Han vet ikke hva han vil men....

[Gjest Tullhøna]

Jeg har hatt et forhold til en fantastisk mann i snart ett år. Han overøser meg med komplimenter og gaver, han gir meg mer oppmerksomhet enn jeg noen gang har fått i mitt liv. Han er snill og omsorgsfull. Vi prater godt. Vi tilbringer mye tid sammen. Alle vet at vi er på roting og blir nærmest betraktet som et par. Han synes å se på meg som si. Han har blitt min beste venn. Han er helt perfekt. Jeg har blitt så glad i han at jeg går snart i stykker. Men:

Han sier han vet ikke hva han vil, og har bedt meg om å vente på han.

Men dette ødelegger meg psykisk, å ha det slik, så jeg har forsøkt i snart 6 mnd å skyve han fra meg, og "gjøre det slutt", sist i dag. Brudda varer sjelden mer enn ei uke, før jeg gir etter for han. Jeg kan ikke ha det slik, vente på noen jeg kanskje aldri får. Jeg har vondt i hjertet når jeg er sammen med han, og jeg får vondt i hjerte nå, når jeg har bedt han om å gå.

Men jeg tviler da, driter jeg meg ut? Burde jeg ha venta? Eller holder det at jeg har det helt grusomt med situasjonen? Har noen av dere fått en beskjed om å vente, og fått han til slutt? Eller blir jeg lekt med?

Jeg vil bare gråte...

[AnonymBruker]

Han har bedt deg vente i ett år?? Og vet ennå ikke hva han vil? Vel, jeg hadde avsluttet det.

Anonym poster: 112881da6e783c3ef23734a8e659ddd0

[Gjest anonym]

Jeg har hatt et forhold til en fantastisk mann i snart ett år. Han overøser meg med komplimenter og gaver, han gir meg mer oppmerksomhet enn jeg noen gang har fått i mitt liv. Han er snill og omsorgsfull. Vi prater godt. Vi tilbringer mye tid sammen. Alle vet at vi er på roting og blir nærmest betraktet som et par. Han synes å se på meg som si. Han har blitt min beste venn. Han er helt perfekt. Jeg har blitt så glad i han at jeg går snart i stykker. Men:

Han sier han vet ikke hva han vil, og har bedt meg om å vente på han.

Men dette ødelegger meg psykisk, å ha det slik, så jeg har forsøkt i snart 6 mnd å skyve han fra meg, og "gjøre det slutt", sist i dag. Brudda varer sjelden mer enn ei uke, før jeg gir etter for han. Jeg kan ikke ha det slik, vente på noen jeg kanskje aldri får. Jeg har vondt i hjertet når jeg er sammen med han, og jeg får vondt i hjerte nå, når jeg har bedt han om å gå.

Men jeg tviler da, driter jeg meg ut? Burde jeg ha venta? Eller holder det at jeg har det helt grusomt med situasjonen? Har noen av dere fått en beskjed om å vente, og fått han til slutt? Eller blir jeg lekt med?

Jeg vil bare gråte...

Vet du om det er noen annen i bildet fra hans side? Eller handler det mer om at han ikke klarer å forplikte seg? Er dere veldig unge , eller mer voksne ?

Stoler du på denne mannen, eller vil han a et uforpliktende forhold til deg ( evt åpent forhold )?

[Gjest Gjest]

Vi er voksne, i 30-åra. Jeg tviler sterkt på at det er noen andre i bilde. Han er på meg døgnet rundt, med sms, telefoner og besøk. Det er det som gjør meg så forvirra. Han sier han er glad i meg, og gråter til meg i fylla.

Jeg stoler vel ikke helt på han nei, fordi han ser jo ikke hvor vondt dette gjør meg.

[Infinite]

Det sier seg selv at et år er mer enn lenge nok å vente.

Jeg hadde satt et ultimatum: Enten tar vi det videre eller så går vi videre, hver for oss.

Endret 9. mai 2013 av Infinite

[Gjest Gjest]

TS her

Det synes jeg også, at det er lenge nok, jeg trengte bare å høre det fra noen andre. Takk

[AnonymBruker]

ikke still no ultimatum du ikke kan overholde da....

Anonym poster: dfe158b756c213b39dc17925b22d4feb

[Gamerfrue]

Dessverre er det altfor enkelt for mennesker som sitter på datamaskinen sin å skrive "avslutt det" til fremmede personer med problemer i forholdet - og det er nettopp det de kommer til å gjøre når de leser slike ting som du skriver her, TS.

Mange ting er det supert å diskutere på slike forum, men for å være helt ærlig, så synes jeg at du burde ta denne diskusjonen opp med en eller flere venninner som kjenner dere begge, som vet litt bedre mer om din kjæres/venns intensjoner.

[Gjest Gjest]

han vil ikke ha deg. hadde han øsnket det så hadde dere vært et par for lenge siden

[Limelight]

Han sier han vet ikke hva han vil, og har bedt meg om å vente på han.

Ut ifra beskrivelsene høres det ut som denne karen befinner seg litt i et vakum i forhold til livssituasjonen sin. Virker som han holder fast på forholdet slik det er og lar det bli med det, mens tida flyr.

Det er jo ikke godt å si hvor lenge du må vente før han evt. er klar for å ta ting et skritt videre, eller om han i det hele tatt kommer dit uten at du må ut og dytte litt.

Mitt forslag er rett og slett å snakke med han om det, og fortelle ham i ganske klar tale din mening om situasjonen. Du trenger ikke nødvendigvis gå i angrepsposisjon og stille et altfor brutalt ultimatum, for det høres jo ut som du liker fyren veldig godt. Men han trenger nok å bli stilt ovenfor et valg på en ordentlig måte, en fremtid med deg eller uten deg. Vær ærlig med ham og forklar hvor slitsomt og vondt det er for deg å være i denne situasjonen. Vær også sikker på at du kan stå på ditt. Hvis du hele tida gjør det "slutt", for så og gå tilbake til han etter kort tid så vil du bare fortsette å ha det kjipt. Vondt vil det gjøre uansett, men det går over etterhvert.

[Gjest Tullhøna]

TS her. Takk for mange gode svar.

Jeg har pratet med venniner, noen sier vent og noen sier løp. Familien min ber meg instendig om å holde meg unna, for det sliter meg i stykker.

Jeg har forsøkt å snakke med han, mange ganger, men han ber meg vente, til han har fått orden på livet sitt. Men det dukker stadig opp noe nytt. Og jeg tekkes, og prøver å være "bra nok". Jeg svarer på alle sms, alle telefoner og tar imot alle besøk fra han, selv om jeg egentlig vil ha litt tid og rom for meg selv. Jeg er jo redd for å avise han, men så ender det opp i en eksplosjon fra min side, der all frustrasjon kommer ut samtidig.

Jeg gikk i direkte konfrontasjon, som så mange ganger før, og han var stort sett enig. Føler jeg meg så elendig, så var det greit for han. Ikke mer enn det. Jeg sitter med en ekkel følelse av at jeg blir holdt på gress, at jeg er bare en knullekompis, men ord og handlinger er kjæreste-aktig, jeg blir veldig forvirra.

Han sier det jo selv også, når han har fått seg en innabords: jeg roter til mitt liv og jeg roter til ditt. Kan du vente på meg på andre siden? Men tiden går jo, og jeg føler meg trukket ned i noe som blir mer og mer negativt. Han sliter jo med sitt, også psykisk, og jeg tar det innover meg. Jeg syns jo synd i han, og jeg ekstremt dårlig samvittighet for at jeg trekker meg unna nok en gang. Han sier han har ekstremt dårlig selvtillit og at jeg er den sterkeste han kjenner. Det er jeg kanskje, men nå føler jeg meg helt lost, jeg har sjeldent følt meg så liten.

Jeg har lenge tenkt at jeg skal vente som han sier, men jeg er så redd for å vente forgjeves, kaste bort masse tid og energi på noe det aldri blir noe av. Hadde jeg bare forstått hva han egentlig vil? Men dette er jo en klassiker, jeg ser jo det er enormt med slike tråder i diskusjonsfora, men jeg hadde aldri trudd at jeg skulle ende opp slik selv.

Jeg ser jo mange sier, på spørsmål om hvorfor menn gjør dette, for de vi lar dem. Er det så enkelt? Er kjærligheten så forbanna vanskelig?

Det eneste jeg har kommet frem til er at jeg skal holde avstand, la det komme en sommerferie mellom oss, være lenge borte fra han, og se hvordan det ser ut på "andre siden" som han kaller det.

Huff!

[Gjest Tllhøna]

TS igjen:

Så det er sagt, jeg har aldri spurt internett om noe som helst, det bør vel si litt om hvor forvirra jeg er. Jeg ser jo hva dere skriver, og det er ikke slik at jeg skal rette meg etter flertallet, eller noe slikt. Jeg trenger bare litt in-put fra andre når jeg ikke helt klarer å tenke selv. Kanskje det går opp et lys for meg til slutt.

[Gjest Gjest]

Han har bedt deg vente i ett år?? Og vet ennå ikke hva han vil? Vel, jeg hadde avsluttet det.

Anonym poster: 112881da6e783c3ef23734a8e659ddd0

Enig.

Slike som gjerne vil pule, gjerne vil motta kjærestetjenester, men ikke gir noe igjen er det bare en ting å gjøre med.

[Limelight]

Jeg ser jo mange sier, på spørsmål om hvorfor menn gjør dette, for de vi lar dem. Er det så enkelt? Er kjærligheten så forbanna vanskelig?

Av og til er det så enkelt.

Du sier du er glad i fyren, du har tydeligvis prøvd og legge mye innsats i forholdet. Hvis han ikke er villig til å være med videre nedover den gata så er det vel egentlig nytteløst. Hvor lenge du orker å gå bak og dytte til ingen nytte, det er opp til deg. Til syvende og sist er det han som er ansvarlig for sitt eget liv, ikke du.

[Jodi]

Jeg hadde trukket meg tilbake, sagt ifra at jeg måtte tenke litt over hva jeg vil med livet mitt. Si til ham at du vil ha litt fred til å tenke, og se hvordan han reagerer. Om han syns det er greit, så gjør det. Trekk deg tilbake, ikke ta kontakt, og om han tar kontakt med deg - svar ham, men ikke la det eskalere. Hvis han syns det er greit at dere har mindre kontakt, så har du vel kanskje svaret ditt. La ham kjempe litt for deg nå, så lenge som du har kjempet for ham!!

[Gjest]

Om dette går ut over din egen psyke, så er det på tide å gjøre noe. Om dette har pågått over et år, så er det på tide å trekke seg unna. Forklar han at du ikke klarer denne usikkerheten lenger, at det gjør deg vondt og at du ikke kan være i en slik situasjon. Dette er helt forståelig, og at du har holdt ut så lenge du har gjort er ganske utrolig.

Om du alltid har stilt opp for mannen, alltid vært der som støtte og hjelp, så har han faktisk ikke trengt å ta en beslutning angående dere to. Han har deg jo allikevel. Om du plutselig ikke er der, så tvinger det han til å tenke over hva han virkelig vil. Kanskje han er klar for å ta steget til å bli et par, eller kanskje han finner ut at det ikke funker. Uansett, så vil det være bedre for deg på sikt å få vite det nå, slik at du kan starte å tenke på deg selv igjen.

[Gjest Tullhøna]

Jeg tror jeg har gjort det riktige. Og jeg trur aldri, om han skulle snu om å ønske seg et forhold, at det kan bli oss. Dette har stått på så lenge og gjort så mye negativt med meg at jeg vet ikke hvordan jeg går videre herifra.

Jeg sa det jo til han at jeg hadde det vondt med all usikkerheten og at jeg følte meg brukt, vel, jeg hører ingenting fra han.....det er vel et slags svar.

Jeg har det veldig ondt nå...jeg føler meg veldig liten, dum og verdiløs.

Takk for mange svar, og gode svar.

[Jodi]

Trøsteklem til deg, jeg tror også du har gjort det riktige her. Vet veldig godt hvordan du har det akkurat nå!

[Gjest Gjest]

Trøsteklem til deg, jeg tror også du har gjort det riktige her. Vet veldig godt hvordan du har det akkurat nå!

Tusen takk