Min historie.. 11 år,utroskap,terapi,psykisk mishandling.. når er det nok?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 25 år.. traff mannen min som 15 åring, ble gravid og har den dag i dag to barn på 6 og 10 år. Han hadde et slags sammenbrdd når vi hadde vært sammen i 6 år. Alt var galt, ingenting i livet hans var blitt som han ville. Jeg flyttet ut i en uke, men han tryglet meg om å bli å prøve på nytt.. å det gjorde vi. 6 mnd senere giftet vi oss, alt var greit. til nov 2011. Da fikk jeg mld av ei annen jente at han hadde vært utro med henne jevnt over siden 2009.. Jeg ble knust.. jeg flyttet ut av vårt nybygde hjem, og var helt i kjelleren. han fikk totalt sammenbrudd, ble diagnostisert med "kraftig depresjon".. Siden har han gått på piller- vi gikk til terapi i 1 år, var på samlivskurs.. det har nå gått 1,5 år til.. jeg har slitt veldig med utroskapen.. han har drukket alkohol nesten hver dag i 1 år.. han kaller meg det ene og det andre, men "angrer som en hund" etterpå..

Nå i det siste har jeg vært dypt ulykkelig.. han holder på å slutte på antideppresiva, og er igjen der nå at han er så ulykkelig og ingenting er greit.. han drikker så og si hver dag.. å når jeg kommenterer det er jeg bare et "gnagesår".. Jeg er psykisk utslitt.. å vurdere å gå fra han.. men etter så lang tid er det vanskelig og vondt.. jeg elsker han, men er så sliten... ingenting er godt nok.. å jeg vet ikke hvem jeg egentlig er som person.. kanskje på tide å bryte ut å prøve å "finne meg selv".. for etter så lang tid med "undertrykkelse" er jeg blitt den personen han ønsker at jeg kal være.. han er veldig "dominant".. og jeg er redd for å si og gjøre noe galt.. fordi da blir han så sint.. men vi har jo mange fine minner og mange gode stunder også..

Men når er det nok...??

Anonym poster: 19ce7391391910b48e77642a67422289

[Heisenberg]

Men når er det nok...??

Nå!

Du skriver du vil "finne deg selv". Det er ikke det minste rart. Du har gått fra å være et barn til å få ansvaret for barn. Du har aldri levd et voksenliv der du har bare deg selv å ta hensyn til og til å finne ut av hvem du er på egenhånd. Den muligheten vil du heller aldri få all den tid du har barn. Men han kan du med fordel kvitte deg med. Tenk godt etter, er du sammen med han fordi det er tryggere og tross alt den eneste livet du har hatt eller er det av kjærlighet? Jeg tror at mange som binder seg til noen i så ung alder holder ut alt for lenge i elendige forhold fordi det er det eneste man kjenner til. Partneren har blitt en del av oppveksten din og det du har bygd opp av identitet er knyttet til ham. Ser du for deg å leve resten av livet på den måten du gjør nå? Jeg tviler. Kom deg videre i livet nå før det livet du lever nå ødelegger deg helt.

Endret 4. mai 2013 av Heisenberg

[Gjest Miranda2011]

Hør på Heisenberg. Flytt ifra den mannen, ingen skal ha det som du har det nå. Du er ung, mye godt har du i vente.Jeg hadde det også sånn at jeg gikk på nåler i mitt eget hjem, takket være familien min, kom jeg meg ut. Klart det er vanskelig, men jeg tror du må bare ta steget å komme deg vekk ifra han.

[AnonymBruker]

Nå!

Du skriver du vil "finne deg selv". Det er ikke det minste rart. Du har gått fra å være et barn til å få ansvaret for barn. Du har aldri levd et voksenliv der du har bare deg selv å ta hensyn til og til å finne ut av hvem du er på egenhånd. Den muligheten vil du heller aldri få all den tid du har barn. Men han kan du med fordel kvitte deg med. Tenk godt etter, er du sammen med han fordi det er tryggere og tross alt den eneste livet du har hatt eller er det av kjærlighet? Jeg tror at mange som binder seg til noen i så ung alder holder ut alt for lenge i elendige forhold fordi det er det eneste man kjenner til. Partneren har blitt en del av oppveksten din og det du har bygd opp av identitet er knyttet til ham. Ser du for deg å leve resten av livet på den måten du gjør nå? Jeg tviler. Kom deg videre i livet nå før det livet du lever nå ødelegger deg helt.

Jeg tror nok kanskje du har rett.. det er "tryggheten" og vanen ved å alltid ha noen der... Jeg ser ikke for meg å ha dette livet alltid, nei.. ikke i det hele tatt.. men får så dårlig samvittighet også.. overfor barna å sånn...

Anonym poster: 19ce7391391910b48e77642a67422289

[Gjest Faerunpedia]

Jeg tror nok kanskje du har rett.. det er "tryggheten" og vanen ved å alltid ha noen der... Jeg ser ikke for meg å ha dette livet alltid, nei.. ikke i det hele tatt.. men får så dårlig samvittighet også.. overfor barna å sånn...

Anonym poster: 19ce7391391910b48e77642a67422289

Dette kan ikke være noen god situasjon for barna heller. Du gjør både deg selv og dem en stor tjeneste ved å bryte opp. Du skal ikke ha dårlig samvittighet!

[AnonymBruker]

I et sunt og godt forhold skal du ikke måtte gå rundt og være redd for si eller gjøre noe galt, du skal ikke bli satt kallenavn på og du skal heller ikke bli utslitt psykisk av den andre parten.

Anonym poster: c0a664be38ed0299f5ce80629d789e7d

[Steinar40]

TS har i hvert fall mange gode grunner til å gå.

[daemonia]

Når det har gått så langt at du faktisk talt har ofret deg selv og hele din eksistens er basert på et dårlig ekteskap preget av utroskap, psykisk mishandling, og høyt alkoholforbruk så har du faktisk ingenting å tape på å prioritere deg og barna. Tenk på ditt og barnas beste, og ikke minst hvor ulykkelig dette ekteskapet faktisk har gjort deg.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Barna dine skal ha en trygg hverdag, ikke bo med en som drikker daglig og trakker på moren deres. Slik din mann fungerer i dag, kan han ikke bo med dere. Hvis han va velfungerende før han ble deprimert, ville jeg vurdert "pause" mens han fikk en sjanse til å komne seg på bena og kunne være en far og partner igjen, men hvis han alltid har hatt belastende og dominerende trekk ville jeg for all del ikke holdt nien dør på gløtt. Han gir ikke barna sine trygghet, da må du gjøre det. Det er viktig at de får ha kontakt med faren sin, men de må skjermes fra den destruktive situasjonen som er nå. Som mor må du ikke akseptere forhold som bryter deg ned og gjør deg svak, for de små er avhengige av deg. Du skal ikke ha dårlig samvittighet, for dette er noe helt annet enn å gå av kjedsomhet og manglende forelskelse. Gå før dette har fått ta hele barndommen til barna!

[AnonymBruker]

Tusen takk for tilbakemeldinger.. setter jeg virkelig pris på.. Det gir meg mere mot, og da er det kanskje ikke bare meg det er noe galt med...

TS

Anonym poster: 19ce7391391910b48e77642a67422289