Han vil ikke være der når jeg skal føde...

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren snakket sammen om fødsel, og jeg fikk sjokk da han ikke ville være der. Han taklet ikke skrik og gørr sa han.

Jeg ble veldig lei meg... Han er ikke redd blod, men på meg virket det som han mente det var noe "kvinnestyr", og at han bare vil være i veien...

Mamma og søsteren min hadde ikke vært i livet i dag om de ikke hadde vært på sykehus. Den historien har gjort meg redd og nervøs. I tillegg har jeg sykehusskrekk..

Han skal jo ikke stå der å glane meg rett i ****, men bare være der for meg...

Jeg poengterte at hvis han hadde havnet på sykehus så hadde det vært en selvfølge for meg å vært der for han... Men han mente det ikke kunne sammenlignes..

Er det jeg som har misforstått noe her? Det var så selvfølgelig for meg at han skulle være der at jeg ikke tenkte tanken på at han ikke ville...

Anonym poster: aefbd2174a99f932be53e6b5796b919a

[Lilac]

Hadde blitt lei meg og skuffa sjæl.

[Gjest Magdalene]

Det er ikke mye klin og gørr ved en fødsel.

Hadde vært uaktuelt at mannen ikke hadde vært med. Jeg ville heller ikke være med på fødselen, men jeg hadde liksom ikke noe valg...

[AnonymBruker]

Hm. Jeg synes man skal ha respekt for at det der ikke passer for alle. Om han "ikke liker gørr og skriking", er redd, eller bare synes det er ukomfortabelt, så er det jo uansett en ærlig sak? Jeg hadde faktisk ikke lyst til at mannen min skulle være med på fødselen, men jeg turte ikke si det. Nå endte det i KS, og han fikk ikke være med, så slapp jeg den problemstillingen. Jeg synes uansett det må være ok å være ærlig på sånt, og at man ikke skal presses til noe man absolutt ikke vil.

Anonym poster: 87b0c28c0a8d344ac65c17dbbe6a8f35

[Gjest Maria_Marihøne]

Hadde ikke vært snakk om noe annet enn at han skulle være med her i hvert fall. Og både jeg og han tok det som en selvfølge at begge skulle være tilstede. Det er ikke bare mitt barn som ble født, men begges.

Syns det er ganske utrolig at han ikke ønsker å støtte deg, og ikke minst overvære fødselen til sitt barn.

[kareen]

Mener du at han ikke ville være på rommet mens du føder eller at han ikke vil være på sykehuset i det hele tatt? Det første forstår jeg, men jeg hadde blitt rimelig skuffa om han heller satt hjemme og spilte Xbox...

[Pooo]

Jeg tror han endrer mening når du skal føde. Han må i den situasjonen kjøre deg til sykehuset, g det blir mer naturlig for han å bli med inn. Min samboer sier at når vi skal ha barn vil han vente på 'venterommet' og ta seg en sigar : Jeg skjønner at det er litt fjernt og ekkelt for dem, men det ordner seg...

[Gjest Maria_Marihøne]

Hm. Jeg synes man skal ha respekt for at det der ikke passer for alle. Om han "ikke liker gørr og skriking", er redd, eller bare synes det er ukomfortabelt, så er det jo uansett en ærlig sak? Jeg hadde faktisk ikke lyst til at mannen min skulle være med på fødselen, men jeg turte ikke si det. Nå endte det i KS, og han fikk ikke være med, så slapp jeg den problemstillingen. Jeg synes uansett det må være ok å være ærlig på sånt, og at man ikke skal presses til noe man absolutt ikke vil.

Anonym poster: 87b0c28c0a8d344ac65c17dbbe6a8f35

Den som føder blir jo presset til å være der.Veldig få som syns fødsel er veldig morsomt, men det må liksom til for at barnet skal komme. Når hun gir uttrykk for at hun trenger han der, så syns jeg han skal ta seg selv nakkeskinnet og være med.

[Gjest Gjest]

Enten så kommer han med eller du flytter ut. Nu.

[AnonymBruker]

Jeg håper for din del at han endrer mening. Jeg syns og at man skal respektere folks meninger, men dette er en fødsel av hans barn, det er ikke noe som skjer ofte. Jeg syns at det er egoistisk av han å bestemme seg på forhånd at han ikke skal være til stede. Han kan jo være med og heller gå ut om det blir for ille for han, jeg hadde heller godtatt det enn at min samboer ikke skal være til stede når jeg føder.

I mitt hode er det en selvfølge at barnefaren er med så lenge han og moren har et godt forhold, er jo noe annet om de har hatt et brudd. Hvis det er sånn at han ikke en gang vil være på sykehuset og heller ikke besøke dere, kun være hjemme og ta imot dere når dere kommer hjem, veeeeeel da hadde jeg vurdert forholdet! Og mest sannsynlig pakken kofferten når jeg kom hjem og tatt med meg babyen til mine foreldre eller noen andre nære. Eller gjør det før ungen blir født, da er du kanskje i bedre form og slipper å ha ungen å passe på der og da.

Anonym poster: fdc10bc6ccd24466c814ff4cb422a73e

[AnonymBruker]

Jeg er mann. For meg er det en selvfølge at jeg skal være rett ved siden av under fødselen. Jeg forstår ikke at det er mulig å mene at det engang er et spørsmål, det var helt selvfølgelig.

Samtidig vet jeg at en del folk overhodet ikke synes det er en selvfølge. Det er overhodet ikke første gang jeg hører om at noen mener dette. Selv om det høres jævlig rart ut for meg.

Anonym poster: a4685e152554eea1d307340cd47ac14a

[Gjest Gjest]

TS kan si: "Ok, da spør jeg om ... (sett inn navnet på god mannelig venn her) kan bli med".

Endret 8. mai 2013 av Gjest

[AnonymBruker]

Den som føder blir jo presset til å være der.Veldig få som syns fødsel er veldig morsomt, men det må liksom til for at barnet skal komme. Når hun gir uttrykk for at hun trenger han der, så syns jeg han skal ta seg selv nakkeskinnet og være med.

Man er jo fullt klar over at man ikke har annet valg enn å føde når man først velger å bli gravid, da... Hvis det er veldig viktig for henne å ha ham med, så synes jeg absolutt de bør snakke ordentlig ut om det, men jeg synes også det er viktig at hun er lydhør for hans behov. Er det noe hyggelig å tvinge noen med for enhver pris, liksom? Hvis det er så viktig for folk synes jeg kanskje de bør avklare det før de setter igang med barn.

Enten så kommer han med eller du flytter ut. Nu.

Det var da voldsomt?? Skulle tro han hadde begått en alvorlig forbrytelse...

Anonym poster: 87b0c28c0a8d344ac65c17dbbe6a8f35

[AnonymBruker]

Men du bør snakke skikkelig med ham om det, eventuelt også be ham om å spørre andre hva de mener - for de fleste vil mene det er helt selvsagt at han skal være med.

Det handler nok ikke om at han mener dette vondt eller ikke "gidder", bare at det ikke er like selvfølgelig for ham som for de fleste.

Anonym poster: a4685e152554eea1d307340cd47ac14a

[Gjest Maria_Marihøne]

Man er jo fullt klar over at man ikke har annet valg enn å føde når man først velger å bli gravid, da... Hvis det er veldig viktig for henne å ha ham med, så synes jeg absolutt de bør snakke ordentlig ut om det, men jeg synes også det er viktig at hun er lydhør for hans behov. Er det noe hyggelig å tvinge noen med for enhver pris, liksom? Hvis det er så viktig for folk synes jeg kanskje de bør avklare det før de setter igang med barn.

Anonym poster: 87b0c28c0a8d344ac65c17dbbe6a8f35

Mannen burde være like klar over at hvis han skal bli far så er det å være med på fødselen en del av pakka. I akkurat denne situasjonen så burde han være i stand til å sette hennes behov foran sine egne. Hennes behov for støtte under fødselen går foran hans frykt for skrik og gørr.

[Gjest Gjest]

Det var da voldsomt?? Skulle tro han hadde begått en alvorlig forbrytelse...

Anonym poster: 87b0c28c0a8d344ac65c17dbbe6a8f35

Å?

[AnonymBruker]

Enten så kommer han med eller du flytter ut. Nu.

Dette KAN du ikke mene. Selv ikke du.

Anonym poster: a4685e152554eea1d307340cd47ac14a

[Gjest Gjest]

Dette KAN du ikke mene. Selv ikke du.

Anonym poster: a4685e152554eea1d307340cd47ac14a

Vel, det er hva jeg ville gjort. Hva TS gjør er opp til henne.

[Gjest Spirula]

Mannen min har problemer med å takle andres smerte.

Vi ordnet det slik at jeg hadde en venninne med på fødselen i tillegg til ham.

På den måten kunne han ta en pause hvis han følte det ble for tøft.

Bare det å vite at han hadde mulighet til å gå ut hvis det ble for tøft, gjorde at han ble gjennom hele fødselen.

Han følte at han hadde et valg, og at han ikke ble tvunget til noe, og det gjorde hele forskjellen for ham.

Du vil heller ikke ha det godt hvis du vet at han ikke er komfortabel med å være med under fødselen, og kanskje må du være hans støtte, i stedet for motsatt.

Jeg vet ikke om dette er nært forestående for dere, men lytt til samboeren din, finn ut hva problemet egentlig er, og finn en løsning som er god for dere begge.

[AnonymBruker]

Mannen min har problemer med å takle andres smerte.

Vi ordnet det slik at jeg hadde en venninne med på fødselen i tillegg til ham.

På den måten kunne han ta en pause hvis han følte det ble for tøft.

Bare det å vite at han hadde mulighet til å gå ut hvis det ble for tøft, gjorde at han ble gjennom hele fødselen.

Han følte at han hadde et valg, og at han ikke ble tvunget til noe, og det gjorde hele forskjellen for ham.

Du vil heller ikke ha det godt hvis du vet at han ikke er komfortabel med å være med under fødselen, og kanskje må du være hans støtte, i stedet for motsatt.

Jeg vet ikke om dette er nært forestående for dere, men lytt til samboeren din, finn ut hva problemet egentlig er, og finn en løsning som er god for dere begge.

Veldig enig i det du sier, og synes dere fikk til en fornuftig ordning.

Anonym poster: 87b0c28c0a8d344ac65c17dbbe6a8f35