Barnefar liker å skjemme bort, noe oppgitt stemor

[Gjest Gjest]

Greia i heimen er at jeg er stemor til et barn på 6 år. Barnet er hos oss 50 %. Og helt siden jeg flytta inn, har jeg sett at barnet har pappa litt rundt lillefingeren, og gir ofte etter da han selv sier han vil unngå konflikter så ofte han kan det.

Jeg har tatt opp med han at han kanskje burde ha litt grenser for barnet om hva som er helt akseptabelt og ikke, da barnet ofte blander inn meg om det ikke får det helt som det vil. Kan være at barnet kaller meg navn, eller barnet kan også finne på å slå/sparke/klore meg, antagelig for å få en reaksjon fra far?

Og når vi snakker om det, så skjønner han greia med grensesetting og litt mer konsekvenser for ting som ikke er lov.

Men jammen sa han ikke det idag når vi snakket litt om det, at han likte å skjemme bort barnet litt, og han vil gjerne at det skal trives når det er hos oss. Og det kan jeg skjønne, men et barn kan da vel trives likeså godt om det får regler og faste og trygge rammer rundt seg også?

Da blir jeg jo litt skeptisk igrunn, om han synes det er greit å skjemme bort barnet, med tanke på at vi kanskje får barn sammen en gang?

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, da det er tydelig at vi må samarbeide pm vi får barn sammen. Men den setningen han sa om å skjemme bort barnet, fikk meg til å tenke litt.

[AnonymBruker]

Han gjør jo barnet en bjørnetjeneste. Spesielt hvis dette utvikler seg til å gjelde også utenfor deres hjem, så vil barnet kunne få store sosiale problemer fordi det blir sett på som en drittunge uten folkeskikk.

Barn har godt av grenser, og ingenting tilsier at et barn skal få viljen sin, eller være voldelig/stygg i munnen, uten at det får konsekvenser. Det er jo foreldrene som skal sette grenser for barnet, som gjør at det skal fungere i samfunnet senere.

Anonym poster: b76d505f2340b216c0068196efeb2d0f

[AnonymBruker]

Barn trives med grenser og regler. Det gir en trygghet. Trygghet om at noen bryr seg.

Her hadde jeg tatt en alvorsprat med far. Han vil fortsatt ha barnets ubetingede kjærlighet selv om han setter grenser. Ved å ikke ta tak i det så skaper han problemer for mor samt at han gjør barnet sitt en bjørnetjeneste. Han lærer barnet sitt opp til at hos dere så kan han gjøre hva han vil uten konsekvenser.

Til deg som stemor. Jeg hadde satt foten ned og reagert på det som er langt over streken når det går direkte på deg. Gitt tydlige signaler på at dette er ok og dette er ikke akseptabel oppførsel.

Barnet vil prøve ut både deg og faren. Skal dere være gode omsorgsforeldre så setter dere begge to grenser.

Anonym poster: 74da2dbf25e340ff7cd49f96383f698e

[Gjest Gjest]

Ts her.

Takk for at dere bekrefter det jeg tenker i hodet mitt!

Når det er sagt, har både mor og far sagt at det er bare for meg å si ifra til barnet når det trår over grenser. Og det gjør jeg, men da blir det nesten verre. Det er akkurat som at barnet ikke er vant med grenser noe særlig, og oppførselen blir ti ganger verre.

Det er tider der det flakser både søppelbøtter og andre ting veggimellom pga eksalerende oppførsel. Kjenner jeg blir svett i huet til tider!

Hos mor vil jeg nesten tro det er litt mere grenser og da konsekvenser med tanke på at hun har fått et barn til.

[Gjest Gjest]

Grenser eller irettesettelse generelt.

Ts

[Gjest]

Flytt ut.

Og gi beskjed om at du ikke kommer tilbake før han er villig til å ta tak i situasjonen.

Stebarn er vanskelige nok, om de ikke skal vokse opp uten grenser og med utagerende oppførsel.

Det kan lønne seg for deg å finne deg en mann som er litt mer skikket som far. Du skaper deg mange sorger av å være i dette forholdet.

Om du fjerner deg en periode er det kanskje vekkeren han trenger for å forstå at det han driver med ikke er greit.

Det er ikke meningen at kun du skal gi barne grenser.

Det er absolutt ikke greit at barnet tror at flygende søppelbøtter etc er en grei måte å reagere på.

[Gjest Gjest]

Det er fullstendig uakseptabelt at en forelder ser på at barnet kaller deg ting, er voldelig mot deg og kaster ting rundt, og så overlater til deg å ordne opp. Når far ikke irettesetter barnet på slik horribel oppførsel, toljer barnet at far godkjenner oppførselen. Barnet skjønner ikke at far bare er tafatt og tenker at du må sette deg i respekt selv. Far må vise at han ikke aksepterer angrep mot deg, og diverse annen dårlig oppførsel, og kreve at barnet viser normal folkeskikk.

Barnet har ingen fordel av å få holde slike kamper gående. Jeg har selv kjæreste med barn, men hadde aldri godtatt å bli trakket på hos dem. Du må forklare far hbordan dette ser ut for barnet. Og gå hvis han ikke tør å oppdra barnet. Det er ikke snillhet, det er omsorgssvikt.

[Kira-delta]

Nå kan ikke jeg så mye om barn, men jeg ville sagt at du bare får fortsette å sette grenser. Det er naturlig for mennesker å gjøre opprør når ting ikke går som vi vil -for at ting skal gå på skinner igjen.

[Gjest Gjest]

Takk for svar, alle sammen.

Godt å vite at jeg ikke er helt fjern.

Det skal jo sies at vi har det jo veldig bra sammen, og jeg er jo veldig glad i barnet. Og det er jo ikke hver gang barnet utagerer sånn, men det er tider hvor det skjer. Og jeg har tenkt tanken at når barnet er på sitt "verste", vil jeg bare ta bilen å reise bort for en stund eller noe sånn.

Jeg vil nok fortsette å si ifra til barnet, og si ifra når det blir over kanten.

Mor og far har jo også snakket på at det må mere grenser til, og far har jo blitt bedre. Han sier jo ifra, men ikke alltid han følger opp med konsekvenser som blir sagt.

Som han sier selv, han liker ikke å krangle. Men det er vel en del av det å ha barn som tester grenser, at han må regne med litt konflikter, må man ikke?

Jeg må vel bare stå det ut, jeg tenker jo veldig på barnet også. Med tanke på at man ser at for bortskjemte barn ofte kan bli mobbere/mobbet.

Og så har jeg et lite håp om at det kanskje blir litt bedre når barnet begynner på skolen, jeg vet ikke.

Livet skal ikke være lett sies det

Ts

[ViljaH]

Han oppfyller ikke foreldrejobben når han driver på sånn, som faktisk er å være slem til barnet. Han kan skjemme bort barnet med oppmerksomhet og gode lekestunder.

[Gjest Gjest]

Jeg tror faktisk at mannen din er snill jeg. Han vil gjerne gjøre det beste for sønnen sin for at han skal trives. Kanskje har han dårlig samvittighet for at gutten må slites mellom to hjem, og prøver å kompensere for dette? Prøv å snakk med mannen din om dette, og fortell at det sliter på deg. Synes ikke at hans gale setning om at "han liker å skjemme bort barnet" skal få deg til å tvile på han. Da er ikke forholdet liv laga.

[AnonymBruker]

Jeg håper mor helhjertet støtter fars grensesetting 100% når/hvis han prøver å sette grenser. Hos oss sier mor at hun støtter far, men det er bare tomme ord. Når barnet (som nå er blitt tenåring) ringer til mor og sier at h*n vil hjem til henne fordi far er "streng og gal" så får barnet komme hjem. Slik har det vært i alle år, og nå som tenåring er ikke barnet noe særlig hos oss i det hele tatt lenger fordi far egentlig aldri har fått lov til å være grensesetter og dermed forsvinner barnet straks det ikke er kosestund hos oss. Det er trist å se på.

Vær obs på denne muligheten, og oppfordre gjerne far og mor til å sitte ned og ha en grundig samtale om hvordan de skal ha det og hvordan de skal takle det hvis barnet klager sin nød til mor når far setter grenser.

Anne

Anonym poster: 60febd1d7e3fe6fb10e6026944d83b1d

[Gjest Gjest]

Det spørs vel hva slags grenser det er snakk om. Og hvor mye barnet har blitt tatt med på råd, og muligheten til å få lufte sine egne synspunkter. Hvis far er streng og setter grenser som tenåringen føler er urettferdig, klart han vil reise hjem til moren sin. Alle prøver vel å komme vekk fra en ubehagelig situasjon. Grenser er vel og bra det, men bare hvis ungen/tenåringen skjønner hvorfor.

[xinnia]

Jeg håper mor helhjertet støtter fars grensesetting 100% når/hvis han prøver å sette grenser. Hos oss sier mor at hun støtter far, men det er bare tomme ord. Når barnet (som nå er blitt tenåring) ringer til mor og sier at h*n vil hjem til henne fordi far er "streng og gal" så får barnet komme hjem. Slik har det vært i alle år, og nå som tenåring er ikke barnet noe særlig hos oss i det hele tatt lenger fordi far egentlig aldri har fått lov til å være grensesetter og dermed forsvinner barnet straks det ikke er kosestund hos oss. Det er trist å se på.

Vær obs på denne muligheten, og oppfordre gjerne far og mor til å sitte ned og ha en grundig samtale om hvordan de skal ha det og hvordan de skal takle det hvis barnet klager sin nød til mor når far setter grenser.

Anne

Anonym poster: 60febd1d7e3fe6fb10e6026944d83b1d

Det er nok andre grunner enn mor som gjør at tenåringen ikke vil være hos dere nå.. eller at far ikke har satt grenser...

Tenåringer har en greie med at de vil gjøre det som de vil.. når de vil.. I denne tiden er det vennene som er deres alt..

[Gjest Gjest]

Ts her.

Som skrevet tidligere, sier han at han vil at barnet skal trives her også. Han har også sagt tidligere at han kanskje har litt dårlig samvittighet (noe han påstår han ikke har sagt nå).

Men det handler vel om at barnet får grenser generelt. Om vi er på butikken en ukedag, spør jo barnet om å få godteri, og da kan barnefar si at "nei, det er jo ikke lørdag idag", mens neste uke kan det hende barnet kommer hjem med godis i henda på en ukedag. Det er vel egentlig greia med oppfølgning av ting som blir sagt.

Men jeg kan vel tenke meg at det ikke har vært noe særlig grenser eller da konsekvenser her i huset tidligere, så barnet ikke er så godt vant med det, derfor det utagere som det gjør også? Tester grenser i påvente av at far skal gi etter?