Andre unge prøvere her? Under 22...

[AnonymBruker]

Tenkte vi kunne snakke litt om hvorfor vi velger å bli unge mødre og hva vi tenker ang. utdanning osv når vi har barn. Jeg synes IKKE det er greit å få barn når man er under 18 år, bare så det er sagt!! Man bør ihvertfall ha et eget sted å bo, ha klare mål ang. utdanning, ha råd til det og være moden og ansvarsbevisst. Jeg selv skal studere medisin i Oslo og er fast bestemt på at jeg skal klare det uansett. Må selvfølgelig ta opp fag osv, samtidig som jeg jobber litt ved siden av, men samboer er i fast jobb med god inntekt, så det skal gå bra:)) Vi fester aldri, liker å gå tur i skog og mark og er fornuftige mennesker med herlig familie rundt oss, så ser ikke det å sette et liv til verden som noe ille for oss! Hva tenker dere andre unge mødre/prøvere om utdanning og barn, og hvorfor velger dere å bli unge foreldre?

Anonym poster: 49ef98d115df7c7f385efdc44d83d562

[Campanula]

Jeg kan ikke snakke for meg selv ettersom jeg ikke har barn, men noen av de jeg studerer sammen med har det. Min oppfatning er at de som har barn får en veldig bra struktur på hverdagen, og at de studerer mer effektivt enn de som ikke har barn.

Du er sikkert klar over at medisinstudiet er veldig arbeidskrevende, og at du får lite tid til familien i eksamensperiodene. Dersom du er bestemt på at det skal fungere, så gjør det nok det Lykke til

[Hopee]

Så bra! Ja, er fast bestemt på å studere det. Akkurat som sambo er 8 timer på jobb, så studerer jeg 8 timer om dagen og sikkert litt i helger. Men skal ta opp fag først, som sagt, så da blir det jo ganske rolig i en del år fremover ihvertfall

[AnonymBruker]

Hei

Vi er også unge prøvere. Vi er begge 20 år Har prøvd en stund med å bli gravid, så jeg gikk på gu og fikk vite at jeg har pco. Skal derfor snart begynne på pergo og satser på det klaffer da

Jeg skal begynne å studere sykepleie til høsten og er fast bestemt på å klare det Klaffer det at jeg blir gravid nå, så får jeg gjort unna første semester og kan mest sannsynlig hoppe rett til andre semester etter et års permisjon men ungen

Anonym poster: ec86b0fc75d479d0d4630e5c20b82161

[missdior]

Hei! Vi er unge prøvere! Jeg blir 20 i år, og kjæresten blir 28. Jeg studerer, og har planer om å fortsette studiene selv når baby er nyfødt. Far kan da ta permisjon han også? Han har fast jobb i et IT-seskap, og jeg er deltidsansatt i en butikk. Vi er enda i PP1, og jeg ventet egentlig mensen i dag, men den har ikke kommet og jeg har negative tester. Så vi får se!

[AnonymBruker]

Jeg fikk mitt første barn, et planlagt sådan, da jeg var 22. Skal ikke moralisere, men vil råde dere til å tenke dere GODT om. Kun et velment råd!

Anonym poster: 5a5de565c61e36c0760e217d308d7491

[AnonymBruker]

Syns man bør ha fast jobb (hvertfall en av partene, eie leilighet/hus. Også bør man ha vært sammen en stund. Altfor mange får barn altfor lett idag. Det stilles faktisk ingen kriterier til å bli foreldre, derfor er det mange barn som vokser opp idag som kunne hatt det bedre enn de har. Å nei det hjelper ikke "bare" å overlesset barn med kjærlighet. Det praktiske bør være i orden for å unngå at det skal bli slitsomt å være foreldre, som igjen kan tære på forholdet.

Anonym poster: bd08d480524d2a6d7d75021e6b488de8

[missdior]

Hei

Vi er også unge prøvere. Vi er begge 20 år Har prøvd en stund med å bli gravid, så jeg gikk på gu og fikk vite at jeg har pco. Skal derfor snart begynne på pergo og satser på det klaffer da

Jeg skal begynne å studere sykepleie til høsten og er fast bestemt på å klare det Klaffer det at jeg blir gravid nå, så får jeg gjort unna første semester og kan mest sannsynlig hoppe rett til andre semester etter et års permisjon men ungen

Anonym poster: ec86b0fc75d479d0d4630e5c20b82161

Bestilte du privat til GU, eller ble du innkalt?

[AnonymBruker]

Venter nr 2, 22 år gammel. Jeg studerer, og planen er å studere det siste året, mens mannen tar permisjonen.

Vi valgte dette nå, fordi vi gjerne ville at datteren vår skulle få søsken. Og vi regnet ut at det ville bli større aldersforskjell mellom barna enn vi ønsker dersom jeg skulle gjort meg ferdig med skole og jobbet et år.

Det går bra å studere med barn, men det er slitsomt. Jeg vil absolutt råde dere andre til å vente. Dere har så god tid til å bare være studenter! Feste, reise, studere... uten å tenke på noen andre enn dere selv. Dere aner ikke hvor "heldige" dere egentlig er!

Anonym poster: fa1a6f579fd337a6d988bd4c0a9cd0c1

[AnonymBruker]

Bestilte du privat til GU, eller ble du innkalt?

Hadde time hos lege, og ble så innkalt til GU

Anonym poster: ec86b0fc75d479d0d4630e5c20b82161

[Gjest Ellab]

Jeg er ikke prøver ennå, men jeg har et sterkt ønske om å få barn snart. Men samboeren er ikke helt enig. Vi studerer begge to, men jeg vil gjerne ta en pause fra studiene og ser ikke noe problem i at han studerer samtidig som vi har barn. Men han mener begge må være ferdig utdannet og ha fast jobb... Altså om fem år eller lenger! Jeg tror ikke jeg klarer å vente så lenge, men han skjønner ikke hvor mye dette betyr for meg.

Jeg tror det er bra å bli ung mor (bare ikke for ung).Har alltid tenkt at jeg kom til å få barn tidlig og med leilighet, jobb og samboer på plass mangler bare babyen...

Lykke til alle unge prøvere! Håper jeg kan kalle meg det en dag

[Guadaloupe]

Jeg er ikke prøver ennå, men jeg har et sterkt ønske om å få barn snart. Men samboeren er ikke helt enig. Vi studerer begge to, men jeg vil gjerne ta en pause fra studiene og ser ikke noe problem i at han studerer samtidig som vi har barn. Men han mener begge må være ferdig utdannet og ha fast jobb... Altså om fem år eller lenger! Jeg tror ikke jeg klarer å vente så lenge, men han skjønner ikke hvor mye dette betyr for meg.

Jeg tror det er bra å bli ung mor (bare ikke for ung).Har alltid tenkt at jeg kom til å få barn tidlig og med leilighet, jobb og samboer på plass mangler bare babyen...

Lykke til alle unge prøvere! Håper jeg kan kalle meg det en dag

Føler med deg, jeg har et stort ønske om å bli mor og det er samme når det skjer, men samboeren min er heller ikke enig. Han er lærling og har fagprøve om kun noen måneder og vil etter det ha fast jobb og fast lønn. Vi har begge hver vår bil og vi leier leilighet (i tillegg sparer vi penger og om ikke lenge har vi nok råd til å kjøpe vårt eget sted.) Selv studerer jeg sykepleie og er straks ferdig med første året. Jeg forstår han godt egentlig, vi er veldig unge (20 år) og har hele livet foran oss, vi har jo ikke dårlig tid når det kommer til å få barn. Jeg skammer meg nesten over å si at jeg ønsker å bli mor når jeg bare er 20 år gammel, men jeg kan ikke noe for det. Selvfølgelig er jeg fullt klar over ansvaret, det koster masse, både av oss og økonomisk. Jeg ser ikke på det å få barn tidlig som noe glamorøst, jeg veit at det vil bli hardt (spesielt siden jeg studerer), men det vil være verdt det!

[Hopee]

Så hyggelig å se at flere unge prøver Samboer og jeg skal prøve igjen denne syklusen. Det blir veldig spennende! Selv ønsker jeg å få barn tidlig fordi livet vårt passer så godt til det. Vi lever som noen litt kjedelige voksne, hehe:) Men det er sånn vi liker det. Og jeg skal studere medisin om kanskje seks år, og da vil jeg veldig gjerne ha et litt eldre barn, og ikke et spedbarn under studietiden.

Det er så tøft nå når man prøver Klarer ikke slappe av før jeg vet at jeg er gravid...

[Gjest chiki]

Jeg er 22 år mens samboeren min er 27 år. Vi har ei jente på 2 år:) Kunne blitt foreldre tidligere, men hadde en MA da jeg var 17 uker på vei, så ble vi gravide med jenta vi har nå 6 måneder etter det. Vi prøver på nr 2 nå, men tar vist lenger tid denne gangen:/ Hadde en SA i november.

Jeg hadde ett år hjemme med datteren vår, mens mannen min studerte. Kjempe kjekt at alle 3 kunne være så mye sammen hennes første leveår. Begynte på siste året da hun var 10 måneder. Nå har vi kjøpt både hus og jeg har fått jobb:) Så går bare å håper på vi blir gravide igjen, ville egentlig ha de tettere.

Endret 12. mai 2013 av chiki

[Gjest chiki]

dobbel

Endret 12. mai 2013 av chiki

[Gjest Ellab]

Føler med deg, jeg har et stort ønske om å bli mor og det er samme når det skjer, men samboeren min er heller ikke enig. Han er lærling og har fagprøve om kun noen måneder og vil etter det ha fast jobb og fast lønn. Vi har begge hver vår bil og vi leier leilighet (i tillegg sparer vi penger og om ikke lenge har vi nok råd til å kjøpe vårt eget sted.) Selv studerer jeg sykepleie og er straks ferdig med første året. Jeg forstår han godt egentlig, vi er veldig unge (20 år) og har hele livet foran oss, vi har jo ikke dårlig tid når det kommer til å få barn. Jeg skammer meg nesten over å si at jeg ønsker å bli mor når jeg bare er 20 år gammel, men jeg kan ikke noe for det. Selvfølgelig er jeg fullt klar over ansvaret, det koster masse, både av oss og økonomisk. Jeg ser ikke på det å få barn tidlig som noe glamorøst, jeg veit at det vil bli hardt (spesielt siden jeg studerer), men det vil være verdt det!

Helt enig. Vi er også 20 og 21. Det er nok enda tøffere å være unge foreldre enn å være rundt 30.

Jeg synes også det er litt flaut å si at jeg har lyst på barn allerede, alle vennene mine synes jeg er gal. Nesten ingen av dem som tar meg seriøst når jeg sier det heller.

[AnonymBruker]

Jeg ble mamma for første gang som 30-åring, og har nå tre barn - venter fjerde i august. Er for min del superglad for jeg ventet med å få barn til jeg var voksen, ferdig med utdannelse, hadde et lengre stabilt forhold/nettverk og var trygg på meg selv og livssituasjonen. For meg var det mye bedre og lettere å få barn som 30-åring, enn 20åring.

Anonym poster: d18eef1948b34ebb39c0fab8f9efb424

[AnonymBruker]

Jeg føler dette kommer veldig anpå livssituasjonen.

Bor du i Oslo er det nok lurt å vente til man er eldre enn 22, bor man litt utpå landet er boligprisene lavere og barnehagene litt tettere på arbeidsplass og bolig enn de ofte er i Oslo for.eks.

Er man avhengig av foreldrene for å få egen bolig, bil og annet? Må man ofte spør om hjelp og er man egentlig litt "pappa og mammas lille jente/gutt" enda så bør man kanskje også tenke på om man egentlig er selvstendig nok eller om det bare føles selvstendig fordi noen andre passer på en og sørger for at alt går seg til.

Klarer man seg selv og renner ikke ned dørene hos mor og far for hver en minste lille ting så kan man sikkert klare å ta vare på en unge også uten at mor og far må steppe inn og være støttekontakter. Spør deg selv og være ærlig: Kommer jeg til å ta med barnet hjem til våre foreldre flere dager i uken? I så fall blir dere en byrde, og da bør dere kanskje vente til dere vet at dere kan klare dere i flere uker uten at dere må ha avlastning og hjelp.

Er begge to ferdigutdannet og har jobb? Supert. Er kun av dere det? Ikke så bra, du vet aldri hvordan jobbsituasjonen din blir senere. Kanskje kan du bli nødt å flytte? Når du begynner å betale ned på studielånet finner du kanskje ut at dette var dyrere enn du trodde.

Det er en del ting som burde våre på plass før man begynner med barn, og kanskje det viktigste er at man er moden nok og ikke bare verpesyk. Er man egentlig ikke helt i stand til å ta vare på seg selv uten at andre stepper inn så er man ikke klar.

Man vet best hva som passer for en selv, men man bør kanskje samtidig være sin egen verste kritiker så man ikke hopper ut i noe man ikke er klar for og som kan rasere forholdet, familieforhold og mer.

Om du for.eks har foreldre som er helt i mot dette kan du ikke regne med noe avlastning, og det kan bli tung og vanskelig å ha barn og vite at omgivelsene dine ser på det som en feil. Ting kan raskt bli svært tungt om man egentlig ikke er klar og moden nok for dette i utgangspunktet.

Anonym poster: b3905a3350bf0728d21c260f7a97bed0