Er jeg bra nok?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en vond oppvekst, med en mor og far som aldri har vært fornøyd med meg. Det har alltid vært noe galt, sover for mye, for lat, for tykk, spiser for mye, er for dårlig på skolen osv. Dette var grunnen til at jeg ble deprimert som veldig ung. Følte meg mye ensom, og hadde det utrolig mye vondt.

I dag bærer jeg vel en del preg av dette, men jeg er ikke deprimert lenger. Men jeg har alltid tenkt at hvis jeg får barn, så skal jeg ALDRI være sånn mot barnet mitt. Mitt barn skal føle seg elsket og mer enn bra nok ved bare være seg selv.

Da jeg fikk barn så forelsket jeg meg dypt og inderlig i barnet mitt, og er ydmyk over det undret som barnet faktisk er. Men det blir jo eldre og det kommer trass osv, og innimellom blir man jo som foreldre gjerne blir irritert og at tålmodigheten tar slutt. Men hver gang jeg mister tålmodigheten eller blir irritert så føler jeg meg så mislykket. Jeg er så redd for å "ødelegge" barnet mitt.

Jeg vet jo at et barn har godt av å ha grenser og at jeg som mor er kun et menneske, et barn har ikke vondt av å se at man har hele spekteret av følelser og ikke bare har det bra hele tiden.

Men følelsen av å frykte og ødelegge barnet mitt har bare blitt sterkere og sterkere. For mine foreldre mente det vel ikke? Altså, de færreste foreldre foreldre ØNSKER å få barnet sitt til å føle seg så elendig. Men enda så klarer de det?

Jeg har ikke opplevd kjærlige foreldre, så hvordan kan jeg bli det? Jeg har mye mangler og jeg er redd at min oppvekst kanskje har ført til at jeg ikke har opplevd/lært hvordan en mor/far skal være og derfor ikke klareres være det selv?

Huff, jeg er redd jeg burde prate med en psykolog for å høre om jeg gjør ting "riktig", sånn at jeg ikke ødelegger barnet mitt fordi jeg ikke kan å oppdra barn.

For mange er dette kanskje bare et teit innlegg og høres utrolig sutrete ut, det er jeg klar over. Men dette er noe som tar mye av min tanker og jeg er oppriktig livredd for at jeg kanskje aldri burde fått barn. Tenk om de vokser opp og hater meg også, slik som jeg hatet foreldrene mine.

Anonym poster: 67524e3a8c9533a54f9f4c42b220913e

[AnonymBruker]

Du høres ut som en dedikert og god mor.

Men hvis du er bekymret ville jeg jobbet med å være godt bevisst på oppvekst og egen fremtoning ovenfor barnet ditt. Sjekk ut noe som heter social security, det har hjulpet meg veldig til å veiledes til å bli en trygg forelder.

Anonym poster: ca58136b4e811d0aa59b2d5391616a5b

[AnonymBruker]

Du høres ut som en dedikert og god mor.

Men hvis du er bekymret ville jeg jobbet med å være godt bevisst på oppvekst og egen fremtoning ovenfor barnet ditt. Sjekk ut noe som heter social security, det har hjulpet meg veldig til å veiledes til å bli en trygg forelder.

Anonym poster: ca58136b4e811d0aa59b2d5391616a5b

Tenker du på en spesiell bok?

Anonym poster: 0f715ef852a84be1be25e68d2882af33

[Missy1]

Jg tror du er en fantastisk mor. Bare det at du tenker over disse tingene viser at du ønsker at barnet ditt får en god oppvekst.

Selv har jeg også hatt en dårlig oppvekst og har følt meg til side satt og usynlig gjennom oppveksten. Er nå 25år og foreldrene mine bryr seg fortsatt lite om meg. Kjenner også på det du sier med mitt barn, men tenker også at jeg har lært av mine foreldre hvordan jeg ikke skal være mot mitt barn. Det er lov å være sliten og det er lov å kjenne på at ting ikke er så greit bestandig. Går man rundt og spyr regnbue overalt når man egentlig ikke har det så greit så blir ikke ting bedre av det.

Vær den beste mammaen du kan være og gled deg over det lille vidunderet du har skapt. Du skal se at barnet ditt får en fin oppvekst så lenge du gir den kjærligheten du har å gi

Hvis du føler at tankene går utover ting i hverdagen og ødelegger deg så er det jo greit å snakke med noen. Hr dere noe tjeneste i kommunen der man kan snakke med noen, eller kanskje du kan snakke med helsesøster?

[AnonymBruker]

Noen fler som har følt det/hatt det sånn?

Anonym poster: 0f715ef852a84be1be25e68d2882af33

[AnonymBruker]

De foreldre som bekymer seg, og bryr seg, er perfekte foreldre. Det som tror de vet alt har mye å lære.

Jeg tror du er mere enn god nok. Det er mennesklig å feile, bekymre seg, lure og fortvile. Vi gjør så godt vi kan og ønsker å gjøre det beste. Det er mennesklig å være sliten, ha liten toleranse/tolmodighet av og til.

Du er altfor streng med deg selv. Se på sluttsummen. Har du barn som fungere og er trygge ? Det sier noe om din jobb som mamma.

Hilsen pappa til to

Anonym poster: a7e3729f9ae34d7ea4a9f780c1bb216a