Fødselstips

[AnonymBruker]

Hei:)

Jeg er førstegangsfødende og har termin nå på torsdag.

Er det noen som har tips rundt fødsel og tiden etterpå? Er det virkelig så ille at man tror man skal dø?

Del deres erfaringer:)

På forhånd tusen takk!

Anonym poster: a2924be4488eda4cc8375b33e2361be4

[Merlion]

Ingen fødsler eller barseltid er lik så er vanskelig å forestille seg på forhånd.

Vi opplever og tåler så forskjellig. Og noen fødsler er tøffere enn andre uavhengig av hvor mye man tåler.

Jeg har ikke vært i nærheten av så mye smerte at jeg har følt at jeg skal dø under noen av mine fødsler. Og min første fødsel kan nok betegnes som tøff(hverfall slutten på den), men jeg ser ikke slik på det selv.

Jeg har nok høy smerteterskel og tålegrense, hvertfall syns jordmødrene som var med på første fødselen det.

Min andre fødsel var styrtfødsel, jeg syns det var fantastisk, mens andre igjen syns det er grusomt.

Jeg har også hatt en enkel barseltid med begge barna. Her har "problemene" dukket opp noe senere, ca fra 5-6 mnd alder. Da har lakenskrekken virkelig tatt til hos begge(og vart til ca 2 år). Det syns jeg tidvis har vært tøft å takle, men det er jo fordi man fungerer så dårlig på mange måter uten skikkelig søvn(over lang tid).

[AnonymBruker]

Min erfaring (ble satt i gang på overtid), er at mase riene ved i gangsetting var vonde og grein litt, men så fort jeg fikk lystgassen var det værste over for min del. Husker ikke så mye egentlig etter lysgassen, plutselig var hu bare ute. Men sliten blir man etter en sånn prosess. Første natta tok de ho litt slik at jeg fikk sove, og da la jeg meg rett på magen. Ellers fikk jeg god oppfølgning med hjelp på sykehuset, til de plutselig bare ville ha meg vekk på dagen siden det var i fellesferien og trangt om plassen.

Også en ting til, om smertene hadde vært så ille at man trodde man skulle dø, tror du mange ville vært gjennom en slik prosess da? Med en gang ungen er ute, så glemmer man alt

Anonym poster: 2c0cfa2d08cdc1ff4bdc498d2341b89d

[AnonymBruker]

Jeg fødte for 6 uker siden og kan bare fortelle hvordan det opplevdes for meg. Det var vondt, jævlig vondt (jeg har ekstrem lav smerteterskel), men trodde aldri jeg skulle dø. Fikk fødespinal på slutten da det dro litt ut i tid, det var fantastisk. Man kommer i en egen boble der alt handler om å komme seg gjennom riene og til slutt presse ut babyen. Jeg måtte klippes, men kjente det knapt. Rett etter fødsel så tenkte jeg at dette kan jeg gjøre igjen De to første ukene etterpå hadde jeg mye vondt i stingene samt at jeg plagdes med hard mage. Det er jævlig å bæsje når man har vondt i underlivet så sørg for at du ikke får hard mage!! Etter 3 uker føltes alt mye bedre ut selv om min kropp nok fremdeles trenger litt mer tid for å være slik den var før fødsel. Man må bare være tålmodig

Anonym poster: f7713f4aec92667478e4d21cc116d3aa

[Gjest pysepusen]

Jeg vil råde deg til å ta det som det kommer. Stol på kroppen din. Husk å puste!

For meg var smertene ikke sånn at jeg følte jeg skulle dø. Og tiden etterpå var fin

Lykke til!

[LillaFrosk]

Jeg fødte så og si uten smertestillende (kastet bort lystgassen, fordi jeg ble bare forbannet på den), og synes ikke fødselen var SÅ ille. Fikk en varm rispose som jeg la på magen, fordi jeg vet dette hjelper for meg.

Rett etter fødselen sa jeg faktisk: "Åh. Kan godt gjøre dette en gang til."

Ble dog meget overrasket over tiden etter. Fikk aldri høre ordentlig at ALT skulle være vondt. Vondt å sitte, vondt å gå, vondt å amme.. Ikke for å skremme deg, altså! Det bare overrasket meg.

Eneste tipset jeg kan gi deg, er å passe på deg selv og ta det litt som det kommer. Jordmødre kan tidvis være FOR masete og påtrengende - selv om de mener det godt.. Så, er en fordel om du tør å si i fra der.

[Knøtteliten]

Mitt tips er å fokusere på å puste med magen (inn nesa, helt ned i magen, ut munnen). Ta en og en rie, ikke begynn å tenke over og fundere om du kommer til å holde på i 2 timer til eller 12. Jeg "levde" fra rie til rie og høydepunkete hver gang ble akkurat når ria gikk over fra å være "uutholdelig" vond på toppen til at jeg kjente den avtok. Ah..den følelsen!

Jeg masa om hvor lenge det var igjen, men de kan jo umilig svare - så fant ut at jeg bare måtte fokusere her og nå.

På et lite tidspunkt i fødselen grep panikken meg, og det gjorde alt vondt værre. Jeg tenkte med ett på at ungen snart skulle presses ut (var vettskremt over den biten, men i mitt tilfelle ble utdrivingsfasen faktisk den minst vobde), ble fortvilt over smerten, redd det skulle ta typ 10 timer til osv... så jeg begynte å gråte, mistet fokus helt, hyperventilerte og klarte overhode ikke å henge med på det som skjedde med kroppen min. Takket være en rolig jordmor som hadde (iallefall ga inntrykk av ) at hun hadde 210 % kontroll, klarte jeg å ta meg sammen igjen (etter litt pusting i maske, nesespray og snytpapir ).

Jeg trodde vel aldri seriøst jeg skulle dø (selv om jeg muligens hintet frempå at "nå dør jeg" under dette panikk anfallet), men jeg tenkte ved flere anledninger at "nå er det nok! Jeg orker seriøst ikke mer! Jeg vil ha pause! NÅ!".

Men man kommer seg gjennom det utroligste bare men holder fokus

Ang tiden etterpå, på sykehuset/ pasienthotellet: det er helt greit å ikke være "supermamma", trekk i snora og spør om de kan ta ungen noen timer på natta så du får litt søvn

Edit: hjelpe meg.. her var det mange stavefeil! Skriver fra mobil, så tungvint å redigere alle feilene, men håper du/dere skjønner hva jeg mener

Endret 6. mai 2013 av Knøtteliten

[Gjest Rosetorne]

Be om sen avnavling, så barnet får blodet i morkaken. Det blir snart praksis på sykehusene, for man har skjønt at barn som avnavles for tidlig kan få jernmangel og hjerneskader...

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10109589

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10109596

[Lilla-dings]

Det å føde er den vondeste opplevelsen jeg har hatt i mitt liv, og flere ganger følte jeg at jeg var døden nær. Men, nå er jeg sta som et esel, og hadde bestemt meg for å føde uten smertelindring - hvilket jeg også gjorde. I ettertid angrer jeg på at jeg stod på mitt da jordmor hintet frampå om at jeg kanskje skulle ta epidural ettersom fødselen var langtekkelig og jeg var sliten, for jeg tror det hadde spart meg for en god del vonde tanker om fødselen i ettertid.

Jeg fikk høre at jeg kom til å glemme smertene. Vel, det har jeg ikke gjort. Jeg hører fortsatt en forvrengt lyd av apparatene rundt meg, jeg tenker fortsatt på hvilken stilling som var vondest, jeg hører fortsatt jordmorens stemme. MEN, den dag i dag kunne jeg gjerne født en gang til. Jeg er stolt over det jeg har gjort og jenta jeg har fått.

Mitt råd til deg er å ikke prøve å være superwoman når du kommer hjem. Jeg ryddet, vasket klær og gjorde som før, noe som resulterte i at jeg etterhvert sleit meg ut. Kos deg med babyen og fokuser på babyen. Husarbeidet kan man alltids få hjelp til.

Og dersom ammingen ikke går, så ikke slit deg ut på det heller. Kjenn dine begrensninger. Her sa jeg stopp etter 2 døgn med ammeproblemer, og deretter dro jeg hjem for å sove å få fred fra ammemaset. Jeg delpumpet i fire måneder, og det fungerte greit.

[VeoVeo]

Ikke ha de store forventningene om hvordan fødselen blir, for det blir sjelden slik du forestiller deg! Det er vondt, så fokuser på pustingen - det hjalp meg noe helt vanvittig!! Prøv å stå og gå litt rundt så mye som du klarer - da blir det fortgang i sakene! Be om epidural hvis du absolutt ikke klarer seg uten! Jeg ble igangsatt og satt på drypp - så jeg fikk epidural uten at jeg ba om det selv, det var helt himmelsk, men forferdelig når jeg skulle presse, fordi jeg ikke kjente riene!

Ikke ha noe besøk hjemme den første uken! Vi hadde besøk hver eneste dag (mot min vilje) og når jeg allerede slet nok med ammingen ble dette for slitsomt og jeg ga opp! nå må jeg pumpe melk fordi gutten ikke tåler vanlig erstatning og den fra apoteket er for dyr før vi har fått stilt diagnose på han! Han er nå 3 måneder gammel!

Vær forberedt på at det er mye følelser i sving de to første ukene hjemme med den lille! Det er mange nye inntrykk og unntakstilstand! Jeg følte meg som verdens verste mor selv om jeg innser nå at jeg ikke var det!

[Kardinal]

Ikke planlegg noe med tanke på fødselen sier jeg bare! Jeg trudde ikke at jeg kom til å dø. Men jeg forstod dem som sa at det høres mer forlokkendes å knekke ryggen eller sage over ryggen med en sag, mens rien stod på som værst! Og jeg var da bare 4 cm. Haha!!! Men det er helt sant, at du glemmer smertene etter en stund. Nå husker jeg bare hva jeg tenkte, ikke hvor vondt jeg hadde.

[Kardinal]

Og ang tiden etterpå? Det jeg kan si der er at, det er nesten ikke vits i å forberede seg på hvordan det kommer til å bli. For det er noe som må oppleves, for å forstå..

[Gjest Elyssa]

Ikke innstill deg på noe spesielt, men forbered deg så godt du kan og ta det som det kommer!

Det ER vondt ja, men jeg trodde aldri jeg skulle dø.

[AnonymBruker]

Jeg trodde ikke jeg skulle dø, men jeg hadde så dårlige rier at jeg ikke kjente noen pressrier i det hele tatt, bare smerter som jeg måtte jobbe mot. Følte ikke jeg fikk noe hjelp fra kroppen i det hele tatt, og jeg var bare drittlei etter en og en halv time med pressing uten at det gikk noen vei. Til slutt ble det sugekopp, og selv om det var vondt idet barnet kom ut (og jeg revnet), var det samtidig utrolig godt å kjenne at noe skjedde og at jeg fikk hjelp til å få ungen ut.

Etterpå var alt bare fryd og gammen, jeg kjente ikke at jeg ble sydd eller noe. Det verste var dagene etter, da jeg kræsjet totalt emosjonelt og var totalt i kjelleren pga barseltårer, stort blodtap og lite søvn. Jeg hadde ikke særlig lyst på en ny fødsel rett etter at jeg var ferdig, nei, men nå har faktisk minnene om smertene bleknet, selv om jeg aaaaaaaaldri trodde på det når folk sa at man glemmer det dagen etter.

Anonym poster: 87f2459c0c089c813ecea64309d268e7

[Gjest Magdalene]

Vær innstilt på at den første tiden veldig ofte går med til amming. Mange blir overasket over at ammingen tar så lang tid, og føler seg lenket til sofaen.

Det er absolutt ikke tilfelle for alle, men ser ofte tråder her inne fra mammaer med barn på 3-4-5-6-7 ++ uker som klager over at ammingen tar så mye tid.

Ellers så bør du passe på å nyte nuet, og ikke hele tiden hige etter hva som kommer (vente på at baby snur seg, krabber, snakker etc).

[Mafalda]

Mitt beste tips må være å lese og forberede seg på det som skal skje (hvilket du sikkert har gjort allerede), men ikke ha for sterke meninger eller forventninger til det likevel. Jeg blir alltid litt overrasket når noen proklamerer at sånn og sånn SKAL jeg gjøre, hvordan kan man vite det på forhånd? Det er så lett å bli skuffet dersom du har store forventninger til hvordan det skal bli, bedre å møte det med et åpent sinn og ta det som det kommer- tenker jeg, da.

Har aldri trodd jeg skulle dø under en fødsel, men jeg har definitivt ønsket det

Tiden etterpå: det er vanskelig, særlig med første barnet, men husk at spedbarnstiden og eventuelle problemer med den er en kort fase! Mye kommer til å løse seg helt av seg selv uten at du stresser. La tiden være til hjelp, og som Magdalene sier: nyt det punktet du er på akkurat nå, så godt det lar seg gjøre. Ting trenger ikke være helt på stell, det viktigste er at du koser deg med babyen din og prioriterer deg selv og den, så kan resten av verden seile sin egen sjø en stund hvis du trenger det

[Gjest Modig mor]

Prøv å stille med åpent sinn, det er umulig å si hvordan nettopp din fødsel blir. Men våg å håpe at du kommer til å være en av de heldige som får en fin og helt overkommelig fødsel. Og ta en tur på biblioteket og lån boka Föda utan rädsla. Jeg bladde litt i den forleden (den er ganske ny), og jeg synes den virker veldig bra. Det er helt avsindig hvor mye fravær av frykt har å si for smerte.

Jeg illustrerer med en veldig personlig historie, håper denkan bidra til å gi deg mot: Jeg har født tre ganger uten å ha spesielt vondt. Har hver gang følt at dette kan jeg gjerne gjøre om igjen i morgen. Men for et drøyt år siden hadde jeg en spontanabort i andre trimester. Jeg ble lagt inn på sykehuset da det viste seg at fosteret var dødt, og så fikk jeg medisiner for å få i gang "fødsel". På et tidspunkt ble jeg flyttet til en fødestue, og da ringte jeg mannen min for å få ham til å komme. Alt var trasig, og jeg hadde innmari vondt. Jeg er klar over at dette høres helt merkelig ut, men i samme øyeblikk som han kom inn døra, sluttet det helt å gjøre vondt. Den fysiske smerten forsvant fullstendig med en gang jeg hadde ham hos meg. Jeg følte meg trygg, vi var sammen om det.

Nå har jeg termin igjen, i magen spreller en levende og fiks ferdig baby, og jeg gleder meg til fødsel. Dette blir nok min siste, og det er litt vemodig - å føde er det mest bevissthetsutvidende og vanvittige og fantastiske jeg har opplevd, og jeg synes jeg er utrolig heldig.

Sånn kan det også være.

[barnesangen]

Hei.

Jeg vet ikke hvilket sykehus du skal føde på. Vær klar over at de ikke tar babyer på natta på alle barsel avd. Jeg endte opp med keisersnitt etter igangsetting og måtte pent ta hånd om jenta vår selv på natta fra første natt. Mannen måtte reise hjem kl 21- da var besøktiden hans over. Følte meg ganske alene og usikker.Førstegangsgravid, fødte på Rikshospitalet. Blir nok et annet sykehus om det blir flere barn. Føden og de ansatte der var verdens søteste. :-)

[AnonymBruker]

Øv deg på hvordan du skal puste. Det syntes jeg var vanskelig, jeg bare ropte og forsto jo ikke at god pust og å være rolig hjalp meg

Anonym poster: 94c0782a403500189d085a527451e816

[*lilly*]

Vondt var det, men jeg trodde aldri jeg skulle dø heldigvis. Jeg fikk epidural, og det var jeg glad for, det gjorde at jeg fikk slappet av litt mellom riene. Jeg tror det er lurt å ta ting som det kommer, og prøve å være forberedt på at ting ikke blir akkurat sånn som du hadde tenkt. Mye kan skje under en fødsel, men de rundt deg er flinke. Håper du får en fin opplevelse, det er utrolig vondt og slitsomt, men et fantastisk resultat