Usikker på graviditet

[Blådotter]

Først av alt, jeg håper ikke dette er helt feil forum å uttrykke sin tvil.

Jeg unnskylder på forhånd for et langt innlegg, men jeg hadde åpenbart behov for å skrive mine tanker ned:

Jeg er i slutten av tyveårene, kjæresten min er litt over tredve. Vi har bodd sammen i et par år, og kjent hverandre i litt over tre – og selv om vi har hatt våres problemer, har jeg innerst inne aldri vært i tvil; det skulle være oss to. Vi skulle ha barn sammen. Familie. Men ikke nå.

Jeg vet det er vanlig å ha et ambivalent forhold til graviditeten, også selv om det er planlagt (det var det ikke for oss). Men jeg føler meg fortsatt ikke normal. Jeg er 6 + 5 uker på vei, og trodde jeg hadde bestemt meg for å beholde barnet – nå er jeg i tvil igjen.

Saken er at jeg først ble ferdig med utdannelsen min i høst, og har slitt med å finne jobb. Jeg har jobbet litt i perioder, men ikke funnet noe fast eller stabilt. Nå overveier jeg en «kiosk- jobb» bare for å kunne få vært litt mer «ute» før jeg går i permisjon, spare opp noen penger, og for å få mer barselpenger. Ikke drømmen min akkurat. Jeg har hatt muligheten til å jobbe litt «løst», og har på den måten fått verdifull og relevant kompetanse. Men jeg har vært mye hjemme også – og jeg er så drittlei av det. Og nå skal jeg være hjemme myyye lengre?

Det gjorde det ikke bedre, at jeg var til en samtale med en potensiell sjef i forrige uke, som sa det var en ledig jobb der til høsten: Drømmejobben faktisk. Og han snakket om den som om jeg ville kunne få den. Men da vil jo jeg kun ha mulighet for å jobbe der noen få måneder, så jeg tenker sjansene er små for at jeg får jobben. Siden situasjonen min er som den er til den tid.

Tanken på å gå fra barsel og ut i «intent» er skremmende – både på et "personlig" plan, og et økonomisk plan. Samtidig tenker jeg at det nok skal ordne seg. Men vil jeg bli bitter og dermed en dårlig mor? Jeg er ikke ferdig med å realisere meg selv, «the basics» som jobb og økonomi er ikke på plass. Jeg ville faktisk vente et par år med barn....

Kjæresten min har heldigvis jobb – men han tjener ikke nok til at vi begge kan leve på inntekten hans alene. Han har til gjengjeld ikke vært i tvil om han vil beholde barnet, selv om han ser de problemer jeg peker på. Han blir litt lei seg når jeg snakker om mine tvil. Han nok er redd for at jeg skal ta abort. Men et eller annet sted er jeg litt sur på ham – sur for at han tar så lett på dette, sur på han fordi han gjorde meg gravid (jada, vet det var oss begge). Han drar på jobb hver dag og lar meg sitte hjemme å ruge på tankene, uten de store muligheter for å snakke med noen.

Jeg har alltid forestilt meg å skulle få barn, alltid vært glad i barn, passet mye barn....jeg føler alltid det har vært barn i mitt liv. Og jo. I øyeblikk har jeg gledet meg over graviditeten, noen ganger føler jeg at jeg har funnet en ny fred – som om ingenting annet betyr så mye lenger. Kanskje er det sunt å fokusere på noe annet enn meg selv nå, kanskje jeg til og med behøver det.

Så er det jo det at vi har fått en sjanse, og kanskje ville jeg ha like mye tvil hadde jeg hatt full jobb og «alt på stell». Det virker også feil å ikke ta sjansen. Jeg hørte om en bekjent på min alder, som var i noenlunde samme situasjon, men som valgte abort. For andre gang med samme kjæreste faktisk. Jeg klarer ikke å ta så lett på det. Abort er for meg en big deal – det betyr at vi velger denne sjanse fra, og dette liv fra. Selv om jeg har spurt meg selv: Hvorfor kan jeg ikke kan ta lett på det, et eller annet sted gir det jo mening å ta abort, for så å prøve igjen om et års tid, når jeg sannsynligvis har fått jobb og sånn. Hvorfor er det så vanskelig egentlig? Jeg føler meg jo ikke "tilknyttet til barnet ennå", og det er tross alt bare en celle (vel, nesten).

Men forskjellen på oss og dem, er kanskje at de ikke ønsket seg barn. Jeg og min kjæreste har tross alt snakket om det før.

Vel, for det meste synes jeg situasjonen er noe rot, og jeg synes at det er super vemodig at jeg skal gi slipp på mitt liv slik det er nå. Jeg ser nesten bare problemer, og det skremmer meg at jeg har det best når jeg glemmer graviditeten. Jeg klarer ikke lese i den «gravid boka» jeg har fått av legen – får rett og slett angst av den – masse ekle bilder i også. Jeg er ikke så god på blod og slikt...

Og da jeg kjøpte vitaminer for gravide her om dagen, gjorde jeg det med en viss «forakt», av «plikt». Fælt å si det, men det var som om jeg ikke ville det beste for graviditeten min. Disse tanker får meg til å føle meg som verdens verste person, og som at jeg vil bli verdens verste mor. Disse tanker skremmer meg, og overdøver det positive.

Jeg håper ikke innholdet er støtende på noen måte, og jeg håper på noen kommentarer, gjerne hvis du har vært i en lignende situasjon!

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du føler deg usikker på valget og vil bare gi deg en klem. Jeg er ikke i stand til å gi mange gode råd, men jeg tror du vil angre mer på en abort enn om du beholder.. Men det er bare hva jeg tror. Finn en jobb som gir en viss inntekt nå, så kan du finne drømmejobben senere. Vil påstå at karriere ikke er det viktigste i livet (trodde nesten det før). Men dette er bare min mening, det er ingen fasit.

Anonym poster: f0ff53ce454c47294f7088a37129f228

[AnonymBruker]

Og ang negative tanker om graviditet og baby.. Det er helt normalt, også for de som har blitt planlagt gravide

Anonym poster: f0ff53ce454c47294f7088a37129f228

[Sola^]

Det er ei stor endring i livet, så er ikkje så rart om det kan vere litt skummelt.

Eg trur ikkje det finnes det "perfekte" tidspunktet for å få barn. I forhold til å vere i permisjon så er det ikkje noko i vegen for at dere velger å fordele permisjonen slik at far får større deler av permisjonstida. Det er ikkje nødvendigvis slik at "standard" måten å fordele permisjon på er det beste for dere.

[AnonymBruker]

Må være noen av de mest egoistiske og idiotiske argumentene for å ta abort jeg noengang har hørt. Sorry.

Anonym poster: df27e41cb402d8bb6aa20d87edb11af1

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fast jobb og ble uplanlagt gravid, men tar ikke abort av den grunn, jeg lar ikke noen drepe barnet mitt Vi ønsker barn men egentlig ikke ennå, pga min jobbsituasjon. Men jeg jobber som vikar kan jobbe frem til permisjonen starter. Gjør det beste ut av situasjonen, og det ordner seg alltid Jeg kan skjønne deg ang det med drømmejobben, men er det verd det å ta en abort? Jeg hadde ikke klart det. Men nå er jeg en person som kun hadde tatt abort om jeg f.eks var 16 år, eller ble voldtatt, ikke ellers. Har vært gravid tidligere med en fyr jeg ikke hadde et forhold til, men valgte å beholde, tenkte ikke et sekund på abort, men jeg mistet barnet. Hadde både jeg og samboer manglet fast jobb (han har fast jobb) så hadde jeg uansett beholdt barnet.

Du gjør jo som du vil, men siden din samboer ikke ønsker at du tar abort, han er faktisk redd for det, så bør du jo absolutt vurdere å ikke gjøre det. Du bør jo ta hensyn til hans følelser og. Og han til dine selvsagt. Hva hvis han blir skuffet og går i fra deg? Dere ønsker jo som du sier et barn snart uansett

Jeg trur heller ikke at det finnes et perfekt tidpunkt på å bli gravid på, og det går alltid bra. Så lenge barnet ikke dør eller foreldrene er dårlige foreldre. Men det trur jeg ikke at dere er

Anonym poster: daa36566027afc5a230b02c1fb96b60a

[Nilla-Jo]

Jeg ville uansett snakket med legen om disse følelsene. Når det er sagt så hadde ikke jeg heller jobb heller da jeg ble gravid veldig ung, men jeg tok en butikkjobb og det gikk veldig fint. Aldri i livet om jeg hadde tatt abort for en slik grunn. Og godt var det at jeg tenkte slik for jeg fikk nemlig endometriose året etter og legene sa da at sjansen på flere barn var veldig liten, og da var det godt å ha et barn å trøste seg med!

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid med min nåværende kjæreste for noen år siden - uplanlagt. Vi hadde nettopp blitt sammen, jeg var på mitt første semester på ny utdanning og det hele føltes helt feil. Jeg tok abort. Et år senere hadde jeg følt så mye anger i lang tid og tok det opp med kjæresten min, og han følte det samme. Jeg sluttet på prevansjon i håp om å bli gravid på nytt. Nå var situasjonen bedre, vi bodde sammen og forholdet var sterkt. Men her sitter jeg 12 mnd senere og er IKKE gravid. Legen sier mannens svømmere er dårlige og bare flaks at jeg ble gravid den ene gangen. Den gangen vi tok abort. Så ikke ta det for gitt at "pytt pytt da tar vi abort og blir gravide igjen om et år" for sånn er det ikke!

Anonym poster: 8d947e8148e49bd52c8a00a6193a237f