Jeg blir så tappet med energi etter å ha vært med dem.

[AnonymBruker]

Jeg blir så tappet med energi etter å ha vært med min mor og min søster.

Det er akkurat som de skrur seg opp på et kjempehøyt nivå og de overkjører meg helt om jeg ikke er på alerten og det krever mye krefter å opprettholde meg oppi dette.

I stemmer,kroppsholdning og hinting merker jeg dette.

F eks hvis jeg har en overraskelse, en opplysning til dem (jobber som forsker) kjører de på og vil hele tiden ha mere ,type intenst med morskhet i blikkene, blir aldri fornøyde. kan ikke roe seg og jeg føler anstrengelsen i det uendelige øyeblikket. Iallefall slik jeg best kan beskrive det.

For tre å siden tok jeg en provosert abort hvis omstendigheter jeg ikke skal komme inn på her. Min søster ynder å hele tiden hinte til meg om dette slik at jeg skal føle meg liten og skamfull noe jeg klarer å unngå siden jeg har gode venner jeg kan snakke med dette om og grunnen til at jeg ikke lar det ikke gå nevneverdig inn på meg skyldes nok det at jeg begrenser kontakten med henne til et minimum.

Når jeg så treffer henne etter lang tid blir det veldig merkbart at skoen trykker. jeg gjenkjenner nok en gang den dårlige følelsen etter å ha vært med henne.Igjen og igjen i årenes løp.

Det er jo trist at det skal være slik og jeg har vært på en smerteklinikk som anbefaler meg å begrense kontakten med dem til et minimum, aller helst komme meg unna mens jeg ennå har liv og helse i behold.

Problemet er at de presser på og vil treffe meg oftere. Det er vanskelig å ta igjen for alle vonde hint er så fordekt i rammer av en folkelig tone. Plutselige spissformuleringer som for eksempelvis kommer som lyn fra klar himmel når jeg minst venter det og har blitt "varm". Jeg gjenkjenner dem etterhvert veldig lett samt den dårlige følelsen som øyeblikkelig setter seg i kroppen,energiløsheten.

Jeg vet at om jeg ikke hadde lært meg å ta hensyn til den ville jeg ha endt opp med et svært dårlig selvbilde, noe jeg hadde i flere år men har bygget møysommelig opp igjen hos psykolog. Og ikke ønsker å rive ned igjen. Behovet for å skrive her nå , kjenner jeg at kommer av at jeg traff henne nok en gang. Før tenkte jeg at det måtte være noe galt med meg som følte meg så dårlig,som hadde disse tankene. Det gjør jeg ikke lenger, men jeg må være på alerten konstant, holde dem på en armlengdes avstand for at de ikke skal suge livskraften utav meg. Slik føles det og jeg har jo kjent motstykket, den gode fornemmelsen i hele mitt meg når jeg holder meg unna dem over svært lang tid.

Min søster prøver også å gjøre seg til venns med vennene mine , sender dem bursdagshilsener eller tropper opp med kake på døren,selv om hun aldri har gjort dette i tidligere år, inviterer seg selv , med kake til mine venner, sånn helt plutselig. Og de synes også dette er rart så blir det liksom slemt av meg å si at de har en baktanke med det. Mine venner, mine fortrolige, gjør hun det til.

For mine venner ser jo ikke disse "angrepene" og blir tvunget til å takke vennlig og det vet jo hun når hun kommer med kake.

Tenker at nå skal jeg holde god avstand, lenge, så har de begynt med dette også.

Det er akkurat som de gjennom kaken sier, ;" Du kan aldri noensinne komme utenom oss."

Jeg kunne nevnt mye annet også men det blir for gjenkjennende.

Er det noen her som har tips å gi meg eller gjenkjenner varianten?

Anonym poster: 4b97027e5e34678778a1d20c93dbbd89

[AnonymBruker]

Ja, jeg skal skrive om det litt senere (litt dårlig tid). Men jeg har også en søster og mamma som deler samme "diagnose" og gjenger seg opp. Jeg vet at for folk som ikke har opplved sånt kan det være vanskelig å skjønne at familiemedlemmer vil hverandre vondt, men har man med skadede/syke personer å gjøre så gjelder ikke de vanlige reglene lengre

Anonym poster: bf3cf0afd371ffccbd96fd75da33713e