Hjelp! Forelsket i en annen, jeg har mann og barn

[AnonymBruker]

Jeg er 35, har mann og to små jenter. Vi har det godt på de fleste måter, mannen min er et flott menneske, barna er herlige, økonomien god. Mannen min og jeg har ikke hatt det beste forholdet de siste årene, men det er jo ikke så uvanlig når man har små barn. Mannen min gir meg aldri komplimenter, kos, eller noe særlig oppmerksomhet etter at ungene har lagt seg. Han er sliten og vil helst være i fred.

I fjor flyttet vi inn i hus og ble snart kjent med familien i huset ved siden av. Også dette en "kjernefamilie" med mor, far og to søte små.

Og så kommer selvsagt problemet. Jeg har forelsket meg hinsides i denne mannen. For meg er han alt som mannen min ikke er. Han er oppmerksom overfor omgivelsene, tilstede, opplagt, glad. Han har forfriskende perspektiver, kunnskapsrik. Og er i tillegg veldig flott å se på.

Jeg vet at naboparet også har sine problemer (men som ikke er uoverkommelige). Jeg vet at denne mannen også er nysgjerrig på meg. Jeg har aldri pratet med ham om dette, men vi ser hverandre lenge inn i øynene når partnerne våre ikke ser det. Når begge familiene møtes havner han og jeg som regel mest sammen.

Jeg har aldri funnet på noe tull i hele mitt liv, ikke han heller. Parforholdene våre har vart i nærmere femten år. Vi er mennesker som er opptatt av å gjøre det rette og ikke gjøre noe som går ut over andre mennesker.

Og likevel er det bare én ting jeg tenker på for tiden. Å få møte ham i smug, kysse ham, snakke med ham, slappe av med ham. Ha dette forholdet som et tilfluktsrom fra familiene våre. Oppleve spenning og sommerfugler i magen igjen. Ha sex som er spennende og ny...

Har dere opplevd dette? Hva gjorde dere? Var det bare en deilig dagdrøm som gikk over?

Anonym poster: 489c5989b946dc5bb933097be88bc5b3

[Gjest Gjest]

Det er jo dessverre forbuden frukt for deg dette. Og det vet du jo. Det at du dagdrømmer om kyss og sex bare er bensin på bålet, og vil gjøre besettelsen din sterkere og sterkere. Men å innlede noe med din nabo vil bare gi all verdens sorg, bråk og ulykke. Det er ingen unnskyldning for å gjøre det. Rydd opp i forholdene deres. Skill dere gjerne, deretter er dere selvsagt fri til å innlede noe.

Inntil det evt har skjedd anbefaler jeg deg å tenke på at du nå legger til rette for dine barns barndom. Skal den være i en familie der foreldrene kriger seg i mellom og sier stygge ting til hverandre? Skal den være der foreldrene bor i hver sin lille leilighet og snur på hver krone fordi skilsmissen kostet så mye?

Eller skal dere ta dere sammen og skape en gylden barndom for alle barna i begge familiene?

[Steinar40]

Hvorfor i helvete prøver ikke folk heller å løse problemene i sitt eget forhold i stedet for å sikle på gresset hos naboen?

Og hvis det er så forbannet vanskelig å kommunisere; hvorfor ble man da i sammen i utgangspunktet? Arbeidsuhell hele gjengen kanskje?

Endret 9. mai 2013 av Steinar40

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt, TS. Hvis du ikke får ordnet opp i problemene i ditt forhold, blir følelsene dine bare sterkere og sterkere. Tenk på hva du vil. Kanskje hjelper det å prate med naboen om følelsene dine? Kanskje kommer han til å knuse hjertet ditt slik at du slutter å tenke på ham raskere? Men hvis du vil begynne et forhold med naboen, gjør det slutt med mannen din først.

Anonym poster: 036b70eec8424c5d74d001d056e2b59d

[Havbris]

Jeg er 35, har mann og to små jenter. Vi har det godt på de fleste måter, mannen min er et flott menneske, barna er herlige, økonomien god. Mannen min og jeg har ikke hatt det beste forholdet de siste årene, men det er jo ikke så uvanlig når man har små barn. Mannen min gir meg aldri komplimenter, kos, eller noe særlig oppmerksomhet etter at ungene har lagt seg. Han er sliten og vil helst være i fred.

I fjor flyttet vi inn i hus og ble snart kjent med familien i huset ved siden av. Også dette en "kjernefamilie" med mor, far og to søte små.

Og så kommer selvsagt problemet. Jeg har forelsket meg hinsides i denne mannen. For meg er han alt som mannen min ikke er. Han er oppmerksom overfor omgivelsene, tilstede, opplagt, glad. Han har forfriskende perspektiver, kunnskapsrik. Og er i tillegg veldig flott å se på.

Jeg vet at naboparet også har sine problemer (men som ikke er uoverkommelige). Jeg vet at denne mannen også er nysgjerrig på meg. Jeg har aldri pratet med ham om dette, men vi ser hverandre lenge inn i øynene når partnerne våre ikke ser det. Når begge familiene møtes havner han og jeg som regel mest sammen.

Jeg har aldri funnet på noe tull i hele mitt liv, ikke han heller. Parforholdene våre har vart i nærmere femten år. Vi er mennesker som er opptatt av å gjøre det rette og ikke gjøre noe som går ut over andre mennesker.

Og likevel er det bare én ting jeg tenker på for tiden. Å få møte ham i smug, kysse ham, snakke med ham, slappe av med ham. Ha dette forholdet som et tilfluktsrom fra familiene våre. Oppleve spenning og sommerfugler i magen igjen. Ha sex som er spennende og ny...

Har dere opplevd dette? Hva gjorde dere? Var det bare en deilig dagdrøm som gikk over?

Anonym poster: 489c5989b946dc5bb933097be88bc5b3

I din fremstilling så beskriver du mannen din, men du glemmer å beskrive deg selv i dette forholdet. Hvordan fremstår du for mannen din? Er du kjærlig og omtenksom, eller forventer du bare at det er han som skal være det. Er du sutrete og anklagende?

Det er ikke uvanlig at parforhold blir utfordret i fasen med småbarn, og vi er mange som har lagt parforholdet på is i en periode - i troen på at det bare kan plukkes frem igjen en dag og være like flott som før det ble lagt på hylla. I mellomtiden - når parforholdet ligger på hylla - så kan vi blendes av å møte alt vi savner mens parforholdet ligger på hylla. Og vi kan komme til å tro at alt det vi savner er det som finnes et annet sted, i en annens hage, i et annet bed.

Vi kan lett glemme at den vi valgte, ble den valgte fordi vi fant noe sammen. Men hvis vi ikke gir næring til bedet, så vokser det heller ikke. Du har blikket ditt på feil sted, du må rette blikket ditt mot mannen din og se hva du kan bidra med for å få forholdet på stell igjen.

[AnonymBruker]

Nevnt flere ganger i lignende problemer, nevner det her også. Åpent forhold. Da elsker dere hverandre og er fortsatt sammen, men har muligheten for å utforske og oppleve sex med andre som dere vil.

Anonym poster: 98257d63a64de6fe49f0a39dc6a913aa

[Gjest Lillesiren]

I din fremstilling så beskriver du mannen din, men du glemmer å beskrive deg selv i dette forholdet. Hvordan fremstår du for mannen din? Er du kjærlig og omtenksom, eller forventer du bare at det er han som skal være det. Er du sutrete og anklagende?

Det er ikke uvanlig at parforhold blir utfordret i fasen med småbarn, og vi er mange som har lagt parforholdet på is i en periode - i troen på at det bare kan plukkes frem igjen en dag og være like flott som før det ble lagt på hylla. I mellomtiden - når parforholdet ligger på hylla - så kan vi blendes av å møte alt vi savner mens parforholdet ligger på hylla. Og vi kan komme til å tro at alt det vi savner er det som finnes et annet sted, i en annens hage, i et annet bed.

Vi kan lett glemme at den vi valgte, ble den valgte fordi vi fant noe sammen. Men hvis vi ikke gir næring til bedet, så vokser det heller ikke. Du har blikket ditt på feil sted, du må rette blikket ditt mot mannen din og se hva du kan bidra med for å få forholdet på stell igjen.

Kloke ord Havbris! Så forfriskende motstrøms mot mye annet man leser av "råd" her inne:)

[AnonymBruker]

I din fremstilling så beskriver du mannen din, men du glemmer å beskrive deg selv i dette forholdet. Hvordan fremstår du for mannen din? Er du kjærlig og omtenksom, eller forventer du bare at det er han som skal være det. Er du sutrete og anklagende?

Det er ikke uvanlig at parforhold blir utfordret i fasen med småbarn, og vi er mange som har lagt parforholdet på is i en periode - i troen på at det bare kan plukkes frem igjen en dag og være like flott som før det ble lagt på hylla. I mellomtiden - når parforholdet ligger på hylla - så kan vi blendes av å møte alt vi savner mens parforholdet ligger på hylla. Og vi kan komme til å tro at alt det vi savner er det som finnes et annet sted, i en annens hage, i et annet bed.

Vi kan lett glemme at den vi valgte, ble den valgte fordi vi fant noe sammen. Men hvis vi ikke gir næring til bedet, så vokser det heller ikke. Du har blikket ditt på feil sted, du må rette blikket ditt mot mannen din og se hva du kan bidra med for å få forholdet på stell igjen.

TS her.

Dette er et klokt svar.

Hvordan framstår jeg? Jeg prøver veldig å beholde gnisten i forholdet. Koser, gir komplimenter, sender mannen på tur ut med gutta, tar initiativet til sex og hyggelige aktiviteter. Min mann synes nok jeg er masete. Han er sliten (småbarnslivet tærer nok mer på ham av en eller annen grunn), og vil heller koble av med TV eller andre ting som ikke krever noe. Han ønsker seg ikke meg i en armkrok og at vi deler en flaske vin. Vi er mye sammen i hverdagen, men da har vi jo fullt opp med unger og aktiviteter. Han synes vi tilbringer mye tid sammen, og det har han rett i, men jeg synes ikke det er kvalitetstid.

Det er det klassiske: Jeg trenger å føle at jeg fortsatt er noe mer enn moren til barna våre. At jeg er sexy og interessant å snakke med om andre ting enn barnehageleveringer og matpakker. Selvtilliten min har fått seg en knekk. Jeg føler meg kjedelig, usexy, usynlig.

Men som sagt, mannen min er en flott mann. Han er snill som dagen er lang. Og selv om det er sjelden nå, sier han at han elsker meg. Han vil at forholdet vårt skal bestå, men han satser nok en del på at det overlever av seg selv uten større innsats.

Aller helst vil jeg vel ha tilbake den sprell levende mannen jeg hadde, han som kunne finne på morsomme ting på en tirsdag, kjøpe blomster til meg i blant eller bare løfte meg inn i senga. Jeg følte meg ung og attraktiv sammen med den mannen. Hver gang jeg sier det ser jeg at han lukker seg og han jatter med i stedet for å snakke om det.

Så når jeg da møter denne andre mannen, som er så åpen, som ser meg, som er noe spennende og gåtefullt, da blir jeg betatt. Nysgjerrig. Og tar meg i forestille meg et helt annet liv.

Men som deg, Havbris, vil jeg nok aldri gjøre noe med det. Jeg elsker tross alt mannen min også. Og jeg elsker ungene mine. Jeg liker nabokona og barna deres og ønsker dem alt godt. Og jeg ser at en slik forelskelse vil føre til langt flere tapere enn vinnere. Men så gråter jeg litt for meg selv likevel.

Anonym poster: 489c5989b946dc5bb933097be88bc5b3

[Havbris]

TS her.

Dette er et klokt svar.

Hvordan framstår jeg? Jeg prøver veldig å beholde gnisten i forholdet. Koser, gir komplimenter, sender mannen på tur ut med gutta, tar initiativet til sex og hyggelige aktiviteter. Min mann synes nok jeg er masete. Han er sliten (småbarnslivet tærer nok mer på ham av en eller annen grunn), og vil heller koble av med TV eller andre ting som ikke krever noe. Han ønsker seg ikke meg i en armkrok og at vi deler en flaske vin. Vi er mye sammen i hverdagen, men da har vi jo fullt opp med unger og aktiviteter. Han synes vi tilbringer mye tid sammen, og det har han rett i, men jeg synes ikke det er kvalitetstid.

Det er det klassiske: Jeg trenger å føle at jeg fortsatt er noe mer enn moren til barna våre. At jeg er sexy og interessant å snakke med om andre ting enn barnehageleveringer og matpakker. Selvtilliten min har fått seg en knekk. Jeg føler meg kjedelig, usexy, usynlig.

Men som sagt, mannen min er en flott mann. Han er snill som dagen er lang. Og selv om det er sjelden nå, sier han at han elsker meg. Han vil at forholdet vårt skal bestå, men han satser nok en del på at det overlever av seg selv uten større innsats.

Aller helst vil jeg vel ha tilbake den sprell levende mannen jeg hadde, han som kunne finne på morsomme ting på en tirsdag, kjøpe blomster til meg i blant eller bare løfte meg inn i senga. Jeg følte meg ung og attraktiv sammen med den mannen. Hver gang jeg sier det ser jeg at han lukker seg og han jatter med i stedet for å snakke om det.

Så når jeg da møter denne andre mannen, som er så åpen, som ser meg, som er noe spennende og gåtefullt, da blir jeg betatt. Nysgjerrig. Og tar meg i forestille meg et helt annet liv.

Men som deg, Havbris, vil jeg nok aldri gjøre noe med det. Jeg elsker tross alt mannen min også. Og jeg elsker ungene mine. Jeg liker nabokona og barna deres og ønsker dem alt godt. Og jeg ser at en slik forelskelse vil føre til langt flere tapere enn vinnere. Men så gråter jeg litt for meg selv likevel.

Anonym poster: 489c5989b946dc5bb933097be88bc5b3

Send meg en PM, det er lettere å kommunisere på den måten.

[waco]

Aller helst vil jeg vel ha tilbake den sprell levende mannen jeg hadde, han som kunne finne på morsomme ting på en tirsdag, kjøpe blomster til meg i blant eller bare løfte meg inn i senga. Jeg følte meg ung og attraktiv sammen med den mannen. Hver gang jeg sier det ser jeg at han lukker seg og han jatter med i stedet for å snakke om det.

Jeg tror mannen din vet at du driver og dagdrømmer om andre menn.

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne fortsette å være anonym... Og det er kanskje andre som har nytte av diskusjonen. Men setter stor pris på alle innspill du måtte ha

Anonym poster: 489c5989b946dc5bb933097be88bc5b3

[Havbris]

Jeg vil gjerne fortsette å være anonym... Og det er kanskje andre som har nytte av diskusjonen. Men setter stor pris på alle innspill du måtte ha

Anonym poster: 489c5989b946dc5bb933097be88bc5b3

Det er helt OK. Det begrenser selvsagt kommunikasjonen for min del.

Endret 9. mai 2013 av Havbris

[Gjest Ny mann]

.

Endret 28. mai 2013 av Ny mann

[Gjest Lille-pus]

Verdens dumeste spørsmål kommer fra meg i dag;

Har dere egentlig den alene-og-kjæreste-tiden noengang ?

Jeg ser i omgangskretsen av enkelte par er veldig flinke til å organisere med slekt og øvrig familie slik at paret får disse 'pausene' fra å 'bare' være foreldre og omsorgspersoner.

Andre par mangler mange av disse ressursene i sin hverdag. Mangler mulighetene til å organisere denne kjæreste-tiden med hverander (manglende slekt i distriktet, høyt arbeidspress o.l.)

Jeg vet jo ikke om slike pauser kan være til hjelp, men jeg innbiller meg det... Å bare være dere to, gjerne reise et fremmed sted og bare være kjærester og sverme i gatene, drikke vin og 'se' hverandre på nytt.

[Steinar40]

TS her.

Aller helst vil jeg vel ha tilbake den sprell levende mannen jeg hadde, han som kunne finne på morsomme ting på en tirsdag, kjøpe blomster til meg i blant eller bare løfte meg inn i senga. Jeg følte meg ung og attraktiv sammen med den mannen. Hver gang jeg sier det ser jeg at han lukker seg og han jatter med i stedet for å snakke om det.

Anonym poster: 489c5989b946dc5bb933097be88bc5b3

Tror du mange (noen) orker det i lengden?

Det er faktisk ikke normaltilstanden å være forelska. Selv om mange (kvinner) tydeligvis innbiller seg det.

Endret 9. mai 2013 av Steinar40

[Suss81]

Har du snakket med mannen din at du ikke har det bra? At du har begynt å fantasere om livet med en annen ( uten å nevne naboen) ? Noen ganger er det bare kommunikasjon med partneren som må til.

[Havbris]

Verdens dumeste spørsmål kommer fra meg i dag;

Har dere egentlig den alene-og-kjæreste-tiden noengang ?

Jeg ser i omgangskretsen av enkelte par er veldig flinke til å organisere med slekt og øvrig familie slik at paret får disse 'pausene' fra å 'bare' være foreldre og omsorgspersoner.

Andre par mangler mange av disse ressursene i sin hverdag. Mangler mulighetene til å organisere denne kjæreste-tiden med hverander (manglende slekt i distriktet, høyt arbeidspress o.l.)

Jeg vet jo ikke om slike pauser kan være til hjelp, men jeg innbiller meg det... Å bare være dere to, gjerne reise et fremmed sted og bare være kjærester og sverme i gatene, drikke vin og 'se' hverandre på nytt.

Det er ikke et dumt spørsmål. Men jeg er ikke sikker på om slike små-pauser er til hjelp i et forhold som lider. Noen kan kanskje oppleve lidenskapen på nytt, men det å lage andre rammer kan også tydeliggjøre problemer i kommunikasjonen. Taushet kan bli enda verre når man sitter i en sammenheng som skal innby til nærhet.

[AnonymBruker]

Det er ikke et dumt spørsmål. Men jeg er ikke sikker på om slike små-pauser er til hjelp i et forhold som lider.

Er det på død og liv om å gjøre at en holder sammen, samme hva?

Anonym poster: 98257d63a64de6fe49f0a39dc6a913aa

[AnonymBruker]

Verdens dumeste spørsmål kommer fra meg i dag;

Du er slettes ikke min favoritt her på KG, men jeg må medgi at jeg synes du på ingen måte virker dum.

Det er på en eller annen merkelig måte ment som et kompliment...

Anonym poster: 98257d63a64de6fe49f0a39dc6a913aa

[Havbris]

Er det på død og liv om å gjøre at en holder sammen, samme hva?

Anonym poster: 98257d63a64de6fe49f0a39dc6a913aa

Neida, det er ikke på død og liv å holde sammen. Men det kan være verdt et forsøk når en har investert i et forhold.