Dilemma: Nøye seg med en man liker, eller eller leve livet alene fordi man elsker en man ikke kan få?

[AnonymBruker]

Hvis dere måtte velge:

Leve singel for alltid fordi man er forelsket i noen man aldri vil få, og ikke klarer å komme over?

eller

Gifte seg, få barn med en man er glad i, men som aldri kan ta plassen til den store kjærligheten?

Anonym poster: c1673d1171776832b0f2ef23105215db

[AnonymBruker]

Alternativ nr 2 selvfølgelig. Singellivet er oppskrytt.

Anonym poster: bc1dfcf5784d7768c726469227e1531f

[Gjest Gjest]

en dag kommer du uansett over fyren.

[AnonymBruker]

Jeg ender nok opp med nummer to, dessverre.

Anonym poster: 23737982927a029f276fdc896dac4bd5

[AnonymBruker]

Ingen av delene, glemme ham man ikke kommer over og finne en annen man har følelser for. Å si at man aldri kommer over noen er bare tull, og å gifte segmed noen man ikke har følelser for vil ikke fungere i lengden.

Anonym poster: 32a8abea0262788b7dd099634d74513c

[AnonymBruker]

Man kan aldri kunne kombinere dem?

Anonym poster: 5c78350dc264f9efded23c2a9af4d527

[AnonymBruker]

Jeg gikk for 2, og har aldri vært så lykkelig som nå. Nei, livet er ikke et eventyr i forelskelsesrus (og tilhørende problemer), men det er kjærlig, trygt og konstruktivt å ha noen å dele ting med. Selv om man ikke opphøyer vedkommede til noe h*n ikke er.

Anonym poster: 0d017edf7fd32560f576166125f94f97

[AnonymBruker]

Ingen av delene. Det finnes ikke bare en man kan få de store følelsene for, man kommer alltids over en stor kjærlighet og man behøver ikke nøye seg med noen man bare liker.

Anonym poster: 9f4c21965e65b0f0f376e0a5d37f65ee

[Gurglemeie]

Jeg ville ikke levd singel, nei, men ville heller ikke slått meg til ro med en jeg ikke elsker. Så det blir nok alternativ tre. Komme seg over vedkomne og finne den nye, store kjærligheten.

[Gjest Luriel]

Hvorfor er du så sikker på at han ene er den store kjærligheten?

[AnonymBruker]

Heller fri og frank enn låst inne i et forhold hvor man føler seg ensom.

Anonym poster: a08529b6641237ad187027b97187dbbc

[Gjest Gjest]

Det kommer helt an på personligheten din, tror jeg. Noen holder sammen i årevis uten at det virker som de har den helt store gnisten sammen, men virker likevel fornøyd med tilværelsen. De er kanskje ikke så romantisk anlagt, og velger heller den pragmatiske tilnærmingen til et forhold. Sånne mennesketyper evner å være fornøyd og glad for det de faktisk har, framfor å hele tiden lengte etter noe annet.

Så har man motsetningen, de som aldri blir fornøyd. Som hele tiden må ha forelskelsen, gnisten og spenningen. De som går lei etter noen år sammen med samme partner, begynner å se etter feil og mangler, og til slutt bryter ut. Disse er gjerne mer romantiske og urealistiske i forhold til hva et livslangt forhold innebærer. De kalles vel seriemonogamister.

[AnonymBruker]

Jeg velger å slutte å gi næring til følelsene for fyren jeg ikke kan få, og finner meg en jeg kan få.

Anonym poster: e104d2b20f1d924cd02c00f1404434ab

[AnonymBruker]

Hvis dere måtte velge:

Leve singel for alltid fordi man er forelsket i noen man aldri vil få, og ikke klarer å komme over?

eller

Gifte seg, få barn med en man er glad i, men som aldri kan ta plassen til den store kjærligheten?

Anonym poster: c1673d1171776832b0f2ef23105215db

Fra et religiøst perspektiv, så har man den eneste ene der ute.

Fra et ikke-religiøst perspektiv, så kan flere være den eneste ene for deg.

Du bestemmer selv hva du vil.

Så hvorfor er du så forelsket i noen du ikke kan få? Er ikke det bare dumt? Hvorfor ikke gå videre og lete etter noen andre du har den kjemien med, som du faktisk kan få?

Anonym poster: 5333f275ea4714e307ec7a81da26e97f

[AnonymBruker]

Fra et superromantisk nivå; Om han virkelig er din komplementære halvdel, din guddommelig skjebnebestemte animus, hvorfor ville han da ikke ha deg? Kanskje du har låst deg fast i drømmene over hva som kunne ha vært, og sørger over det? Eksisterer den store kjærligheten så er det vel gjensidig.

Anonym poster: e42927fb4062aeca0a308f74041583e5

[Gjest Emmanuelle]

Jeg er nok dessverre en av dem som vil ha alt eller ingenting, jeg klarer ikke nøye meg med noe som er helt greit på kjærlighetsfronten.

Ikke alle det funker for alle, men jeg går hverken rundt og leter eller venter på drømmemannen, jeg bruker livet mitt på å gjøre det JEG vil så regner jeg med det kommer når det kommer.

Kommer det ikke så er det kjipt, men da får jeg bare kjøpe meg ei bikkje og åtte katter.

Men jeg skjønner dere som sier dere velger nr 2. og jeg skulle til tider ønske jeg ikke var så urealistisk på den romantiske fronten

Må legge til at jeg ikke tror på at det ikke går an å komme over noen. Mulig det alltid vil være følelser der, men om man ikke kommer seg videre etter noen år er det på tide å oppsøke noen som kan hjelpe. Det er bare et menneske, ikke en guddommelighet.

Endret 10. mai 2013 av Emmanuelle

[AnonymBruker]

Jeg er nok dessverre en av dem som vil ha alt eller ingenting, jeg klarer ikke nøye meg med noe som er helt greit på kjærlighetsfronten.

Ikke alle det funker for alle, men jeg går hverken rundt og leter eller venter på drømmemannen, jeg bruker livet mitt på å gjøre det JEG vil så regner jeg med det kommer når det kommer.

Kommer det ikke så er det kjipt, men da får jeg bare kjøpe meg ei bikkje og åtte katter.

Men jeg skjønner dere som sier dere velger nr 2. og jeg skulle til tider ønske jeg ikke var så urealistisk på den romantiske fronten

Må legge til at jeg ikke tror på at det ikke går an å komme over noen. Mulig det alltid vil være følelser der, men om man ikke kommer seg videre etter noen år er det på tide å oppsøke noen som kan hjelpe. Det er bare et menneske, ikke en guddommelighet.

Det der er ikke noe som bare kommer. Det å finne en match som bare klaffer 100% fra første stund uten at man må jobbe for å tilpasse seg, tror jeg er en så relativt liten sjanse at man snakker om nåla i høystakken.

Først må en bak fasaden.. Så må man få personen til å åpne seg. Og så må man gå noen runder med denne for å se om personen evner å møte deg. Man må se til at man får det man trenger og at man er lykkelig sammen med personen man ønsker å være med.

Slikt tar tid og man vet ikke om det er "the love of your life" eller ikke før man har hatt en del dates.

Anonym poster: 5333f275ea4714e307ec7a81da26e97f

[Gjest Emmanuelle]

Det der er ikke noe som bare kommer. Det å finne en match som bare klaffer 100% fra første stund uten at man må jobbe for å tilpasse seg, tror jeg er en så relativt liten sjanse at man snakker om nåla i høystakken.

Først må en bak fasaden.. Så må man få personen til å åpne seg. Og så må man gå noen runder med denne for å se om personen evner å møte deg. Man må se til at man får det man trenger og at man er lykkelig sammen med personen man ønsker å være med.

Slikt tar tid og man vet ikke om det er "the love of your life" eller ikke før man har hatt en del dates.

Anonym poster: 5333f275ea4714e307ec7a81da26e97f

Da er vi uenige Jeg tror de beste forholdene kommer fra vennskap og at i løpet av den vennskapsperioden har man allerede tilpasset seg hverandre på en annen basis. På den måten tror JEG at et forhold vil være sterkere fordi grunnmuren allerede var lagt før man begynte å bygge videre på det.

Men det er meg som sagt, jeg sier ikke noen må være enige

[Gjest Gjest]

Jeg ville satset på at jeg en gang kommer over han jeg virkelig elsker men ikke kan få.. Om det var absolutt null sjanse for at det ble meg og han..

Og så ville jeg latt en eller annen jeg har det "greit" med gå.

Og så ville jeg vært singel frem til jeg møtte en som virkelig var ment for meg!

Har ingen tro på å slå seg ned med "2.valg".

[dobri123]

Ville ventet til jeg var over nummer 1. Valg nummer 2 er jo bare slemt mot den andre personen også! Ikke minst kan du risikerer at du blir ulykkelig, han blir såret og alt bare går rett ned uansett.. Det gjør ikke ting bedre