Forelska i en som er stikk motsatt.

[AnonymBruker]

Lang historie (relativt) kort.

Møtte en mann før jul. Begge i avsluttende samboerskap, og begge i mer eller mindre kaotiske følelsesliv. Jeg ble dritforelska ganske raskt, kanskje aldri vært så forelska før. Samtidig som jeg har forståelse for at i sånne kaotiske situasjoner kan det kanskje forsterke følelseslivet enda mer. Vel, gjennom det at begge gikk gjennom brudd, kom vi sykt raskt nærme hverandre..

Etter ca to mnd dro jeg på ferie, og jeg kjente at jeg trengte en pause fra alt. Hodet mitt kokte, jeg måtte finne et sted å bo, fokusere på studier og ikke minst følte jeg på å roe ned hele kjærlighetslivet, ettersom det har gått over stokk og stein de siste mnd. Jeg var kald, sendte en melding om at jeg ikke ville mer, og følte meg helt jævlig etterpå.

Så sitter jeg her da, noen måneder etterpå, og hodet mitt tenker ikke på annet enn han. Fra morgen til kveld, det som samtidig stopper meg er at han er min rake motsetning på mange områder. Vi har helt SINNSYK SEX. Beste sexen jeg noen gang har hatt, og jeg blir kåt bare jeg hører navnet hans. Vi har det også veldig bra når vi er sammen, er på samme bølgelengde følelsesmessig, passer ekstremt godt sammen på det emosjonelle plan; er åpne med hverandre, har respekt for hverandre og kan le sammen.

Vel, etter såpass lang tid, forstår jeg jo at dette ikke bare var en måte å komme meg ut av forholdet på, men noe som fortsatt føles veldig ekte... Så kommer forskjellene. Jeg er veldig opptatt av utdannelse, politikk, psykologi, holder meg oppdatert på nyhetsfronten og elsker å diskutere. Jeg tar en tung akademisk utdannelse, og har alltid sett for meg å bli sammen med en med samme sosiale bakgrunn. Han jeg er forelsket i har ingen ambisjoner, jobber nattskift, på utesteder, ingen kontroll over økonomi, bruker steroider(!!!!), og har ikke engang tenkt på egenkapital. Jeg kvier meg også for å diskutere, ettersom jeg vet han ikke har så mye å bidra med intellektuelt.. Så min frykt er jo at dersom jeg satser, så vil jeg bare plukke han fra hverandre, når forelskelsen gir seg. Sette krav han kanskje ikke kan strekke seg etter (samtidig som jeg mener krav er viktig)...

Mitt spørsmål er vel, burde jeg gi det en sjanse? Kan man tilpasse seg så store forskjeller? Eller burde jeg bare la det gå, og håpe på at en dag vil jeg ikke tenke mer på det?

Anonym poster: 158cd3c3f1fb9e37d864d4332c2f554e

[Steinar40]

Han jeg er forelsket i har ingen ambisjoner, jobber nattskift, på utesteder, ingen kontroll over økonomi, bruker steroider(!!!!), og har ikke engang tenkt på egenkapital.

Anonym poster: 158cd3c3f1fb9e37d864d4332c2f554e

Høres ut som en katastrofe.

[AnonymBruker]

Du har jo et poeng da.

Har tenkt litt i de samme baner i det siste. Akkurat nå er det STORE kontraster.

Og årsaken for det kan jo være at det kom kanskje noe overraskende på en.

Jeg ville ikke ha skuffet det under teppet av den grunn. Og jeg synes ikke du burde undervurdere for mye heller. Ett inntrykk av en tilstand, burde ikke skrive hele historien alene.

Når det er sagt, kan jo og visse midlertidige fundamentale verdier endres på, om en selv går inn for det(!!!!).

Men det er sant det du sier. Jobber man natteskift på utesteder, ellers uten ambisjoner og ikke har spesielt god kontroll verken økonomisk eller generelt. Så er det jo forståelig at dere ikke ville hatt så mye til felles intellektuelt heller. Tenker og at "Kim Jong-Un altså." endingen ikke burde ha glidd, som om den ikke var noe malplassert da. Derimot å være interessert i politikk, ha kontroll på økonomien, holde seg oppdatert på dagens nyhetsbilde (bl.a) og å like å diskutere, må jo ikke å være så fjern tanke å forestille seg vel? Har man gitt inntrykk av det?

Er man fortsatt 19 ?

Og ja, du har en tung akademisk utdannelse. Han har ikke. Verdiene er ikke nødvendigvis så ulik da.

Men klart det vil være store forskjeller på mange områder da. Skulle bare mangle gjerne.

Og jeg tror ikke at du burde bekymre deg for mye for det, om han ikke er så bekymret over det da.

Når forelskelsen gir seg, så gir jo ikke og fellesinteressene seg automatisk av den grunn.

Fellesholdningene. Og kravene og da naturligvis.

Kall meg naiv om du vil, men jeg tror ikke forskjellene ikke skulle klare å tilpasse seg hverandre.

Anonym poster: 4301f0a8260218da0d8886fe48bdc96d

[Gjest suave]

Det kan gå. Men det er viktig å vite hva man går inn i og hvorfor. Og så kanskje være klar over at det da ikke er mannen din du vil kunne ha de mest intelektuelle samtalene med. Om man er innstilt på det kan det gå, men man skal da ha enormt respekt for hverandres ulike sider og interesser - og at man er ulik.

[AnonymBruker]

Klart det kan gå. Og det er jo ofte naturlig det, at man ikke nødvendigvis har de mest intelektuelle samtalene med partneren sin. Da det som oftest er den ene som har mer tyngde enn den andre.

Og med det må man og vite om den som har minst, har nok, til å være trygg på den andres.

Og ikke minst - om den andres er trygg nok på seg selv for noe sånt ..

Utover det, har man jo noen ganger venner man snakker med i blant, som andre ganger gjerne har både mer og mindre tyngde.

Og virkelig? Innstilt på å ha enormt respekt for hverandres ulike sider og interesser. Og at man er ulik..?

Hvis ikke dette er noe av det det mest grunnleggende i et parforhold, vet jeg ikke om jeg har lyst på et en gang.

Anonym poster: 4301f0a8260218da0d8886fe48bdc96d