ÅHERREGUD, jeg savner ham så.

[AnonymBruker]

ADVARSEL: Utblåsning.

For å være oversiktelig og lettlest, kjører jeg denne mentale utblåsningen i stikkordsform. Føler meg fryktelig lur, vi får se om det funker.

Meg:

- Snart 24 år og er midtveis i en mastergrad (Herregudjegfølermeggammel)

- Jeg gjorde det slutt med kjæresten gjennom 4 år for seks måneder siden.

- Flyttet fra hverandre, gikk en periode uten noe særlig kontakt, har tatt opp kontakten igjen nå, noe som har gått greit.

Bruddet:

- Jeg som tok avgjørelsen, jeg følte at han drev meg vekk ved å være avvisende og lite villig til å jobbe for forholdet.

- Han tok det veldig tungt og hadde det veldig vondt i ettertid. Tror fortsatt han synes det er vanskelig.

- Jeg tok det greit, tatt i betraktning. Hadde bearbeidet bruddet inni meg en stund og så på det som lettelse.

- Nøt å bare ta ansvar for meg selv i en periode, ønsket ikke kontakt med ham. Var mye med venner og festet mye, gjorde alt jeg følte jeg ikke kunne gjøre med ham.

MEN:

- Nå som de negative følelsene jeg hadde for ham er jobbet ut av systemet, SAVNER jeg ham. Jeeeeg savneeeeer haaaaaam.

- Men jeg har ikke noe ønske om å kysse, kose eller bli med ham hjem når jeg møter ham. Er ikke tiltrukket?

- ALLE jeg møter er kjærester, venninnene mine som har vært single hele tiden mens jeg var i et forhold, får seg nå kjærester og jeg er verdens mest ensomme.

- Jeg føler jeg er i en alder der alle finner mannen i sitt liv på studiet, og at de vil flytte sammen og få pene barn om et par år og jeg er alene.

- Jeg takler dårlig å være alene fordi jeg har vært i et forhold så lenge og savner å ha ham rundt meg. Savner å lage mat sammen, holde hender, gå turer og sovne sammen

- Er ikke forelsket i ham tror jeg, men tanken på å skulle bli forelsket i noen ANDRE, kjennes utenkelig. Rart.

- Kjenner meg mislykket, dum og ensom nå som det er vår og alle har en flørt på gang og jeg sitter på lesesalen og nileser fordi jeg har brukt de siste fire månedene på å være full.

Noen som har hatt det sånn? Var fint med litt lufting

TL;DR

Fyfaen, så ensomt dette er. Hvilken universell regel sier at alle må finne seg en kjæreste i midten av 20- årene? Hvorfor er jeg så ensom og bitter og jævlig selv om jeg ikke egentlig har lyst på et nytt forhold? Bør jeg gå i kloster finne meg selv eller noe?

Anonym poster: 2f701a7d12c8b1987e881db930dcc664

[AnonymBruker]

Tror egentlig det er normalt å gå gjennom disse følelsene. Hadde det likedan etter jeg gjorde det slutt med en kjæreste gjennom 6 år. Slik jeg ser det nå, så var det bare fryktelig skummelt å skulle være uten han. Jeg savnet ikke HAN, jeg savnet følelsen han gav meg og tryggheten om det å være i et forhold.

Det gir seg nok etterhvert skal du se

Anonym poster: 7c9652e81b7cbf7ed6994cd174196077

[Gjest Gjest]

Herregud, du er jo veldig ung, SLAPP AV! Jeg er mye eldre enn deg, men føler meg UNG, er og singel, savner veldig en mann, men tar tida til hjelp! Det må du og gjøre!