Sjalu. Er jeg psykisk utro? Hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg er en nygift kvinne, lykkelig og alt der der.

Bare 1 mnd før jeg ble kjent med nåværende mann, hadde jeg en flørt som var veldig intens. Det var også betatthet, og følelser på lur. Vi hadde aldri sex, men tonen var alltid der. Hadde vi fått vært alene hadde det ikke vært tvil om hva vi ville brukt tiden til. Avstand og diverse smårusk gjorde at det ikke ble han denne gangen (og vil aldri bli), og ikke lenge etter vi gikk over til å bekrefte ovenfor hverandre at vi skulle forbli venner, og bare det, møtte jeg mannen min.

Så, på søndag, fikk jeg vite av han at han har blitt betatt av en kvinne, og at de har noe på gang. Glad på hans vegne, han har vært singel i mange år nå.

Så, unnskyld språket, hvorfor faen er jeg sjalu?

Jeg har alltid vært oppriktig glad i ham, og til tider er det vondt å være vennen hans. Men jeg virkelig elsker mannen min, og vil ALDRI være utro eller forlate ham. Slik jeg ser det nå, selvfølgelig.

Det er så.. frustrerende. Jeg har møtt henne, og jeg liker henne virkelig. Men hvorfor blir jeg en sjalu, kritisk venninne? Jeg ser etter feil ved henne, og har selvfølgelig funnet mange. Dette sier jeg selvfølgelig ikke til noen.

Hvorfor er jeg så falsk?

Jeg vurderer, helt seriøst, og "dumpe" vennskapet før jeg gjør eller sier noe som kan ødelegge for de. Han hadde en tøff periode da jeg fant min mann, og da sa jeg rett ut at vi skulle holde oss unna hverandre for en stund. Da kjærlighetssorgen hans var over, så tok han kontakt og vi har da vært nøytrale venner siden. Det som har gjort vondt til tider i dette vennskapet, er at vi ser på hverandre som eks-light. Som da jeg fant min, og nå når han fant sin. (Forhåpentligvis, håper hun er en han finner tonen med.)

Ikke minst så er det mannen min da, han fortjener ikke at hvis jeg føler det slik- at jeg da likevel fortsetter og treffe ham- selv som venn.

Det hadde ikke jeg likt vet jeg.

Beklager dette ble langt, men måtte få dette ut til noen andre enn venner.

Jeg konkluderer for meg selv at jeg må nok enten sørge litt på egenhånd og late som ingenting, eller kutte ham helt ut. Å kutte han ut blir nok lettere om han finner kjærligheten med denne dama, da blir han "opptatt" nok til å glemme meg. Tross dette blir det vanskelig fordi vi er bestevenner. Jeg er hans beste venn, jeg har jo flere gode venner men han er den beste vennen jeg har utenom mannen min. Mens jeg skriver ser jeg at det siste er det riktige, føler meg så rar. Aldri trodd jeg skulle føle det slik.

Er jeg den eneste som har vært borti lignende?

Er dere enig med meg i at jeg bør dumpe vennskapet?

Hva ville dere gjort, om dere var meg?

Jeg tør ikke si til han at det er derfor, om jeg glir ut av livet hans- jeg er jo så lykkelig forelsket.. at dette ville nok gjort ham forvirret.

Hilsen.. en AB på denne.

Anonym poster: bff6718b6ea3df2440725983930fab93

[Steinar40]

Å være "venner" med en tidligere flørt (eller verre) er bare ubegripelig korttenkt (teit).

Skremmende hvor lite vett folk har.

[AnonymBruker]

Å være "venner" med en tidligere flørt (eller verre) er bare ubegripelig korttenkt (teit).

Skremmende hvor lite vett folk har.

Jeg skjønte du kom til å svare noe lignende Tror jeg har lært nå, og faktisk skjønner hva du mener. For dette er jo virkelig ikke slik jeg trodde det skulle bli.. (Alle andre, men ikke meg-logikk jeg kjørte der.)

Jeg lurer likevel på om du er enig, dumpe vennskapet? Og hvorfor dumpet ikke ham vennskapet? Jeg vil ikke virke som mer dust enn jeg allerede er, ved å være den som dumper vennskapet når det er JEG som gjennomgår, og ikke da han gjorde det i begynnelsen.

Håper på konstruktiv tilbakemelding, og takk for et svar- men svaret ditt er bare en understrekning av det jeg allerede har innsett- litt sent.

TS

Anonym poster: bff6718b6ea3df2440725983930fab93

[AnonymBruker]

Oi oi!... Oi! Du hadde ikke blitt sjalu hvis det ikke var følelser ute og gikk. Forklar for han hvordan ting er, og bryt kontakten

Anonym poster: 232f1a300f69b9e72c5e7658408ff2c6

[Steinar40]

Jeg skjønte du kom til å svare noe lignende Tror jeg har lært nå, og faktisk skjønner hva du mener. For dette er jo virkelig ikke slik jeg trodde det skulle bli.. (Alle andre, men ikke meg-logikk jeg kjørte der.)

Jeg lurer likevel på om du er enig, dumpe vennskapet? Og hvorfor dumpet ikke ham vennskapet? Jeg vil ikke virke som mer dust enn jeg allerede er, ved å være den som dumper vennskapet når det er JEG som gjennomgår, og ikke da han gjorde det i begynnelsen.

Håper på konstruktiv tilbakemelding, og takk for et svar- men svaret ditt er bare en understrekning av det jeg allerede har innsett- litt sent.

TS

Anonym poster: bff6718b6ea3df2440725983930fab93

Når du er gift, og en utenforstående fyr skaper surr oppi hue ditt; så sier det seg selv at du skal avslutte vennskapet og kutte all kontakt.

Og at han ikke har såpass vett er ikke noe nytt.

Endret 6. mai 2013 av Steinar40

[AnonymBruker]

Oi oi!... Oi! Du hadde ikke blitt sjalu hvis det ikke var følelser ute og gikk. Forklar for han hvordan ting er, og bryt kontakten

Anonym poster: 232f1a300f69b9e72c5e7658408ff2c6

MÅ jeg forklare? Hvorfor? Føler for å holde dette hemmelig. Dette er jo ikke ok

Vil heller bryte kontakten uten å forklare sannheten. Det er jo så flaut.

Anonym poster: bff6718b6ea3df2440725983930fab93

[AnonymBruker]

Når du er gift, og en utenforstående fyr skaper surr oppi hue ditt; så sier det seg selv at du skal avslutte vennskapet og kutte all kontakt.

Og at han ikke har såpass vett er ikke noe nytt.

Jeg er glad du (og AB under deg) var så raskt ute å svare, så slapp jeg å gruble for mye på dette alene.

Jeg kutter vennskapet, for et ekteskap er ikke noe jeg vil risikere, for hverken han eller andre som lager krøll for følelsene i fremtiden. Merkelig, de er ikke der når jeg ikke er med ham. Out of sight, out of mind. Men nå gnuger en vond magefølelse over hele greia.

Men nå er spørsmålet om jeg skal tørre si det rett ut (vi har heldigvis bare noen få felles kjente, begge bekjente) hvorfor, eller gli mer og mer ut jo mer hun glir mer og mer inn i livet hans.

Anonym poster: bff6718b6ea3df2440725983930fab93

[Steinar40]

Jeg er glad du (og AB under deg) var så raskt ute å svare, så slapp jeg å gruble for mye på dette alene.

Jeg kutter vennskapet, for et ekteskap er ikke noe jeg vil risikere, for hverken han eller andre som lager krøll for følelsene i fremtiden. Merkelig, de er ikke der når jeg ikke er med ham. Out of sight, out of mind. Men nå gnuger en vond magefølelse over hele greia.

Men nå er spørsmålet om jeg skal tørre si det rett ut (vi har heldigvis bare noen få felles kjente, begge bekjente) hvorfor, eller gli mer og mer ut jo mer hun glir mer og mer inn i livet hans.

Anonym poster: bff6718b6ea3df2440725983930fab93

Det enkleste er bare at du ikke viser noe initiativ i det hele tatt. Med andre ord at du aldri kontakter han. Da dør det av seg selv.

Og du trenger ikke å si noe om det, tenker jeg.

[AnonymBruker]

Det enkleste er bare at du ikke viser noe initiativ i det hele tatt. Med andre ord at du aldri kontakter han. Da dør det av seg selv.

Og du trenger ikke å si noe om det, tenker jeg.

Takk. Da gjør jeg det. Fint å ha noen som gir rett frem-råd, så forvirret jeg var selv da jeg lagde tråden.

Anonym poster: bff6718b6ea3df2440725983930fab93

[Dolly-Duck]

Jeg synes det er flott at du er så bevisst på egne følelser:) Og jeg syns det er på sin plass å avslutte vennskapet, hvordan du vil gjøre dette velger du helt selv. Hadde jeg vært flørten din hadde jeg nok ønsket en forklaring, men om du vil gi det velger du helt selv:) Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg synes det er flott at du er så bevisst på egne følelser:) Og jeg syns det er på sin plass å avslutte vennskapet, hvordan du vil gjøre dette velger du helt selv. Hadde jeg vært flørten din hadde jeg nok ønsket en forklaring, men om du vil gi det velger du helt selv:) Lykke til

Jeg ville nok selv ønsket en forklaring etter som tiden gikk og jeg aldri hørte noe, men tror det beste for alle parter er å gjøre som Steinar40 over her rådet: kutte all initiativ på kontakt for all fremtid. Vi har daglig kontakt pr nå, men jeg har allerede slettet nr hans fra tlf min slik at jeg ikke tar initiativ der.

For en smørje.. Men det var en klok sjel som sa til meg en gang (faren min!) at under et ekteskap dukker det opp fristelser uansett hvor perfekt partneren er, og selv små uskyldige øyeblikk må man holde seg unna fra start av. Det er dette et ekteskap er, og som jeg nå må få ryddet opp i før dette går utover noen uskyldige. Kjenner det ikke blir så tungt, selv om han er en god venn.

Takk for svar Dolly

Anonym poster: bff6718b6ea3df2440725983930fab93

[Steinar40]

Takk. Da gjør jeg det. Fint å ha noen som gir rett frem-råd, så forvirret jeg var selv da jeg lagde tråden.

Anonym poster: bff6718b6ea3df2440725983930fab93

Lykke til!