykke ? Du er jo ulykkelig !

Dette forholdet høres totalt umodent ut. Du burde avslutte dette forholdet.

[AnonymBruker]

Det høres langt fra sunt ut (og jeg leste bare broker - du må dele opp her). Du forventer nok på ingen måte for mye - jeg tror du forventer alt for lite. Jeg tror denne karen behandlet deg nogenlunde ok etter mye negativt, men nogenlunde ok er ikke noe å bygge livet på, er det?

Angående denne datteren så hadde vel de fleste sett faresignalene ved at du fikk møte henne så raskt? Hadde jeg datet en mann som hadde introdusert meg for eventuelle unger før 6-8 mnd hadde gått og forholdet var stabilt og definert så hadde jeg gått min vei.

Men dette med å innrede leiligheten kunne du vel bare ha tatt tak i. KJøpt et skap og fått det montert? Og hva gjør du på dagene? Du er vel ikke bare hushjelp og aupair? Har du ikke en egen inntekt? Du nevner ikke noe om jobb og nettverk (det jeg kan se)?

Jeg støtter familieterapi. Men tror du skulle gått alene. Fått livet på fote igjen.

Anonym poster: cc95332775fa41e758d863fae4668cd4

[Steinar40]

Mitt inntrykk er at TS er ei relativt ung kvinne som har kommet borti en betydelig eldre men fortsatt umoden og egoistisk mann.

Tenk om folk forsto at alder IKKE bare er et tall når man er ung. Det bør da være maks 5-6 år aldersforskjell.

Dette barnet hun venter kompliserer også mye. Hadde det ikke vært for det så ville jeg tenkt at det beste var å bare avslutte.

Når jeg leser dette så blir jeg nesten målløs over hvor komplisert og problematisk livet kan bli for enkelte (TS).

Skulle ønske jeg kunne sagt at kjæresten er drømme mannen hennes, men ut i fra TS sin beskrivelse så er det jaggu ikke lett å se det dessverre.

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at TS er ei relativt ung kvinne som har kommet borti en betydelig eldre men fortsatt umoden og egoistisk mann.

Tenk om folk forsto at alder IKKE bare er et tall når man er ung. Det bør da være maks 5-6 år aldersforskjell.

Det kommer an på. Jeg er 19, flørten min er 27. Mener du det er for stor aldersforskjell?

Anonym poster: d38f2b1fec01bb4462eaadbf0eb36b28

[Steinar40]

Det kommer an på. Jeg er 19, flørten min er 27. Mener du det er for stor aldersforskjell?

Anonym poster: d38f2b1fec01bb4462eaadbf0eb36b28

8 år er stor aldersforskjell når du bare er 19 år, ja.

Men enda verre blir det når den eldste allerede har barn i fra tidligere.

[Løvetanten]

Det kommer an på. Jeg er 19, flørten min er 27. Mener du det er for stor aldersforskjell?

Anonym poster: d38f2b1fec01bb4462eaadbf0eb36b28

Jeg mener også det er en usunn forskjell. En voksen mann på snart 30 har ikke noe med en tenåring å gjøre.

[Gjest Gjest]

Dette forholdet har jo bare gått alt for fort i svingene! Jeg ble anpusten bare av å lese om det. Han ga ikke slipp på deg fra sekundet dere møttes. Fikk du i det hele tatt tid til å kjenne på om dette var noe DU ville? Skjønner at det kan virke smigrende der og da, men sett utenfra er det et stort rødt flagg når noen beleirer deg på en sånn måte.

Og at han introduserte deg for datteren sin så kjapt er i hvert fall alarmerende. Ingen fornuftige mennesker gjør det før en er temmelig trygg på at det utvikler seg i riktig retning.

Hvis du er så ulykkelig etter bare 3 år sammen, må du ta noen grep. Etter som du er gravid, bør dere få dette til å fungere før dere evntuelt gir opp. Samlivsrådgivning først og fremst, så får dere vurdere hvordan det går etter hvert.

Og du må lære deg avsnitt og en ryddigere måte å skrive på. Wall of text kan ta motet fra noen og en hvert.

[Gjest Riskjeks]

Jeg vil tro det beste for deg er å gå fra denne fyren, gå i terapi, og være singel LENGE.

[mimii_86]

hei alle sammen! takk for svar... vet d var litt rotete... men eg er litt dårlig på forklaring og hadde mye i tankene mine.

sosiale nettverk har jeg ikke så mye ut av. kom fra spania for 4 år siden og det har vært vanskelig å bli kjent med folk

ang. jobb: kom til norge, ble opperert av kreft. DE HADDE GLEMT MEG PÅ SYKEHUSET i 1 ÅR i SPANiA!!!! etter det som hadde skjedd med x'n og alt så ville jeg bare dra til Norge.

da eg fikk jobbe tok jeg vikarjobber på eldrehjem/sykehjem og barnehage. etter en stund tok en amo kurs jeg fikk av nav som helsefagarbeider. har vært uten jobb en liten stund pga depresjon, gikk hos psykologen pga familie, samliv, kreft og pga missbruk da jeg var liten.

aldersforskjell som steinar40 sa..så er det ja.. han er 35 og jeg er 26... beklager at jeg er så rotete... ang. skapet så ja...kunne kjøpt et skap men har ikke råd til den han vil ha, men har sluttet å bry meg, er i en fase hvor jeg ikke bryr meg om så mye, har ikke glede over så noe.. osv... :S

forventer ikke mye, savner bare å være et par... (lidenskap, romanse, osv) at vi kan finne på noe sammen bare meg og han (en reise, vet ikke noe.. har snakket mye om en sverige tur..) . det ble litt mye å bo alle sammen ( typen, meg, datteren og faren hans på 82, og nå kommer lilletassen ) vi bor i en leilighet med 3 soverom men blir tett , så får jo lyst å kjenne at vi er i et forhold også liksom... ikke bare 2 mennesker som bor sammen med familien til den ene og det var det... vet ikke om dere forstår.. :$

vet jo hvordan han kan være når vi har det godt liksom... sånn som vi hadde det til å begynne med. men føler alt har bare rotet seg og vet ikke hvordan jeg skal fikse på det.

det jeg ikke forstår er hvorfor når jeg sier noe så må han alltid forsvare seg, han tror alt er negativt av det jeg sier.. en eksempel: han vil slutte å røyke, kjøper e sigarett og røyker heeeeeeeeele dag, han sovner til og med med e siggen i hånden på sofaen.... om jeg nevner at: skulle ikke du slutte å røyke da? så blir han sur på en måte og tar d negativt og forsvarer seg surlig :S

når jeg snakket om det med skapet da var vi i ikea..nevnte det med skapet og så sier han:

jeg kan ikke trylle (sur) da holdt jeg bare sjeft... orker liksom ikke å si noe lengre..

når han spør meg om hva så er, pleier jeg å si: ingenting... orker liksom ikke å snakke... :S

vet d ikke er bra men vet ikke hvordan han skal reagere på ting. sier ikke at jeg ikke snakker om ting, men det er ikke alltid jeg orker å snakke.

takk for alle svar igjen! synes det er kjekt å lese hva folk har å si.

Endret 13. mai 2013 av mimii_86