Og aldri Krangle

[Gjest King James IV]

Er et forhold uten krangling egentlig et skikelig forhold ?

[Gjest lmari]

Hvorfor skulle det ikke være det?

[VesleBråka]

Det er forskjell på å diskutere og å krangle. Man kan fint ha et forhold hvor begge bryr seg uten å krangle, men jeg er litt skeptisk hvis de sjelden diskuterer også. Da er man ikke så veldig involvert kanskje.

[Gjest King James IV]

det er nok av diskusjoner men aldri krangling

men det er kjedelig for hun er alti ening og det er veldig plagsomt

så det blir kanskje ikke så mye diskusjon ut av det

[Gjest Lea]

Jeg hadde aldri klart å være i et forhold der jeg ikke fikk blåst ut en gang i blant. Vi diskuterer (eller krangler) daglig, små eller litt større ting.

Noen ganger blir vi enige, andre ganger ender det med at vi furter eller skriker til hverandre.

Men dette er MEG. Jeg er ingen fasit.

Det finnes ingen fasit.

Men det er vel kanskje viktig at begge har den samme oppfatningen av diskusjoner/kranglig. At partneren bare jatter med og er enig i alt kan være slitsomt.

Hvis forholdet er ganske ferskt, så kan det jo forandre seg.

[VesleBråka]

Klart det er kjedelig hvis partneren bare jatter med. Folk uten egne meninger og personlighet er litt kjedelige. Kan du ikke si veldig pent at du vil hun skal engasjere seg mer, og mene ting? Ikke bare flyte med og ikke gidde bry seg.

[Gjest Jentax]

Man bør krangle litt, blåse ut - men ikke kronisk. Poenget er at man skal rense luften. Da er det etter min mening sundt med både litt høylytt krangling, men det bør også være rolige samtaler om de viktige ting.

At den ene jatter med høres ikke så bra ut... Er hun enig eller ikke...??

Selv har jeg mye temperament. Mange reagerer litt på det.

Noen mennesker er redd høye stemmer og krangling - tror kanskje det betyr slutten på forholdet, slutten på kjærligheten... Kanskje hun er redd for uenighet?

[Gjest lmari]

At hun jatter med, er ikke så bra. Men jeg synes, som Veslebråka, at det er forskjell på diskusjoner og krangling.

Vi krangler aldri. Men vi er meget uenig om mange ting, og er ikke redde for å være uenige heller. Men aldri krangling.

[VesleBråka]

Jeg hater høye stemmer og aggressiv krangling. Det er så lite konstruktivt, og jeg er ikke interessert i at folk skal få tømme seg i mine ører. De kan tømme seg andre steder. Men å prate sammen om alvorlige ting og diskusjoner når vi er uenige, selvfølgelig. Jeg er mer en diplomat enn en krangler, skal en del til før jeg blir forbanna. Og det er ikke særlig morro å være årsak til det..

Stadig på leting etter den gyldne middelvei så alle kan bli litt fornøyd..

[Barbie]

Min mann og jeg har holdt sammen i snart 4 år, og vi har aldri kranglet.

Aldri har vi hevet stemmen til hverandre, og heller aldri vekslet et vondt ord.

Selvfølgelig er vi ikke alltid enige, men vi prater rolig sammen til vi finner en løsning på problemet.

Jeg er stolt av at vi har et sånt forhold, og kan ikke se noe negativt med det.

Vi har begge tidligere levd i turbulente forhold, med krangling og spetakkel.

Ingen av oss savner det.

Hvorfor krangle, når vi klarer å løse ting på andre måter?

Vi har faktisk vennepar som er fryktelig misunnelige på oss.

[Gjest Pet]

Jeg og sambo krangler aldri. Det nærmeste vi kommer en krangel er hvis en er i dårlig humør og biter av den andre. Da får jeg en vond klump i magen. Jeg er sjeleglad for at vi ikke krangler og krangel er absolutt ikke et kriterium for et ordentlig forhold.

[Leo]

Jeg er ikke interessert i at folk skal få tømme seg i mine ører.

Min definisjon av kjaerlighet er bl.a. nettopp at den (og de) jeg er glad skal ha et oere aa toemme seg i... Av og til er folk saa sinte, lei seg og/eller fortvilet at de hever stemmen, men det er da vel ikke verdens undergang...

[Elze]

Jeg og min eks-samboer gjennom 7 år kranglet så og si aldri. Det betyr ikke at vi alltid var enige om alt, eller at en av partene alltid var den som føyet seg, men det går faktisk an å diskutere uten å rope til hverandre og si slemme ting til den du er glad i.

[VesleBråka]

Min definisjon av kjaerlighet er bl.a. nettopp at den (og de) jeg er glad skal ha et oere aa toemme seg i... Av og til er folk saa sinte, lei seg og/eller fortvilet at de hever stemmen, men det er da vel ikke verdens undergang...

Det er forskjell på å låne et øre og å synes det er greit å være huggestabbe. Jeg synes ikke det er greit at folk brøler og sier slemme ting til meg. Det går utover respekten jeg har for dem, og også kjærligheten.

[Gjest Lea]

Så lenge man er enige om hvor grensen går, så spiller det ingen rolle.

Hos oss skriker begge når vi har lyst. Men vi vet alt den andre skrikker tilbake om det passer seg sånn.

Om jeg var sammen med en person som var stille og diskuterte saklig hele tiden, så ville jeg kanskje dempet meg litt. Men mest sannsynlig måtte ham ha diskutert saklig med en annen enn meg.

[Gjest jentax]

Ja, folk er veldig forskjellig, og jeg tror det er gunstig (for å si det sånn) å finne en man kan leve sammen med hva angår temperament.

Ikke nødvendigvis likt temperament, men en som forstår...utfyller... Det er mye kommunikasjon som foregår her...Engasjementet uttrykkes på forskjellige måter.

Jeg er like sivilsert og saklig selv om jeg hever stemmen og armene... Men ikke alle nordmenn takler det. Una mafiosa?

[Gjest Kvinne Oslo]

Ja, er det ikke det ene så er det..

Jeg varsamboer med en mann i tre år. Han var ikke vant til krangling i det hele tatt. Foreldrene hans hadde visstnok levd på en bondegård uten noe som helst slags uenigheter. Ingen av søstrene hans hadde helle rfått mensen-utbrudd eller på noen måte hisset seg opp eller skreket og ropt ut sitt sinne og frustrasjon.

Jeg, er vokst opp i en familie i byen hvor det har vært naturlig å få lov til å skrike ut hvis en føler for det. Jegbenyttet meg av muligheten og skrek ut når jeg følte meg sint. Og det var deilig, for da ble man "ferdig med det" der og da. I vår familie var det også litt dørsmelling og uenigheter mer enn gjennomsnittet. Noe som jeg ikke vil anbefale.

Men hvertfall, HAN og JEG sammen...ble dømt nedenom og hjem. Han var konfliktsky og redd. Han gjorde ALT for å komme unna en diskusjon og ville helst bare smile og nikke døgnet rundt (selv i søvne). Han synes alt ved meg var negativt og masete!

Derfor ble jeg til slutt en ganske stille jente, som var enig i det meste HAN sa og tenkte. Jeg tilpasset meg altså ham over tid...fordi han ikke klarte å tolerere meg som jeg var. Dette er jo feil!

Så neste gang jeg møter en mann vil jeg lure på: er han som eks'en? Tåler han krangler? Vil han overleve eller knekke sammen?

Forstår han kunsten å krangle? Er han med på at når det er "ute" er det over og ferdig med det? Eller vil han frykte at dette skal vare over flere dager?

Ikke lett dette....mine erfaringer fra eks'en har hvertfall gjort meg forvirret.

[Gjest gjest1]

Vi har aldri hatt ein ordentleg krangel enno, sjølv om eg har kjefta litt ein gong iblant då.. Sjølvsagt er det viktig med utblåsningar, og å ha nokon å "tømme seg" for, men det er godt å bli møtt med forståelse når dette behovet melder seg,- for så å ordne opp i det som skulle vere i vegen.

Sjølvsagt kan eit forhold vere skikkeleg sjølv om det er fritt for krangling, men dersom krangel ikkje eksisterer fordi ein er redd for å ta opp ting, er det sjølvsagt noko heilt anna..

[Gjest Moonshadow]

Tror bare det er sundt med en utblåsning av og til jeg. Også er det jo så godt å bli venner igjen :-)

[Gjest Pet]

Mener dere at å ha en utblåsing er det samme som å krangle? Det mener ikke jeg. Å blåse ut er mer at man er irritert over noe som like gjerne kan ha noe med noe utenforliggende å gjøre eller at man er i dårlig humør og trenger å få det ut. En krangel er vel at man er så uenige om et eller annet at man begynner å kjefte og smelle. Krangling er en mer personlig ting som går på forholdet.