Risikerer jeg et brudd i framtiden om jeg ikke gjør noe nå?

[AnonymBruker]

Dette blir et langt innlegg... du er advart

Kjæresten og jeg er snart på vårt femte år sammen. Fem år med både gode og dårlige opplevelser/minner. Vi er hverandres første kjærlighet og første ordentlige kjæreste. Ble sammen i videregående alder og er nå i starten av tjueårene.

Vi har hatt avstandsforhold, gått gjennom utroskap en gang fra hans side og en gang fra min, vi har blitt samboere, flyttet fra hverandre pga. økonomiske problemer, så flyttet sammen igjen, og så gjort det slutt og flyttet fra hverandre, etter en stund blitt sammen igjen men holdt oss til hver vår leilighet. Vi holder på å flytte sammen igjen.

Vi sliter aller mest med tillit. Han kan stole på meg og han har ingen spesiell grunn til å ikke gjøre det, men jeg kan ikke stole på han og jeg har tusen grunner til det. Han har i løpet av ett år eller litt mer, løyet utrolig mye til meg. Om både store ting (og alvorlige) og småting. Men ettersom tilliten er på bunn, er til og med de minste løgnene big deal. Han har også brutt avtaler, lovet ting som aldri har blitt gjennomført, klarer ikke å få gjort det han skal gjøre så jeg må alltid hjelpe han (selv om han sier at han fikser det selv), han har ikke møtt opp på jobb og latt vær å svare folk som ringer/tar kontakt med han. Alt fra venner til kolleger og sjefen. Sjefen måtte tilslutt ta kontakt med foreldrene hans etter to mnd borte fra jobb uten å si ifra. Og jeg... som kjæresten hans, ante fred og ingen fare. Han løy til meg hver dag og sa at han var på jobb, skulle på jobb, nettopp kommet hjem fra jobb og er sliten osv. Og så var han aldri på jobb i to måneder.

Dette er bare en av flere ting han har løyet om. Men de andre tingene har jeg valgt å ikke nevne, av div. grunner.

Og jeg tar meg selv i å noen ganger lure på hvorfor jeg fortsatt er her. Hos ham. Hvorfor jeg fortsatt vil tro på han og være hos han. Hvorfor jeg fortsatt drømmer om en framtid med han. Gifte meg med han, få barn med han. Men samtidig tenker jeg at jeg risikerer skillmisse om jeg gifter meg med han. Jeg risikerer å bli løyet til resten av livet, jeg risikerer å bli alenemamma.

Jeg vet at han elsker meg og han er egentlig veldig snill. Men jeg tror faktisk han sliter litt sosialt, han har ingen venner som han treffer i ny og ne. Han liker ikke at "kompisene" sender han meldinger eller tar kontakt, han føler at det er så masete. Istedet foretrekker han å sitte foran pc og spille spill. Der har han kontakt med folk, andre spillere, og det syns han er moro.

Han har også kort lunte. Jeg har bedt han sjekke seg hos legen for ADHD, fordi jeg syns det er så mye ved han som peker mot ADHD symptomer. Han løy til meg en gang og sa at han var hos legen og sjekket seg, de sa at han hadde lav nivå av ADHD. Senere i tid fant jeg jo ut at han aldri har vært hos legen... komisk nok.

Vi krangler en del, men så har vi også perioder hvor vi nesten ikke krangler og alt er så bra. Vi har god kjemi og jeg føler at vi på en måte er like, men samtidig svært forskjellige. Men vi er veldig tiltrukket av hverandre og sexlivet er godt, selv etter fem år som par med skikkelig berg-dal-bane tider. Sexen har bare aldri forsvunnet eller blitt helt dødt.

Men jeg merker jo at det ikke holder. Man må kunne kommunisere med hverandre uten å mistforstå hverandre hele tiden. Man må kunne stole på hverandre og alltid være ærlige med hverandre. Man må kunne stå på sine egne bein samtidig som man støtter hverandre og er et team. Det er sunt å krangle en gang iblant, men ikke minst tre ganger i uka, og ihvertfall ikke når det gjelder den samme tingen hele tiden.

For ikke så lenge siden sa jeg at jeg fikk nok og ikke ville mer. Han dro hjem, jeg ba han komme tilbake dagen etterpå for å hente klærne sine. Men bare noen timer senere følte jeg at jeg angret og overdrev litt. Dagen etterpå når han kom tilbake for å hente klærne sine, sa jeg at jeg angret og at vi kunne glemme hva som skjedde hvis han ville. Han ble lettet og da var alt plutsleig bra igjen... en liten stund. Men nå er vi der igjen, hvor jeg hele tiden lurer på om jeg gjør det riktig ved å bli eller at det beste for meg ville vært å gå fra han.

Jeg elsker han høyt og jeg vil ham alt godt. Jeg vet han føler likedan, men han klarer ikke å ta vare på det. Han gir for mye faen, han tar det for gitt, meg for gitt. Han handler før han tenker. Han er en lystløgner, selv om han egentlig er verdens snilleste og ikke vil noen vondt. Jeg vet at han kan være fantastisk, men det er så mye som hemmer han. Det er som om han ikke klarer å være fornuftig, bestemt, tenke før handling, se framover, være konsekvent, det å velge riktig... han har sagt opp jobben fordi det bare gjorde ham dårlig, og jeg lot han gjøre det. Altså, han bestemmer jo så klart selv, men jeg var med på det og syns han burde si opp fordi jeg så at jobben ikke førte noe godt med seg, bortsett ifra ganske god lønn. Men penger driter jeg i, så lenge han har det bra, og det hadde han ikke.

Nå har han det bedre, men han har ikke jobbet på noen måneder og avtalen var at han skulle ta seg noen uker opptil 2 mnd fri for å samle seg litt igjen og tenke ut hva han ville drive med/jobbe med. Men nå har det gått mye lenger enn 2 mnd og jeg har bedt han begynne å se etter jobb igjen, men sålangt har han ikke gjort noe. Han sitter bare hjemme og spiller. Vil leve litt på nav. Men han har jo allerede hatt lang "ferie" og han har ingen funksjonshemning eller noe lignende som hindrer han i å få jobb. Han har en del jobberfaring og gode referanser da han aldri er borte fra jobb (bortsett ifra den gangen da han ikke dukket opp på jobb på to måneder).

Dette ble veldig langt, men jeg føler jeg bare må få ut litt. Jeg er ikke perfekt selv, men jeg vet at jeg er mer fornuftig enn han. Og det sier jeg ikke fordi jeg tror jeg er noe bedre, det tror jeg absolutt ikke! Jeg tar opp et fag fra videregående da jeg var for lat den gangen og strøk i det. Det er et eksempel på hva jeg ikke er stolt av meg selv på. Men jeg ville aldri gjort de tingene han har gjort... mot seg selv og meg. Jeg ville aldri latt en regning gå så langt at det blir inkasso, jeg ville aldri skulket jobben i to mnd uten å si et eneste ord til neon om det, jeg ville aldri løyet så mye til kjæresten min og deretter forventet å bli stolt på. Jeg føler og ser på han at han faktisk sliter litt, men kanskje han bare er sånn?

Jeg er et menneske som absolutt trenger et par venner å ha i livet. To-tre nære venninner holder i massevis, da jeg ikke er sååå glad i å henge med et nytt menneske hver dag. Jeg liker å se framover, spare penger til bolig, tenke over hva jeg vil bli. Jeg har planer om å studere, og en vakker dag jobbe med noe jeg trives med. Jeg vil være den beste kjæresten for noen og jeg mener jeg er det allerede, men jeg ønsker at kjæresten min også er like god og tro mot meg som jeg er mot han. Det føler jeg ikke at jeg har nå, ikke 100% ihvertfall. Det er jo noen ting ved han som jeg setter pris på, så klart, men det er mye som skurrer og som ødelegger.

Jeg forventer ikke at en eneste sjel skal lese dette eviglange innlegget, men hvis noen gjør det... til deg! hehe. Vær så snill å ikke si slemme ting, verken om/mot meg eller kjæresten min. Jeg tar gjerne imot ris og ros, men med måte.

Anonym poster: ee706537c217af572b70a6ddcaba7e95

[Gjest Gjest]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 1 år, og vi er omtrent i nøyaktig samme situasjon, begynte nesten å lure på om det var kjæresten min du skriver om, hehe jeg skjønner veldig godt at du er i tvil, men jeg tror kjæresten din sliter med noe, og det er viktig at du står ved hans side og støtter han (det gjør du jo, men at du fortsetter med det).

Det er ingen tvil om at forholdet deres kan ikke fortsette på denne måten. Hva om han oppsøker en psykolog? Du kan spørre om han vil det, og hvis han vil det så si at du stoler på at han gjør det, og hvis du finner ut at han ikke gjør det, så vær med å bestill time og følg han dit (vent utenfor hvis han ønsker det). Sett deg ned og prat med han, forklar situasjonen din, og kanskje han vil forstå at hvis han ikke tar seg sammen, så kanskje han mister det kjæreste han har. Det vil han nok ikke. Og med hjelp av psykolog og at du er åpen og ærlig, så kan han kanskje gjøre store eller små fremskritt, men jeg vil tro det tar tid.

Jeg er ikke mye til hjelp, sitter jo i en liknende situasjon selv og vet ikke mine arme råd. Vi har gjort det slutt så mange ganger pga oppførselen hans, og jeg tenker at jeg skal gi det ennå sjanse, men ingenting skjer jeg håper ihvertfall det ordner seg med dere, masse lykke til :)

[Gjest Miranda2011]

Han bør sjekke om han har ADHD, mye av det du skriver om han heller i den retningen

[Gjest Gjest]

Les gjennom ditt eget innlegg et par ganger. Svaret ligger der. Han kommer aldri til å endre seg, så du må rett og slett vurdere om du ønsker å ha en slik livspartner.

[Mrs. Morgan]

Jeg vurderer å spørre han en gang til om han kan sjekke seg for adh og denne gangen blir jeg me. Stoler iikke på at han gjør det. Det kan jo hjelpe å få en diagnose liksom. Da vet man ihvertfall hvorfor han gjør som han gjør. Jeg skriver på mobilen nå så beklager skrivefeilene.

Psykolog har jeg også nevnt for han men han sier at han ikke føler for det fordi han har det bra. Så jeg vet ikke..Ka Ikke tvinge han til noe heller.

Jeg har så klart sagt til han at dette er svært vanskelig for meg også og at jeg faktisk har tenkt mye på om vi har en framtid sammen. Så han er klar over at jeg tviler noen ganger. Vi har jo vært sammen i nesten fem år. Så jeg har nok nevnt det Tusen ganger :-)

Jeg bryr meg så mye om han. Noen ganger lurer jeg på om jeg blir hos han fordi jeg er redd for hvordan det vil gå med han uten meg. Altså jeg tror jo at han vil klare seg bra, men samtidig vil jeg ikke at han skal være så ensom. Han skulle hatt noen kamerater... Som jeg vet ville vært god selska. men jeg vet jo ikke, han klarte seg jo veldig bra før han traff meg. Han gikk på skole, jobbe, trente jhver dag. I dag er han en helt annen mann. Det er som om han ikke har blitt eldre siden han var 18. Han sitter oppe hhele natten og spiller og sover hele dagen. Og syna det er helt greit... Bare nevner noe.

Han er på vei til å flytte inn til meg nå. Og her er det ikke plass til stasjonær pc, så jham harfått vbeskjed om å pakke pcen ned enn så lenge. Jeg vet han gruer seg menn jeg har sagt at så lenge han bor sammen med meg går han ikke lov til å sitte oppe hele natten og spile og sove halve dage. DDet gjorde han ikke vår forrige leilighet og jeg har aldri mer vært så ensom og ulykkelig. Han ga faen i alt. Jeg var stadig alene. Det er en av grunnene til at jeg flyttet u. PPluss den (Unnskyld orordbruket) jævla løgnen han bar på i noen mnd. KJeg hadde en dårlig magefølelse men jeg valgte å stole på han. Naiv som vanli. Ville jo bare ha det bra

[Gjest Gjest]

Jeg vurderer å spørre han en gang til om han kan sjekke seg for adh og denne gangen blir jeg me. Stoler iikke på at han gjør det. Det kan jo hjelpe å få en diagnose liksom. Da vet man ihvertfall hvorfor han gjør som han gjør. Jeg skriver på mobilen nå så beklager skrivefeilene.

Psykolog har jeg også nevnt for han men han sier at han ikke føler for det fordi han har det bra. Så jeg vet ikke..Ka Ikke tvinge han til noe heller.

Jeg har så klart sagt til han at dette er svært vanskelig for meg også og at jeg faktisk har tenkt mye på om vi har en framtid sammen. Så han er klar over at jeg tviler noen ganger. Vi har jo vært sammen i nesten fem år. Så jeg har nok nevnt det Tusen ganger :-)

Jeg bryr meg så mye om han. Noen ganger lurer jeg på om jeg blir hos han fordi jeg er redd for hvordan det vil gå med han uten meg. Altså jeg tror jo at han vil klare seg bra, men samtidig vil jeg ikke at han skal være så ensom. Han skulle hatt noen kamerater... Som jeg vet ville vært god selska. men jeg vet jo ikke, han klarte seg jo veldig bra før han traff meg. Han gikk på skole, jobbe, trente jhver dag. I dag er han en helt annen mann. Det er som om han ikke har blitt eldre siden han var 18. Han sitter oppe hhele natten og spiller og sover hele dagen. Og syna det er helt greit... Bare nevner noe.

Han er på vei til å flytte inn til meg nå. Og her er det ikke plass til stasjonær pc, så jham harfått vbeskjed om å pakke pcen ned enn så lenge. Jeg vet han gruer seg menn jeg har sagt at så lenge han bor sammen med meg går han ikke lov til å sitte oppe hele natten og spile og sove halve dage. DDet gjorde han ikke vår forrige leilighet og jeg har aldri mer vært så ensom og ulykkelig. Han ga faen i alt. Jeg var stadig alene. Det er en av grunnene til at jeg flyttet u. PPluss den (Unnskyld orordbruket) jævla løgnen han bar på i noen mnd. KJeg hadde en dårlig magefølelse men jeg valgte å stole på han. Naiv som vanli. Ville jo bare ha det bra

Dessverre, dette høres ikke ut som et sunt forhold for deg. Tror jeg hadde lagt planene på is en stund. Antagelig blir de problemene du skisserer nå for store for deg å leve med om noen år hvis dere har barn og lever et mer hektisk liv enn nå. Selvsagt trenger han støtte hvis han har ADHD, men noe av det du forteller er karaktertrekk som ikke har noenting med ADHD å gjøre.

Jeg ville vurdert om dette forholdet ikke skulle fortsette hvis jeg var deg, og hvis det fortsetter ville jeg satt noen veldig klare krav for hvordan ting skulle bli framover. Det å leve på nav og det å sitte og spille hele natten, er ikke bra. Det blir aldri bra, og det er en veldig usunn livsstil. Og i tillegg løgner?

Hva gjør han som gjør deg glad?

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke fortsatt dette forholdet dersom det var meg. Tillit er jo noe av det viktigeste i et forhold. Når da denne personen lyver i månedsvis om noe som påvirker økonomien hans/deres. Ikke få barn med ham, og ikke gift deg med ham er mitt råd. Han er ikke moden nok til det.

Anonym poster: 339b8e1e80661d17c033ea411bd1ca13

[AnonymBruker]

Det som gjør meg glad ved å være sammen med han er at jeg føler meg trygg hos han og at han som regel er snill. Han har hjulpet meg masse med å betale for kjøretimer for eksempel, uten han,ville jeg ikke hatt lappen nå. Fikk det nylig. Han koser med meg og jeg vet at han er veldig glad i meg. Vi har vært sammen så lenge, og vi har på en måte vokst opp sammen. Men jeg er litt redd vi kanskje har vokst fra hverandre... ihvertfall han har forandret seg en del, og ikke akkurat til det bedre. Det virker som han ikke har blitt noe særlig mer moden i løpet av disse fem åra. Jeg vet også at han blir en fantastisk pappa. Men om han blir en like fantastisk kjæreste/ektemann for meg har jeg ikke like stor tro på...

Jeg er vel rett og slett bare veldig glad i han, derfor har jeg ikke gått fra han ennå. Jeg vil hjelpe han og støtte han, men jeg føler at jeg har gjort det så lenge nå. I over ett år (det var da han begynte å virkelig gi faen i ting og bare spille, la på seg masse og tok forholdet vårt for gitt, for å nevne noe) men jeg har alltid backet opp for han. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg sier at han må klare seg selv og at jeg ikke orker mer. Og jeg gjør jo egentlig ikke det, men jeg klarer ikke å "gi han opp". Jeg klarer ikke å tenke på at han kanskje sitter der hjemme, foran pcen og spiller mens han er lei seg. Han er så flink til å blokkere ting, men etter hvert pleier det å gå opp for han hva som har skjedd og da er han veldig nedfor.

Når vi gjorde det slutt og jeg flytta ut, viste han ikke følelser i det hele tatt. Var bare kald. Han sa at det ordner seg og at vi bør skille lag som venner. Jeg var jo selvfølgelig enig og det gjorde det litt lettere for meg å flytte for meg selv, selv om JEG var lei meg. Men noen dager senere så skrev han at han var lei seg, men at det kanskje er til for det beste osv. Han har aldri bedt meg komme tilbake, han har aldri vært en sånn type som kommer på døra og ber om tilgivelse osv. Men når han er lei seg, så føler jeg at jeg begynner å se framover. At jeg er klar for et "nytt" liv uten han, men samt. savner jeg jo han ennå og så avtaler vi å møtes og da er det gjort. Jeg faller tilbake i armene hans igjen og der og da føltes det SÅ godt. Men etter en stund, noen dager eller uker, så merker jeg at ting blir det samme igjen og tvilen min er tilbake.

Jeg skulle ønske jeg var singel og at ting kunne bli litt lettere for meg, men samtidig ønsker jeg at han bare skal skjerpe seg og plutselig bli en mye bedre mann og kjæreste og at alt skal ordne seg. Men jeg vet jo at sistnevnte er lite sannsynlig. Jeg går vel rundt og håper på et lite mirakel, men jeg lurer jo på om jeg en dag virkelig går lei og ikke gidder å "bry" meg engang, at jeg rett og slett bare setter meg selv først og går fra han for å få et "lettere" liv.

Akkurat nå tenker jeg at jeg lar han flytte inn til meg som planlagt og så se om han skaffer seg en jobb. Og så ta det derfra... men jeg er livredd for løgnene hans. Jeg vet jo aldri når han snakker sant og ikke.

Anonym poster: ee706537c217af572b70a6ddcaba7e95

[AnonymBruker]

Han må ville ta ansvar for situasjonen uansett hva som ligger under. Er det adhd eller psykisk. Helt ok så lenge han tar ansvaret.

Din tar ikke ansvar. Han har ingen vilje til å undersøke hvorfor han handler som han gjør. Uten vilje så vil dere to være av og på.

Mitt råd til deg er å aldri få barn med ham og sørge for at du selv har et godt økonomisk ståsted. Ikke betal for hans ting når han ikke gidder å jobbe. Sørg for at du har rett på boligen i tilfelle brudd og at du selv klarer å sitte med boligen.

Jo mer du hjelper, om det nå er praktisk og/eller økonomisk, jo mer er du med å bidra til at han kan leve i sin egen boble.

Anonym poster: 9fae92d5430dcd923319b821a42b6819

[AnonymBruker]

Det som gjør meg glad ved å være sammen med han er at jeg føler meg trygg hos han og at han som regel er snill. Han har hjulpet meg masse med å betale for kjøretimer for eksempel, uten han,ville jeg ikke hatt lappen nå. Fikk det nylig. Han koser med meg og jeg vet at han er veldig glad i meg. Vi har vært sammen så lenge, og vi har på en måte vokst opp sammen. Men jeg er litt redd vi kanskje har vokst fra hverandre... ihvertfall han har forandret seg en del, og ikke akkurat til det bedre. Det virker som han ikke har blitt noe særlig mer moden i løpet av disse fem åra. Jeg vet også at han blir en fantastisk pappa. Men om han blir en like fantastisk kjæreste/ektemann for meg har jeg ikke like stor tro på...

Jeg er vel rett og slett bare veldig glad i han, derfor har jeg ikke gått fra han ennå. Jeg vil hjelpe han og støtte han, men jeg føler at jeg har gjort det så lenge nå. I over ett år (det var da han begynte å virkelig gi faen i ting og bare spille, la på seg masse og tok forholdet vårt for gitt, for å nevne noe) men jeg har alltid backet opp for han. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg sier at han må klare seg selv og at jeg ikke orker mer. Og jeg gjør jo egentlig ikke det, men jeg klarer ikke å "gi han opp". Jeg klarer ikke å tenke på at han kanskje sitter der hjemme, foran pcen og spiller mens han er lei seg. Han er så flink til å blokkere ting, men etter hvert pleier det å gå opp for han hva som har skjedd og da er han veldig nedfor.

Når vi gjorde det slutt og jeg flytta ut, viste han ikke følelser i det hele tatt. Var bare kald. Han sa at det ordner seg og at vi bør skille lag som venner. Jeg var jo selvfølgelig enig og det gjorde det litt lettere for meg å flytte for meg selv, selv om JEG var lei meg. Men noen dager senere så skrev han at han var lei seg, men at det kanskje er til for det beste osv. Han har aldri bedt meg komme tilbake, han har aldri vært en sånn type som kommer på døra og ber om tilgivelse osv. Men når han er lei seg, så føler jeg at jeg begynner å se framover. At jeg er klar for et "nytt" liv uten han, men samt. savner jeg jo han ennå og så avtaler vi å møtes og da er det gjort. Jeg faller tilbake i armene hans igjen og der og da føltes det SÅ godt. Men etter en stund, noen dager eller uker, så merker jeg at ting blir det samme igjen og tvilen min er tilbake.

Jeg skulle ønske jeg var singel og at ting kunne bli litt lettere for meg, men samtidig ønsker jeg at han bare skal skjerpe seg og plutselig bli en mye bedre mann og kjæreste og at alt skal ordne seg. Men jeg vet jo at sistnevnte er lite sannsynlig. Jeg går vel rundt og håper på et lite mirakel, men jeg lurer jo på om jeg en dag virkelig går lei og ikke gidder å "bry" meg engang, at jeg rett og slett bare setter meg selv først og går fra han for å få et "lettere" liv.

Akkurat nå tenker jeg at jeg lar han flytte inn til meg som planlagt og så se om han skaffer seg en jobb. Og så ta det derfra... men jeg er livredd for løgnene hans. Jeg vet jo aldri når han snakker sant og ikke.

Anonym poster: ee706537c217af572b70a6ddcaba7e95

Min eks var der også for meg mentalt. Jeg visste at han var glad i meg. Allikevel så klarte han ikke å være en del av familien og ta det ansvaret som fulgte med. Han var hos psykolog, men sluttet etter noen få ganger. Vi var innom familievernkontoret. Jeg ble sykemeldt pga forholdet.Totalt nedkjørt etter å ha dratt lasset alene. Allikevel så klarte han ikke å endre seg. Jeg gikk fra mannen jeg elsket og som elsket meg. Noen ganger holder det ikke med å elske. Jeg har aldri angret og ser at eksen kjørte samme løp i mange år.

Anonym poster: 9fae92d5430dcd923319b821a42b6819

[AnonymBruker]

Flere av dere nevner her at jeg ikke må få barn med han. Og det vet jeg jo egentlig selv, men det er veldig kjipt å høre/vite det. Jeg vil jo en dag ha barn og jeg har jo lenge håpet at det blir med han. Men sånn som han er, så risikerer jeg mitt liv og barnets liv hvis jeg skulle få barn med han. Det er vel stor sannsynlighet for at det ikke vil fungere? Jeg vet ihvertfall at jeg ikke vil leve sånn som nå i all evighet. Det ville føltes bortkastet og for dumt. Jeg er fremdeles veldig ung og jeg vil huske disse dagene som gode og spennende dager og ikke slitsomme og sårbare dager...

I dag hadde vi en bra dag. Bare alle dager var som dette. Men selv om dette var en bra dag, så tenker jeg likevel rundt det. Dette er bare overflaten... hvis man graver litt mer, så vet jeg at det er så mye ugjort. Så mye han må jobbe med, eller så mye vi må jobbe med. Jeg lurer på om jeg noengang kan stole på han igjen? Om han noengang vil vokse og forstå hva han har gjort og virkelig gå inn for å gjøre opp for alt? Det er mye her jeg ikke har nevnt, blant annet for å ikke bli gjenkjent så klart.

Jeg setter pris på kommentarene deres

Anonym poster: ee706537c217af572b70a6ddcaba7e95

[Strixvaria]

Du kaster bort tiden din, og mens du bruker tid på dette her går du glipp av andre muligheter. Hva skal du med en lystløgner, en mann som spiller om natta og sover om dagen; som ikke gidder å møte på jobb i løpet av TO HELE MÅNEDER (at han fortsatt har beholdt jobben er et under); som juger om både små og store ting - og som helt åpenbart ikke har noen planer om å vokse opp og ta ansvar for sitt eget liv? Hva slags liv er det du ser for deg med en sånn fyr? Et A4-liv med hund, rekkehus og stasjonsvogn? Beklager å måtte skuffe deg, men det verken kan eller vil denne mannen gi deg.

Mange av dem som er fanget i voldelige forhold, med psykopater osv. kommer alltid også med bortforklaringer som de du kommer med her. "Vi har jo noen gode dager, og når alt er bra er det fantastisk", eller "han er jo så snill da, vanligvis", "jeg er jo glad i ham og vil jo ikke at han skal være alene". Vel, i min verden er ikke dét godt nok. En god dag gjør ikke opp for 10 vonde, og det er noe man må erkjenne med seg selv om man skal komme noe sted. Du har ikke ansvar for hans velbefinnende - han har selv valgt å game i stedet for å være med kompiser, og da må han ta konsekvensene av det. Det kan hende han trives best slik - men kommer du til å klare å leve med en mann som aldri vil være med ut på noe, som ikke har noe nettverk, og som ikke kan aktivisere seg selv sosialt utenfor pc-skjermen? Hvis denne mannen ikke engang gidder å gå på jobb (hallo? har han tenkt å leve på NAV mens han gamer resten av livet - hva slags ambisjon, ansvarsfølelse og attitude er dét??) - hva får deg til å tro at han vil gidde å ta våkenetter med et barn? "For da er det hans eget barn"? I don't think so.

Kjipt å måtte være den fæle kjerringa her, men dette er dødfødt. Du er ung, du har selvinnsikt, du er helt sikkert en vakker, flott og intelligent kvinne, og det er ingen grunn til at du skal slå deg til ro med det første du finner - da går du glipp av mange muligheter, både på kjærlighetsfronten, ift. jobbmuligheter, reisemuligheter, venner osvosv. Du har hele livet foran deg, og akkurat nå setter du ditt eget liv på hylla for å være snill, pliktoppfyllende jente - det er urettferdig, og det finnes ingen grunn eller unnskyldning for at du skal holde på denne mannen. Move on.

Endret 5. mai 2013 av Strixvaria

[Steinar40]

Hvorfor finner folk seg i at kjæresten/partneren åpenbart juger?

Det lurer jeg virkelig på.

[AnonymBruker]

Du kaster bort tiden din, og mens du bruker tid på dette her går du glipp av andre muligheter. Hva skal du med en lystløgner, en mann som spiller om natta og sover om dagen; som ikke gidder å møte på jobb i løpet av TO HELE MÅNEDER (at han fortsatt har beholdt jobben er et under); som juger om både små og store ting - og som helt åpenbart ikke har noen planer om å vokse opp og ta ansvar for sitt eget liv? Hva slags liv er det du ser for deg med en sånn fyr? Et A4-liv med hund, rekkehus og stasjonsvogn? Beklager å måtte skuffe deg, men det verken kan eller vil denne mannen gi deg.

Mange av dem som er fanget i voldelige forhold, med psykopater osv. kommer alltid også med bortforklaringer som de du kommer med her. "Vi har jo noen gode dager, og når alt er bra er det fantastisk", eller "han er jo så snill da, vanligvis", "jeg er jo glad i ham og vil jo ikke at han skal være alene". Vel, i min verden er ikke dét godt nok. En god dag gjør ikke opp for 10 vonde, og det er noe man må erkjenne med seg selv om man skal komme noe sted. Du har ikke ansvar for hans velbefinnende - han har selv valgt å game i stedet for å være med kompiser, og da må han ta konsekvensene av det. Det kan hende han trives best slik - men kommer du til å klare å leve med en mann som aldri vil være med ut på noe, som ikke har noe nettverk, og som ikke kan aktivisere seg selv sosialt utenfor pc-skjermen? Hvis denne mannen ikke engang gidder å gå på jobb (hallo? har han tenkt å leve på NAV mens han gamer resten av livet - hva slags ambisjon, ansvarsfølelse og attitude er dét??) - hva får deg til å tro at han vil gidde å ta våkenetter med et barn? "For da er det hans eget barn"? I don't think so.

Kjipt å måtte være den fæle kjerringa her, men dette er dødfødt. Du er ung, du har selvinnsikt, du er helt sikkert en vakker, flott og intelligent kvinne, og det er ingen grunn til at du skal slå deg til ro med det første du finner - da går du glipp av mange muligheter, både på kjærlighetsfronten, ift. jobbmuligheter, reisemuligheter, venner osvosv. Du har hele livet foran deg, og akkurat nå setter du ditt eget liv på hylla for å være snill, pliktoppfyllende jente - det er urettferdig, og det finnes ingen grunn eller unnskyldning for at du skal holde på denne mannen. Move on.

Jeg setter pris på slike svar som dette. Det får meg til å tenke på nytt. Min mor pleier å si slikt til meg og da pleier jeg å tenke "Hun har jo rett egentlig". Men så ser jeg på kjæresten min og jeg ser en jeg elsker, en jeg har så lyst til å være sammen med. Men samtidig har jeg egentlig bare lyst til å rømme og oppdage noe nytt og bedre. Noe spennende, noe som får meg til å føle at det ikke er verdt å "kaste" bort tiden på en fyr som nesten bare betyr problemer og hindringer. Selv om han også har mye godt i seg, så veier det kanskje ikke opp for det dårlige...

Jeg skal innrømme at jeg til tider tenker "Bare hvis han gjorde enda en dum ting, løy om noe alvorlig. Da vil det bli lettere for meg å gå min vei. Si til han at dette ikke fungerer."

Det svir å skrive sånt som jeg gjør nå. Men jeg føler virkelig at jeg har tenkt ekstra mye om dagen... jeg føler mer og mer trang for å komme meg bort, oppleve andre ting, bare være en 21 åring. Bare være meg. Jeg vil ikke måtte mase på han om å slutte å spille, jeg vil ikke måtte hjelpe han hele tiden, eller føle at jeg må stille opp ellers får jeg dårlig samvittighet. Jeg vil bare at han skal ha det bra. Selv om han sier "Jeg klarer meg jeg..." så får jeg et stikk i magen. -.-

Anonym poster: ee706537c217af572b70a6ddcaba7e95

[AnonymBruker]

Han har jo ikke kamerater å støtte seg til, som kan ta han med ut på moroheter når han er singel og sikkert lei seg. Han har bare moren sin. Og søstra og faren noen ganger. Han har spillinga si, men han må vel gå lei en dag? Jeg vil være vennen hans og at han skal kunne komme til meg om det er nødvendig. Men jeg er derimot så redd for å bli fristet til å bli sammen med han igjen. Det har skjedd før, så det vet jeg egentlig vil skje. Han blir så hyggelig og annerledes når vi ikke har møtt hverandre på en god stund og ikke er sammen lenger. Og det er den fyren jeg falt for, så det er vel kanskje ikke så rart jeg hver gang faller for fristelsen.

Anonym poster: ee706537c217af572b70a6ddcaba7e95

[Strixvaria]

Jeg setter pris på slike svar som dette. Det får meg til å tenke på nytt. Min mor pleier å si slikt til meg og da pleier jeg å tenke "Hun har jo rett egentlig". Men så ser jeg på kjæresten min og jeg ser en jeg elsker, en jeg har så lyst til å være sammen med. Men samtidig har jeg egentlig bare lyst til å rømme og oppdage noe nytt og bedre. Noe spennende, noe som får meg til å føle at det ikke er verdt å "kaste" bort tiden på en fyr som nesten bare betyr problemer og hindringer. Selv om han også har mye godt i seg, så veier det kanskje ikke opp for det dårlige...

Jeg skal innrømme at jeg til tider tenker "Bare hvis han gjorde enda en dum ting, løy om noe alvorlig. Da vil det bli lettere for meg å gå min vei. Si til han at dette ikke fungerer."

Det svir å skrive sånt som jeg gjør nå. Men jeg føler virkelig at jeg har tenkt ekstra mye om dagen... jeg føler mer og mer trang for å komme meg bort, oppleve andre ting, bare være en 21 åring. Bare være meg. Jeg vil ikke måtte mase på han om å slutte å spille, jeg vil ikke måtte hjelpe han hele tiden, eller føle at jeg må stille opp ellers får jeg dårlig samvittighet. Jeg vil bare at han skal ha det bra. Selv om han sier "Jeg klarer meg jeg..." så får jeg et stikk i magen. -.-

Anonym poster: ee706537c217af572b70a6ddcaba7e95

Så vi er altså like gamle - dette blir jo bare verre og verre! Du kan ikke binde deg til et slikt liv når du er 21 år; det er bare sinnsykt!! Du har hele livet foran deg, og du klamrer deg til et håp om noe som ikke eksisterer i virkeligheten. Et håp om at han skal forandre seg for deg (som jo er tidenes klisjé); at han én dag skal sprette opp av sofaen, hive ut gamingutstyret sitt og få seg en ordentlig jobb. Du ønsker så inderlig, men samtidig tror jeg du vet at dette ikke er liv laga. Det kommer aldri til å bli sånn som du håper, for han er faktisk ikke interessert i det samme som deg. Han har ikke de samme verdiene, de samme drømmene og ambisjonene, og på sikt blir dette en kulturkræsj. Du kommer til å bli så lei av ham, så skuffet og så sint for at du brukte så mye tid på å si at "nok er nok", og så faktisk gå til det steget å gå, at du kommer til å se tilbake på dette mens du lurer på hva f.. du så i den taperen.

Jeg tror du kvier deg for å innse hvor ille dette faktisk er. 21 år, og en kjæreste som bruker all tida si på å game mens han går på NAV. Er dette livet du ønsket deg? Er dette sånn du vil at fremtiden din skal være? Du kan ikke være barnevakt for en voksen mann - det er ikke dét en kjæreste er til for. Du skal ikke legge ditt eget liv på hylla for å tilfredsstille noen andre, uansett hvem det er. Og det må du huske på. Du er verdt mer enn det. Dine drømmer, ønsker og håp er mer verdt enn det - du fortjener bedre, og det er kun du som kan sørge for at du får leve det livet du vil leve. Kjæresten din verken kan eller vil oppfylle drømmene dine, og uansett hvor mye du dagdrømmer kommer det aldri til å skje. Han er ikke interessert. Jeg tror også at du kanskje kvier deg litt for å bli alene - dere har vært sammen siden du var 16 år; du har sannsynligvis aldri vært alene, aldri opplevd den friheten det er å være fullstendig ubunden til mennesker og steder. Kanskje det virker skummelt, men jeg lover deg - det er en befrielse. Å kunne gjøre hva jeg vil, når jeg vil og kun tenke på meg selv, det er verdens beste følelse. Livet som singel er ikke ensomt; du har mer tid til å pleie vennskapene som betyr noe; overskudd til studier og kollokvier med studiekamerater; til å trene; dyrke hobbyer; dra på spontanferie - det er rett og slett SÅ mange ting du kan gjøre, og livet har så ufattelig mye mer å by på enn det du har i dag.

Hvis du vet med deg selv at du ikke kan være bare en venn for ham, så bør du ikke late som noe annet. Det er hans egen skyld at han har forsømt kamerater for spillinga, og når du en dag får ut fingeren og innser hvor dødfødt dette er, så MÅ han sosialisere seg. Når han innser at han faktisk er alene, og at han selv må gjøre noe for å få ting gjort, da kan det hende at det skjer en endring. Men den må komme innenfra - han må ville det selv. Det er utelukkende hans eget ansvar, og det er kun han som kan gjøre noe med det. Det beste er om du kutter ham helt ut - for godt. Det krever viljestyrke, men hvis du tenker deg om, så håper jeg du vil innse at det er det beste for begge parter. Du har kastet bort nok tid, energi og tårer på denne fyren - la ham gå, og gå videre med livet ditt.

Endret 5. mai 2013 av Strixvaria

[AnonymBruker]

Så vi er altså like gamle - dette blir jo bare verre og verre! Du kan ikke binde deg til et slikt liv når du er 21 år; det er bare sinnsykt!! Du har hele livet foran deg, og du klamrer deg til et håp om noe som ikke eksisterer i virkeligheten. Et håp om at han skal forandre seg for deg (som jo er tidenes klisjé); at han én dag skal sprette opp av sofaen, hive ut gamingutstyret sitt og få seg en ordentlig jobb. Du ønsker så inderlig, men samtidig tror jeg du vet at dette ikke er liv laga. Det kommer aldri til å bli sånn som du håper, for han er faktisk ikke interessert i det samme som deg. Han har ikke de samme verdiene, de samme drømmene og ambisjonene, og på sikt blir dette en kulturkræsj. Du kommer til å bli så lei av ham, så skuffet og så sint for at du brukte så mye tid på å si at "nok er nok", og så faktisk gå til det steget å gå, at du kommer til å se tilbake på dette mens du lurer på hva f.. du så i den taperen.

Jeg tror du kvier deg for å innse hvor ille dette faktisk er. 21 år, og en kjæreste som bruker all tida si på å game mens han går på NAV. Er dette livet du ønsket deg? Er dette sånn du vil at fremtiden din skal være? Du kan ikke være barnevakt for en voksen mann - det er ikke dét en kjæreste er til for. Du skal ikke legge ditt eget liv på hylla for å tilfredsstille noen andre, uansett hvem det er. Og det må du huske på. Du er verdt mer enn det. Dine drømmer, ønsker og håp er mer verdt enn det - du fortjener bedre, og det er kun du som kan sørge for at du får leve det livet du vil leve. Kjæresten din verken kan eller vil oppfylle drømmene dine, og uansett hvor mye du dagdrømmer kommer det aldri til å skje. Han er ikke interessert. Jeg tror også at du kanskje kvier deg litt for å bli alene - dere har vært sammen siden du var 16 år; du har sannsynligvis aldri vært alene, aldri opplevd den friheten det er å være fullstendig ubunden til mennesker og steder. Kanskje det virker skummelt, men jeg lover deg - det er en befrielse. Å kunne gjøre hva jeg vil, når jeg vil og kun tenke på meg selv, det er verdens beste følelse. Livet som singel er ikke ensomt; du har mer tid til å pleie vennskapene som betyr noe; overskudd til studier og kollokvier med studiekamerater; til å trene; dyrke hobbyer; dra på spontanferie - det er rett og slett SÅ mange ting du kan gjøre, og livet har så ufattelig mye mer å by på enn det du har i dag.

Hvis du vet med deg selv at du ikke kan være bare en venn for ham, så bør du ikke late som noe annet. Det er hans egen skyld at han har forsømt kamerater for spillinga, og når du en dag får ut fingeren og innser hvor dødfødt dette er, så MÅ han sosialisere seg. Når han innser at han faktisk er alene, og at han selv må gjøre noe for å få ting gjort, da kan det hende at det skjer en endring. Men den må komme innenfra - han må ville det selv. Det er utelukkende hans eget ansvar, og det er kun han som kan gjøre noe med det. Det beste er om du kutter ham helt ut - for godt. Det krever viljestyrke, men hvis du tenker deg om, så håper jeg du vil innse at det er det beste for begge parter. Du har kastet bort nok tid, energi og tårer på denne fyren - la ham gå, og gå videre med livet ditt.

Skulle ønske det var så lett å bare tenke sånn og gå fra han. Jeg har nevnt lenger oppe her (i mitt første innlegg tror jeg) at det har vært slutt mellom oss en gang, og det var da jeg flyttet ut. Bruddet varte i noen uker og jeg hadde det veldig gøy de ukene men følte samt meg litt tom og ensom når jeg først var alene. Men jeg vet jo at det var fordi bruddet fortsatt var veldig ferskt og jeg er vant til å ha noen rundt meg,alltid. Vant til å ha en kjæreste. Men etter noen uker så ble jeg likevel sammen med han igjen, selv om jeg følte at jeg var gladere enn noengang. Men det var bare så fantastisk å kunne klamre meg til han igjen og få kysse han så mye jeg vil igjen. Jeg trodde jo selvfølgelig at det ville bli bedre denne gangen. Det er jo nå ett år siden snart og forholdet er egentlig som det alltid har vært, veldig opp og ned hele tiden.

Jeg tror jeg egentlig vet innerst inne at det beste for både meg og han er at vi går fra hverandre, men det er lettere sagt enn gjort. Men jeg vil faktisk bare slippe forholdet. Men så vil jeg ikke leve uten han... Er så forvirret over hva som er rett og hva som er best når det gjelder dette forholdet. -.-

Anonym poster: ee706537c217af572b70a6ddcaba7e95

[Strixvaria]

Skulle ønske det var så lett å bare tenke sånn og gå fra han. Jeg har nevnt lenger oppe her (i mitt første innlegg tror jeg) at det har vært slutt mellom oss en gang, og det var da jeg flyttet ut. Bruddet varte i noen uker og jeg hadde det veldig gøy de ukene men følte samt meg litt tom og ensom når jeg først var alene. Men jeg vet jo at det var fordi bruddet fortsatt var veldig ferskt og jeg er vant til å ha noen rundt meg,alltid. Vant til å ha en kjæreste. Men etter noen uker så ble jeg likevel sammen med han igjen, selv om jeg følte at jeg var gladere enn noengang. Men det var bare så fantastisk å kunne klamre meg til han igjen og få kysse han så mye jeg vil igjen. Jeg trodde jo selvfølgelig at det ville bli bedre denne gangen. Det er jo nå ett år siden snart og forholdet er egentlig som det alltid har vært, veldig opp og ned hele tiden.

Jeg tror jeg egentlig vet innerst inne at det beste for både meg og han er at vi går fra hverandre, men det er lettere sagt enn gjort. Men jeg vil faktisk bare slippe forholdet. Men så vil jeg ikke leve uten han... Er så forvirret over hva som er rett og hva som er best når det gjelder dette forholdet. -.-

Anonym poster: ee706537c217af572b70a6ddcaba7e95

Du gjør dette veldig vanskelig for deg selv. Jeg tror du liker idéen om dere - den romantiske versjonen som du ser for deg når du mimrer over 'de gode dagene'. Du liker følelsen av at han holder deg, passer på deg og er din. Du liker tryggheten, rammene og det å vite at du har noen. Det har ingenting med denne mannen å gjøre, og er også noe du kan få andre steder. Ærlig talt, dette er ikke noe å lure på. Den eneste som blir lurt her er deg - beklager å måtte si det.

[Løvefrøken]

Har ikke lest de siste kommentarene her... Vil bare si at jeg absolutt forstår følelsene dine. Selv om situasjonene våre er helt forskjellige, så kjenner jeg også på de motstridende følelsene i blant... Noe sier at man bør gå, mens andre sier at man ønsker å bli værende... Har desverre ingen gode råd... Annet enn støttende ord om at du ikke er alene.

[AnonymBruker]

Har ikke lest de siste kommentarene her... Vil bare si at jeg absolutt forstår følelsene dine. Selv om situasjonene våre er helt forskjellige, så kjenner jeg også på de motstridende følelsene i blant... Noe sier at man bør gå, mens andre sier at man ønsker å bli værende... Har desverre ingen gode råd... Annet enn støttende ord om at du ikke er alene.

til deg også! Det hadde vært enklere om man bare visste hva man ville...

Anonym poster: ee706537c217af572b70a6ddcaba7e95