Flyttet til ny by, vantrives!

[AnonymBruker]

Hei!

Fare for at det her blir litt langt.. Jeg har flyttet til en by for å studere, flyttet hit i august 2012. Er 25 år og har to år igjen av utdannelsen.. I begynnelsen med fadderukene osv trivdes jeg veldig bra, etterhvert som tiden gikk hadde jeg og to andre jenter dannet en liten "gjeng". Hun en fikk seg kjæreste et par mnd etter og flyttet til kjæresten sin (som bor i en annen by), så da var det meg og en til som hang mye sammen. Ettersom tiden gikk så har begge forandret seg litt, jeg føler at vi har glidi litt fra hverandre. Begge har fått seg kjæreste, men hun og sin flyttet sammen etter jul og de har blitt et slikt par som bare henger med hverandre. Min kjæreste og jeg er stikk motsatte, og han har et liv utenfor vårt forhold; jeg tror det er sunt at man ikke bare omgås med hverandre.

Uansett, nå har det blitt sånn at jeg sitter mye alene hjemme på kveldene, og jeg synes det er veldig vanskelig å komme seg inn i noen av de andre gjengene i klassen. Jeg trives i mitt eget selskap til en viss grad, men det er begrenset hvor mye man kan sitte alene.. Jeg trener en del, synes det er veldig gøy, så litt av tiden min går på det. Har mange venner hjemme i Oslo, så jeg har aldri under min oppvekst vært "alene"... Så det her er stoooor forskjell for hva jeg er vant med. Jeg er vant til at folk ringer meg og spør om jeg vil omgås osv.. Her er det ingen som ringer meg eller tekster meg, og når jeg prøver å ta kontakt for å omgår med andre i klassen, så blir det til at det ikke skjer.. Sikkert fordi de er vant med sine gjenger og det sikkert føles rart at jeg "tvinger" meg litt på, men det forstår jeg veldig godt og klandrer ingen for det! Min selvtillit har uansett synket DRASTISK og jeg tør ikke prate så mye lenger... Den glade jenta i meg er borte og jeg gråter veldig mye...

Problemet mitt er jo da at jeg føler meg veldig ensom og alene. Jeg har som sagt ikke det kontaktnettverket som hjemme i oslo og kan ikke bare dra til en venninne hvis jeg trenger det eller bare vil henge. Jeg synes det er utrolig vanskelig, for jeg er av prinsipp at jeg ikke vil at folk skal føle seg "tvunget" å være med meg, men at de skal ville det fordi de synes jeg er hyggelig eller liker meg. Sånn er det også med kjæresten, at jeg hintet veldig tydelig at han ikke skal henge med meg fordi han synes synd på meg osv. (han er herfra og alle barndomsvennene hans bor her, så han har dem, mens jeg har ingen)..

Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Nå er det snart sommerferie (tre uker) og da drar jeg tilbake til Oslo, men høsten kommer og jeg må tilbake hit.. Jeg har tenkt tanken på å flytte til Oslo til familien min og vennene mine, men det vil føles som jeg gir opp (et par familiemedlemmer bare går og venter på at det skal skje).. Men samtidig så vet jeg ikke hvor lenge jeg klarer å være så ensom.. Noen andre som har vært i samme situasjon? Hva har dere gjort? Hvordan kan jeg løse dette?

Anonym poster: 892191eaa22813e567ad99b10108d934

[Gjest Inggolf]

Det er ingen skam å snu!

Du er ikke synsk, og kan dermed heller ikke forutse hvordan du skal trives før du har testa det ut...

men samtidig så kan man ikke sitte på stumpen å vente/håpe på at andre kommer å drar deg med på ting. Du må ta insiativ! Men jeg synes ikke du gir noe uttrykk for å engang å prøve?

Dersom dine venner eller familie spyr ut noe negativt i forhold til at du ikke trivdes og kom hjem igjen så sier det mer om dem enn det gjør om deg!

Men hvordan blir det da med kjæresten og deg da? Om du velger å flytte?

Uansett så synes jeg at du bør prioritere din trivsel og lyst!

Endret 8. mai 2013 av NozMonster

[AnonymBruker]

Jeg kom for sent til festen i dag gitt.

Og jeg synes først og fremst at du burde fullføre det siste året.

Miljøet ditt der borte hørtes ikke så bra ut da, men vet ikke om hvor mye jeg burde si om det.

Og jeg tror og forøvrig at man burde jo definititvt ha et nettverk større enn hva dem to kan lage alene.

Så klart er det sunt å ha tid fra hverandre, det er jo nesten like viktig som ha tid med hverandre.

Det er veldig trist å høre at du har havnet litt utenfor dette miljøet.

Hvordan er jo forståelig, men konsevensene av det ser ut til å fått seg et kraftig tygg.

Men hvem vet - kanskje ting forandrer seg litt til neste semester ? Hvis du tar det da.

Hvis du ikke gir opp.

Anonym poster: 4283a006541e7117863342439d9e65ac

[AnonymBruker]

Hei TS, dersom det er en master-grad du har igjen å fullføre, vil den uansett være så krevende at du ikke har tid og ork til å være sosial uansett. Slik sett kan du fullføre studiene (eller søke overføring til UiO?) og flytte til Oslo etterpå.

Dersom det er Trondheim du sikter til kan jeg bekrefte dine erfaringer. Jeg ble igjen her etter studier fordi jeg er herfra og kan forsikre deg om at mitt sosiale liv mer eller mindre har forduftet. På jobb er det bare gamlinger, bare gamlinger og studenter (og fjortiser) ellers også. Trondheim er ingen "god" plass å være post studier i allefall Angrer meg for at jeg ikke flytta til Oslo :`(

Anonym poster: 9fc1b0b0359acd4c8500982b75a0879d

[AnonymBruker]

Det er ingen skam å snu!

Du er ikke synsk, og kan dermed heller ikke forutse hvordan du skal trives før du har testa det ut...

men samtidig så kan man ikke sitte på stumpen å vente/håpe på at andre kommer å drar deg med på ting. Du må ta insiativ! Men jeg synes ikke du gir noe uttrykk for å engang å prøve?

Dersom dine venner eller familie spyr ut noe negativt i forhold til at du ikke trivdes og kom hjem igjen så sier det mer om dem enn det gjør om deg!

Men hvordan blir det da med kjæresten og deg da? Om du velger å flytte?

Uansett så synes jeg at du bør prioritere din trivsel og lyst!

TS her! Takker for svar! Jeg har ikke bare sittet på stumpen og ventet på at folk skal dra meg med. Jeg har vært med på ting og da har jeg spurt selv om jeg kan være med - og ja, det har vært hyggelig, men det er en grense for om man kan kalle dem venner. De er vennene mine, men det blir så overfladisk for jeg føler at jeg ikke kan ha en dypere samtale med noen av dem fordi jeg ikke har kommet inn ordentlig i deres gjeng. Hvis du forstår hva jeg mener? Det blir liksom veldig overfladisk.. Dessuten kan jeg nevne at byen jeg har flyttet til er i Sverige, så det er også en liten faktor tror jeg..

Hvordan det blir med kjæresten vet jeg ikke.. Om jeg skulle flyttet hjem igjen så får jeg ta den sorgen da..

Anonym poster: 04cd34606259da66aae699591efbad85

[AnonymBruker]

Jeg kom for sent til festen i dag gitt.

Og jeg synes først og fremst at du burde fullføre det siste året.

Miljøet ditt der borte hørtes ikke så bra ut da, men vet ikke om hvor mye jeg burde si om det.

Og jeg tror og forøvrig at man burde jo definititvt ha et nettverk større enn hva dem to kan lage alene.

Så klart er det sunt å ha tid fra hverandre, det er jo nesten like viktig som ha tid med hverandre.

Det er veldig trist å høre at du har havnet litt utenfor dette miljøet.

Hvordan er jo forståelig, men konsevensene av det ser ut til å fått seg et kraftig tygg.

Men hvem vet - kanskje ting forandrer seg litt til neste semester ? Hvis du tar det da.

Hvis du ikke gir opp.

Anonym poster: 4283a006541e7117863342439d9e65ac

TS her! Takker for svar! Ja jeg har tenkt til å ta neste semester. Har som skrevet over flyttet til en by i Sverige og studieopplegget her er annerledes, og det blir vanskeligere å fortsette på samme studie i Norge, for studien finnes ikke i Norge..

Det er ikke lett dette, og jeg føler meg ganske svak siden jeg ikke klarer det her.. Men det blir litt som en ond sirkel som man ikke kommer seg ut av. Det verste ville vært om det ble slutt med kjæresten, da hadde jeg hatt ingen..

Anonym poster: 04cd34606259da66aae699591efbad85

[AnonymBruker]

Hei TS, dersom det er en master-grad du har igjen å fullføre, vil den uansett være så krevende at du ikke har tid og ork til å være sosial uansett. Slik sett kan du fullføre studiene (eller søke overføring til UiO?) og flytte til Oslo etterpå.

Dersom det er Trondheim du sikter til kan jeg bekrefte dine erfaringer. Jeg ble igjen her etter studier fordi jeg er herfra og kan forsikre deg om at mitt sosiale liv mer eller mindre har forduftet. På jobb er det bare gamlinger, bare gamlinger og studenter (og fjortiser) ellers også. Trondheim er ingen "god" plass å være post studier i allefall Angrer meg for at jeg ikke flytta til Oslo :`(

Anonym poster: 9fc1b0b0359acd4c8500982b75a0879d

TS her! Takker for svar!

Det er en bachelor grad jeg skal ta. Ferdig med første året om tre uker, så jeg har igjen to år.. Jeg har flyttet til en by i Sverige, så litt av grunnen kan ha vært at jeg flyttet til et annet land.

Jeg har "venner" men jeg føler at det hele blir overfladisk og at jeg ikke kan ha en dypere med dem.. Se hva jeg svarte ovenfor!

Anonym poster: 04cd34606259da66aae699591efbad85

[AnonymBruker]

Det kan ta litt tid å komme innpå folk. Dessuten tror jeg ikke på at absolutt alle du kjenner har en 'gjeng'. Det virker kanskje sånn, men det er ikke alltid sant. Jeg og minst ti andre jeg kjenner er litt mer sånn som henger sammen med de de har lyst til å henge sammen med når de vil det, og har ikke et fast sosialt mønster. Jeg ville lagt fra meg gjeng-tanken og heller fokusert på å bli bedre kjent med et par enkeltpersoner som du kommuniserer bra med. Må det være så innmari dype samtaler, da? Det er jo en god start å ha noen du kan f.eks. gå på kafé med eller trene med. Jeg har et par 'gode bekjente' som jeg ikke føler jeg kjenner spesielt godt, men det er allikevel utrolig koselig å treffe dem, og det gjør at jeg får min lille dose sosialisering når resten av dagen er litt kjip med jobb og oppgaveskriving. Helt tilfeldig ble en av mine overfladiske bekjente en av mine beste venninne når hun begynte å forstå seg litt på meg. Det kan uansett ta tid, så jeg synes ikke du skal gi opp!

Anonym poster: c2907fe72966ebc54d7d24b809ffcc6c

[AnonymBruker]

Er det ingen studentforbund du kan engasjere deg i da? Da har du noe å gjøre, og får møtt nye folk.

Anonym poster: fac7066a7aae049233c076dcebcc0eff