Mange som ikke har mors/farsfølelse for sitt barn?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har akkurat lest et blad, der var det en artikkel om ei dame som angret på sine to barn. Hun hadde ikke morsfølelse i det hele tatt.

Jeg har egentlig ikke tenkt på hvor vanskelig det er for de som ikke har dette, men etter jeg leste det så synes jeg utrolig synd på de som sitter med noe sånn inni seg og ikke tør å si det høyt.

Er det noen her inne som angrer på sine barn? Som aldri fikk mors/farsfølelse i det hele tatt?

Anonym poster: 59a379cdc7f8bf4d44546e174fe895cd

[Kardinal]

......

Endret 21. juli 2013 av Kardinal

[ViljaH]

Jeg kan ikke direkte si at jeg angrer... For vi har våres gode øyeblikker også. Men kunne jeg skrudd tiden tilbake så hadde nok vi vært frivillig barnløse. Vi opplevde en veldig tøff og dramatisk fødsel. Barseltida var om mulig enda verre. Nå håper jeg virkelig dette endrer seg med tida!!! Jenta er nå 10 mnd.

Det er MYE mer slitsomt med et lite barn, enn et større, er iallefall min erfaring. Babyer er veldig søte, men de krever mye arbeid og oppmerksomhet, og de gjør ikke så mye ut av seg da personligheten ikke blomstrer enda. De bare ligger der, eller sitter, og er søte - thats it. Min eldste er straks 4, og det er noe helt annet! Mye mindre arbeidsintenst, mye gøyere da han er en ordentlig person man kan ha en relasjon til. Jeg digger å ha barn pga dette, den strevsomme babytiden er mest en investering for fin fremtid

[Kardinal]

........

Endret 21. juli 2013 av Kardinal

[Gjest Marmot]

Jeg kan ikke direkte si at jeg angrer... For vi har våres gode øyeblikker også. Men kunne jeg skrudd tiden tilbake så hadde nok vi vært frivillig barnløse. Vi opplevde en veldig tøff og dramatisk fødsel. Barseltida var om mulig enda verre. Nå håper jeg virkelig dette endrer seg med tida!!! Jenta er nå 10 mnd.

Jeg følte akkurat det samme da sønnen min var rundt den alderen. Nå er han 2,5 og den følelsen har forsvunnet helt.

[Gjest Riskjeks]

Jeg kan ikke direkte si at jeg angrer... For vi har våres gode øyeblikker også. Men kunne jeg skrudd tiden tilbake så hadde nok vi vært frivillig barnløse. Vi opplevde en veldig tøff og dramatisk fødsel. Barseltida var om mulig enda verre. Nå håper jeg virkelig dette endrer seg med tida!!! Jenta er nå 10 mnd.

Dette kommer helt sikkert til å endre seg! Barnet er bare 10 mnd!

Jeg hadde ikke morsfølelse (eller noen som helst følelse av glede) da mine barn ble født. Men egentlig er det jo vel så naturlig - med alle andre mennesker må man jo bli kjent med dem for å bli glad i dem, så at dette også gjelder egne barn er nå egentlig ikke så merkelig, vi blir bare hjernevasket til å tro at det er det. Kjærligheten til barna kom gradvis hos meg, men de var nok rundt året før jeg virkelig følte at jeg elsket dem. Ja, den eldste var kanskje enda eldre (vanskelig fødsel og barseltid, og en generelt vanskelig tid), den yngste gikk det lettere med.

[AnonymBruker]

Mamma har sagt til meg og søsteren min at hun angret på at hun fikk oss, så noe sier meg kanskje at mamma ikke har utviklet akkurat den følelsen der, kan man si......

Anonym poster: 1b6797509ef2761b2462944888af0c04

[Gjest Gjest]

Det er ikke alle som har en rosen rød fødsel,rosen rød hjemkomst og rosenrød barseltid.tvert om!

Mange blir utrolig skuffet,føler virkelig skam over å ikke elske ved første blikk! det kom ikke alle fine følelsene som det skrytes av osv.

Noen opplever å bli helt utslitt,føler seg stygg og vet det er barnet som gjorde dei stygg,partneren hjelper ikke til og er absolutt ukomfertabel med å dele pupp med ett lite nurk..

Barn som ikke sover,foreldre som ikke sover,foreldre som begynner å krangle om hvem sin tur det var etc.

jo vil tro mange kjenner seg igjen!

Men dei fleste begynner å elske sine barn og ser verdien av dette. Dei veldig få som ikke klarer dette innen barnet er ca 2 år,bør oppsøke profesjonel hjelp.

For når følelsene kommer,elsker du og vil aldri slippe!

[Teriyaki]

Angrep ikke på å ha fått barn, men angrer på tidspunktet. Skulle så gjerne disponert fritiden min akkurat sånn som jeg ville nå mens jeg studerer. Menmen, slik er det bare.

Hadde for øvrig heller ikke morsfølelse den første tiden.

[ViljaH]

Godt å høre For det er veldig rart for meg å ha det slik! Jobber i bhg på 0-3 års avdeling og jeg har verdens beste jobb. Det er så utrolig givendes! Blir helt varm av å tenke på den velkomsten jeg fikk hver dag når ungene springer bort til deg for å gi deg en klem, bare fordi du kom på jobb. *savne* Nå vett jeg det er annerledes å ha egne barn, men det føles sårt å bli "snurt" for en følelse som mange andre opplever. Så ja, håper det endrer seg! Ellers vett jeg ikke hva jeg gjør...

Jeg har bestandig vært glad i babyer, og gledet meg til å få min egen. Men det er så mye jobb, at akkurat det lett forsvinner litt. Det er en evig strøm av bleieskift, mating, dupping, passe på, legging, bading... man får liksom aldri hodet over vannet til å se dette lille mennesket med nye øyne- det er alt man ser, hele døgnet. Jeg har tenkt en del på det i det siste, og har nå fokus på å nyte øyeblikkene, kose med søte tær under bleieskift, leke, alt uten å ha i bakhodet "hvor lenge til jeg får pause?" Dette synes jeg hjelper mye. Tenke i halvtimes økter heller enn hele dagen, et hav av tid.

[Djungelvrål]

Dere som syns temaet er interessant eller er berørt av det bør lese denne, Engel av nylon.

Det er en av de beste og mest hjerteskjærende bøkene jeg noen gang har lest. Kommer ALDRI til å glemme den...

http://lesesirkler.blogspot.no/2010/03/helene-uri-engel-av-nylon-det-var-stort.html

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, og slet med å få morsfølelsen med begge to. Tror det kom av at ting ikke ble slik jeg hadde sett for meg, det var ikke "kjærlighet ved første blikk", som så mange snakker om. Men det gikk seg til i løpet av det første året. Nå er ungene 4 og 6 år gamle, og jeg elsker dem mer enn noen annen. Likevel får jeg dårlig samvittighet for at jeg av og til gleder meg til de skal til pappaen sin etter en uke med meg. Jeg kan ha nedtelling til byttedagen, for jeg er så sliten og lei. Føler av og til at jeg aldri skulle ha fått barn, når jeg ser på hvor mye tid andre investerer i barna sine, noe de gjør med glede. Jeg ser på det som et slit, for det meste. Men når kvelden kommer å vi ligger sammen for å lese eller fortelle eventyr, og barna prater entusiastisk om dagen sin ol, blir jeg helt varm innvendig, og har bare lyst til å klemme og kose med dem.. Vi er så forskjellige, kanskje er ikke alle skapt for å ha barn. Tanken har streifet meg mange ganger, når det kommer til meg selv. Selv om jeg elsker dem og savner dem når de ikke er hos meg, må jeg innrømme at jeg ikke vil ha flere barn. Det er deilig at de begynner å bli store og selvstendige nå, de klarer seg godt selv og er mye ute å leker sammen med venner.

Anonym poster: 748d6ee6544204b8261dbae28a3874f3

[Gjest Gjest]

Tør jeg spørre hvorfor du fikk to barn, hvis du ser på det som et slit?

[Harlekin]

Tør jeg spørre hvorfor du fikk to barn, hvis du ser på det som et slit?

Hun skriver jo at det er mye positivt også.

[Gjest Gjest]

Tør jeg spørre hvorfor du fikk to barn, hvis du ser på det som et slit?

Har du barn selv?