Sliten, blakk og litt ensom alenemamma med dårlig samvittighet.

[Gjest Gjest]

Jeg er så trist og lei meg og akkurat nå føler jeg meg som verdens mest ensomme mamma selv om jeg vet at mange har det verre enn meg. Jeg er en jente i slutten av 20-årene som har en sønn på snart 1 år som jeg elsker mer enn alt. Han var ikke planlagt, men likevel ønsket selv om jeg og barnefaren bare hadde kjent hverandre noen måneder. Men nå er jeg er helt alene med han, faren eller hans familie har jeg ikke fått tak i siden sønnen min ble født. De bor også langt unna. Hele familien min på min mors side har vært fyllt av intriger siden jeg var liten. og jeg har siden tenårene bare kontakt med min fars side. Som har vært bra og forsåvidt fortsatt er det. Men de er ikke mange, jeg har en eldre bror, en onkel, noen søskenbarn som alle er opptatt med sitt. Min far fikk også barn rett før meg med sin samboer som bare er noen år eldre enn meg. Så noen besteforeldre for min sønn føler jeg ikke at jeg har der heller. Jeg er jo voksen og høytider og sånne ting er jo for det meste nå med hans nye samboer sin familie.

Når jeg ser på hva ungene til venninner av meg får fra besteforeldre på begge sider. De får nesten alt de trenger av sine foreldre. Jeg har kjøpt alt fra sønnen min var født selv, har aldri kunnet tenke tanken på å få en barnevogn i gave som flere av mine venner har fått. Jeg har heller aldri barnevakt. Jeg har hatt en kveld for meg selv, ute med venninner på over ett år.

Når jeg ser på alt mine venners barn får, og hvor mye barnevakt de har med besteforeldre som nesten slåss om å kjøpe gaver og sitte barnevakt så blir jeg så trist, og jeg får dårlig samvittighet over hvor lite jeg har råd til å gi min sønn iforhold til mange andre.

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget. Bare dele noen tanker kanskje. Og lurer på om det er flere som har det sånn.

[Gjest MamaQuilla]

Vet du hva? Jeg er fast bestemt på at omsorg og kjærlighet ikke måles i gaver. Ja, du har litt lite nettverk, men hva så? Det med besteforeldre er selvsagt sårt for deg, men barnet ditt vil ikke bli lei seg om ikke du gir uttrykk for at det er et problem.

Barn er ofte veldig greie sånn sett, klart at de kan spørre om fedre eller besteforeldre, især når de begynner i barnehagen og hører om andres familier, men summa summarum er DU den viktigste i ditt barns liv. Du er moren, det er du som gir mest omsorg og slik vil det alltid være.

Materielle goder betyr så lite om man ikke blir sett. Jeg er helt sikker på at du er en dyktig mor som tar godt vare på sønnen din.

[Gjest maja]

jeg har hatt lite eller nesten ingen kontakt med farssiden min opp gjennom oppveksten. det er kun nå da jeg ble mor selv at jeg tenkte at ja, kanskje har jeg gått glipp av litt flere tanter og søskenbarn. men det har aldri vært snakk om det som et savn.

gi barnet ditt trygghet og troen på at dere to har det fint sammen

og det er helt sikkert flere som har det som deg. mennesker i dag er fantastisk vellykket på facebook, men her på KG og andre steder er jo bildet noe helt annet

[Gjest Marmot]

Vet du hva? Jeg er fast bestemt på at omsorg og kjærlighet ikke måles i gaver. Ja, du har litt lite nettverk, men hva så? Det med besteforeldre er selvsagt sårt for deg, men barnet ditt vil ikke bli lei seg om ikke du gir uttrykk for at det er et problem.

Sønnen min har ingen mormor eller morfar, og allerede nå, han er 2 år, er dette noe han lurer veldig på og er lei seg for. Og det uten at jeg har gitt uttrykk for noe som helst, han tar det opp helt selv hver gang temaet er oppe.

[Gjest MamaQuilla]

Sønnen min har ingen mormor eller morfar, og allerede nå, han er 2 år, er dette noe han lurer veldig på og er lei seg for. Og det uten at jeg har gitt uttrykk for noe som helst, han tar det opp helt selv hver gang temaet er oppe.

Og som jeg skrev, hvor lei seg han forblir avhenger litt av måten du svarer på. Jeg vokste selv opp uten besteforeldre i nærheten så jeg kan forstå at barn lurer, men man kan forklare dem det på en måte som gjør at de ikke blir lei seg.

Tror jeg, da, kun basert på egne erfaringer og det å jobbe med små barn.

[Gjest Marmot]

Bare fordi det var sånn for deg, så er det ikke sånn for alle. Jeg bygger ikke opp under hans sorg, men jeg aksepterer at den er der. Samme med sorgen han har over at faren hans er så lite tilstede i livet hans. Jeg har et veldig avklart og naturlig forhold til at mine foreldre er døde, jeg blir ikke lei meg av å snakke om det, men når sønnen min spør, er det klart jeg svarer at jeg synes det er trist å ikke ha noen mamma eller pappa. Og det er helt i orden å være lei seg når man savner noe(n).

Jeg vokste også opp uten besteforeldre, og har i grunnen ikke følt noe særlig savn. Men min erfaring er ikke universiell, og det er ganske dumt å hevde at barns sorg er avhengig av at foreldrene "påfører" dem den, slik er det ikke.

[Gjest Riskjeks]

Det kan være at du kan få avlastningshjem til gutten din en gang i blant. Hørt om Home Start?

[Gjest MamaQuilla]

Bare fordi det var sånn for deg, så er det ikke sånn for alle. Jeg bygger ikke opp under hans sorg, men jeg aksepterer at den er der. Samme med sorgen han har over at faren hans er så lite tilstede i livet hans. Jeg har et veldig avklart og naturlig forhold til at mine foreldre er døde, jeg blir ikke lei meg av å snakke om det, men når sønnen min spør, er det klart jeg svarer at jeg synes det er trist å ikke ha noen mamma eller pappa. Og det er helt i orden å være lei seg når man savner noe(n).

Jeg vokste også opp uten besteforeldre, og har i grunnen ikke følt noe særlig savn. Men min erfaring er ikke universiell, og det er ganske dumt å hevde at barns sorg er avhengig av at foreldrene "påfører" dem den, slik er det ikke.

Nå prøvde jeg å oppmuntre TS littegranne, men for all del. Jeg VET at alle barn ikke er like, men de fleste er det.

Man kan ikke savne noe man ikke har hatt, er det vel noe som heter?

Endret 6. mai 2013 av MamaQuilla

[Gjest Marmot]

Man kan ikke savne noe man ikke har hatt, er det vel noe som heter?

Jeg vet ikke om det er noe som heter det, men om så, er det bare pisspreik. Klart man kan savne ting man aldri har hatt. Og det er vel lite oppmuntrende ved "dersom dette blir en sorg for barnet ditt er det din egen feil".

Jeg støtter forslaget om Home Start. Evt. om du bor på et litt stort sted, går det an å høre med f.eks. helsestasjonen om de kjenner til noen i samme situasjon som deg, så kunne dere kanskje blitt kjent og avlastet hverandre.

[Gjest MamaQuilla]

Ok.

Jeg synes du overtolket det jeg skrev veldig.

Endret 6. mai 2013 av MamaQuilla

[AnonymBruker]

Vil bare tipse om at på Facebook er det flere ulike grupper som hjelper fattige personer lokalt i store deler av Norge. Hjelpende hender er en av dem. Om du tar kontakt med noe a la det når du trenger noe så ordner det seg nok.

Det er mange av oss som er ensomme. Det tar lang tid å bygge et nettverk rundt seg. Jeg har gått til en psykolog tidligere, og h*n bekreftet dette. Grunnet taushetsplikt kunne h*n desverre ikke "spleise" oss. Kanskje du kunne satt inn en annonse i lokalavisa om at du ønsker reservebesteforeldre til barnet ditt? Og at de må medbringe politiattest?! Det kan jo kanskje hjelpe på avlastning.

Anonym poster: 0101ceb5907c3b52d3ee4c9d9d0f2caf

[AnonymBruker]

Jeg tror man bør være åpen om sin "sorg" rundt temaet. Her har vi fantastisk, om enn liten, familie på begge sider. Men overhodet ingen venner med barn. Dette synes jeg er vanskelig, ettersom mange ikke forstår hvilke hensyn man bør ta med barn. Vi hadde mer enn gjerne hjulpet en venn med barnet/barna. Eks. middager sammen eller overnattinger med barnet. Hvis du er åpen til dine venner om at du synes de er heldige som kan få barnevakt eller at de er heldige de barna som også får andre voksenpersoner i livet sitt, kan det jo hende noen av dem vil ta en rolle som tante/onkel?

Anonym poster: aea5c017ad95553bb426aeb067e9b15f

[Gjest Marmot]

Kanskje du kunne satt inn en annonse i lokalavisa om at du ønsker reservebesteforeldre til barnet ditt? Og at de må medbringe politiattest?!

For å få utlevert politiattest må man ha et konkret jobbtilbud hos en registrert arbeidsgiver. Men uten kravet om attest var dette et godt forslag.

[Helene]

Skjønner ganske enkelt hva du mener, har hatt en lignende situasjon i over 18 år. Du er i din fulle rett til å føle som du gjør, og dele dine tanker. Noen her har nevnt Home Start. Det er et godt forslag. Du kan også spørre på helsestasjonen om hjelp. Kanskje du kan spleises til å møte andre i lignende situasjon, eller få avlastning hos kommunen du bor i. Verken du eller barnet trenger å ha "spesielle" behov, men bare at du trenger litt større nettverk. Og muligheten til å komme deg ut av huset alene av og til. Tenk over nettverket ditt pr i dag. Er det noe du kan gjøre for å bygge det ut litt? Klart det er en utfordring uten nær familie rundt deg, men du kan tenke langsiktig for å bygge "din familie og vennekrets" rundt dere to.

Når det gjelder å kjøpe til, være kreativ. Bruk finn.no, biblioteket har gratis bøker og filmer for store og små. Bruk bruktbutikker og loppemarked. Du kommer nok ikke til å få råd til "alt det som alle andre har", men det du gir og tilbyr ditt barn er faktisk godt nok. Når barnet blir eldre kan du kanskje få en tenåring til å sitte litt barnevakt, det er verdt å prioritere selv med trang økonomi.

Lykke til.

[Gjest TS]

Takk for tilbakemeldingene.

En avlasningsfamilie er noe jeg har såvidt begynt å tørre å vurdere. Men jeg tror vel innerst inne at det ikke er noe jeg klarer.

Jeg vokste opp med en egosentrisk mor selv som ofte sendte meg og broren min hit og dit for at hun skulle ha tid for seg selv. Husker hvordan det var å våkne sent på kvelden, og der satt plutselig nabojenta jeg egentlig ikke kjente for å passe på mens mora mi hadde stukket på byen.

Jeg har alltid sagt at jeg skal være en bedre mamma. Noe jeg også vet at jeg er. Jeg bruker all min tid og penger på min lille sønn. Men han har jo faktisk et enda mindre familienettverk så jeg føler liksom at siden han ikke har en pappa eller besteforeldre som stiller opp. Så må ihvertfall ikke jeg svikte han.

Men jeg kjenner jo nå at jeg begynner å bli sliten. Føler jeg kun er mamma. Håper jo og få en ny kjæreste en gang i fremtiden, men akkurat nå ser jeg ikke helt hvor jeg skal møte han.

Men for all del jeg er heldig med at jeg har mange gode venner, med barn som vi er sammen med på dagtid. men det er litt sårt å høre om alt barna deres får fra sine besteforeldre, og å høre ting som at " idag ringte mamma og spørte om hun kunne ha ungen hele helga så jeg har frihelg. " jeg innrømmer at ja jeg blir regelrett misunnlig. for jeg kunne så veldig trengt det. men en avlastningfamilie blir liksom noe helt annet enn en mormor som spør om å få låne barnebarnet sitt fordi hun vil.

Jeg har nok heller ikke turt å spørre vennene mine om å være barnevakt, fordi jeg tenker at de har nok med seg selv. Ofte så er det jo ting som jentekvelder der de også skal selv, forskjellen er at de har en mann som sitter hjemme me ungene, og de som er alenemamma har besteforeldre som stiller opp. Så de jentekveldene jeg er med på nå etter jeg fikk sønnen min er når jeg inviterer hjem til meg etter ungen min er lagt.

Og så er det dette med at jeg sliter med dårlig samvittighet for at han ikke har de besteforeldrene som de andre barna har når han blir større å skjønner at alt han har er en halvsliten mamma som elsker han mer enn alt, men at det kanskje ikke er nok?

Uff.. dette ble mye syting. Men det er sånn jeg føler det ikveld etter en slitsom dag. Etter at sønnen min ble lagt kl 19 har jeg bare grått og syns synd på meg selv.

Vet det ikke hjelper. Men jeg fikk hvertfall ut tankene mine er på KG.

[Gjest Marmot]

Jeg tror du bør tenke at en avlasterfamilie ikke er noe negativt. Barn trenger flere voksenpersoner å forholde seg til, om du lar ham bli kjent med noen som kan funvere som reservebesteforeldre er det en bra ting.

[Gjest MamaQuilla]

Klem til deg, TS. Dette fikser du

[Gjest Titti]

Veldig vanskelig å finn reservebesteforeldre. Det er lite vilje hos folk til å stille opp for andre. Man hjelper først og fremst sin egen familie. Varig bånd er først og fremst med egen familie, andre relasjoner tåler mindre. Jeg vet - for jeg er i samme situasjon.

[AnonymBruker]

Dette er nesten som å lese om meg selv, alenemamma, pappan til barnet bor veldig langt unna, har ingen kontakt med hans familie. Og jeg selv har søsken jeg har lite kontakt med. De som stiller opp er mine foreldre, men de kan ikke så mye pga helsa så her sitter jeg også og er sykt sliten. Og ja jeg har også tenkt på dette med gaver etc. Mine foreldre er veldig gavmilde, men utenom det er det ikke mye, og jeg har kjøpt det meste. Har også dårlig økonomi. Jeg opplever også at det er trist å høre om hvor mye andre får til sine barn, både penger, gaver, utstyr, barnepass etc.

Og jeg har venner med sykt god økonomi og flere barn og når bursdager kommer så gir jeg langt flere gaver ut enn mitt barn får inn. Jeg vet det blir dumt å tenke sånn, men sånn blir det bare noen ganger. Når jeg på min dårlige lille økonomi betaler kanskje 1200 i gaver og mitt barn får i retur for 400, av foreldre med 5 ganger min inntekt....ja det blir litt skjevt på en måte. Og når disse barna også får masse annet pga stor familie, ja det er faktisk litt sårt. Mye mulig jeg rett og slett må kjøpe veldig billige gaver etterhvert.

Jeg har hatt to helger for meg selv på 2 år, har ikke noe voksent liv nesten, sitter her kveld etter kveld mutters aleine, prøver å ringe venninner, men de er ofte opptatt med sitt. Og ofte er jeg så sliten at jeg rett og slett ikke orkker så mye besøk.

Men ... jeg har nå søkt om avlastning, skal jeg overleve så må jeg ha det. Terskelen for meg er stor. Men jeg sjekker ut saken og kjenner på det etterhvert om det blir riktig. Og hvis det blir et vellykket opplegg så har barnet mitt mulighet til annen voksenkontakt/søsken som jeg tror er positivt.

Ta kontakt med helsestasjon eller lege og fortell hvordan du har det, så kanskej det dukker opp noe som passer for deg og ditt barn. Lykke til TS. Var nesten litt godt for meg å lese din historie for jeg har mange av de samme tankene, og tror også at jeg sitter veldig alene om å ha det sånn.

Anonym poster: bc85e7daf1661b807e60cc5c977ccc09

[Miss moneypenny]

Vil du si ca hvor i landet du bor ts? Jeg stiller gjerne opp som "reservetante" har to barn selv, sønn på samme alder som din. Send meg gjerne en PM

Også kom jeg til å tenke på om det er frivilligsentral i nærheten av deg? Om de har småbarnstreff eller noe, hvor du kan bli kjent med andre foreldre? Vet at dette ikke løser problemet med lite familie, men alt du kan få av nettverk for deg og barnet er jo positivt