Vanlig at partneren fornekter, kronisk sykdom hos den andre?

[AnonymBruker]

Dette lurer jeg veldig på. Hvorfor fornekter noen samboere/kjærester at den andre er kronisk syk?

Er det bra nok svar at de blir syke selv om de skal tenke på at kjæresten er syk?

Hvordan ta det opp ? Jeg synes det er frustrerende at samboeren min ikke vil snakke om at jeg er syk. Det ødelegger faktisk en del av hverdagen min(og hans). For eksempel så er han litt misunnelig på meg som bare går hjemme og kan sove så lenge jeg vil, mens han som regel må stå opp tidlig og dra på jobb. Men jeg er jo misunnelig på han at han kan jobbe! ( Ikke så misunnelig på det å stå opp tidlig da )

Litt vanskelig å forklare, men det går også utover når jeg skal fortelle ting som jeg har opplevd. Har faktisk et eksempel på dette også. I april var jeg på cruise og på vei hjem ble vi stoppet i tolla. Da ble jeg nervøs og det kom masse adrenalin i kroppen min, fordi jeg hadde litt for mye øl( kjøpte feil). Det som skjer med meg da er at jeg siger sammen, blir trøtt, får smerter i muskler, føles ut som om jeg skal svime av, blir desorientert, ukonsentrert og kaldsvetter( sikkert noe mer som jeg ikke husker også) . I tillegg måtte jeg løfte på den tunge bagen min opp på rullebåndet( noe som gjorde alt verre, tåler lite aktivitet). Samboeren min avfeier med at dette skjer med alle når de vet de har med for mye. Også sa han at det at han orker ikke å tenke på at jeg er syk for da blir han syk også.

Dette blir jo også da et problem med husarbeid. Jeg har sagt til han at han ikke kan forvente at jeg skal klare å gjøre f.eks 5 ting om dagen. Eksempler på hva han pleier å spørre meg om å gjøre i løpet av en dag : sette inn og ut av oppvaskmaskinen, re opp, støvsuge, henge opp/ta ned klær og sette på en vask. Dessuten så kommer han gjerne på kvelden og sier: du kan ikke gjøre det imorgen da, også det,også gjerne det, også osv. Jeg har sluttet å ta til meg hva han sier jeg når han sier at jeg skal gjøre så mye. Og det blir jo også et problem når jeg da ikke har gjort det, så blir han sur. Ååååh, blir så irritert noen ganger, men mest lei meg.

Oi, dette ble langt. Kunne sikkert skrivet noe mer, men dette får holde.

Anonym poster: bb1110f8fc79dacfaae41391d055fb32

[Gjest Gjest]

Hva er diagnosen din da? Kan ksje ikke han fornekter den men er lei av at du hele tiden drar sykdommen din opp hver gang du ikke orker noe..

[AnonymBruker]

Det kan hende du er ei drittkjerring som bruker sykdommen din for det den er verdt, men det kan også hende at du faktisk ikke klarer mer enn du sire du gjør. Jeg tror faktisk det siste, men kanskje skjønner ikke partneren din dette?

Min eks så ikke at jeg var syk. Han evnet ikke å ta innover seg at jeg ikke var den sterke superdama jeg alltid hadde vært, og dermed ikke kunne stå på pinne for han. Forholdet hadde skrangla avgårde lenge, men etter jeg ble syk gikk det helt skeis. Min egosentriske eksmann kunne ikke se på at jeg trengte hvile, at jeg hadde smerter osv, så han begynte å sove det meste av tida hjemme, fikk plutselig "migrene" osv.

Først da han så meg igjen et halvt år etter bruddet _så_ han meg og helsa mi. Først da skjønte han, eller ville han skjønne at det ikke var skuespill da jeg lå i senga og vred meg i smerter.

Good riddance...

Anonym poster: bc4912f62dc8a6c76f6c4070e22c6911

[AnonymBruker]

Hva er diagnosen din da? Kan ksje ikke han fornekter den men er lei av at du hele tiden drar sykdommen din opp hver gang du ikke orker noe..

Jeg har PTSD med en fot innenfor ME. Altså kronisk utmattelse, med smerter i tillegg. Nei, jeg drar ikke sykdommen opp hele tiden. Vi "later" som den ikke er der. Altså jeg snakker ikke i tide og utide om sykdommen... Men problemet er at når jeg snakker om en episode om sykdommen som f.eks når vi ble stoppet i tolla så stopper han meg og jeg får ikke pratet ferdig. Jeg synes det var en litt morsom historie i og med at jeg kunne bli tatt for å være veldig nervøs eller dopa når jeg ble stoppa. Når jeg egentlig bare fikk et "anfall". Men nei, jeg snakker ikke om sykdommen hele tiden. Men det er vel ikke riktig at når jeg først gjør det så blir jeg stoppa med : jeg vil ikke høre for da begynner jeg å tenke på at du er syk og da blir jeg syk også.... ???

Det kan hende du er ei drittkjerring som bruker sykdommen din for det den er verdt, men det kan også hende at du faktisk ikke klarer mer enn du sire du gjør. Jeg tror faktisk det siste, men kanskje skjønner ikke partneren din dette?

Min eks så ikke at jeg var syk. Han evnet ikke å ta innover seg at jeg ikke var den sterke superdama jeg alltid hadde vært, og dermed ikke kunne stå på pinne for han. Forholdet hadde skrangla avgårde lenge, men etter jeg ble syk gikk det helt skeis. Min egosentriske eksmann kunne ikke se på at jeg trengte hvile, at jeg hadde smerter osv, så han begynte å sove det meste av tida hjemme, fikk plutselig "migrene" osv.

Først da han så meg igjen et halvt år etter bruddet _så_ han meg og helsa mi. Først da skjønte han, eller ville han skjønne at det ikke var skuespill da jeg lå i senga og vred meg i smerter.

Good riddance...

Anonym poster: bc4912f62dc8a6c76f6c4070e22c6911

Jeg skal love deg at jeg ikke bruker den for det er verdt. Jeg prøver virkelig å gjøre så mye jeg kan. Ofte gjør jeg mer enn jeg bør for å gjøre samboeren glad og fornøyd. F.eks idag skal jeg rydde et hjørne som jeg har lagt masse rot i. Jeg har egentlig ikke ork, men jeg gjør det fordet. Vi skal i tillegg bort idag OG kjøre over en time til et annet sted. Og imorgen skal jeg i selskap ...

Jeg liker ikke å være en drittkjerring jeg. Prøver å gjøre alle til lags.

Anonym poster: bb1110f8fc79dacfaae41391d055fb32

[AnonymBruker]

Det kan hende du er ei drittkjerring som bruker sykdommen din for det den er verdt, men det kan også hende at du faktisk ikke klarer mer enn du sire du gjør. Jeg tror faktisk det siste, men kanskje skjønner ikke partneren din dette?

Anonym poster: bc4912f62dc8a6c76f6c4070e22c6911

Jeg skal love deg at jeg ikke bruker den for det er verdt. Jeg prøver virkelig å gjøre så mye jeg kan. Ofte gjør jeg mer enn jeg bør for å gjøre samboeren glad og fornøyd. F.eks idag skal jeg rydde et hjørne som jeg har lagt masse rot i. Jeg har egentlig ikke ork, men jeg gjør det fordet. Vi skal i tillegg bort idag OG kjøre over en time til et annet sted. Og imorgen skal jeg i selskap ...

Jeg liker ikke å være en drittkjerring jeg. Prøver å gjøre alle til lags.

Anonym poster: bb1110f8fc79dacfaae41391d055fb32

Obs, obs, i tilfelle du ikke så at jeg IKKE mener du er ei drittkjerring (sjøl om partneren din kanskje tror det)

Anonym poster: bc4912f62dc8a6c76f6c4070e22c6911

[AnonymBruker]

(..)

Min eks så ikke at jeg var syk. Han evnet ikke å ta innover seg at jeg ikke var den sterke superdama jeg alltid hadde vært, og dermed ikke kunne stå på pinne for han. Forholdet hadde skrangla avgårde lenge, men etter jeg ble syk gikk det helt skeis. Min egosentriske eksmann kunne ikke se på at jeg trengte hvile, at jeg hadde smerter osv, så han begynte å sove det meste av tida hjemme, fikk plutselig "migrene" osv.

Først da han så meg igjen et halvt år etter bruddet _så_ han meg og helsa mi. Først da skjønte han, eller ville han skjønne at det ikke var skuespill da jeg lå i senga og vred meg i smerter.

Good riddance...

Anonym poster: bc4912f62dc8a6c76f6c4070e22c6911

Dette hørtes grusomt ut.

Jeg har PTSD med en fot innenfor ME. Altså kronisk utmattelse, med smerter i tillegg. Nei, jeg drar ikke sykdommen opp hele tiden. Vi "later" som den ikke er der. Altså jeg snakker ikke i tide og utide om sykdommen... Men problemet er at når jeg snakker om en episode om sykdommen som f.eks når vi ble stoppet i tolla så stopper han meg og jeg får ikke pratet ferdig. Jeg synes det var en litt morsom historie i og med at jeg kunne bli tatt for å være veldig nervøs eller dopa når jeg ble stoppa. Når jeg egentlig bare fikk et "anfall". Men nei, jeg snakker ikke om sykdommen hele tiden. Men det er vel ikke riktig at når jeg først gjør det så blir jeg stoppa med : jeg vil ikke høre for da begynner jeg å tenke på at du er syk og da blir jeg syk også.... ???

Jeg skal love deg at jeg ikke bruker den for det er verdt. Jeg prøver virkelig å gjøre så mye jeg kan. Ofte gjør jeg mer enn jeg bør for å gjøre samboeren glad og fornøyd. F.eks idag skal jeg rydde et hjørne som jeg har lagt masse rot i. Jeg har egentlig ikke ork, men jeg gjør det fordet. Vi skal i tillegg bort idag OG kjøre over en time til et annet sted. Og imorgen skal jeg i selskap ...

Jeg liker ikke å være en drittkjerring jeg. Prøver å gjøre alle til lags.

Anonym poster: bb1110f8fc79dacfaae41391d055fb32

Jeg tror den største feilen her, om jeg tar meg friheten til å kalle det det, er at dere prøver å ignorere sykdommen.

Burde folk med parkinsons prøve å ignorere det, for å gjøre alle rundt seg til lags? Det hadde gått over stokk og stein, om man ikke tilrettelegger for diverse svakheter. Rullestolbrukere og, skal vi andre bare ignorere de? For hvis vi ikke gjør det, så blir vi lam vi og? Det henger jo ikke grep i det hele tatt dette.

Først av alt. Du må prioritere deg selv først.

En grei tommelfingerregel er om du ikke klarer å ta vare på deg selv, så ikke forvent du klarer å ta deg av noen andre heller. I hvert fall ikke la andre tro det. Jeg synes du burde sitte deg ned og snakke ut skikkelig om dette altså. Hvordan hverdagen egentlig er for deg. Dere må jo forstå at det ikke kan fungere dette om han skal forvente like mye av deg som en hver annen? Er du ikke enig da ?

Og således, ta grep om hverdagen din. Ikke gjør så mye som du vet vil slå hardt tilbake.

Og heller gjør ting som kan forbedre tingene litt, om enn bare midlertidig. Har du smerter, slapp av, gå å legg deg eller noe en time og se om det hjelper. Eller gjør hva du selv vet best fungerer.

I likhet med angsten eller hva enn posttraumatisk du har og. Det er det viktigste. Så kommer kjæresten.

Og han må nesten forstå det. Ellers kommer han til å ødelegge deg fullstendig over tid. Tror jeg hvert fall.

Anonym poster: d15998227b74a6ced2a43f750439924b

[Gjest Gjest]

Jeg er i nær familie med en kronisk syk (depresjon, ptsd, r kroniske smerter mm.) Selv om jeg vil være en støtte, er det slitsomt at sykdom og plager er et evig tilbakevendende tema, med problemer jeg ikke kan løse. En føler seg selvfølgelig og med rette superego og nedrig når en tenker på sin egen belastning med å høre på versus den andres belastning med å faktisk være syk, men helt ærlig så føler jeg etter mange år med å være lytter, at jeg ikke har så mye å komne med og at det blir litt overfladisk interesse og at jeg fort vil skifte tema. Jeg prøver å motivere meg ved å fokusere på at det kan være en støtte for personen å i hvertfall få snakket om det. Forteller du ham noen gang at det var godt å få sagt ting? At du føler lettelse når du har fått gitt uttrykk for frustrasjon, eller at du føler deg sett, når han har latt deg tømme deg litt?

[AnonymBruker]

Lett å skjønne at han blir lei om du bruker diagnosen din som en unnskyldning for ikke å gjøre husarbeid.

Anonym poster: 1f3ad4fe2ba910aecc53a01bb3e2b1eb

[Gjest winston]

Men herregud, du er da ikke tjeneren hans heller. Klart du bør få til å gjøre litt arbeid hjemme, men at han skal dirigere hva du skal gjøre er jo litt drøyt..

[Brimi]

Lett å skjønne at han blir lei om du bruker diagnosen din som en unnskyldning for ikke å gjøre husarbeid.

Anonym poster: 1f3ad4fe2ba910aecc53a01bb3e2b1eb

Jeg gjør husarbeid jeg, støvsuger nesten hver eneste dag(har katter). Jeg putter inn i oppvaskmaskinen og tar ut. Jeg rer opp senga et par dager i uka, ellers gjør vi det sammen. Jeg lager mat et par ganger i uka. Vaske har det blitt lite av, men det gjør ikke han heller så

[Brimi]

Ja, vi må nok snakke om det. Men hvordan tar jeg det opp uten at han avfeier med at han ikke vil høre?

Edit: det gikk anonymiteten

Endret 4. mai 2013 av Brimi

[Brimi]

Jeg er i nær familie med en kronisk syk (depresjon, ptsd, r kroniske smerter mm.) Selv om jeg vil være en støtte, er det slitsomt at sykdom og plager er et evig tilbakevendende tema, med problemer jeg ikke kan løse. En føler seg selvfølgelig og med rette superego og nedrig når en tenker på sin egen belastning med å høre på versus den andres belastning med å faktisk være syk, men helt ærlig så føler jeg etter mange år med å være lytter, at jeg ikke har så mye å komne med og at det blir litt overfladisk interesse og at jeg fort vil skifte tema. Jeg prøver å motivere meg ved å fokusere på at det kan være en støtte for personen å i hvertfall få snakket om det. Forteller du ham noen gang at det var godt å få sagt ting? At du føler lettelse når du har fått gitt uttrykk for frustrasjon, eller at du føler deg sett, når han har latt deg tømme deg litt?

Jeg skjønner det veldig godt at det er vanskelig. Derfor prøver jeg å la vær å prate om det. Har ingen venner heller, men jeg snakker ikke om sykdommen

min til samboer. Ihvertfall veldig lite.

Jeg har heller ikke snakket om det du skriver om pp slutten.

Men det jeg har snakket litt om er positive tiltak for hvordan jeg skal fungere bedre i hverdagen.

[Harlekin]

Jeg skjønner det veldig godt at det er vanskelig. Derfor prøver jeg å la vær å prate om det. Har ingen venner heller, men jeg snakker ikke om sykdommen

min til samboer. Ihvertfall veldig lite.

Jeg har heller ikke snakket om det du skriver om pp slutten.

Men det jeg har snakket litt om er positive tiltak for hvordan jeg skal fungere bedre i hverdagen.

Snakker dere også om hvordan han skal ha det bedre i hverdagen? Tenker du også på hvilke ting du faktisk kan gjøre for ham for at han skal ha det bra og bli glad?

Jeg sier dette kun fordi jeg vet at det er lett for syke mennesker å bli veldig selvsentrert, og glemme at partneren sin også kan ha det vanskelig og trenge oppmerksomhet. Det er slett ikke sikkert at du er slik, men jeg ville nevne det sånn i tilfelle.

Dersom du mener at du gjør det du kan for samboeren din, så må dere ta en samtale sammen, der du forklarer hvordan situasjonen oppleves for deg, at du føler at han bagatelliserer / prøver å glemme at du er syk, og at du faktisk trenger å snakke om det. Så får dere komme frem til felles kjørelinjer angående emnet, for det er jo ikke bra med bare prat om sykdom heller, verken for deg eller han.

[AnonymBruker]

Lett å skjønne at han blir lei om du bruker diagnosen din som en unnskyldning for ikke å gjøre husarbeid.

Anonym poster: 1f3ad4fe2ba910aecc53a01bb3e2b1eb

Jeg ser det ikke som at TS bruker det som en unnskyldning, hun gjør jo det hun orker? Noen av de som har ME er så syke at de sitter i rullestol, når de da orker å være ute av senga. Og så mener folk at de bruker det som unnskyldning. Unnskyldning for å slippe å leve, mens alle andre er ute og har et liv? Jah, da er det mye kulere å ligge inne og være syk.

De som ikke gidder å støvsuge fordi de har brukket benet og går på krykker bruker sykdommen skikkelig som unnskyldning, ass.

Anonym poster: eebdb8fd97207fc35a561d7bf17ce2fe

[AnonymBruker]

Hvis du har PTSD kan du ikke få diagnosen ME! Legene har ikke lov til å sette diagnosen ME hvis de ikke er helt sikre på at pasienten er psykisk frisk. Hversåsnill å ikke selvdiagnostiser. Det er fullt mulig å ha PTSD med fatigue, eventuelt CFS. Bruk korrekte termer.

Anonym poster: 156b5fc9c80de45157fed8ab191c6f14

[Brimi]

Hvis du har PTSD kan du ikke få diagnosen ME! Legene har ikke lov til å sette diagnosen ME hvis de ikke er helt sikre på at pasienten er psykisk frisk. Hversåsnill å ikke selvdiagnostiser. Det er fullt mulig å ha PTSD med fatigue, eventuelt CFS. Bruk korrekte termer.

Anonym poster: 156b5fc9c80de45157fed8ab191c6f14

Jeg har ikke fått diagnosen . Og jeg er fremdeles under utredning. Det var forresten spesialisten som sa det. Beklager, skulle ha skrevet at jeg har cfs istedet .

[Brimi]

Snakker dere også om hvordan han skal ha det bedre i hverdagen? Tenker du også på hvilke ting du faktisk kan gjøre for ham for at han skal ha det bra og bli glad?

Jeg sier dette kun fordi jeg vet at det er lett for syke mennesker å bli veldig selvsentrert, og glemme at partneren sin også kan ha det vanskelig og trenge oppmerksomhet. Det er slett ikke sikkert at du er slik, men jeg ville nevne det sånn i tilfelle.

Dersom du mener at du gjør det du kan for samboeren din, så må dere ta en samtale sammen, der du forklarer hvordan situasjonen oppleves for deg, at du føler at han bagatelliserer / prøver å glemme at du er syk, og at du faktisk trenger å snakke om det. Så får dere komme frem til felles kjørelinjer angående emnet, for det er jo ikke bra med bare prat om sykdom heller, verken for deg eller han.

Nei, vi har ikke snakket om det heller. Jeg prøver jo å gjøre han glad og fornøyd . F.eks blir han veldig glad om han kommer hjem fra jobb og kjøkkenet er ryddet så mye som mulig og senga er redd opp. Og dette prøver jeg å gjøre så ofte som mulig. Problemet er at han vil ha det super ryddig hele tiden, men det klarer jeg ikke. Må bare si at jeg har blitt kjempe flink(til meg og være) til å rydde og holde det ryddig!

Men får sette oss ned og ta en ordentlig prat .

[Gjest Gjest]

Jeg har PTSD med en fot innenfor ME. Altså kronisk utmattelse, med smerter i tillegg. Nei, jeg drar ikke sykdommen opp hele tiden. Vi "later" som den ikke er der. Altså jeg snakker ikke i tide og utide om sykdommen... Men problemet er at når jeg snakker om en episode om sykdommen som f.eks når vi ble stoppet i tolla så stopper han meg og jeg får ikke pratet ferdig. Jeg synes det var en litt morsom historie i og med at jeg kunne bli tatt for å være veldig nervøs eller dopa når jeg ble stoppa. Når jeg egentlig bare fikk et "anfall". Men nei, jeg snakker ikke om sykdommen hele tiden. Men det er vel ikke riktig at når jeg først gjør det så blir jeg stoppa med : jeg vil ikke høre for da begynner jeg å tenke på at du er syk og da blir jeg syk

Jeg skal love deg at jeg ikke bruker den for det er verdt. Jeg prøver virkelig å gjøre så mye jeg kan. Ofte gjør jeg mer enn jeg bør for å gjøre samboeren glad og fornøyd. F.eks idag skal jeg rydde et hjørne som jeg har lagt masse rot i. Jeg har egentlig ikke ork, men jeg gjør det fordet. Vi skal i tillegg bort idag OG kjøre over en time til et annet sted. Og imorgen skal jeg i selskap ...

Jeg liker ikke å være en drittkjerring jeg. Prøver å gjøre alle til lags.

Med en fot innenfor ME? Enten har du ME eller så har du det ikke

Anonym poster: bb1110f8fc79dacfaae41391d055fb32

[AnonymBruker]

Nei, vi har ikke snakket om det heller. Jeg prøver jo å gjøre han glad og fornøyd . F.eks blir han veldig glad om han kommer hjem fra jobb og kjøkkenet er ryddet så mye som mulig og senga er redd opp. Og dette prøver jeg å gjøre så ofte som mulig. Problemet er at han vil ha det super ryddig hele tiden, men det klarer jeg ikke. Må bare si at jeg har blitt kjempe flink(til meg og være) til å rydde og holde det ryddig!

Men får sette oss ned og ta en ordentlig prat .

Wow. Om du mener det å rydde kjøkkenet og re senga er noe å juble for forstår jeg nesten ikke hvorfor han bor med deg.

Du burde kanskje bodd i en omsorsgbolig eller lignende om du ikke er i stand til å ta vare på deg selv?

Anonym poster: 1f3ad4fe2ba910aecc53a01bb3e2b1eb

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD med en fot innenfor ME. Altså kronisk utmattelse, med smerter i tillegg. Nei, jeg drar ikke sykdommen opp hele tiden. Vi "later" som den ikke er der. Altså jeg snakker ikke i tide og utide om sykdommen... Men problemet er at når jeg snakker om en episode om sykdommen som f.eks når vi ble stoppet i tolla så stopper han meg og jeg får ikke pratet ferdig. Jeg synes det var en litt morsom historie i og med at jeg kunne bli tatt for å være veldig nervøs eller dopa når jeg ble stoppa. Når jeg egentlig bare fikk et "anfall". Men nei, jeg snakker ikke om sykdommen hele tiden. Men det er vel ikke riktig at når jeg først gjør det så blir jeg stoppa med : jeg vil ikke høre for da begynner jeg å tenke på at du er syk og da blir jeg syk også.... ???

Jeg skal love deg at jeg ikke bruker den for det er verdt. Jeg prøver virkelig å gjøre så mye jeg kan. Ofte gjør jeg mer enn jeg bør for å gjøre samboeren glad og fornøyd. F.eks idag skal jeg rydde et hjørne som jeg har lagt masse rot i. Jeg har egentlig ikke ork, men jeg gjør det fordet. Vi skal i tillegg bort idag OG kjøre over en time til et annet sted. Og imorgen skal jeg i selskap ...

Jeg liker ikke å være en drittkjerring jeg. Prøver å gjøre alle til lags.

Anonym poster: bb1110f8fc79dacfaae41391d055fb32

Rydde et hjørne, sitte på en time i en bil ... DETTE ER UTMATTENDE?

Anonym poster: 1f3ad4fe2ba910aecc53a01bb3e2b1eb