Er det noe galt med meg?

[AnonymBruker]

Hei! Dette blir langt, men jeg setter så utrolig pris på svar for jeg har ingen å prate med om dette.

Det hele startet når jeg var 14-15år. Jeg var konstant syk, klarte ikke gå opp trapper og det å pusse tenna var nok til at jeg måtte legge meg ned. Latskap visst nok, i følge mine foreldre. Ble tvunget til skolen i 6mnd og jeg måtte i skjul dra til legen og bruke alle mine ukepenger der for å få løst mysteriet: "Hva er galt med meg?".

Etter seks måneder ender jeg opp på sykehus for jeg hadde kollapset. Ble skrevet ut med paralgin forte. Kollapset igjen, men denne gangen var det ambulanse for ingen fikk liv i meg. Kyssesyken. Foreldrene mine unnskyldte seg ikke litt en gang for å ha kalt meg løgner, latskapens herre osv osv (listen er lang).

Etter dette ble jeg aldri meg selv igjen. Jeg fikk en sekundærsykdom som jeg skulle blitt operert for. 5år har jeg ventet på operasjonen og fant nylig ut at sykehuset "glemte" meg bort. Hyggelig.

Uansett, etter 15års alderen har jeg aldri følt lykke. Jeg har aldri blitt glad for noe, ikke sånn ordentlig hvertfall, enn når jeg er forelsket. Trist? Bare vent. Det kommer mer

Følelsene mine har i 8år (er 22år nå) svingt mellom likgyldig, følelsesløs og "gråte meg i søvn og håpe noen sprenger leiligheten min så jeg slipper livet mitt"-humør.

Jeg klarer ikke være alene, men jeg bor alene. Dette ødelegger meg og i dag fikk jeg nok. Ikke kan jeg flytte, det er mange grunner til dette, men skal ikke kjede dere så fært.

Jeg er sint hele tiden og redd for at alle skal forlate meg. fattern ba meg ba til helvete når jeg var 15år og sa han aldri ville høre noe fra meg igjen og ga meg litt arv, så kanskje det er en grunn.

Poenget mitt er at jeg tror ikke det er normalt å ha det som jeg har det. Å ikke klare å bli ordentlig glad og føle seg så alene. Det som får meg til å skrive her er at jeg har kjæreste og jeg vil ikke miste han pga jeg er en idiot sånn som eksen. Noe jeg vet jeg gjør om jeg ikke tar tak i meg selv, men ikke klarer jeg å snakke med mamma eller legen. Kjæresten er veldig dårlig til å snakke om sånt her med meg for han kan ikke forstå det(hans ord).

La meg foresten legge til at jeg har ingen annen familie en mamma og stefar. Og det er rimelig turbulent. Så alt jeg har er kjæresten min.

Ellers kan jeg ramse opp:

*Jeg er asosial. Klarer ikke folk for ofte eller for lenge.

*Bekymrer meg 24/7

*Andres følelser smitter på meg

*Jeg er voldelig og opplever raseri veldig ofte.

Dette er kort-versjonen. Det er så mye mer bak kulissene enn jeg klarer å sette ord på.

Er dette normalt? Er det sånn resten har det? Hva skal jeg gjøre? Og er jeg bare et fælt menneske eller kan det faktisk feile meg noe?

Som sagt, om det bare er en der ute som gidder å svare meg så vil det bety alt. For jeg er veldig nærme ved å gi opp og godta at jeg ikke klarer å ha det bra, og det er min egen feil.

Sorry for sutringa

Anonym poster: b2df1f150f4c46a3ffb04f112f72657c

[Gjest Gjest]

Oj! Dette bør du gå til psykolog med. Virker dessuten som om du lider av følelsesmessig nummenhet, men kan være mange årsaker til det. Du bør virkelig oppsøke fagfolk og få hjelp. Vet du hvorfor du er voldelig?

[Boost]

Kanskje jeg bør det, men sånn som jeg har skjønt det er at man skal få henvisning av legen og det skjer ikke. Jeg klarer ikke prate om det, ikke litt en gang. Derfor jeg skriver her. Så har jeg vært hos legen 3ganger siden nyttår pga diverse "bagateller" og hver gang har jeg prøvd å si at jeg ikke har det så bra. Vet ikke helt hvordan jeg kan søke hjelp når jeg ikke klarer å si noe om dette her.

Voldsgreiene var vell egentlig mer at jeg ble smittet av eksen min. Han drev meg til raseri(ertet med vilje) og han hadde en tendens til å være litt hard. Har ikke vært voldelig mot andre, som jeg kan komme på. Dette er noe jeg selvfølgelig angrer på og får veldig mild angst for når jeg tenker på det.

[Boost]

Det var den ananomyteten. Fuck it, ingen som vet hvem jeg er

[Zoom]

Du trenger ikke si hvorfor du vil til psykolog, bare at du ønsker en henvisning for noe som du ikke vil ta opp med legen. Kanskje du kan få en psykolog via en helsestasjon for ungdom eller via hvor du evt. studerer?

[Gjest Gjest]

Kan du ta utskrift av dette og vise det til legen din? Det er ikke normalt å ha det sånn, og ikke gi opp. Det kan ligge mye bak sinnet og depresjonen din. Hobbypsykologer på nett er nok ikke de rette å spørre om dette.

[Boost]

Er også høysensitiv, derfor andres oppførsel og følelser smitter over. Så gikk til psykolog en gang for lenge siden, men det var mer "hva vil du bli når du blir stor" type prat.

[Boost]

Okei tusen takk. Da har jeg fått svarene jeg trengte!

Så da kan vi legge tråden død og tusen takk. Jeg føler meg overraskende mye bedre, faktisk Takk!

[AnonymBruker]

Er også høysensitiv, derfor andres oppførsel og følelser smitter over. Så gikk til psykolog en gang for lenge siden, men det var mer "hva vil du bli når du blir stor" type prat.

Alle psykologer er ikke like flinke, og særlig ikke når man er så ung. Nå vil de se deg som en voksen person. Tror det er viktig å få hjelp med dette.

Anonym poster: 2bd7477ec670e914469fd502acdd4ea4

[Boost]

Alle psykologer er ikke like flinke, og særlig ikke når man er så ung. Nå vil de se deg som en voksen person. Tror det er viktig å få hjelp med dette.

Anonym poster: 2bd7477ec670e914469fd502acdd4ea4

Ja, det du sier er jo sant det. Vil bare ikke komme som den hypokonderen på legekontoret for 4.gang i år, så fint med litt støtte

[AnonymBruker]

Ja, det du sier er jo sant det. Vil bare ikke komme som den hypokonderen på legekontoret for 4.gang i år, så fint med litt støtte

Du er ikke hypokonder jeg skal til legen for ca 10 gang i år snart. Og jeg slet psykisk som deg, og det tokmlang tid å få hjelp. Men får det nå. Lykke til!

Anonym poster: dcb63cf5038e66539e99c42f915dbfea

[Ulla Ullsokk]

Jeg synes du skal skrive ned alt og gi det til legen din, det er sikkert lettere enn å fortelle, også glemmer du ikke ting du burde si.

Det er klart forhold til foreldre og opplevelser tidligere påvirker deg, og du trenger hjelp til å løsrive deg fra dette!

Lykke til! Håper du får hjelp!

[Gjest Gjest]

er vel forsåvidt normalt å ha det slik, jo. Alle har noe slik dritt i løpet av livet, ditt er ikke verre enn andres. Når man ikke greier å fikse det med tiden til hjelp, så må man gå til psykolog.

[belle_]

Kan jeg få spør hvordan det er å ha barn oppi det hele? Hvordan takler du det? Mtp raseri osv. Tror å få seg en psykolog er riktig retning på veien

[Steinar40]

Skrive det ned og levere det til legen først er en god ide.

Og så ta med mere skriftlig til psykologen når du har fått henvisning.

[Gjest Gjest]

tror terapi hadde vært noe. men den asosiale delen av deg er ikke nødvendigvis en del av noen sykdom.

jeg er selv asosial, men det er bare sånn jeg er