Kjæresten skal til Afghanistan! Tips/råd

[LivetPåNytt]

Hei alle på KG!

Jeg bare lurte på om noen av dere har hatt kjæreste som har reist til utlandet i forbindelse med militæret, eller hatt noen nær dere som har reist?

Kjæresten min skal reise i sommerferien, og jeg merker at jeg gruer meg veldig.

Har visst det en god stund nå, men hender noen dager at jeg tenker ekstra mye på det og hvordan det kommer til å gå med han og oss.

Mange ganger jeg har grini så mye over det.

Er ikke så mye jeg kan få gjort med det, enn å forbrede meg på dette her.

Og vi er fast bestemt på at vi skal klare dette. Han skal være borte i 6 mnd.

Har lest på alle sider som jeg kan tenke meg! Forsvaret.no - tv2 - alle mulige sider når jeg søker opp på google.

Så vil høre med dere, om det er det noen her inne som har tips/råd å gi meg!

[Trololololmjau]

Mitt råd er at du skriver om dette på diskusjon.no. Der har dem mange flere aktive brukere i underforumet "forsvaret", som finnes under "Jobb og utdanning". Kjæresten min skal til militæret etter sommerferien også, men han skal bare være i Nord-Norge. No biggie i forhold til hva kjæresten din skal... Håper du får seriøse svar der! Du må også legge til å spørre om hva gutter/menn som har vært i Afghanistan føler når dem er der nede. Jeg har hvertfall hørt at det jævligste som kan skje er at det blir brudd mellom dem og kjæresten når dem er militæret. Tenk på det når du føler alt er håpløst og du egentlig bare vil gi opp (hvis det skjer).

Det er bare seks måneder, dette skal gå fint

[kråkefjas]

tenk på så mye gryn han kommer hjem med

[Slither]

Jeg er i samme situasjon som deg nå! Kjæresten min dro nedover i januar. Han kommer hjem for godt i sommer, så regner kanskje med at kjæresten din drar ned i neste pulje il samme sted for å overta?

Hvis det er samme stedet han skal ned til er det god dekning for internett. Jeg har kontakt med kjæresten min på nettet alt fra 2-6 dager i uken. Er selvsagt perioder hvor de er ute på oppdrag over lengre tid, men alt i alt er det ok. Vi har også kontakt per tlf hver/annenhver uke.

Er egentlig få "tips" å komme med, kjipt blir det jo. Og savnet er stort. Er dere godt sammensveiset fra før vil jeg tro dere klarer det fint Kjæresten min har vært hjemme på en leave (2 uker hjemme) og kommer hjem på en ny om et par uker. Jeg kjenner faktisk at vi har kommet sterkere ut av dette som par, og jeg har på en måte blitt enda mer glad i han. Det er spesielt kjipt den første uken, og så går ting seg til, helt sant.

Et godt tips er å holde deg litt opptatt og ha noe givende å drive med i mellomtiden.

Ta gjerne og send meg en melding i innboksen om du vil snakke videre - jeg er tross alt i samme situasjon :-) Kan være greit å ha noen å snakke med som forstår det, jeg føler ofte at utenforstående ikke helt klarer å forstå hvor vanskelig det faktisk er.

[AnonymBruker]

Uff.... Min kjæreste vil verve seg som grenader og reise utenlands han og etter førstegangstjenesten:( Gruer meg som faen................ Han har vært i fgt i 5 måneder nå, og det går veldig greit. Han kommer hjem den 16 mai og jeg gleder meg helt vilt. Da har vi vært fra hverandre 1 mnd, så jeg er ganske skeptisk til at det kan gå et halvt år med avstand til neste år :/

Griner med tanken....

Anonym poster: a50150bbe59bd6f6a3e573abbb84963c

[Gjest Elseby13]

Merkelig at ingen har nevnt det største problemet, nemlig PTSD, posttraumatisk stressyndrom. Soldater i Afghanistan deltar å drap på uskyldige, ofte barn, eller blir vitne til dette. De fleste som opplever det, får alvorlige reaksjoner og depresjon i etterkant. Du bør lese deg opp på PTSD, og vær forberedt på å få igjen en annen mann hjem enn den du sendte avgårde.

[AnonymBruker]

Merkelig at ingen har nevnt det største problemet, nemlig PTSD, posttraumatisk stressyndrom. Soldater i Afghanistan deltar å drap på uskyldige, ofte barn, eller blir vitne til dette. De fleste som opplever det, får alvorlige reaksjoner og depresjon i etterkant. Du bør lese deg opp på PTSD, og vær forberedt på å få igjen en annen mann hjem enn den du sendte avgårde.

Jeg vet om flere som har vært i Afganistan og ingen av dem fløy rundt og drepte barn. Ikke var situasjonen slik du beskriver heller og ingen av dem har fått ptsd.

Anonym poster: a761e1d44ff0d73085f300bc5bc1ac20

[AnonymBruker]

Merkelig at ingen har nevnt det største problemet, nemlig PTSD, posttraumatisk stressyndrom. Soldater i Afghanistan deltar å drap på uskyldige, ofte barn, eller blir vitne til dette. De fleste som opplever det, får alvorlige reaksjoner og depresjon i etterkant. Du bør lese deg opp på PTSD, og vær forberedt på å få igjen en annen mann hjem enn den du sendte avgårde.

Nå overdriver du, veteranenes psykiske helse er som i befolkningen ellers, og syv prosent sliter med ettervirkninger, så dette går helt fint for de aller fleste.

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.10917610

Anonym poster: 0411b1fa0dc25808f950c318a1f22360

[Gjest Elseby13]

Benekter dere at problemet finnes? Jeg bare forbereder TS på at det KAN skje. Vi må ikke være naive om hva krig faktisk er.

[Slither]

Merkelig at ingen har nevnt det største problemet, nemlig PTSD, posttraumatisk stressyndrom. Soldater i Afghanistan deltar å drap på uskyldige, ofte barn, eller blir vitne til dette. De fleste som opplever det, får alvorlige reaksjoner og depresjon i etterkant. Du bør lese deg opp på PTSD, og vær forberedt på å få igjen en annen mann hjem enn den du sendte avgårde.

Og du bør lese deg opp på hva Norge faktisk gjør i Afghanistan for tiden. Jeg kan ikke se noen som helst grunn til å uroe TS mer enn nødvendig. Det går mye fredeligere for seg enn folk flest tror. Hun vil få mer enn nok informasjon og oppfølgning rundt sånne temaer senere.

[Slither]

Uff.... Min kjæreste vil verve seg som grenader og reise utenlands han og etter førstegangstjenesten:( Gruer meg som faen................ Han har vært i fgt i 5 måneder nå, og det går veldig greit. Han kommer hjem den 16 mai og jeg gleder meg helt vilt. Da har vi vært fra hverandre 1 mnd, så jeg er ganske skeptisk til at det kan gå et halvt år med avstand til neste år :/

Griner med tanken....

Anonym poster: a50150bbe59bd6f6a3e573abbb84963c

Et halvt år går faktisk veldig fort når man er midt oppi det..

Forstår veldig godt at det er kjipt, men det som hjalp meg litt til å forstå var å vite at han brant for det han skulle drive med. Og hadde jeg nektet han å gjøre noe han brenner så for - ja da hadde han vel i utgangspunktet ikke vært den personen jeg forelsket meg i?

[Hapa]

Merkelig at ingen har nevnt det største problemet, nemlig PTSD, posttraumatisk stressyndrom. Soldater i Afghanistan deltar å drap på uskyldige, ofte barn, eller blir vitne til dette. De fleste som opplever det, får alvorlige reaksjoner og depresjon i etterkant. Du bør lese deg opp på PTSD, og vær forberedt på å få igjen en annen mann hjem enn den du sendte avgårde.

Det der var jaggu meg en stygg beskrivelse av norske soldater!! Greit nok at du tydeligvis ikke liker norges bidrag utenlands, men våre soldater fortjener å bli beskrevet på en penere måte enn som barnemordere, etc. De ofrer mye for å gjennomføre det norske myndigheter ber dem om!!

[LilleSol]

Hei!

Samboeren min har vært tre kontigenter i Afghanistan, sist i 07. (mener jeg og huske)

Jeg syntes det var tøft, tøft når han reiste første dagen, tøft når han skulle tilbake etter en friperiode. (som er/var på 2uker)

Det jeg gjorde, og som fungerte for meg, var og snakke med vennene og familien min! Alle de er sivile, men forstod at jeg hadde behov for å snakke om at jeg var redd, usikker og at jeg var redd for å miste han. Kommuniser at du trenger at de tar seg litt av deg i denne tiden! Jeg holdt meg mye opptatt. Reiste på jenteturer, gjorde alt det jeg gjorde før vi ble sammen og tok til og med opp en gammel hobby. Ha litt og gjøre på egen kant, så ikke det blir for mye worst case tanker hjemme alene.

Som sagt over her, går et halvt år veldig fort. Vi hadde akkurat blitt sammen første gangen han reiste, og jeg hadde ingen anelse om hvordan "forsvarslivet" var.

Jeg lærte meg også å alltid (alltid!) ha på lyden på telefonen slik at jeg hørte når han ringte. Det er ikke alltid så lett å få ringt derfra (var i hvert fall ikke) og det var fryktelig surt når han ringte uten at jeg fikk snakket med han. Samme med nett, en halvtimes skravling på face er bedre enn ingenting! Vi skrev mye til hverandre, mail o.l og det hjalp mye. Følte at han var litt her hjemme og fikk ta del i dagliglivet selv om han ikke var her fysisk. Jeg hadde heldigvis også en grei sjef som lot meg prioritere han om han ringte/satt på nett, og jeg var på kontoret.

Det var mye uroligheter i A når han var der, og jeg virkelig hatet og lese nyheter derfra, uten å vite at han hadde det bra. Nå er det vel litt roligere der, men vil allikevel anbefale deg og lese deg litt opp, slik at du er oppdatert og forstår

Når min samboer kom hjem på leave, hadde han behov for å være sammen med meg, men også familien sin og kompisene. De savner han de også, og sitter på de samme følelsene som det du gjør.

Min hadde behov for å fortelle, og snakke om ting for å bearbeide. Spør han om han trenger å snakke, og la han prate om det han opplever om han gir uttrykk for at han ønsker det. Du kommer til å bli god på forsvarssjargong!

Ang PTSD så er det noen som sliter i etterkant, andre ikke. En venn av meg har slitt mye i etterkant, min samboer ikke. Jeg vet ikke nok om dette til å uttale meg om det, eller mene noe bastant om det. Men snakk med han, og se hvordan han er hjemme. Søvn og generelt humør. Hvis du blir bekymret, ville jeg snakket med lege/hans arbeidsgiver.

Vi hadde et par episoder i etterkant, hvor han reagerte mer enn normalt ved høye smell på natten, men det roet seg etter noen uker.

Så, dette ble langt. I hvert fall, ta vare på deg selv, han og vær stolt av han. E halvt år går kjempefort, og plutselig er han hjemme igjen! Min kom hjem med venner for livet, og ikke minst helskjegg, noe han fremdeles har.

[LivetPåNytt]

TS her.

Dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på komentarene deres. Det hjelper så mye å få støtte. Får selvfølgelig støtte fra familie og venner. Men er så "godt" å høre at andre har vært i den situasjonen og at det går bra.

Ang PTSD - så er jeg klar over at det KAN skje at man kommer hjem med plager psykisk. Men det er derfor det norske forsvaret er så sykt opptatt av at soldater som har vært i utlandet får mellomlanding - der de får pratet med psykolog i noen dager før de faktisk KOMMER hjem.

Kjenner jeg ble så mye lettere nå av alle komentarene deres. Takk gud og lov for KG!

Jeg har forbredt meg så mye jeg kan, som sagt. Ved å lese informasjon og div. overalt. Men man kan jo aldri forbrede seg godt nok. Og det er jo værre for de som er hjemme, enn de som faktisk skal ut. Det er jobben dems og de jobber seg opp til å evt. kunne reise ut. Så kjæresten min gleder seg jo veldig, selv om han kan risikere livet sitt.

Det som er det kjipe, som den siste komentaren her skrevet. Er at når man leser om ting som har skjedd der nede - i avisa og tv. Så er det ikke alltid man vet hvem som har skadet seg/dødd for noen timer/dager senere (de nærmeste får vite det før det kommer ut i media)

Men dette skal jeg klare.

Hvis fler har noe å komme med så er det bare å spytte ut!

Og igjen, takk for alle komentarer! setter pris på dere

[AnonymBruker]

Benekter dere at problemet finnes? Jeg bare forbereder TS på at det KAN skje. Vi må ikke være naive om hva krig faktisk er.

Du fikk det til å høres ut som om norske soldater driver blinktrening med afganske barn. Og du fikk det også til å høres ut som om man må regne med PTSD og ødelagt mann i retur. Ingen av delene er tilfellet.

Anonym poster: 0411b1fa0dc25808f950c318a1f22360

[Violet Hill]

Hei!

Jeg har en søster som kom hjem etter sitt andre opphold for ikke lenge siden, og jeg har egentlig ikke så mye å tilføye utover det som er skrevet over, men jeg heier på dere

Det er klart det vil bli vanskelig i starten, men det er det jo uansett alltid med avstand. Jeg antar at han får to "leaver" i løpet av halvåret, og hvis man deler opp periodene man er fra hverandre virker det plutselig litt kortere og som LilleSol skriver, man lærer seg å være tilgjengelig på telefonen.

Et rent konkret tips er å sjekke ut om det skal være familiesamling underveis (jeg tror det er noe de har startet med i nyere tid). Deltok på en slik samling og følte at jeg fikk mange gode og konkrete tips.

Lykke til

[estrella]

Avsporinger fjernet fra tråden.

Estrella, mod.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er mann i 20-årene og har vært i tjeneste i Afghanistan. Hadde kjæreste hjemme hele veien. Vet litt hva det går i, med andre ord.

Først og fremst må du naturligvis forberede deg på at kontakten vil gå i rykk og napp. Uansett hvor mye han ønsker å snakke med deg, kommer det til å komme dager der det er umulig å få hørt fra ham. Han vet ikke nødvendigvis når disse dagene kommer. Inngå en avtale med ham om hvilke tidspunkter han kan ringe deg på. Helst så vidt som mulig. Det ble til at jeg ringte når jeg fikk anledning, egentlig uten hensyn til tidspunkt, for det hadde hun sagt at var greit. Det var bedre at jeg ringte kl. 4 om natten enn at jeg ikke ringte.

Ellers bør du prøve å gjøre en del kommunikasjon skriftlig. Send en mail, eventuelt en melding på Facebook, så svarer han når han kan. Det er egentlig det letteste. Det er ikke gitt at dere vil være frie og tilgjengelige samtidig så ofte. Bruk alle kommunikasjonsveier dere kan, bedre at noen ting kommer dobbelt opp.

Da jeg var der nede ønsket jeg ikke å prate særlig om hva som skjedde der. Jeg ville heller høre om ting hjemme. Kanskje er din kjæreste annerledes, jeg vet at noen av gutta var annerledes enn meg der, men jeg ville ikke gå i detaljer. Problemet er at det for meg kunne være helt standard at noen skjøt mot leiren, og det var egentlig helt harmløst. Samtidig evner det å skremme vannet av folk hjemme, for de vet ikke hvordan sikkerhetstiltakene faktisk er. Dersom han skulle være sånn bør du respektere det, det er bare godt ment og sannsynligvis fornuftig.

Av samme grunner som nevnt i forrige avsnitt: Når han kommer hjem en tur, bør dere fokusere på å være kjærester. Ikke vær en ventil for det han har opplevd. Han skal ned igjen, det virker mot sin hensikt å forsøke å være en slags terapeut han skal betro seg til. Vær en søt og kjærlig kjæreste. Du må likevel ikke glemme deg selv oppi dette, og du må selvfølgelig få spørre og si det du trenger for å ha det best mulig i situasjonen. Jeg vil bare frem til at det i utgangspunktet antagelig er best å droppe den lange praten om selve tjenesten til han er hjemme for godt.

Uansett: Det er en klassisk klisjé, men du får et helt annet perspektiv på livet av en sånn runde. Jeg hadde det bra med dama før jeg dro, etter jeg kom hjem hadde vi det fantastisk. Nå er vi forlovet, har en sønn og har det fantastisk bra sammen.

Og TS: Om du lurer på noe som helst mer, er det bare å spørre. Svarer mer enn gjerne, sånn siden jeg først har vært gjennom dette selv.

Anonym poster: 80f2060a79a80ef0f294a8190aaec89f

[LivetPåNytt]

TS her.

Tusen takk for svar!

AnonymBruker: Setter veldig pris på det du skrev. Er litt annerledes å høre og få svar fra en som faktisk har VÆRT der nede og sett det fra det synspunktet.

Har et spørsmål til deg. Kjæresten min fortalte meg at lederne hadde en presentasjon om før man reiser nedover. Og der hadde de sagt at det blir veldig fort slik at de som skal reise gleder seg mer og mer til å reise nedover, at følelsene for familie og kjæreste blir langt litt under tankene (altså at tanken om å reise går høyere opp) - det jeg bekymrer meg litt for er at kanskje følelsene ikke er der når han kommer tilbake igjen. At man mister følelsene for hverandre når han er der nede. I og med at det går en stund før man får sett hverandre. Det er jo selvfølgelig forskjellig fra person til person.

Og de aller fleste unge soldater er jo single fordi at det er tøffere for dem som er hjemme.

Kjæresten min har sagt til meg om jeg er usikker på om jeg klarer det, så må jeg si ifra. At vi da stopper opp nå og ser når han kommer hjem igjen. Men jeg har sagt at jeg vil ikke stoppe opp fordi han skal gjøre jobben sin - selv om det er tøft. Men samtidig så vet jeg aldri om jeg kanskje ikke klarer mer når han er der nede.

Dette ble litt langt, hehe. Men har du noen råd å gi der?

[AnonymBruker]

Hei igjen!

Jeg fikk også en lignende leksjon. Delvis er det nok et forsøk på å skape en slags selvoppfyllende profeti: De sier at sånt gjerne skjer nettopp for at soldatene skal bli slik de beskriver. Samtidig er det klart det kan være noe sant i det. Du skal tross alt gjøre en jobb der du må være "på" for å yte så godt som det som er nødvendig.

Det gjorde imidlertid ikke at følelsene mine for henne var noe svakere, jeg måtte bare være profesjonell nok til å ikke la dem styre hverdagen. Du sitter ikke nødvendigvis og drømmer deg bort i tanker om kjæresten midt under en eksamen du heller, og det er bare en ekstremversjon av det - ikke en eller annen teknikk for å bli følelseskald. Jeg hadde umiddelbart ansvar for både eget og andres liv, så jeg måtte være profesjonell. Når dagens jobb var over gikk jeg ut av den modusen og savnet jenta mi voldsomt.

Det er litt vanskelig å beskrive presist, men jeg håper du forstår. Jeg ble like glad av å tenke på kjæresten da jeg var der nede som ellers. Mer, til og med. Jeg bare kunne ikke gjøre det døgnet rundt. Du klarer ikke å fungere om du midt i slike oppdrag skal gå og tenke på dine nærmeste. Der og da skal du legge til rette for at du gjør jobben din best mulig. Og du skal passe på gutta slik de passer på deg. Straks du har fri kan du tenke på de hjemme igjen. Og det gjør du.

Det høres kanskje rart ut at man periodevis kan nesten "blokke ut" romantiske følelser, men det er et overlevelsesinstinkt som kicker inn. Vanskelig å forstå fullt ut før man opplever det. Dessverre tror mange at "om du elsker noen nok klarer du ikke det". De aner ikke hva de snakker om, selv om de sikkert mener at det bare er jeg som ikke har følt ekte kjærlighet. Det der var noe jeg også ville sagt om mine følelser for (det som nå er) forloveden min før jeg dro ned. Nå vet jeg at det er feil.

Da jeg først kom hjem var jeg så forelsket og så lykkelig over å få holde rundt jenta mi igjen som jeg aldri hadde vært før. Å se henne igjen, og å se hennes glede over at det hadde gått fint med meg, var noe helt eget. Det høres ut som noe fjortisklisjévissvass, men det var enkelt og greit sånn det var.

Dette ble langt igjen, men dette er såpass stort at jeg heller skriver for mye enn for lite

Anonym poster: 80f2060a79a80ef0f294a8190aaec89f