Tøft å være skillsmissebarn

[jullsik]

Jeg er nå 16 år, snart. Foreldrene mine bestemte seg for å ikke lenger være gift, når jeg var 5 år. De flyttet til hver sine hjem, og siden den gang har de hatt meg annenhver uke. Dette har jo selvfølgelig gått helt fint. Når det gjelder deres forhold, så har det gått mye utover meg og mine søsken. Spesielt meg. Dette er kanskje noe mange søsken mener. At det er meg selv, som får alle problemene, og ikke mine søsken. Det jeg mener er at når foreldrene mine har snakket stygt om hverandre (til oss), så har de alltid bare gått, og ikke hørt på dem. Jeg derimot, har sittet der, og hørt på alt. Og da har jeg på en måte blitt boksesekken deres, når de har vært sinte på hverandre. Noe de har vært under hele barndommen min.

De har ikke snakket noe særlig sammen, men de er fortsatt sinte og frustrerte på hverandre over små ting som de husker. Det er ikke noe særlig på en tiåring, å sitte å høre på dritt om mammaen og pappaen sin, som de liksom skal se opp til og ville bli som. Pappa sine ''små taler om mamma'' til meg fikk meg til å lure på om jeg skulle mislike hun, og mamma ''sine små taler om pappa'' fikk meg til å lure på om jeg gjorde noe gale mot henne med å være glad i han. Nå har jeg heldigvis blitt eldre, og jeg vet nå at det var gale av dem å holde på slik som dette.

Jeg leser alle disse ''eventyr tilfellene'', til familier som er splittet, og jeg kjenner meg overhodet ikke igjen. Det er faktisk tøft å ha foreldre som ikke er glad i hverandre. Jeg mener, at den beste gaven et barn kan få, er å ha foreldre som er glad i hverandre. Jeg har nå endt opp med å ha lite respekt, for både mamma OG pappa. Brødrene mine husker oss som en lykkelig familie som satt og spiste middag sammen på kjøkkenet, men det fikk jeg aldri oppleve.

Jeg respekterer alle som velger å skille seg, og jeg respekterer alle familier som fortsatt gjør sitt beste for at det skal funke. Hvis ekteskapet ikke lenger er et lykkelig ekteskap, så skal jeg ikke dømme de to ektefellene for å skille seg. Man skal være lykkelig, og da må man gjøre det som skal til for å prøve å være det.

Det jeg nå sliter med, er at jeg fortsatt er sint på foreldrene mine. De har blitt flinkere til å holde ting for seg selv, men hver dag går jeg rundt og er sint inni meg. Jeg er sint for at de har vært slik som de har vært. Og det sårer meg at de har fått det til å virke som om de hater hverandre. Det ble som om jeg var den voksne noen ganger.

Nå snakker de sammen noen ganger, og da kan de plutselig fortelle meg hvor koselig å det var at de snakket sammen og sånt. Men jeg klarer ikke å være glad på deres vegne. For å være helt ærlig, så hadde jeg rett og slett blitt sint på dem begge, hvis de hadde blitt sammen igjen etter alle disse årene. Jeg hadde sett på dem, og hørt alt de har fortalt meg om hverandre.

Er det gale av meg å fortsatt være sint på dem?

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal mene lenger..

[AnonymBruker]

Jeg er voksen, jeg er skilt og jeg har barn som har bodd annenhver uke hos hver av oss. Jeg tror følelsene dine er representative for veldig mange skilsmissebarn.

Anonym poster: 850f43ca6c8f20c249516687f871be29

[AnonymBruker]

Du har all rett til å være sint på dem. Slik skal ikke foreldre oppføre seg mot sine barn. Har du noen du kan prate med om dette?

Anonym poster: daf50f3fa7b15374e66d07cf02bb9941

[AnonymBruker]

De fleste barn vil alltid slite med en skilsmisse. Pga de føler seg utstøtt og blir en pakkepost mellom foreldrene. Skjønner godt du føler det slik, og dessverre er du ikke alene. Folk får barn for fort i dag og er kanskje ikke forelsket i personen de får barn med en gang, så vi får begynne der. Bli forelsket, så kanskje få barn.

Anonym poster: 618b4517eba2176eb7a959f124d6d2be

[AnonymBruker]

Haha! ! Høres ut som mine gifte foreldre

Anonym poster: de6f55f76c5605560f5ecee2c1cbb896

[Gjest Gjest]

Joda, samme med meg og. Men du må bare se at det er bra de kan ha en ok tone nå så du kan ha de med på bryllupet ditt osv. At de tåler å være rundt hverandre. Det gjør ikke mine.. Men de blir nok ikke sammen igjen, men de kan kanskje klare å legge fortiden bak seg og være venner. Det er ENDA BEDRE enn å ha to som er glad i hverandre spør du meg. For da er de sterkere enn de fleste!

[AnonymBruker]

Jeg er også skillsmissebarn, siden jeg var 7 år. Har hørt og våknet av at mine foleldre har kranglet mer enn jeg har fingre. De har aldri kunnet samarbeide om noe.

Men jeg har bodd hos min mor bestandig, kun vært hos far annenhver helg, ikke alltid det engang for han var ikke så interessert. Jeg har heldigvis aldri sørget eller hatt det vondt med å være skillsmissebarn. Men jeg er veldig glad jeg aldri har hatt muligheten for å føle meg som pakkepost.

Du er jo nesten voksen, kan du ikke snakke med foreldrene dine om dette? Fortelle at du ikke lenger orker å høre på denne drittslengingen.

Anonym poster: 27b2010e23821352d2ae62e164343b6a

[Gjest pelikanen]

Jeg er nå 16 år, snart. Foreldrene mine bestemte seg for å ikke lenger være gift, når jeg var 5 år. De flyttet til hver sine hjem, og siden den gang har de hatt meg annenhver uke. Dette har jo selvfølgelig gått helt fint. Når det gjelder deres forhold, så har det gått mye utover meg og mine søsken. Spesielt meg. Dette er kanskje noe mange søsken mener. At det er meg selv, som får alle problemene, og ikke mine søsken. Det jeg mener er at når foreldrene mine har snakket stygt om hverandre (til oss), så har de alltid bare gått, og ikke hørt på dem. Jeg derimot, har sittet der, og hørt på alt. Og da har jeg på en måte blitt boksesekken deres, når de har vært sinte på hverandre. Noe de har vært under hele barndommen min.

De har ikke snakket noe særlig sammen, men de er fortsatt sinte og frustrerte på hverandre over små ting som de husker. Det er ikke noe særlig på en tiåring, å sitte å høre på dritt om mammaen og pappaen sin, som de liksom skal se opp til og ville bli som. Pappa sine ''små taler om mamma'' til meg fikk meg til å lure på om jeg skulle mislike hun, og mamma ''sine små taler om pappa'' fikk meg til å lure på om jeg gjorde noe gale mot henne med å være glad i han. Nå har jeg heldigvis blitt eldre, og jeg vet nå at det var gale av dem å holde på slik som dette.

Jeg leser alle disse ''eventyr tilfellene'', til familier som er splittet, og jeg kjenner meg overhodet ikke igjen. Det er faktisk tøft å ha foreldre som ikke er glad i hverandre. Jeg mener, at den beste gaven et barn kan få, er å ha foreldre som er glad i hverandre. Jeg har nå endt opp med å ha lite respekt, for både mamma OG pappa. Brødrene mine husker oss som en lykkelig familie som satt og spiste middag sammen på kjøkkenet, men det fikk jeg aldri oppleve.

Jeg respekterer alle som velger å skille seg, og jeg respekterer alle familier som fortsatt gjør sitt beste for at det skal funke. Hvis ekteskapet ikke lenger er et lykkelig ekteskap, så skal jeg ikke dømme de to ektefellene for å skille seg. Man skal være lykkelig, og da må man gjøre det som skal til for å prøve å være det.

Det jeg nå sliter med, er at jeg fortsatt er sint på foreldrene mine. De har blitt flinkere til å holde ting for seg selv, men hver dag går jeg rundt og er sint inni meg. Jeg er sint for at de har vært slik som de har vært. Og det sårer meg at de har fått det til å virke som om de hater hverandre. Det ble som om jeg var den voksne noen ganger.

Nå snakker de sammen noen ganger, og da kan de plutselig fortelle meg hvor koselig å det var at de snakket sammen og sånt. Men jeg klarer ikke å være glad på deres vegne. For å være helt ærlig, så hadde jeg rett og slett blitt sint på dem begge, hvis de hadde blitt sammen igjen etter alle disse årene. Jeg hadde sett på dem, og hørt alt de har fortalt meg om hverandre.

Er det gale av meg å fortsatt være sint på dem?

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal mene lenger..

Sånn kan det gå når foreldre er mere opptatt av seg selv, bitterhet, tygge på det vonde de husker. De har mer enn nok med seg selv, enn å bruke hue å tenke på barna. Det styggeste foreldre gjør, er å snakke stygt om barnas far-mor i barns påhør. Det skal en ikke gjøre til andre voksne heller.

Ved bruddet er det vondt for alle. All forskning sier det går bra med skillsmissebarn. Når skillsmisse kom for fullt på 70 og 80 tallet, så var oppfatning av at skillsmissebarn ble kriminelle,narkomane og det som verre var. Det ble stadig lagt vekt på at barna var skillsmissebarn. Som et minus til barna, ikke hvem de var, men hvilke hjem de kom fra. Selv om de hadde det bra, foreldre samarbeidet osv.

Dagens foreldre som har gangvett oppfører seg. De samarbeider (de fleste) Og det kan være bedre for barna, et pluss at det blir skillsmisse. Bedre med skillsmisse enn å leve sammen for barnas skyld som noen mener. De jeg kjenner glemmer sårene. De var to som var gift. De har elsket hverandre, satt barn til verden.

Om du enda i dag er sint på foreldrene dine, så bør du ta en prat med de, og få ryddet opp. At foreldre snakker stygt om hverandre til barna, er umodenhet og egoisme. Legger sorger på skuldrene til ungene. Mange barn går dermed med en sorg på skuldrene sine. Og skyld. Snakk med dine foreldre, slik at du slipper å gå med dette.

Jeg hadde selv slike foreldre. Da jeg ble skilt, så har ikke jeg eller far snakket stygt om hverandre. Når jeg fortalte venner at vi skulle skilles, så sto de bare å ventet på dritten skulle komme ut av munnen min. Nei takk.

[jullsik]

Takk for alle svar. Jo, det hender jeg snakker litt med tanten min om det. Godt å høre at jeg ikke er sint og lei meg uten grunn...

[Catgirl]

Jeg er selv skilsmisse barn og kan si at det var grusomt tøft å vokse opp som det. Min far hadde ansvar og full foreldrerett på oss 3 barn alene etter at min mor stakk av med en annen mann da jeg var 5 år gammel. Har aldri følt meg så sviktet i mitt liv som da mor forlot oss. Det kom jo helt ut av det blå og en dag fant min far oss 3 små barn alene hjemme etter han kom hjem fra jobb, uten noe tilsyn.

Tenkte alltid at det var min feil, at jeg ikke var bra nok og at jeg liksom var uverdig. Min mor snakket alltid negativt om min far og omvendt og det var utrolig frustrerende å ikke vite sannheten, for historiene deres om en sak kunne være helt forskjellige. Jeg satt mye alene på rommet og var deppa og drømte om at mor skulle komme tilbake. Jeg var lenge bitter på mine foreldre og spesielt min mor for den vanskelige oppveksten jeg hadde og de svakheten jeg ser hos meg selv fordi jeg ikke hadde en "normal" oppvekst eller noen ordentlig morsfigur i livet mitt. Jeg har klart å tilgi henne for å ikke ha vært der for oss da vi var små og kjenner at jeg har det en god del bedre med meg selv nå enn jeg hadde da jeg var yngre. Men det å kunne tilgi tilslutt har vært en lang prosess, for det er mye som skal bearbeides og jobbes med. Det har gått bra med meg og er straks ferdig med en mastergrad og er i et fast forhold:)

Den verste tiden i forhold til dette var nok tenårene, men det er også en slags overgangsfase fra barndom til voksen, så jeg tror det er normalt hos deg. Kan være lurt å prate med noen om det du tenker og føler om dette. Jeg fikk pratet med helsesøster og psykolog om tunge ting jeg satt inne med og syns at det hjalp å få det ut.

[Gurglemeie]

En stor, stor, stor klem til deg

[Gjest Gjest]

Jeg er overbesvist om at foreldre egoismen er større enn hensynet til barna når en tvinger barna til å flytte anenhver uke.

Klart barna skal ha kontakt med begge foreldrene,men barn trenger ett hjem ikke 2.

At noen foreldre er bitter på hverandre er ikke uvanlig og self. uheldig for barn.

Jeg tror at barn blir rotløs av all flytting og krangling og hadde hatt ett mye mer solid liv sammen med bare den ene.

Noen barn har klær som barne skal brukes den uka,neste uke er det andre klær.. samme med leker,det er ikke lenger barnet sine ting,men hjemmet sine ting!

[AnonymBruker]

Syns ikke det er så galt og være sinte på de. Jeg kjenner meg veldig igjen, jeg har ikke hatt andre søsken. Jeg har måttet høre drittslening om ALT. Hva den og den gjorde feil akkurat nå og den gang da. Har virkelig måttet være i midten av de når de har krangla. De har ALDRI fra de ble skilt snakket normalt sammen (som jeg kan huske). Jeg husker bare drittslening og baksnakking om forferdelig den andre er og alle kranglene. Kan skrive under på at det ikke er noe særlig hyggelig!!

Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor foreldre oppfører seg sånn. Er jo ikke vanskelig å forstå at barn virkelig ikke er innteresert i å høre på alt pisspreiket de snakker om. Og hvorfor i all verden er de så innteresert i å fortelle oss det? Det er jo ikke sånn at vi kommer over på deres eller deres side uansett, for det er jo faktisk ingen side.

Jeg er nå 21 år, og de snakker FORTSATT dritt om hverandre, enda de skilte seg når jeg var 5 år de også. Så føler med deg, det finnes flere av oss

Anonym poster: ed8b562b631c1a3c0bf6e8a189f204ae