Jeg trenger bekreftelser

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg er i ferd med å avslutte et over 10 år langt ekteskap der vi også har fått to barn. Partneren min er min beste venn, men vi er ekstremt forskjellige. Partneren min liker å sove lenge, jeg står opp tidlig - partneren min vil gjøre minimalt hjemme, jeg trives med å ha det normalt ryddig og rent. Jeg ønsker å trene, være litt ute med barna, tar initiativet til reiser/turer. Partneren min er nok mer passiv enn meg, uten at jeg vil svartmale av det grunn, for det kan jo være forholdet mellom oss som gjør det slik.

De to siste årene har vi ikke hatt sex, og årene før det var vi heller ikke svært aktive.Mangel på nærhet synes jeg er fryktelig vanskelig. Jeg har såvidt vurdert utroskap, og det skremmer meg, fordi jeg egentlig er sterkt i mot det. Men jeg er så veldig ensom.

Vi elsker barna våre veldig høyt, og ønsker det beste for dem. For et par dager siden tok jeg initiativ til å gå fra hverandre, etter at det har blitt tatt opp oftere og oftere de siste månedene. Jeg er pådriveren, men jeg ser jo at partneren min heller ikke har det bra, og jeg følte at vi til dels ble enige. Men partneren mener likevel innerst inne at det er best å holde sammen for barnas skyld. Vi har ikke de store kranglene, men jeg føler ikke at jeg er meg selv lenger. Mye tid går med til kjegling og uenighet, og det blir ofte sur stemning. Jeg vil så gjerne at barna mine skal lære meg å kjenne som en lykkelig forelder - ikke en som er "fanget i familielivet".

Saken er vel den at jeg nok kunne blitt i dette ekteskapet til barna er voksne, da partneren min og jeg faktisk holder veldig av hverandre og har et godt vennskap tross alt. Men da velger jeg bort den hverdagen jeg egentlig ønsker meg, hvor vi er litt gladere og lettere til sinns som familie. Også velger jeg i stor grad bort meg selv og den fremtiden jeg trodde jeg hadde.

Er jeg fryktelig egoistisk? Innerst inne føler jeg at det er mest riktig å gå mens leken er god, og at det er galskap å bli. Men jeg trenger å høre andres synspunkt. Eller bekreftelse på at valget mitt ikke er helt virkelighetsfjernt.

Noen?

[Lakrisjenta]

Jeg ville ikke blitt og satt mine behov tilside.

Hva får egentlig ungene igjen for det?

Det er bedre for de at foreldrene er lykkelige hver for seg enn at de er ulykkelige sammen.

Du er ikke egoistisk, bedre å gå i fra hverandre mens dere fortsatt er venner og kan samarbeide.

[Gjest Faerunpedia]

Det er ikke egoistisk å bryte ut av et forhold hvor følelsene er borte og man føler seg ensom. Siden dere er så gode venner og kan skilles fredelig har dere jo også et veldig bra utgangspunkt for å samarbeide bra mht barna. Bryt opp, skap deg et liv hvor du kan bli lykkelig.

[MilleVanille]

Selvfølgelig er du ikke egoistisk, selv om det ideelle kanskje hadde vært om dere holdt sammen. Men ikke nødvendigvis! Det er viktig at du skal ha det bra også. Altfor mange holder sammen pga. barna, men det hjelper jo lite dersom foreldrene krangler hele tiden om alt.

[AnonymBruker]

Jeg vet så altfor godt hvordan du har det. Det er lettere å bryte ut av et forhold man føler er ulevelig. Enten pga utroskap, mye krangling osv. Når man har barn så føler man at man skal ofre seg for at de skal ha det optimalt og du føler det optimale for dem er om dere holder sammen. Du vet de får det bra selvom dere går fra hverandre men det er ikke det optimale. Og da er det lett å føle seg som en superegoist når man heller ofrer barnas lykke enn sin egen. Jeg har slitt mye med disse tankene og følelsen av å være en dårlig mor etter at jeg gjorde det du nå vurderer å gjøre. Men jeg ville uansett gjort det samme igjen.

Jeg har også rett til å være lykkelig. Vi har et liv og jeg klarte ikke å "kaste bort" mitt ved å bli værende i et vennskapsekteskap. Jeg har møtt en ny mann som jeg nå opplever ekte kjærlighet, lidenskap, forståelse og nærhet med. Og ungene mine har det veldig bra. Jeg ser jo at de også er lykkelige.

Anonym poster: a6933f8d7ca6ba84fb8556ccf08735e2

[Gjest Gjest]

Tusen takk for støtte

Partneren min er jo egentlig helt fantastisk - det er det ikke tvil om. Utrolig snill, selvoppofrende, hjelpsom, glad i å jobbe, morsom og intelligent. Derfor er det utrolig kjipt at alle kjærestefølelser er helt borte, i tillegg gjør det at jeg kvier meg for å avslutte det hele. Men jeg er så redd for at det gode vennskapet forsvinner om vi tyner dette stort lenger. Vi har jo hatt det slik i flere år nå, og jeg har virkelig ikke et snev av lidenskap igjen annet enn for barnas lykke. Og min egen lykke selvsagt.

Det er godt å høre at dette ikke bare er galskap. Man blir så i tvil, og redd for å velge feil. Jeg kommer sikkert til å angre en gang eller to, i mørke øyeblikk, men det hører vel til prosessen.

Huff, at det skal være så vanskelig å beholde romantikken?!

[Gjest xp]

Spørsmålet er vel om du kan få det så mye bedre i et annet forhold? Noen ting kan sikkert bli bedre, men noen ting blir garantert verre også.

Har dere vært i familieterapi eller noe? Hadde i hvert fall villet prøve alt mulig for å blåse liv i det forholdet som er når det er såpass bra som det er. Det er en stor verdi i å ha et forhold hvor man har vært lenge sammen, men det er ikke så lett å se før man står i en annen situasjon.

Så lenge dere faktisk er gode venner tross alt, så ville jeg ha prøvd hardere før jeg eventuelt gikk. Få ting på bordet i forhold til forventninger til forholdet og ønsker i livet, både hver for dere og sammen som et par. Sette opp en plan for hvordan dere skal kunne oppnå disse tingene, og hvilke kompromisser som eventuelt må gjøres. Følge planen en bestemt tidsperiode med deres beste innsats, selv om noen ting kan være vanskelige å gjennomføre. Noen ganger går det seg til etter en stund.

Om dere gjennomfører dette og det fortsatt ikke blir noen bedring på noen områder, først da ville jeg ha gått med god samvittighet. Og funker det ikke, så har dere begge sikkert lært noe om dere selv og forhold som det kan være nyttig å ta med seg videre. Det krever innsats fra begge parter for å få et forhold til å vare. Det kan være en mulighet til å få forholdet bra igjen, selv om det kanskje ikke ser slik ut nå. Lykke til!

[Steinar40]

Spørsmålet er vel om du kan få det så mye bedre i et annet forhold? Noen ting kan sikkert bli bedre, men noen ting blir garantert verre også.

Har dere vært i familieterapi eller noe? Hadde i hvert fall villet prøve alt mulig for å blåse liv i det forholdet som er når det er såpass bra som det er. Det er en stor verdi i å ha et forhold hvor man har vært lenge sammen, men det er ikke så lett å se før man står i en annen situasjon.

Så lenge dere faktisk er gode venner tross alt, så ville jeg ha prøvd hardere før jeg eventuelt gikk. Få ting på bordet i forhold til forventninger til forholdet og ønsker i livet, både hver for dere og sammen som et par. Sette opp en plan for hvordan dere skal kunne oppnå disse tingene, og hvilke kompromisser som eventuelt må gjøres. Følge planen en bestemt tidsperiode med deres beste innsats, selv om noen ting kan være vanskelige å gjennomføre. Noen ganger går det seg til etter en stund.

Om dere gjennomfører dette og det fortsatt ikke blir noen bedring på noen områder, først da ville jeg ha gått med god samvittighet. Og funker det ikke, så har dere begge sikkert lært noe om dere selv og forhold som det kan være nyttig å ta med seg videre. Det krever innsats fra begge parter for å få et forhold til å vare. Det kan være en mulighet til å få forholdet bra igjen, selv om det kanskje ikke ser slik ut nå. Lykke til!

Ja, jeg er enig i dette.

Når partene er venner så mener jeg at man bør prøve det meste først.

Og det må jo ha vært en eller annen grunn til at de ble i sammen den gangen.

[Gjest Gjest]

TS her.

Tusen takk for svar

Jeg har hatt de samme tankene selv, om at dette bør være mulig å redde. Samtidig er jeg over det punktet at jeg har lyst til å redde det, om det gir noen mening? Jeg ser ikke lenger på partneren min som en potensiell sexpartner engang, og det er gjensidig. Nå skal jeg ikke påstå at sex er det som holder et ekteskap sammen, men det er mye positivt i den nærheten man får når man deler av seg selv.

Vi er nok uansett enige om familieterapi, for å ha god kommunikasjon om barna våre, men nå tror jeg vi begge er på et punkt der vi ser oss tapt. Og vi ser ikke helt poenget med å fortsette å prøve "fordi vi er så gode venner". Målet er ikke å bli uvenner. Vi ønsker ikke å komme dit at vi misliker hverandre, før vi innser at nok er nok.

Klart det er en grunn til at vi ble sammen Vi var unge og forelsket, og barna våre er kjærlighetsbarn. Men dager kom og gikk, og et sted på veien ble "vi" borte. Jeg innser at det lett kan skje med en ny, fremtidig partner også - jeg får bare håpe at jeg har lært leksen min.