Frykt

[Gjest Tolstoy]

Frykter dere døden

[Gjest gjest1]

Tja, fryktar er vel kanskje ikkje rette ordet. Eg har ikkje lyst å dø, har liksom så mykje uopplevd i livet, men dersom eg hadde blitt alvorleg sjuk - og berre venta på å få dø, hadde eg nok ikkje frykta det, då hadde det nok heller komt som ein befrielse.

Eg trur forresten at alt er slutt når ein er dø, eller, veit eigentleg ikkje heilt... Eg likar å tru at bestevenninna mi er ein engel. Ho døde for eit år sidan.. Det gjer sorga litt lettare for meg..

Vanskelege tankar... Kvifor lurar du på dette Tolstoy?

[Gjest Tolstoy]

bare lurer

[Mel-anie]

Nei, jeg er ikke redd for døden.

Hadde angst for å dø da barna var små, men nå er jeg rolig på det.

Tror faktisk på at det venter noe godt på oss alle etter døden.

[Suzy]

Frykter dere døden

Nei

[nat26]

Jeg vil ikke si at jeg er redd,men det hender at jeg tenker på hvor fryktelig det hadde vært å dø i en ung alder f.eks

[Gjest Moonshadow]

Jeg er ikke redd for å dø i det hele tatt. Har tenkt mye på det i det siste. Det eneste som bekymrer meg er at jeg skal bli borte uten å ha fått fortalt til han jeg elsker, hva jeg føler for han. At han ikke skal vite hvor sterke mine følelser er.

Sånn ellers, så lever jeg egentlig mest for familien sin del. Føler jeg har fått opplevd det jeg trenger og gjort det jeg kan, så for meg hadde det vært helt greit om det hadde stoppet nå.

[birgitte242]

Nei jeg er ikke redd for å dø.

Men jeg er redd for å dø fra barna mine, det er jeg...

[Alida]

Er mer redd for at de jeg er glad i skal dø. Men jeg er også redd for å dø, i alle fall nå. Føler at jeg fortsatt har mye ugjort.

[Gjest Catwoman]

Frykter ikke at jeg selv skal dø, men frykter at de jeg er glad i skal dø, uten at det er noe jeg går rundt og er redd for hele tiden.

Om meg selv frykter jeg mer at jeg skal bli invalid og avhengig av rullestol og hjelp resten av livet.