Livet uten ryggrad

[AnonymBruker]

Sitter her med tårer i øynene og er skikkelig frustrert akkurat nå. For ca. en time siden bestemte jeg meg for å gå å kjøpe noe lørdagsgodt, men jeg kom aldri så langt før resten av kvelden (og uken for den saks skyld) ble ødelagt. På Youngstorget ser jeg tre typiske "kompiser" komme gående mot meg, de hopper, bråker og det er tydelig at det er veldig viktig for dem å vise omverdenen hvor "kule" og fulle de er. Jeg tenkte ikke stort over det, bare festet øynene på asfalten som jeg alltid gjør og prøvde og gå forbi da den "kuleste" av dem bestemte seg for å ta en neve jord fra en blomsterkasse og pælme det rett i fjeset mitt. Ingen av dem sa et ord til meg, vi hadde ikke engang oppnådd øyekontakt, han gjorde det bare fordi det var en "kul" ting å gjøre.

Dersom du fortsatt henger med lurer du sikkert på hvordan jeg reagerte på å få en spray jord i fjeset, munnen og håret. Slo jeg han? Sa jeg noe skremmende? Løp jeg bort til de to vekterne som stod 15 meter unna? Nei, jeg bare kastet et blikk over skulderen på de tre som bare gikk videre og lo og frydet seg over hvor "kule" de var, så gikk jeg hjem med tårer i øynene og satte meg ned og gråt en stund.

Å konfrontere han var aldri aktuelt, tanken poppet ikke opp i hodet mitt for et lite sekund en gang, det er bare sånn jeg har blitt etter 22 år på bunnen av rangstigen. Allerede på barneskolen merket jeg at min mening ikke var verdt like mye som andres, at det OK å le av meg, jeg hørte hjemme på utsiden. Jeg hadde venner, men jeg var bare en reserveløsning, fyren du hang med dersom kamerat nummer 1 og 2 allerede hadde bestemt seg for å være på gruppe sammen.

Jeg holdt hodet høyt og gjorde mitt beste for å holde meg selv sosialt relevant, men etter hvert orket jeg ikke meg. Å gjemme seg bort var så uendelig mye enklere enn å stikke hodet frem og risikere hån og kritikk. Da jeg gikk ut av 10. var min transformasjon til veggpynt komplett, jeg tok aldri kontakt med noen på egen hånd, jeg svarte aldri i timen og det eneste jeg ville gjøre var å komme hjem til hunden og dataskjermen, ingenting annet hadde noe å si, hverken skolen eller folkene som gikk der.

Videregående besto av 3 elendig år preget av ensomhet, elendige karakterer, høyt fravær og en generell "jeg gir faen" tone. Jeg gledet meg stort til å endelig komme bort fra det elendige hjemplassen min og begynne med høyere utdanning og jeg gikk oppspilt til første skoledag med et smil om munnen, ting skulle bli annerledes nå, jeg skulle endelig få min tid i solen. FEIL! Jeg prøvde mitt beste, jeg prøvde og være morsom, jeg prøvde og være sosial, men den delen av hjernen min som styrte sånne ting hadde blitt slått konkurs grunnet dårlig omsetning. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle te meg, jeg ble svett, jeg ble nervøs, jeg var rett og slett redd for andre folk og jeg forsvant med en gang i bakgrunnen igjen. Jeg ga opp studiet etter noen få uker.

Dette var snart 3 år siden og ingenting har blitt bedre, jeg har prøvd å ta utdanning to ganger til, men jeg har vært alt for redd, deprimert og ødelagt til å komme forbi den første uken. Jeg har ingen venner, telefonen er helt stille og det bokstavelig talt uker mellom hver samtale jeg har ("hei" og "takk" til kassadamer teller ikke.) Hva jeg skal gjøre når jeg har brukt opp de 5000 jeg har igjen på kontoen min har jeg ikke peiling på, kan ikke utdanne meg da jeg ligger 90 poeng på etterskudd (= ingen penger) og med en elendig CV (videregående med skyhøt fravær pluss 2 sommerjobber) og ikke-eksisterende sjarm/sosiale antenner kommer jeg ingensteds i jobbmarkedet heller.

Vet ikke hva poenget med tråden er, men det er godt å endelig ha noen å snakke med og merker at jeg har roet med betraktelig ned fra da jeg begynte på første paragrafen. Dersom du har noen gode råd eller solskinnshistorier så kom gjerne med dem.

Anonym poster: ee8e0bef68a5697e7f889bf74fcd1843

[Pringle]

Psykolog. Jeg ble mobbet i ungdomstiden og hadde mye angst da og senere. Det har hjulpet meg veldig å få noen å snakke med.

[Gjest Baphomet]

Neste gang du blir kastet jord på, ikke la selvrespekten din og verdigheten bli liggende på bakken for andre å tråkke på sammen med jorda som ble kastet. De vant ikke bare over deg fysisk, men de vant over deg psykisk og.

Vinn livet ditt tilbake.

[Kontormus]

Vel, du er i det minste selvironisk og er morsom på egen bekostning! En glimrende og sjarmerende egenskap.

Det er nok ikke noe galt med deg annet enn at du har et dårlig selvbilde. Fokuser på dine gode sider, de er det sikkert mange av!

[AnonymBruker]

Å være på bunnen av det du kaller rangstigen suger ja. Blir psykiske problemer av det.

Anonym poster: ec68a3442ff62bb43c615c260a6b0000

[AnonymBruker]

Neste gang du blir kastet jord på, ikke la selvrespekten din og verdigheten bli liggende på bakken for andre å tråkke på sammen med jorda som ble kastet. De vant ikke bare over deg fysisk, men de vant over deg psykisk og.

Vinn livet ditt tilbake.

Men hva pokker'n gjør man i en sånn situasjon? Ei jente vs tre gutter: det nytter ikke å prøve seg på noe fysisk. Siden de har tøffa seg opp fra hverandre er verbale konfrontasjoner en garanti for å få null annet enn latterbrøl og mer mobbing tilbake. Og de smarte, sylskarpe, dødsfrekke svarene som kan stoppe kjeften på hvem som helst? De kommer man aldri på der og da.

(jeg er ikke TS, men jeg må ærlig innrømme at jeg trolig ville ha gjort akkurat det samme som henne. Desverre.)

Anonym poster: 610146b4fda73963ce896a5c0d8be829

[Gjest anonym]

Å være på bunnen av det du kaller rangstigen suger ja. Blir psykiske problemer av det.

Anonym poster: ec68a3442ff62bb43c615c260a6b0000

Synes du er svart-hvit her, mange som virkelig har brynet seg på ting har nettopp blitt sterkere av det.

Og jeg oppfatter folk som er ´redd for´ /dømmende i forhold til psykiske problemer, selv har noe av dette.

[Gjest Gjest]

Been there. Du kan ta aftenskole for å forbedre dine karakterer om du ønsker det. Jeg har ikke noen stor utdannelse, bare fagbrev nå men har en svært godt betaltc jobb. Jeg begynte på bunnen, jobbe uten lønn( fikk penger fra nav. ) jobbet meg oppover og nå føler jeg at jeg er der jeg skal være:) jeg var kasteball i systemet i mange åe. Ut og inn av psykiatrisk men har greid meg sånn nogenlunde, det tok bare litt lengre tid for meg:)

Jeg er 33 år forresten om det har noe å si.

[Gjest Herr Heftig]

Men hva pokker'n gjør man i en sånn situasjon? Ei jente vs tre gutter: det nytter ikke å prøve seg på noe fysisk. Siden de har tøffa seg opp fra hverandre er verbale konfrontasjoner en garanti for å få null annet enn latterbrøl og mer mobbing tilbake. Og de smarte, sylskarpe, dødsfrekke svarene som kan stoppe kjeften på hvem som helst? De kommer man aldri på der og da.

(jeg er ikke TS, men jeg må ærlig innrømme at jeg trolig ville ha gjort akkurat det samme som henne. Desverre.)

Anonym poster: 610146b4fda73963ce896a5c0d8be829

Jeg hadde inntrykk av at TS var en jente?

Konkret råd til TS: den økonomiske situasjonen din ser ut til å være ganske prekær. Du må komme deg til Nav så fort som mulig sånn at du ikke går til grunne. Også syns jeg du burde ringe din mor eller far hvis det er et alternativ. De bryr seg sikkert om deg.

[AnonymBruker]

Okey. Rist av deg tendensen til å synes synd på deg selv, og driv egenterapi. Du kan be NAV om hjelp slik at du får overlevd økonomisk en periode, og snakke med legen din. Det er dessverre lange ventelister. Du kan jo også søke på nettet etter venner som er i samme situasjon som deg. Skal se at på 10 års jubileumet dukker du opp som en vellykket mann, og kan smile selvsikkert til dine gamle mobbere og utfrysere.Sosiale antenner kan trenes opp. Mennesker er mer fleksible enn du tror. Men du trenger å lese deg opp på nyttige emner akkurat trenger du nok en pause fra motgangen, gjøre det du har lyst til og føler mestring med.

Anonym poster: ec68a3442ff62bb43c615c260a6b0000

[Gjest Baphomet]

Men hva pokker'n gjør man i en sånn situasjon? Ei jente vs tre gutter: det nytter ikke å prøve seg på noe fysisk. Siden de har tøffa seg opp fra hverandre er verbale konfrontasjoner en garanti for å få null annet enn latterbrøl og mer mobbing tilbake. Og de smarte, sylskarpe, dødsfrekke svarene som kan stoppe kjeften på hvem som helst? De kommer man aldri på der og da.

(jeg er ikke TS, men jeg må ærlig innrømme at jeg trolig ville ha gjort akkurat det samme som henne. Desverre.)

Anonym poster: 610146b4fda73963ce896a5c0d8be829

Selv om jeg hadde vært jente, hadde jeg gjort noe. Det er usannsynlig at de tre guttene hadde tatt og slått ei jente; men hvis de hadde det så vil i hvertfall merker og slag utvendig på kroppen heles med tid, og du kan gå derfra med litt mer stolthet og verdighet.

Hvis man ikke tør å stå opp for seg selv ên gang, på grunn av frykten - så er det vanskeligere neste gang. Det driver en ned å vite at man ikke tør; gang på gang. Man må bryte den sirkelen.

De psykologiske kampene som alltid tapes lager usynlige arr innvendig som er permanente, og tærer på deg fra innsiden.

Inntil man ikke tar tak i livet sitt, men ligger nede, fordi det er enklere å ligge nede enn å reise seg opp - vil folk se en svak maur som er lett å tråkke på.

Endret 12. mai 2013 av Baphomet

[AnonymBruker]

Synes du er svart-hvit her, mange som virkelig har brynet seg på ting har nettopp blitt sterkere av det.

Og jeg oppfatter folk som er ´redd for´ /dømmende i forhold til psykiske problemer, selv har noe av dette.

Du misforstår innlegget totalt. Tolk det omvendt du.

Anonym poster: ec68a3442ff62bb43c615c260a6b0000

[Gjest anonym]

Du misforstår innlegget totalt. Tolk det omvendt du.

Anonym poster: ec68a3442ff62bb43c615c260a6b0000

jeg skjønte det, at du er inhabil.

[Gjest anonym]

Selv om jeg hadde vært jente, hadde jeg gjort noe. Det er usannsynlig at de tre guttene hadde tatt og slått ei jente; men hvis de hadde det så vil i hvertfall merker og slag utvendig på kroppen heles med tid, og du kan gå derfra med litt mer stolthet og verdighet.

Hvis man ikke tør å stå opp for seg selv engang, på grunn av frykten - så er det vanskeligere neste gang. Det driver en ned å vite at man ikke tør gang på gang. Man må bryte den sirkelen.

De psykologiske kampene som alltid tapes lager usynlige arr innvendig som er permanente, og tærer på deg fra innsiden.

Inntil man ikke tar tak i livet sitt, men ligger nede, fordi det er enklere å ligge nede enn å reise seg opp - vil folk se en svak maur som er lett å tråkke på.

ja såsant, IKKE TA OFFER-ROLLEN!

[Alina X]

Men hva pokker'n gjør man i en sånn situasjon? Ei jente vs tre gutter: det nytter ikke å prøve seg på noe fysisk. Siden de har tøffa seg opp fra hverandre er verbale konfrontasjoner en garanti for å få null annet enn latterbrøl og mer mobbing tilbake. Og de smarte, sylskarpe, dødsfrekke svarene som kan stoppe kjeften på hvem som helst? De kommer man aldri på der og da.

(jeg er ikke TS, men jeg må ærlig innrømme at jeg trolig ville ha gjort akkurat det samme som henne. Desverre.)

Anonym poster: 610146b4fda73963ce896a5c0d8be829

Det er snakk om en gutt dette her.

Mobbing kan oppleves ganske så fælt for menn for de har et press på seg for å være en alfahann(brølerape), og da må man kjempe mot mange andre brøleraper om å være kulest,tøffest,komme med de beste kommentarene,være med de fineste damene og alt annet som gjør at man blir ansett som en kul fyr.

Veldig mange gutter som IKKE faller i den kategorien, men som har enormt potensiale for å gjøre det. Jeg snakker om enkle ting som å forandre klesstil,frisyre,prøve å gå på en mer selvsikker måte og andre ting som viser at man tør å være seg selv over til kompliserte forandringer som må til slik som å få selvtillit,føle seg verdt som menneske etc og dette kan være vanskelig å få til.

Noen trenger psykolog,noen trenger sjekkekurs og andre kan klare det på egenhånd.

Det er veldig trist for meg å lese at en yngre person er så ensom og så lei seg. Å ikke være akseptert i samfunnet er utrolig hardt, og kan føre til alvorlige depresjon og andre farlige utfall.

Ang det med jobbing så finnes det jobber de ikke trenger å vise til noen særlig utdannelse, og disse jobbene kan du søke på via NAV. i første omgang og søke hjelp sånn pengemessig, men vær så snill å ikke slå deg til ro med den situasjonen, kom deg videre og søk en jobb, ikke vær kresen heller.

Når det kommer til vennskap så finn først og fremst ut hva DU liker å gjøre. Er ingen nytte å begynne på dansekurs og venneklubbtreff når man føler man ikke mestrer noenting, da bør man heller gjøre noe som man føler seg selvsikker i. Kanskje du ikke vet hva, men tenk etter hva du kunne ha tenkt deg å lære. Kanskje enkle som å spille gitar,lære et språk,matlaging?Hva ville du bli som liten og hvilken "virkelighet"rømmer du inn i når du er for deg selv?Hvilken tanker lager du om ditt mer spennende liv?Da kommer du og i kontakt med mennesker som har like interesser.

Du må og finne ut hva du skal gjøre på din alenetid. Ikke bare sitte hjemme, men komme deg ut på egenhånd. Enkelt og greit gå turer.En oppgave kan være å gå en tur hver dag, og se på ting,mennesker,bygninger osv.Skap tid som du fyller med hva du liker og elsker.Les deg opp på emner på internett og lær nytt.

Husk at du er skapt med alt du trenger for å bli hva du vil og være hvem enn du vil. Du er velsignet med det livet her som du lever, og mange mennesker ville gjort hva som helst for å leve ditt liv. Ikke psykisk, men med tanke på alle de valgfrihetene og mulighetene du har.Det er ingen som er verdt mer enn andre, og ingen er lik noen andre.

[AnonymBruker]

jeg skjønte det, at du er inhabil.

Det er ikke mye du skjønner. Tror du folk med psykiske problemer er svake, så er du som har fordommer ikke jeg. Jeg bare konstaterte et faktum.

Anonym poster: ec68a3442ff62bb43c615c260a6b0000

[AnonymBruker]

TS her. Glemte og nevne i hovedinnlegget (beklager for skrivefeil forresten) at jeg er en mann på over 1.90. Ikke at det ville hjulpet meg stort i en slåsskamp mot tre andre karer som og var over 1.90.

Problemet er ikke at jeg ikke sa noe kult som "Vis den nye stefaren din litt respekt" eller knuste fjeset hans, men at av alle menneskene som var der var det jeg som kommuniserte "Hei, vær så snill og tråkk på meg!" og at jeg bare aksepterte det som skjedde som om jeg fortjente det. Var ikke før litt etterpå at jeg registrerte som urettferdig og med det kom minnene om hver eneste gang jeg har vært dørmatte.

Takk for gode svar så langt og i mitt forsvar prøver jeg å forbedre meg, trene, være positiv, studere og alt sånn, men går på en knekk nå og da da det er 20 nedturer per opptur og i kveld knakk jeg hardere enn vanlig.

Anonym poster: ee8e0bef68a5697e7f889bf74fcd1843

[AnonymBruker]

TS her. Glemte og nevne i hovedinnlegget (beklager for skrivefeil forresten) at jeg er en mann på over 1.90. Ikke at det ville hjulpet meg stort i en slåsskamp mot tre andre karer som og var over 1.90.

Problemet er ikke at jeg ikke sa noe kult som "Vis den nye stefaren din litt respekt" eller knuste fjeset hans, men at av alle menneskene som var der var det jeg som kommuniserte "Hei, vær så snill og tråkk på meg!" og at jeg bare aksepterte det som skjedde som om jeg fortjente det. Var ikke før litt etterpå at jeg registrerte som urettferdig og med det kom minnene om hver eneste gang jeg har vært dørmatte.

Takk for gode svar så langt og i mitt forsvar prøver jeg å forbedre meg, trene, være positiv, studere og alt sånn, men går på en knekk nå og da da det er 20 nedturer per opptur og i kveld knakk jeg hardere enn vanlig.

Anonym poster: ee8e0bef68a5697e7f889bf74fcd1843

Ønsker deg alt godt TS. Tror du klarer deg fint

Anonym poster: ec68a3442ff62bb43c615c260a6b0000

[AnonymBruker]

TS her. Glemte og nevne i hovedinnlegget (beklager for skrivefeil forresten) at jeg er en mann på over 1.90. Ikke at det ville hjulpet meg stort i en slåsskamp mot tre andre karer som og var over 1.90.

Problemet er ikke at jeg ikke sa noe kult som "Vis den nye stefaren din litt respekt" eller knuste fjeset hans, men at av alle menneskene som var der var det jeg som kommuniserte "Hei, vær så snill og tråkk på meg!" og at jeg bare aksepterte det som skjedde som om jeg fortjente det. Var ikke før litt etterpå at jeg registrerte som urettferdig og med det kom minnene om hver eneste gang jeg har vært dørmatte.

Takk for gode svar så langt og i mitt forsvar prøver jeg å forbedre meg, trene, være positiv, studere og alt sånn, men går på en knekk nå og da da det er 20 nedturer per opptur og i kveld knakk jeg hardere enn vanlig.

Anonym poster: ee8e0bef68a5697e7f889bf74fcd1843

Vær sterk nok til å kontakte fastlege med henvisning til psykolog, det høres ut som du sliter en del mer enn vanlig. Det er absolutt ingen skam, det er dessverre ganske mange i landet som har det slik. Det kan ta tid å få psykolog siden det er lange ventelister, men om du gjør det tar du hvert fall tak i ting slik de er nå. Husk at du også har begynt denne prosessen selv, du trener, du gjør hvert fall et forsøk på å studere, det er mange som ikke kommer så langt en gang! Fokuser på det og ikke alt du mener du ikke gjør. Jeg vet det er vanskelig men det er en start.

I mellomtiden er det også viktig å fokusere på at det ikke nødvendigvis er alle som ser deg som svake. Det kan like gjerne være en tilfeldighet at disse tre guttene kastet jord på deg. På byen er det mange som er fulle og finner på noe faenskap, og de kan gjerne ta den første og beste de får øye på. Slikt sett så kan du ha vært på feil sted til feil sted rett og slett, så jeg ville ikke lagt alt for mye i det.

Og det er faktisk ingen skam å bare snu og gå videre når man har en potensiell konflikt med tre personer på en gang. Selv rutinerte, seriøse kampsportutøvere på ganske høyt nivå jeg kjenner vil kvie seg for å komme i fysisk konflikt med tre personer. De jeg vet om kunne ganske lett banket livet ut av en, og kanskje skadet nr. 2, men nr 3. er for mye, ta det fra folk som har drevet med ganske brutal kampsort store deler av sitt liv.

Anonym poster: a23858e0d67ba019b719443e40aca857

[Gjest anonym]

Det er ikke mye du skjønner. Tror du folk med psykiske problemer er svake, så er du som har fordommer ikke jeg. Jeg bare konstaterte et faktum.

Anonym poster: ec68a3442ff62bb43c615c260a6b0000

nå tror jeg det er du som missforstår her , så du mener å være på bunnen= psykiske problemer?

Jeg sa at motgang kan gjøre deg sterkere. Og hvis du leser ditt eget innlegg omvendt, kan det tolkes som at du dømte ts til og få psykiske problemer.