Kvinner og dårlige forhold

[AnonymBruker]

Jeg synes det er skremmende mange kvinner der ute som er i dårlige forhold, og bare blir værende. Han er kansje utro, slår, ute hele tiden, bryr seg lite om kvinnen osv osv. Og dama kommer hit for å klage og vet ikke hva hun skal gjøre....

Kan noen damer der ute forklare meg hva f**n som foregår i hodene på disse kvinnemenneskene? Er selv samboer nå, og elsker henne utrolig høyt. Hvis hun hadde vært utro idag hadde det vært slutt. Ingen diskusjon, ingen samtale, bare *poff*. Kunne selvfølgelig pratet og slikt, men hadde vært helt poengløst for det hadde aldri fungert igjen.

Men så er det altså noen, særlig damer, som finner seg i alt dette. Gang på gang. Er det bare en frykt for å ende opp helt alene, og de vil heller være i et dårlig forhold? Eller gjelder dette kun noen få kvinner, som har problemer med angst e.l.?

Poster anonym siden jeg ikke vet om samboeren min leser her :S

Anonym poster: d34b8c671a6e1507fac60ab3c47127c3

[Papirbit]

Uten å ha opplevd det selv vil jeg komme med noen påstander.

Dette skjer ikke med engang. Han er som alle andre menn, snill og kjærlig og du begynner å se for deg fremtid med han. Forholdet utvikler seg, følelsene vokser, alt er fint og begge er fornøyd. Dere flytter kanskje inn sammen og møter hverandre sin venner og familie.

Dere har noe. Dere har bygd opp noe sammen, noe du har ønsket og håpet på.

Plutselig en dag blir han sint på deg. Det kan være fordi du faktisk har gjort noe dumt.

Så når han dytter, tar tak i deg og legger hånden sin på deg, tenker du at det aldri har skjedd før. Du var dum. Du ser forbi den ene episoden og ser den mannen som du forelsket deg i.

Men samtidig som du tilgir han uten videre, så tillater du han å gjøre det mot deg. Du bryter ned litt på den grensen som gjør at det er lettere å gjøre det igjen. Og har han gjort det engang kan han gjøre det igjen. Har han gjort det engang viser han at han er i stand til det. Gode menn slår ikke, gode menn er ikke utro, ikke en gang. Men tabber skjer og livet går videre.

Men det utvikler seg gradvis samtidig som du taper en del av din selvrespekt og selvverdi. Mange mener jo at de fortjener det.

[Gjest Tirkes]

Jeg tror - før vi generaliserer for mye - at mange menn også lever i dårlig forhold. Kanskje ikke med voldelige kvinner som slår, men med kvinner som er emosjonelt avstengt, sexløse forhold, sure/tverre/deprimerte eller alkoholiserte/spillavhengige.

Kvinner som klager synes svært godt her inne, fordi brukermassen er overveldende kvinnelig. Når det er sagt, så tror jeg at kvinner har en tendens til å holde seg i dårlige forhold mer enn menn gjør. Det kan skyldes frykt for å være alene - spesielt dersom kvinnen er noe underdanig av personlighet og "Anders pleier jo å ta seg av alt sånt, jeg vet ikke jeg.."-kommentarer sitter gjerne tett etter samlivsbruddet.

Samtidig så tror jeg kvinner er mer programforpliktet til forsøke å få det til å virke. Om jeg skal være litt halvlatterlig nå, så trekker jeg opp paralleller til menn som jakter og kvinner som styrer hjem og familie. Eventuelt til barndommen hvor gutta leker i trærne og sparker ball mens jenter pleier bestevenninneforhold som enkelte kjønnsforskere tror er par-trening. Jenter er drillet i å forsøke å glatte over, vise empati, forståelse, dele tanker osv osv - så det er kanskje verre for oss å bryte opp enn for menn? Det er kanskje et svakhetstegn til samfunnet utad, det er kanskje skummelt å starte på nytt? Men mest av alt tror jeg at kvinner i slike forhold er oppriktig glade i den mannen som han en gang var - før det onde og vonde kom og la forholdet i skyggesiden.

Egentlig interessant og forsøke å tenke seg forskjellene på kjønn i denne måte. Skal følge med her til flere synspunkt.

[Hjertefisk]

Sånne ting er som regel aldri så sort/hvitt som det virker som.

[AnonymBruker]

Skamfullhet tror jeg er et stikkord. Også som Papirbit skrev, at man brytes ned litt og litt. Alt skjer ikke plutselig en dag.

Jeg har sett flere forhold (ofte godt voksne) hvor kvinnen er dominerende og mannen er en tøffel. Der er det mannen som aldri har klart å gå ut av forholdet. Men få sier noe om slike forhold, men hadde det vært motsatt, at kvinnen hadde blitt tråkket på så hadde nok folk skreket ut at hun må komme seg ut av forholdet.

Anonym poster: d02bf3c237e0ca222a130fd804b50489

[Neket]

Mange er redd for å være alene, og dersom man lever sammen med en undertrykker er det lett å etterhvert tro at man er så ubrukelig at man aldri kommer til å finne en annen osv når man får høre det av partneren ofte og lenge nok.

Jeg vil heller være singel enn i et dårlig forhold, men ser det er MANGE som ikke tenker på samme måte. Både menn og kvinner.

[AnonymBruker]

Pga barna. Man ønsker ikke skilsmissebarn, og at de må bo i 2 hjem. Det forskes mye på skilsmissebarn om dagen, og resultatene er dårlige. De blir frustrerte, føler seg uelsket, de får ikke ro og fred når de bor i 2 hus, de kan begynne skulke skolen og få dårlige karakterer, de kan begynne med rusmidler. Så for å spare barna for dette så er vi sammen i gode og onde dager som vi lovde presten. Mange skiller seg for bagateller i dag og mange får barn for tidlig. At NAV punger ut mange penger til aleneforsørgere hjelper jo også på og få opp skilsmissestatistikken.

Anonym poster: 2cf9934899dc8001a752474bd7512c5f

[Gjest Gjest]

Skamfullhet tror jeg er et stikkord. Også som Papirbit skrev, at man brytes ned litt og litt. Alt skjer ikke plutselig en dag.

Jeg har sett flere forhold (ofte godt voksne) hvor kvinnen er dominerende og mannen er en tøffel. Der er det mannen som aldri har klart å gå ut av forholdet. Men få sier noe om slike forhold, men hadde det vært motsatt, at kvinnen hadde blitt tråkket på så hadde nok folk skreket ut at hun må komme seg ut av forholdet.

Anonym poster: d02bf3c237e0ca222a130fd804b50489

Det stemmer meget godt. Jeg var en mann, engang. Nå, knapt en tøffel. Dette ser ungene. Og det er ikke ett godt forbilde jeg er som lar meg tråkke på.

Opplever både spytting å bli slått. Kjefting hele tiden.

Pga barna. Man ønsker ikke skilsmissebarn, og at de må bo i 2 hjem. Det forskes mye på skilsmissebarn om dagen, og resultatene er dårlige. De blir frustrerte, føler seg uelsket, de får ikke ro og fred når de bor i 2 hus, de kan begynne skulke skolen og få dårlige karakterer, de kan begynne med rusmidler. Så for å spare barna for dette så er vi sammen i gode og onde dager som vi lovde presten. Mange skiller seg for bagateller i dag og mange får barn for tidlig. At NAV punger ut mange penger til aleneforsørgere hjelper jo også på og få opp skilsmissestatistikken.

Anonym poster: 2cf9934899dc8001a752474bd7512c5f

Det medfører riktighet, NAV punger ut.

Barna kan føle alt for mye.

Det skal ikke være lett.

[AnonymBruker]

Overskriften her er ganske nær essensen av hvorfor jeg ble altfor lenge.

I tillegg til at jeg var så sliten av å aldri kunne slappe av. Jeg visste ikke når neste utbrudd kom, selv om jeg ofte følte det bygde seg opp (som et tordenvær der man bare venter på første lyn). Jeg håpet på bare litt ro - slik at jeg kunne få ork til å si at nok er nok.

Jeg lot meg manipulere til å si og love ting jeg ikke mente, det var også trusler i bildet. Uttalte og mellom linjene.

Jeg følte meg i en umulig situasjon, hvor det å ta steg for å gå - ga utslag i mere bråk/vold, jeg lovte/gjorde mer for å "skape fred" og satt enda mere fast. Og skammet meg enda mer.

Anonym poster: 1b72bb769fd0302622e53a0ccb58ee1c

[Gjest Papaya]

Jeg trodde ubevisst at det skulle være sånn, fordi min mor alltidvar ulykkelig med min far. Har man en mann skal man være ulykkelig. Tok noen år før jeg våkna opp av den hypnosen. Kvinner som hele tiden blir hos drittsekker søker en paradoksal form for trygghet i det kjente.

[AnonymBruker]

Det finnes så utrolig mange flotte, gode og snille damer der ute som faktisk vil hjelpe en som ikke har det så bra. Tror mange går i den fellen og får dårlige forhold pga. dette.

Husk at en som ikke har det bra må løse dette problemet selv. Kjærlighet hjelper som næring til vekst, men man må selv ta ansvar for sine egne problemer. Hvis dette ansvaret blir lagt over på et annet menneske, så har man som regel et problem ;-).

Til dere snille damer der ute, dere er fantastiske!!

- MANN31

Anonym poster: 5d6230034286b54dcd29c7e77c4123d5

[sjonkelrolf]

Jeg trodde ubevisst at det skulle være sånn, fordi min mor alltidvar ulykkelig med min far. Har man en mann skal man være ulykkelig. Tok noen år før jeg våkna opp av den hypnosen. Kvinner som hele tiden blir hos drittsekker søker en paradoksal form for trygghet i det kjente.

Og da fortjener de ikke bedre heller.

[AnonymBruker]

Jeg er i et dårlig forhold nå. Jeg prøver å komme meg ut, men han trenerer alt han kan, truer, nekter og manipulerer. Siden vi har barn er det faktisk ikke så enkelt som at man bare kan gå, for man er avhengig av at den andre samarbeider til en viss grad.

Anonym poster: ec03e99ea566512c42fab35b29a11493

[Gjest Papaya]

Og da fortjener de ikke bedre heller.

Jeg snakker om prosesser i det ubevisste, ikke ting disse kvinnene selv er klar over.

[Steinar40]

Jeg synes det er skremmende mange kvinner der ute som er i dårlige forhold, og bare blir værende. Han er kansje utro, slår, ute hele tiden, bryr seg lite om kvinnen osv osv. Og dama kommer hit for å klage og vet ikke hva hun skal gjøre....

Kan noen damer der ute forklare meg hva f**n som foregår i hodene på disse kvinnemenneskene? Er selv samboer nå, og elsker henne utrolig høyt. Hvis hun hadde vært utro idag hadde det vært slutt. Ingen diskusjon, ingen samtale, bare *poff*. Kunne selvfølgelig pratet og slikt, men hadde vært helt poengløst for det hadde aldri fungert igjen.

Men så er det altså noen, særlig damer, som finner seg i alt dette. Gang på gang. Er det bare en frykt for å ende opp helt alene, og de vil heller være i et dårlig forhold? Eller gjelder dette kun noen få kvinner, som har problemer med angst e.l.?

Poster anonym siden jeg ikke vet om samboeren min leser her :S

Anonym poster: d34b8c671a6e1507fac60ab3c47127c3

Gammel vane er vond å vende.

[Gjest Lille-pus]

Jeg vil vel våge å påstå at kanskje i en majoritet av disse sakene så har den som alikevel blir værende i stor grad mistet sin egen opplevelse av verdi.

Vedkommende har blitt avhengig av den andre parts 'vennlighet' og 'oppofrelse' ("Jeg skjønner ikke at jeg holder ut med deg så dum som du er.", "Uten meg hadde du havnet på gata." osv.)

En løgn som gjentas ofte nok vil til slutt begynne å bli oppfattet som en sannhet, sakte men sikkert...

Så vil jeg gjerne nevne at dette under ingen omstendigheter kun gjelder kvinner.

Det gjelder menn også, og det er kanskje ett av de siste tabuer fordi det oppleves så uhyre nedverdigende for en mann å ikke være mann nok.

[Gjest .-L-.]

Det er vanskelig å kutte med noen man har følelser for og har blitt veldig glad i. Det er vel ikke slik at følelsene og alt forsvinner med en gang, når noen er utro for eksempel.

[AnonymBruker]

Forstår det faen ikke jeg heller. Det vil si, jeg studerer psykologi så jeg _forstår_ hvorfor og hvordan noen tenker, men det plager meg. Og jeg skulle ønske at å prate med disse kvinnene fungerte, men det gjør det altså ikke.

Har en venninne som er i samme bås. Han slår ikke sånn sett, men har utrolig respektløs mot henne. Hun trivdes absolutt ikke i forhold sammen med han, men brukte vel flere uker på å klare å gjøre det slutt, enda de bare hadde vært sammen noen måneder. Nå er de samme IGJEN!.. Forholdet er ikke bra nå heller, de krangler fortsatt. Og de krangler over helt utrolig teite ting som jeg aldri ville ansett for å være et problem.

Jeg prøver å prate med henne, for å _hjelpe_. Og hun er glad for at hun har meg, tror jeg. Men med en gang hun legger på telefonen, eller drar fra meg, drar hun rett inn i armene på han og blir et annet menneske. Hun blir med nedtrykt, deprimert, bryr seg ikke like mye om meg, etc. Frustrerende. Noen ganger vurderer jeg om et slikt vennskap har betydning.

Forholdet er greit nok, det er hennes eget liv, men det faktum at hun drar med seg bagasjen sin til meg, og ønsker hjelp. Det tynger meg også. Jeg hjelper jo... men så skjer det ingenting, fordi hun konstant går mot det jeg sier, på tross av at hun er enig med meg, på tross av at hun vet bedre og på tross av at hun har andre ønsker og tanker. Hva skal vi kalle disse personene? Late, lav selvtillit, for høyt superego, svak? Det er mange ord.

Anonym poster: 98150eae29e03225da8fed87d72361b6

[Gjest Apparat]

Forstår det faen ikke jeg heller. Det vil si, jeg studerer psykologi så jeg _forstår_ hvorfor og hvordan noen tenker, men det plager meg. Og jeg skulle ønske at å prate med disse kvinnene fungerte, men det gjør det altså ikke.

Har en venninne som er i samme bås. Han slår ikke sånn sett, men har utrolig respektløs mot henne. Hun trivdes absolutt ikke i forhold sammen med han, men brukte vel flere uker på å klare å gjøre det slutt, enda de bare hadde vært sammen noen måneder. Nå er de samme IGJEN!.. Forholdet er ikke bra nå heller, de krangler fortsatt. Og de krangler over helt utrolig teite ting som jeg aldri ville ansett for å være et problem.

Jeg prøver å prate med henne, for å _hjelpe_. Og hun er glad for at hun har meg, tror jeg. Men med en gang hun legger på telefonen, eller drar fra meg, drar hun rett inn i armene på han og blir et annet menneske. Hun blir med nedtrykt, deprimert, bryr seg ikke like mye om meg, etc. Frustrerende. Noen ganger vurderer jeg om et slikt vennskap har betydning.

Forholdet er greit nok, det er hennes eget liv, men det faktum at hun drar med seg bagasjen sin til meg, og ønsker hjelp. Det tynger meg også. Jeg hjelper jo... men så skjer det ingenting, fordi hun konstant går mot det jeg sier, på tross av at hun er enig med meg, på tross av at hun vet bedre og på tross av at hun har andre ønsker og tanker. Hva skal vi kalle disse personene? Late, lav selvtillit, for høyt superego, svak? Det er mange ord.

Anonym poster: 98150eae29e03225da8fed87d72361b6

Kanskje de dyrker sin egen miserabillitet. Da må til kunsten og litteraturen for å finne svaret.

[AnonymBruker]

Jeg følte meg litt truffet. Jeg er vel kanskje en av de kvinnene som "blir i et dårlig forhold". Jeg har også klaget her og lurt på hva jeg skal gjøre. Jeg lurer fortsatt. Jeg er ikke sammen med en mann som slår, aldri. Han har aldri slått meg. Det nærmeste voldet han har påført meg er å dytte meg forsiktig unna, men jeg ser ikke på det som vold.

Men det er andre ting ved han som gjør forholdet så opp og ned hele tiden og mesteparten ned. Og jeg er ikke 100% lykkelig, jeg stoler ikke på han 1% engang og sånne ting. Men jeg er her fortsatt, med han, og håper. Men jeg vet også at det ikke er lenge til jeg gir opp, med mindre han plutselig blir bedre. Men det har gått så lang tid at det størst sannsynlig ikke vil bli bedre. Vi får se

Det er så lett for andre å si "Jeg forstår ikke disse kvinnemenneskene!" osv. Men når man er i lignende situasjon selv, så skjønner man det. Det er akkurat som når man snakker om utroskap. Før man har opplevd det selv eller vært det selv, så er det lett å si "Skjønner virkelig ikke at noen kan tilgi et utroskap, eller at noen kan være utro mot kjæresten sin!" og så plutselig har man havnet i den situasjonen selv... og da er alt plutselig ikke sånn som man trodde man ville reagert. Det er lettere sagt enn gjort.

Anonym poster: f5715c3cc0132817b698e3d5fcbd5b4a