Føler meg mislykket.

[Gjest TS]

Har 3 barn og ble skilt for 4 år siden. Jeg klarer ikke finne roen inni meg. Det er en stor skuffelse/sorg at jeg og far til mine barn ikke bor sammen lengre. Enkelte perioder har jeg hatt det bedre, men den siste tiden har jeg ikke hatt det bra. Det frister ikke litt med et nytt forhold. Ellers er jeg aleine i denne byen. Har venner da. Vi brøt når minste var 2 år. Vi klarte ikke ta vare på forholdet når ungene var små og det gikk så langt at det ble slutt. Vet ikke om jeg noen sinne kommer til å tilgi meg for at jeg gav opp, men der og da var det vel ikke noe annet jeg kunne gjøre. Tror jeg var deprimert. Klarte ikke føle noe og alt ved eksen var irriterendes. Jeg ville ha han med på rådgiving, men det ville han ikke. Han prøvde på sin måte og gav meg mer enn noen andre menn har gjort. Det ser jeg desverre i dag og nå er det for sent. For ikke lengre enn 1 år siden flørtet han med meg, men nå snakker han knappt med meg. Nå er det en ny dame som betyr alt for han. Jeg unner han kun det beste, men synst hele greia er uendelig trist. Vet at det ikke er noe poeng å tenke på det nå, men hvordan skal jeg tilgi meg selv for tabben min? Det kreves 2 for å få det til. Han gav opp også på slutten og det har jeg forståelse for. Han er konfliktsky og jeg kunne aldri prate med han, så vi har ikke fått snakket ut. Jeg vet at jeg heller aldri får snakket med han,

Selv om det er mye jeg hadde hatt lyst å si for å få roen i sjela mi.

Er det noen andre som har opplevd det samme? Hvor lang tid tok det før du fikk det bra igjen? Kanskje det kommer seg om jeg en vakker dag møter en mann.

Jeg gjør så godt jeg kan for å skape en familie for ungene, men føler ikke at jeg strekker til. Går rundt med en vond klump i magen.

Alikevel er jeg flink til å kose meg når ungene er hos faren. De vonde følelsene er sterkest når jeg har de.

[Gjest Ts]

Må legge til at jeg ikke har så god kontakt med min egen familie. Jeg har aldri fått annerkjenning eller positiv tilbakemeldinger for de. Kanskje den triste følelsen bunner i det også, at jeg føler meg aleine.

[Testosteron]

Du skal ha cred for selvinnsikt

[Gjest Ts]

Takk for det. Hører fra venner at jeg er ekstremt reflektert og har en god dose selvinnsikt. Min mor nevnte i går at jeg burde funnet meg en mann, at det var best å være to. Jeg har vært i forhold hele tiden siden jeg var 16 år. Jeg var nok avhengig å ha noen der tidligere. Jeg måtte kanskje lære på den harde måten for å våkne og bli lykkelig uavhengig av en partner. Jeg hadde kunnet datet om jeg ville, men det frister ikke en plass. Vet at jeg er en spesiell dame med mange positive egenskaper, men det at jeg har flere barn og er aleine om alt legger en demper på meg. Har også en jobb som jeg har satset mye for å klare gjennomføre og som gjør at jeg ikke kan planlegge så mye. På sikt når alt er stabilt blir nok ting bedre. Da får jeg mer overskudd/fritid. Jeg hører fra flere at jeg er en drømmedame, må bare slutte med å straffe meg selv og gi slipp på følelsen av å ha mislykkes. Ellers er livet bra og jeg er ellers en veldig positiv person. Kanskje eg passer best for meg selv