Barnet mitt liker meg ikke?

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på straks ett år. Jeg koser meg med barnet mitt, men det har litt av en vilje og innimellom kan h*n være nokså sta. I tillegg har h*n vært mye dårlig i vår og er nå blitt litt bedre men fortsatt varierende form.

I hverdagen så virker det som barnet trives godt i mitt samvær, kan være mer sta og sutrete hos meg enn hos far. Det som jeg synes et "problemet" er stiv bor i samme by som svigermor og det henne hver uke og kanskje flere ganger i uka. Og hvis barnet har vært sutrete og ingenting har vært bra nok en hel dag, og jeg forteller dette til svigermor, hvis hun da kommer eller vi drar dit på besøk, så vil barnet med en gang til svigermor og det vil ikke tilbake til meg, og svigermor som da har fått høre at barnet har vært survete skjønner ikke hva jeg snakker om for h*n er jo så blid!! Og det et jo bra det, men da vi drar eller svigermor drar hjem, så er barnet survete og ingenting et bra nok. Virker nesten som det kun er svigermor som er bra nok hele tiden nå.

Mulig jeg er paranoid, men nesten så jeg tenker at barnet mitt liker svigermor mer enn meg?!

Anonym poster: b77acac8587c95265555d5a328da7d23

[AnonymBruker]

Helt normalt

Anonym poster: 27e650e27f8975f5a20beda7686f04ca

[Gjest Trolletrine]

Jeg tenker umiddelbart at barnet er helt avslappet og trygg på deg, og kan derfor "være seg selv" fullt og helt.Svigermor er stas fordi hun er en besøkende som gir barnet oppmerksomhet, mens du som mor også må oppdra, si nei osv. Barn er som regel "greiere" å ha med å gjøre når de er med andre enn foreldrene. Er temmelig sikker på at du ikke trenger å bekymre deg;-)

[AnonymBruker]

Ps. Unger tar ut frustrasjonen hos sine nærmeste, og er ikke noe og være redd for. Tenk detheller som en kjærlighetserklæring. Jeg opplevd det samme når jeg hentet min i barnehagen Vil ikke hjem, og var bare klaging. Det betyr at de er veldig glad i deg, ikke det motsatte.

Anonym poster: 27e650e27f8975f5a20beda7686f04ca

[AnonymBruker]

Det er godt og høre at det er normalt!

Må si jeg har følt litt på dette ei stund og tenkt på det så det tilslutt blir til at jeg nesten er irritert på svigermor, men jeg tar det jo i meg, er jo ikke hennes skyld at barnet gjør som det gjør.

Men er vondt å føle at et barn på bare ett år liker noen andre bedre enn deg. Vondt og høre hvor bra det har oppført seg osv, da alle vet at det var stikk motsatt hjemme. Nesten redd de tenker at h*n ikke trives sørlig hjemme.

Jaggu kan man tenke seg til mye rart da man først får det for seg

Anonym poster: b77acac8587c95265555d5a328da7d23

[AnonymBruker]

Det er godt og høre at det er normalt!

Må si jeg har følt litt på dette ei stund og tenkt på det så det tilslutt blir til at jeg nesten er irritert på svigermor, men jeg tar det jo i meg, er jo ikke hennes skyld at barnet gjør som det gjør.

Men er vondt å føle at et barn på bare ett år liker noen andre bedre enn deg. Vondt og høre hvor bra det har oppført seg osv, da alle vet at det var stikk motsatt hjemme. Nesten redd de tenker at h*n ikke trives sørlig hjemme.

Jaggu kan man tenke seg til mye rart da man først får det for seg

Anonym poster: b77acac8587c95265555d5a328da7d23

Glemte å skrive at jeg er TS

Anonym poster: b77acac8587c95265555d5a328da7d23

[Norbertine]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Alice i Eventyrland, mod

[Gjest Gjest]

Helt normalt TS. Sånn var mitt barn rundt 1 års alderen også. Det forandrer seg hele tiden.

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på straks ett år. Jeg koser meg med barnet mitt, men det har litt av en vilje og innimellom kan h*n være nokså sta. I tillegg har h*n vært mye dårlig i vår og er nå blitt litt bedre men fortsatt varierende form.

I hverdagen så virker det som barnet trives godt i mitt samvær, kan være mer sta og sutrete hos meg enn hos far. Det som jeg synes et "problemet" er stiv bor i samme by som svigermor og det henne hver uke og kanskje flere ganger i uka. Og hvis barnet har vært sutrete og ingenting har vært bra nok en hel dag, og jeg forteller dette til svigermor, hvis hun da kommer eller vi drar dit på besøk, så vil barnet med en gang til svigermor og det vil ikke tilbake til meg, og svigermor som da har fått høre at barnet har vært survete skjønner ikke hva jeg snakker om for h*n er jo så blid!! Og det et jo bra det, men da vi drar eller svigermor drar hjem, så er barnet survete og ingenting et bra nok. Virker nesten som det kun er svigermor som er bra nok hele tiden nå.

Mulig jeg er paranoid, men nesten så jeg tenker at barnet mitt liker svigermor mer enn meg?!

Anonym poster: b77acac8587c95265555d5a328da7d23

Det er helt normalt.

Men om ungen er striere med deg enn med far (ikke svigermor som er besøk) så kan du tenke over om du pirker? Altså, om du krever ting som ikke er nødvendige? (At ungen rydder da, ikke senere, klager på søl/rot og småting etc) mer enn far? Og om du gir etter når sutringen har vart lenge nok? Altså om ungen kan ha lært at hos svigermor er det kos og klem å få om h*n er sprudleblid, og at h*n får viljen sin hos deg bare det blir sutret nok? Barn lærer slikt raskt, så i så fall ville jeg prøvd å omlært til positiv adferd (blir jo litt lettere i hverdagen).

Anonym poster: 4d73e7fcb1dac29143aedda33c070023