Den som skal våkne - norsk fantasy

[Sanjar]

Bronsealder ...

Amar er født til huset Kaysit. De kaller det slangens hus. Bare en mann står i veien for arven hans. Hundari, den verste slåsskjempen som noensinne har vandret ned fra fjellene. I forsøket på å overvinne sin læremester, og slik bli erklært som voksen, må Amar ha hjelp. Fra sin venn Nanniya, som har sin egen politiske agenda. Fra Mahdi, en gammel mann som liker unge gutter litt for godt. Fra sin lillebror Shulgi, som er lojal fremfor alle. Og fra sin mor, som elsker ham så mye at hun vil sluke ham.

Det sies at verden står stille når slangen slår til.

Boken kan kjøpes på iBooks for en billig penge:

https://itunes.apple...541520628?mt=11

Omtaler av boken finner du her:

http://www.utropia.no/?p=11193

http://www.goodreads...-som-skal-v-kne

http://bokelskere.no/tekst/188523/

Forfatteren har også en egen facebookside:

https://www.facebook...Palasseneskamp/

[email protected]

"Palassenes kamp er en serie fra oldtidens Irak, satt fra år 2223 til 2124 før kristus. Kvinner og menn fra familiene Akkad, Bacca og Kaysit strides om kronen av ild - retten til å herske fra der solen står opp til dit solen går ned. De vil leve, elske og dø, og i kjøvannet vil en hel sivilisasjon settes i brann. Dette er fortellingen om menneskehetens tapte mytologi, i en tid preget av krigskunst, politikk, kjærlighet, men fremfor alt - korte skygger."

Hvem har sagt at norsk fantasy må være tannløs og kjedelig? Etterhvert skal jeg legge ut tekstutdrag.

[Sanjar]

Palasset hadde mange åpne seksjoner, små hager som var bygget innendørs. I en av dem var en liten familie samlet under skyggen av et fikentre. Amar og Shulgi satt på en sivmatte overfor sin mor. De fikk servert det vanlige sumerske hverdagsmåltidet, smurte flatbrød med fisk og grønnsaker. Noen slaver betjente en tung vifte, slik at de befant seg i en jevn luftstrøm som lettet trykket fra heten.

«Dette er ikke nødvendig, mor,» sa Amar.

«Det er så sjelden jeg ser dere nå,» svarte Ester. «Å spise middag med meg er det minste dere kan gjøre. Slik kan jeg få vite hva dere gjør, hva som foregår i livene deres.»

Hun så på sine sønner. Begge nyvasket og striglet, iført røde kjortler med belter av hvit hamp. Amars var kuriøst, la hun merke til, med røde fargestrimler ved hver ende. Hadde det ikke vært for det lange håret, ville han sett fredsommelig ut, en slags gud av sivilisasjonen og sivpennen. Men av og til, når han løftet blikket, eller når han beveget seg, kunne hun ane hvor langt unna han var et vanlig menneske. Imitasjonen av broren, for det var det Shulgi var, satt ved siden av. Et bilde av et bilde av et bilde.

«Du vet da alt allerede, mor,» sa Shulgi.

Ester smilte, og strødde noen karsefrø over brødet, før hun forsynte seg med en bit. «Sant nok, jeg vet alt, men jeg trenger også å være i forkant av begivenhetene. Dere, mine elsklinger, kan ikke skjule noe for meg.»

De kostbare øynene deres var skjermet fra solen med svart kohl som var tegnet i elegante linjer over ansiktene. Helst ville hun hatt dem pyntet som da de var små. Med rødmalte munner og sløyfer i håret. Men protestene ble vel for store til at det var verdt det.

«Åh faen, da vet du at jeg har ligget og ronket i sengen til Shulgi.»

Shulgi satte i et hyl, og kastet seg over broren så han veltet overende. Amar lo høyt og holdt gutten fast over seg. De kavet vilt, slik at en skål veltet i voldsomhetene. Tilslutt brettet han Shulgi sammen til en ball, og sparket fra med foten så han rullet bortover gresset.

«Gutter, oppfør dere nå,» sa Ester, mens pannen rynket seg i overbærenhet. Hun var iført en kjole med mange frynser, og en duft av rosevann og jasmin fulgte henne hvorenn hun gikk. En eneste stor flette slynget seg rundt hodet. Tunge smykker hang fra halsen og fra ørene, og området rundt øynene var dekket av tykke lag med kohl-stift. Illusjoner på en illusjon. Hun hadde levd i byen Ur, født inn i en ganske vanlig familie, bortsett fra at gudene hadde slått henne med en usedvanlig skjønnhet. Så Sargon tok henne som konkubine, og etter at hun hadde produsert levende barn, som kone.

De første hadde vært dødfødte. Begge gutter, og hun visste at det var fordi gudene ville håne henne. Men så hadde leiren fått en stemme og en sjel, og slik ga hun dem navn: Amar, Shulgi og til sist Azara. Det ville ikke bli flere. Hun var forbi de årene nå.

Men Ester var ennå vakker på den måten som vekker ubehag hos menn, for en mann trenger først og fremst å føle seg overlegen kvinner. Sargon hadde ikke sagt det, men han hatet henne fordi hun ikke hadde vært jomfru. Hun gjengjeldte det ved å hate ham for hans svakhet.

Shulgi kom seg tilbake igjen. Han var andpusten og holdt seg for siden, og så på moren med vide øyne. Ester så hurtig bort.

«Hv-hvorfor er ikke far her?» spurte Shulgi.

«Deres far er en meget fjern mann. Han er ofte opptatt, med andre ting enn oss. Tempelet, hæren, prestene.»

«Vær stille, mor,» sa Amar.

«Hva med Azara?» sa Shulgi.

«Deres søster er for liten til å sitte rolig. Det vet dere jo.»

De inntok måltidet i stillhet. Nyskårne agurkskiver og karse ble lagt over fiskehalene på brødet. Det var best å ikke spise for tung kost i denne varmen. Til sist ble maten skylt ned med vann frisket opp av sitrusfrukt.

Ester passet på å gi stemmen en forførerisk kvalitet, slik man henvender seg til et gråtende barn, eller en mann som trenger bekreftelse. «Nå, snakk med meg.» Til sin overraskelse hadde hun oppdaget at det også fungerte på sønnene.

«Jeg har gjort det,» sa Amar. «Jeg gikk selv bort til ham og utfordret ham til tvekamp. Når jeg vinner, kommer jeg til å være voksen, og ingen kan være min lærer mer.»

«Hundari er en meget farlig mann. Den farligste, blir det sagt. Han har drept prinser med kniven sin. Voldtatt jomfruer og levd med løver,» sa Ester, og satte øynene granskende i sønnen. Han møtte blikket hennes på en måte som Shulgi aldri ville ha greid.

«Alt er farlig. Men det farligste er ikke å våge noenting,» sa Amar. «Jeg er sterk nå. Jeg kan føle det. I meg bor en kraft som ønsker å komme ut.»

«Og likevel ville en vanlig mann ha sagt at det var selvmord.»

«Jeg er ingen vanlig mann. Du har selv sagt at du så solen stige opp fra ditt skjød, den dagen jeg ble født.»

Ester husket hvordan hun lå med beina spredt mot grålysningen. Som konkubine hadde hun fått et lite hus på beitemarkene utenfor Uruk. Om natten pleide hun å gå barføtt i gresset, for å la stjernene dreie seg over hodet som en krone. Hun fulgte månens veier til hun var sikker på at hun trengte kun et skritt for å ha tatt steget utenfor skapelsen. Og det var visdom der. En stor og tung visdom som ga av seg selv til den som ville ha det. Forhatt av de fleste, men elsket av de aller beste.

En natteferd hadde ført for langt bort. Etter å ha vandret til grensen mellom alle ting, måtte hun plutselig krøke seg sammen. Fødselen varte lenge, og bare sjakalene og en formløs skikkelse kom for å høre på. Idet hun skrek ut for det hun trodde var siste gang, ble ropet hennes møtt med soloppgangen. Forbi lårene strømmet det vakreste syn et menneske har sett. Blodig. Slimete. Skrikende med krefter hun ikke trodde fantes.

Endret 6. mai 2013 av Sanjar