min mann er psykisk syk...

[Gjest Anonymous]

...og det er iferd med å knekke meg.

Er det noen som har vært/er i en lignende situasjon?

Jeg er svært seksuell av meg, før hadde vi sex ca 7Xuken, nå: max 1Xmnd! Visste ikke at det ville føre til så mye frustrasjon i meg. Det har t.o.m ført til at jeg har begynt å titte på andre menn rundt meg!

Ventelistene er så lange......det tar så lang tid å få hjelp i helsevesenet. Vi ba om hjelp for tre måneder siden, først neste uke har min mann fått time hos psykolog til utredning.

Det er snakk om en depresjon som er iferd med å skli ut, etter et opplevd traume. Min mann holder sine plager skjult for alle, unntatt meg. Det er vansklig å være hans eneste støtte, å bære dette enorme ansvaret alene, uten å kunne søke trøst, snakke ut om dette til noen av mine nærmeste. Av respekt for min mann, holder jeg naturligvis tett.

Vi er svært åpne omkring lidelsen oss to imellom: kommuniserer godt (blitt veldig flinke til å SNAKKE sammen, pga dette, før snakket min mann sjelden/aldri om følelser) Jeg elsker ham. Er tålmodig. Villig til å ofre det meste for å støtte ham. Men vet ikke alltid hva som er best å gjøre. Vi er blitt helt isolerte. Jeg har ingen venner lenger, ettersom jeg bruker all min fritid på å passe på min mann, har jeg ikke blitt kjent med noen på vårt nye hjemsted. Det har vart et halvt år nå. Jeg er blitt så svak. Orker mindre, sover mere, men later som om jeg er sterk og glad for å styrke mannen min. Føler meg ensom, er ofte redd.

Åååå som jeg lengter etter en god venninne. En vis lytter, uten fordommer. En som kunne gitt meg en klem, og dratt meg med ut på kafé, og gitt meg perspektiv og støtte. Jeg er jo snill, har mye å gi....jeg burde ikke være så alene.

Dette ble mye. Godt å få det ut.

Vennlig hilsen utslitt jente i tjueårene.

[Gjest Anonymous]

Jeg føler med deg. Det er ikke lett å bære hele byrden alene. Ikke bare hans byrde, men også din egen. For dette går ut over deg. Du blir sliten av å hele tiden måtte være den sterke. Det blir vanskeligere å holde perspektivet.

I velferdsnorge burde det ikke være slik som det er. At psykiske plager er så nedprioritert at den eneste støtte en har som syk er sine nærmeste.

Det er en vanskelig situasjon du er i. Og jeg kjenner meg absolutt igjen i din situasjon.

Belastningen på meg ble til slutt så stor at jeg knakk sammen av både hans depresjon, og min egen som hadde fått bygge seg opp over tid.

Mannen min har ikke fått den hjelpen han trenger ennå. Det er heller ikke alltid lett å finne en psykolog som passer for en.

Men jeg har fått hjelp derimot, av en psykiater. Og det har lettet situasjonen vår betraktelig.

Som hos dere har vi det på mange måter bedre nå enn før. Vi kommuniserer mye bedre, og har bedre forståelse for hverandre.

Men vær snill og pass på deg selv. Det er ikke riktig å forvente at du skal hele tiden være den sterke som bærer hele byrden.

Jeg skjønner at du vil gå langt og gjøre mye for din kjære, men ikke la det være på bekostning av din egen helse, for svikter din helse også så har dere ikke lenger en trygg plattform.

Du fortjener en veninne eller en person du kan betro deg til.

Det er utrolig hvor mye det hjelper bare det å vite at en ikke står helt alene.

Lykke til, du er flink som holder ut.

Klem fra en jente i tyveårene som er på vei opp igjen;-)

[Gjest Cruella]

Kjære "Utslitt jente"

Forstår godt at dette er i ferd med å slite på deg, synd det er slik ventetid for behandling. Har dere vært i kontakt med Familievernkontoret? Dette er en instans som kan komme på banen selv om man ikke har barn. Det er viktig at partneren til en som er psykisk syk blir ivaretatt i en slik fase. Presenter saken som en krisesak for Familievernkontoret. Da kommer dere raskere inn. Dere har alle forutsetninger til å komme videre, som holder så av hverandre, men dere er i en fase det er viktig å bli sett og hørt. Det gjelder deg like mye som han. Du må ta deg litt fri, treffe venner/familie/gjøre noe hyggelig for deg selv uten å få dårlig samvittighet. Lurt også å unngå å bli hans terapeut. Risikerer å få en helt feil balanse i forholdet.

Lykke til videre! Ønsker dere alt godt!

Klem fra Lisa-Beth

[Gjest Anonymous]

Ville bare si presisere at familievernkontor er en førstelinjetjeneste hvor man ikke trenger henvisning.

[Gjest Anonymous]

Hei! Min mann har også problemer, så jeg skjønner hvordan du har det. Heldigvis vil di kjæreste ha hjelp. Min vil ikke ha hjelp, vil bare "glemme" at problemene eksisterer, det er hans måte å takle dette på. Det er greit for han men ikke så greit for meg, fordi jeg trenger å snakke om problemer. Har selv vært til psykolog osv., men nå har jeg gitt opp, må bare vente til han får det bedre. Men dette har vart i flere år, og vi har ikke hatt sex på 3 ÅR! (vi har vært sammen i 6 år).Så når du er frustrert etter en mnd. skjønner du nok hvordan jeg har det.. Årsakene til min manns depresjon har med sex å gjøre, så det er derfor dette er så vanskelig for han. Men det begynner å bli alvorlig vanskelig for meg å alltid føle meg avvist og lite attraktiv. Men jeg elsker han virkelig, og kommer til å vente til han er klar. Men er det du et tips på hvordan å holde ut uten sex? Man kan selvsagt tilfredstille seg selv, men det er den nærheten og komplimentene hans osv jeg savner, ikke orgasmene (ikke bare iallfall..)Jeg føler med deg iallfall og håper dere får hjelp snart! Litt antidepressiva kan også hjelpe for ham vet du, hvis man må vente lenge på hjelp.