Hvordan fortelle en du dater at du sliter på enkelte plan?

[AnonymBruker]

Jeg dater, vil jeg påstå jeg kan kalle det, en gutt jeg har kjent et par mnd nå. Er begge 20. Han er en jeg virkelig liker, noe han nok gjengjelder etter hva han har fortalt meg. Jeg føler meg heldig som får omgås denne personen, heldig på en måte jeg ikke har følt med andre før ...

Når vi har snakket om hvor vi står, mener vi begge at det kan bli et forhold - men før det kan skje er vi enige om at vi må bli bedre kjent med flere av hverandres sider. Ingen av oss som liker å rushe inn i noe, og det er jo klart en fordel å vite hva man går til før et sånt skritt tas- ergo bli mer kjent.

Det er der problemet mitt kommer. For den korte tiden tatt i betraktning, så føler han at han kjenner meg godt, altså godt for å være snaue 2 mnd. Men han ønsker sterkt å komme lenger inn på meg, kommer mer under huden min, for han mener jeg holder igjen, at han må grave for å finne det han vil vite om meg. Dette er da ting som f eks hvor jeg begynner å jobbe osv. Hva jeg har gjort tidligere. Da jeg spurte nylig hvorfor han plagdes av at han må grave, så sa han, med et slikt trykk at det kom tydelig fram at han hadde et oppriktig ønske om det han sa; "fordi jeg vil bli kjent med deg!" - da skjønte jeg at nå er jeg nødt å gjøre noe med denne trangen min til å legge lokk på meg selv.

Det kommer av at jeg føler jeg ikke tør å fortelle at jeg nesten ikke har jobberfaring, i en alder av 20, som er begrunnet i enkelte sårbarheter jeg har. Jeg har en veldig lav stressterskel og takler stress over tid på en slik måte at det resulterer i utmattethet og så mye tap av motivasjon at jeg ikke takler en jobbsituasjon igjen før jeg er "tilbakestilt". I pressede situasjoner spesielt blir jeg så utsatt for stress at det ikke skal så mye til før jeg får nok. For å kunne ha en balanse og gå frem i et tempo som sørger for at det er vanskeligere å "falle ut" når jeg møter stress, kan jeg ikke ta en hvilken som helst jobb og utføre den 100% fra dag en. Det må gradvis opparbeides en toleranse, sånn at jeg kan lære meg å møte det på en avbalansert måte som kan holde meg i det uten å reagere med stressreaksjoner. Derfor kan jeg ikke bare begynne i en vanlig jobb et hvilket som helst sted, men gjennom en såkalt "attføringsbedrift" som da er en bedrift som tilpasser jobben til meg, sånn at jeg kan utdannes der og etterpå flyttes over i det "normale arbeidlivet". Hadde en hvilken som helst bedrift tilbudt dette, hadde jeg jo uten problem heller endt opp der.

Jeg kjenner faktisk flere personer som hadde gode, ordinære jobber, men møtte kneiker i livet og påførte seg knekker som gjorde det vanskelig for dem å utføre disse lenger, slik at de midlertidig måtte over i en jobb hvor dagen og arbeidet kunne tilpasses dem og behovet deres. Det er jo ikke en skam. Men jeg skammer meg likevel.... for jeg er 100% sikker på at 99% av de som ikke har opplevd slikt selv, tenker sine negative tanker rundt dette. Og at jeg blir sett ned på som følge av dette.

Det jeg er redd for er da hvordan jeg skal bli møtt om jeg forteller om dette. Hva han skal tenke og tro... om han skal kvitte seg med meg fordi "jeg er spesiell" på en feil måte, eller hva som skjer. Om han endrer syn på meg og sakte men sikkert ser på meg som en rar person, slik at han til slutt "må" kvitte seg med meg. Om han tror jeg er helt fjern som må jobbe "der". Eller om han rett og slett innbiller seg at han dealer med det; men blir skremt og stikker.

Hvordan skal jeg presentere/fremlegge dette her, er altså spørsmålet mitt. Hvordan skal jeg forklare at jeg sliter på et punkt, og derfor sånn sett ikke kan fungere helt som hvem som helst annen akkurat på det punktet, akkurat nå? Hvordan ville dere tatt det om en dere holdt på med fortalte dette? Er det mange som faktisk ser ned på folk som må ha den støtten jeg beskriver? Tenker dere at "slike folk" må være syke og/eller fjerne, og ikke kan betraktes som en vanlig, normal person ?

Jeg er så utrolig redd for å bli sett ned på, og for å miste sjansen min med ham som følge av dette. Jeg _aner_ ikke hvordan jeg skal gå frem.... jeg vil si det på en aller muligst myk måte.

Anonym poster: 5a06d6f3515eacdaefc4651b3376451a

[AnonymBruker]

Uj så mye tekst!

Anonym poster: 80561e888f61a433c3a087e5caadb81e

[Gjest Snyltefluen]

Folk forventer ikke at man har allverdens med arbeidserfaring rett etter vgs. Hadde du vært 30, derimot, ville det nok virket ganske rart.

[Gjest kinkylita]

Fortell han det akkurat som du har skrevet det her! Greit forklart. Dette er jo sånn du er, han kan like gjerne få vite det med en gang. Er ikke noe å skjemme seg over.

[AnonymBruker]

Det er mange som trenger hjelp for å komme i jobb. Du gjør noe med situasjonen din, som helt klart er den riktige veien for deg å gå, da sannsynligheten for at du lykkes og finner en varig jobb er stor når du får en gradvis tilnærming.

Hadde du sittet hjemme og nava hadde der vært noe helt annet.

Jeg tror han merker at du skjuler no og det er derfor det et så viktig for han å vite mer.

Om du forteller det du skrev her er jeg sikker på han forstår!

Hilsen Nav ansatt

Anonym poster: 29e25fc52f0d691fed4df5cc28275c61

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar. Setter pris på det Jeg er bare veldig redd for å bli dømt og dermed forlatt, noe som sikkert skyldes en hendelse i barndommen der jeg faktisk ble forlatt av mine venner kun fordi det kom fram at jeg slet med angst o.l. At jeg hadde litt mer utfordringer enn andre (uten at det i noen grad påvirket dem, jeg var jo akkurat den samme som de hadde elsket å være med i alle år- så de forlot meg utelukkende fordi de ikke kunne omgås en som slet, det tok seg liksom ikke ut tror jeg). Etter det har jeg vært ekstremt redd for å "avsløre" hele meg, liksom.

Kjenner jo en som har en del psykiske problemer + arbeidsløshet, som hun alltid har fortalt de hun har datet om- og når jeg har fått se hvordan de har svart og tatt det, så er det ingenting galt der, de aksepterer det... men hun kan jo ha vært heldig?

Anonym poster: 5a06d6f3515eacdaefc4651b3376451a