Dere som har kjæreste og bor langt vekke fra hverandre

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det i tankene en stund, men nå vet jeg det for sikkert. Kjæresten min skal studere i utlandet et år. Jeg er selvfølgelig glad på hans vegne, og skulle gjerne vært med om jeg hadde muligheten. Men så blir jeg jo ganske trist, et år borte! Han vil jo komme hjem i ferier og jeg kommer jo til å dra dit noen ganger, men det er bare så trist! Gruer meg noe sykt til å si "hadet". Vi har ikke vært så lenge sammen, så forholdet får jo prøvd seg da.

Derfor er jeg litt redd for at han finner seg en ny der eller finner ut at forholdet ikke er noe å satse på. Men jeg er en litt "bekymret" type og bekymrer meg sikkert for ingenting.

Hvordan skal jeg klare å tenke positivt om at han skal dra? Jeg blir lei meg bare vi snakker om det, og vil jo ikke at han skal tro at jeg bare vil ha han her.

Har noen av dere opplevd det samme?

Anonym poster: dc5f95ccec9c8e5762bf4fc7c490369b

[Wini]

Jeg har hatt det i tankene en stund, men nå vet jeg det for sikkert. Kjæresten min skal studere i utlandet et år. Jeg er selvfølgelig glad på hans vegne, og skulle gjerne vært med om jeg hadde muligheten. Men så blir jeg jo ganske trist, et år borte! Han vil jo komme hjem i ferier og jeg kommer jo til å dra dit noen ganger, men det er bare så trist! Gruer meg noe sykt til å si "hadet". Vi har ikke vært så lenge sammen, så forholdet får jo prøvd seg da.

Derfor er jeg litt redd for at han finner seg en ny der eller finner ut at forholdet ikke er noe å satse på. Men jeg er en litt "bekymret" type og bekymrer meg sikkert for ingenting.

Hvordan skal jeg klare å tenke positivt om at han skal dra? Jeg blir lei meg bare vi snakker om det, og vil jo ikke at han skal tro at jeg bare vil ha han her.

Har noen av dere opplevd det samme?

Anonym poster: dc5f95ccec9c8e5762bf4fc7c490369b

Åh! Jeg skjønner hva du mener! Jeg har ikke opplevd dette selv pr dags dato, men vil snart oppleve det.. kjæresten min skal studere et år i en annen by fra høsten av.. riktig nok i Norge.. men alikvel vil det bli en avstand jeg helst skulle vært foruten!

Jeg skjønner at du er bekymret.. kan kanskje kalle meg en bekymret type selv! Det er vel natrulig å bli det.. Det trenger jo ikke å være at du er bekymret for at det skal skje noe som ødelegger forholdet, men at du tenker på savnet etter å ha han i umiddelbar nærhet.. sånn tenker hvertfall jeg..

Skal han studere i et land langt unna?

Sender gode tanker til deg hvertfall!

[AnonymBruker]

Vi har hatt avstands forhold i 2 år nå, pga studier. Nå er han snart ferdig og jeg gleder meg til å endelig kunne kalle oss samboere igjen

For oss har det gått bare supert. Hyppig kontakt på kveldene, viktig å ha god kommunikasjon slik at man slipper minst mulig misforståelser og slikt. Tillit er egentlig nøkkelordet. Tror ikke vi hadde klart oss om vi ikke hadde stolt så mye på hverandre.

Anonym poster: 5174f22d3552cba2eb1b4674c545738f

[AnonymBruker]

jeg og samboeren min har vært sammen i 10 år. i flere av disse årene har vi bodd i fra hverandre . ulike steder i norge og i utlandet grunnet utdanning og jobb. vi har da klart å komme ut på den andre siden. og er samboere nå. så det går ann. selv om det er utrolig ensomt i enkelte perioder. men kan love deg vi har igjen for det siden. vi har tillit,erfaringer,et sterkt forhold som ikke går i oppløsning pga noen mil... og nå penger (pga vi valgte utdanning og jobb muligheter isteden for å bo med hverandre).

den gang da vi bodde hver for oss satte vi utrolig stor pris på den tiden vi faktisk fikk sammen. kvalitets tid !

det handler om innstilling. vis begge er innstilt på at det vil funke gjør det det!. vis ikke blir det vanskelig.

Anonym poster: e70c2656c68b2d0c50d2d922854cc238

[AnonymBruker]

glemte å si vi har vel sånn ca bodd 7 år fra hverandre! . det er ganske lenge:)

Anonym poster: e70c2656c68b2d0c50d2d922854cc238

[AnonymBruker]

ts her

Jeg er litt bekymret også fordi forholdet vårt har vært litt turbulent i det siste. Det er mest fordi vi har litt ulike tanker om forskjellige ting. Men det tenker jeg jo går han å "fikse". Vi må jo finne en balanse mellom det. Men jeg er så redd at jeg ikke får tid til å ordne opp i det. Han virker ikke like lei seg når vi snakker om at han skal dra, og de synes jeg er trist! Jeg er jo glad for at han gleder seg, men jeg synes det hadde vært litt kjekt om han sa han kommer til å savne meg osv.

Anonym poster: dc5f95ccec9c8e5762bf4fc7c490369b

[Gjest MartineB.]

Følte bare jeg måtte skrive det at du minner meg ganske mye om meg selv, en litt sjenert, pesimistisk jente altså ikke sånn da, men liksom tar "sorgene på forskudd". Jeg er bare 17 og sitter forsatt på skolebenken, men når meg og typen min snakker om studier osv, så blir jeg ganske lei fordi han nevner alltid at han skal til bali og at jeg kommer da til å måtte ha en ekstra jobb i norge når jeg studerer, mens han koser seg der nede i varmen. Han sier det på en sånn morsom måte, men han er ikke morsom i det hele tatt. Og jeg tørr ikke si til han at jeg blir lei av å snakke om det, for .. han gleder seg skikkelig, men innerst inne vet jeg at han kommer til å savne meg jævlig mye fordi vi klarte ikke være fra hverandre i 1 måned en gang. Nei vi hadde ikke pause, men han reiste på ferie og det gjorde jeg også. Han skal være borte å studere i 3 måneder, høres kanskje lite ut i forhold til et helt år, men allikevel så blir jeg ganske lei meg:( Men skal prve så godt jeg kan å holde ut, men blir noen tårer innimellom.