Hvordan komme overens med bonusbarn

[AnonymBruker]

Jeg skal straks flytte sammen med min kjæreste gjennom 2 år. Vi har hver vår sønn som begge er på samme alder. Jeg vil så gjerne komme så godt som mulig overens med sønnen til samboeren min på 6 år, men jeg kjenner det kan bli vanskelig. Han oppfører seg ofte som en trassen 3 åring. Han gråter og sutrer når ting ikke går hans vei. For eksempel hvis vi lager middag begynner han å mase nesten før vi starter om den er ferdig snart og gir seg ikke før den står på bordet. Han bruker stygge ord som helvete og sier hold kjeft til pappaen sin. Når det gjelder forholdet til min sønn så får han lov til å låne alt av min sønns ting, men nekter å låne bort noe av sitt eller dele. Jeg har ikke blandet meg borti noe før, men kjenner at når vi nå skal bo under samme tak så kommer jeg ikke til å akseptere at han er sånn når jeg har ansvaret for han, men samtidig vil jeg jo ha et best mulig forhold. Jeg har snakket med kjæresten min om dette, og han er enig i at sønnen trenger klarere regler. Men tviler på at han egentlig vil klare å innføre det selv. Hvordan går jeg frem på best mulig måte? Kan nevne at guttens mor ikke er inne i bildet.

Anonym poster: 8ecb64da8d0ffcbf1fd8488cff40aef5

[AnonymBruker]

Når det gjelder det med middag, hva med å involvere ham i matlagingen? La ham gjøre enkle oppgaver, så skjønner han hvorfor det tid.

Ellers er det jo farens oppgave å oppdra og sette grenser for gutten. Dere må bli enige om et felles sett med regler, og akseptere at guttene er forskjellige. Snakk sammen!

Anonym poster: 532187eb181eea775749d67279be3167

[AnonymBruker]

Det må å involvere har jeg prøvd, får bare beskjed om at det gidder jeg ihvertfall ikke. Og han er jo ofte ikke sulten en gang, for når middagen står på bordet så spiser han bittelitt også sier han at han er mett. Så er det mas etter en halvtime om at han er sulten igjen. Da gråter og hyler han til pappaen gir etter. Samme er i butikker. Er jo flaut å handle med de når han legger seg ned og hyler som en trassen 2-åring. Jeg tror ganske sikkert det er manglende regler som er problemet her, og vi har blitt enig om felles regler i samme hus for barna. Men jeg skal være en del alene med barna og lurer på hvordan jeg skal få innført regler og gå frem på best mulig måte.

Lurer også på om dette kanskje er normalt for 6-åringer? Og at min 5-åring bare er veldig moden? Tror han oppførte seg litt sånn når han var 2 år.

Anonym poster: 8ecb64da8d0ffcbf1fd8488cff40aef5

[Løvetanten]

Jeg ville ikke flyttet inn med han når det er såpass store utfordringer. Det kommer til å spise deg opp!

Èn ting er å observere det som du gjør nå, men jeg kan love deg at det er noe helt annet å måtte leve med det 24/7. Er dere ikke på samme båt når det gjelder hovedtrekkene i barneoppdragelse så er dere ille ute.

[Løvetanten]

Lurer også på om dette kanskje er normalt for 6-åringer?

Nei, det er det ikke. Det er et resultat av (manglende) oppdragelse.

[Gjest]

Problemet er at pappaen alltid gir etter.

Dermed så får gutten alltid belønning for maset.

Ingenting kommer til å forandre seg før guttens far er villig til å gjøre sin del av jobben.

Synes det er risikabelt for dere å flytte sammen før utfordringene rundt gutten er tatt tak i og han fungerer bedre.

[AnonymBruker]

Ikke flytt sammen!

Anonym poster: 4fd38483d304c70dd9c0fc8d0700db3c

[AnonymBruker]

Det er ikke noe tema å vente med å flytte sammen. Vi har kjøpt hus og flytter inn om kort tid. Så råd om å vente med det er lite interessant. Faren er jo klar over at det må strammere regler til, men hvor mye skal jeg blande meg inn fra starten? Gutten har ikke noe mor inne i bildet og noe av ansvaret faller jo litt på meg. Jeg er klar over at dette kan bli tøft, men er klar for rollen og for å hjelpe denne gutten. Men lurte på tips til hvordan jeg skal gå frem for å få et best mulig forhold fra starten av?

Må være andre her som har taklet litt vanskelige bonusbarn?

Anonym poster: 8ecb64da8d0ffcbf1fd8488cff40aef5

[Ulrikke]

Med mindre du får med deg faren på endringene, så kommer det til å bli konflikter av en annen verden, og ingenting kommer til å endres....

Du må for all del snakke med kjæresten din, fortelle at det er for BARNETS skyld man endrer på ting, barnet kommer til å bli valgt bort av venner osv med den oppførselen hvis det er vant til å få det som det vil hele tiden.

Men som sagt, med mindre HAN endrer og gjennomfører, og ALDRI gir etter for sutring og gnål, så kommer dette til å slite deg ut...

Hilsen stemor til tre!

[AnonymBruker]

Dersom det ikke er noen mor inne i bildet kan du kanske ta en litt mer aktiv rolle selv. Gutten trenger noen som setter grenser, noe faren tydeligvis ikke har gjort så mye. Du trenger ikke bli bestevenn med han, men få han til å respektere deg, vær konsekvent og sett grenser. Kanskje dere kan lage felles familieregler med begge barna tilstede. La de komme med forslag til regler og hvordan man skal oppføre seg mot hverandre.

Anonym poster: c4947246a46aaf3110867987ed115e5b

[AnonymBruker]

Nå er det faren som må komme med endringer og stå for oppdragelsen av barnet sitt. Du kan komme inn etter hvert som han han blir trygg på deg og vant til å ha deg der i hverdagen og delta mer aktivt i oppdragelsen. Hvis du begynner å styre med dette fra deg en, så kommer ungen til å slå seg fullstendig vrang (naturlig nok) og faren kommer til å føle seg presset. Hvis du ikke vil at hele forholdet skal gå til helvete og ungen skal lide unødig, så venter du enten med å flytte sammen til faren har fått mer skikk på gutten, eller ligger lavt i den første tiden, ihvertfall det første året, slik at faren får satt grenser og laget regler uten for mye innblanding fra deg.

Anonym poster: 4fd38483d304c70dd9c0fc8d0700db3c

[AnonymBruker]

Så lenge faren er til stede så er det så klart han som må sette de fleste av grensene, men jeg kommer til å være alene med denne gutten en del også pga farens jobb så da må jeg vel kunne sette noe grenser da? Han er ganske trygg på meg, har jo kjent han i 2 år og har aldri opplevd at han er frekk på samme måte mot meg som han er mot faren sin noen gang.

Anonym poster: 8ecb64da8d0ffcbf1fd8488cff40aef5

[AnonymBruker]

Han er ganske trygg på meg, har jo kjent han i 2 år og har aldri opplevd at han er frekk på samme måte mot meg som han er mot faren sin noen gang.

Anonym poster: 8ecb64da8d0ffcbf1fd8488cff40aef5

Haha, bare vent! "Du bestemmer ikke over meg!" Han banner nok snart til deg, også.

Anonym poster: 4fd38483d304c70dd9c0fc8d0700db3c

[Miia]

Noen tips kan jo være å forberede han på at han ikke får noe på butikken før dere drar, hvis det blir mas får han ikke være med neste gang. Da får han en konsekvens som går ut over akkurat det han gjorde som dere ble enige om at han ikke skulle.

Samme med middagen, gi beskjed at han ikke får mat før neste måltid hvis han ikke spiser seg mett når det faltiske måltidet er..

Du vet det sikkert selv, men det er hvertfall noe som fungerer hos oss med 3-åringen til samboer.

Så er det jo flott at far vil stramme reglene og at dere er enige i det! Det blir sikkert noen tårer og litt hyling først, men så lenge dere jobber godt sammen med dette så skal nok dette gå bra

Lykke til!

[Gjest]

Det er ikke noe tema å vente med å flytte sammen. Vi har kjøpt hus og flytter inn om kort tid. Så råd om å vente med det er lite interessant. Faren er jo klar over at det må strammere regler til, men hvor mye skal jeg blande meg inn fra starten? Gutten har ikke noe mor inne i bildet og noe av ansvaret faller jo litt på meg. Jeg er klar over at dette kan bli tøft, men er klar for rollen og for å hjelpe denne gutten. Men lurte på tips til hvordan jeg skal gå frem for å få et best mulig forhold fra starten av?

Må være andre her som har taklet litt vanskelige bonusbarn?

Anonym poster: 8ecb64da8d0ffcbf1fd8488cff40aef5

Jeg vet at du ikke har tenkt å vente med å flytte sammen for du har drøftet denne problemstillingen tidligere.

Da fikk du også en del matnyttige svar. Hva tror du har endret seg? Venter du at noen har en mirakelkur til deg?

Når vi sier "ikke flytt sammen" er det ikke fordi vi vil være negative og ekle med deg. Det er ikke fordi det er den letteste løsningen ut i fra din situasjon.

Når jeg mener at du bør vente med å flytte sammen, så kommer det av at målet med å flytte sammen må være å ha et godt samliv. For å få et godt samliv så trenger man et godt fundament.

Du og din mann har ikke det fundamentet dere trenger. Derfor er faren overhengenede for at i løpet av et år så skriver du her inne følgende: "Min samboer håndterer ikke å sette grenser for barna. Jeg må ta den aktive oppdragerrollen, og hans sønn er ikke villig til å respektere mine regler. Min samboer er sur på meg fordi jeg er negativ til hans sønn, og dette er et endeløst gjentagende diskusjonsmoment hos oss. Hva skal jeg gjøre?"

Du må ikke flytte sammen nå. Det finnes faktisk andre løsninger om du er villig til å se på dem. Dere kan leie ut boligen dere har kjøpt, og fortsette å bo hver for dere et år mens dere jobber aktivt med problemstillingene. Det er ubekvemt, men der er faktisk enda mer ubekvemt å flytte sammen "samme hva", utsette din sønn for en del traumatiske opplevelser, pumpe endeløst med energi inn i hans sønn for å prøve å fikse problemet, og gå igjennom vanskelige situasjoner som til sist ender med et brudd så huset uansett må selges og dere går hver til deres kant, med unger som ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til voksenpersoner som kommer og går i livet deres.

Og en ting til du bør tenke på. Hvordan er denne mannen som pappa? Han gir etter for mas, forer ungen på usunne saker, setter ikke grenser. Har ingen krav til barna.

Hvorfor synes du at de verdiene er noe du vil introdusere for din sønn? For du vet det går begge veier. Du kan ikke regne med at alt foregår etter dine regler etter at dere har flyttet sammen.

Og hva om du i kjærlighetsrus blir gravid, bestemmer deg for å beholde, og så går forholdet til helvete etterpå? Er dette en mann du vil sende ditt barn på samvær til? Du vet hvordan han er som oppdrager?

Beklager at jeg heller ikke denne gangen gir deg det svaret du vil ha, men jeg mener at du har satt på deg skylapper og fått et tunnelsyn på denne mannen.

Om forholdet deres skal fungere så må han ta et tak. Han må skjerpe inn regleren for sønnen. Unger trenger grenser. Han må innføre normale rutiner. Han er ansvarlig for barnet. Det han bedriver nå er bortimot omsorgssvikt.

Du må våkne, riste av deg dagdrømmene om hvordan ting bør være i en ideell verden, ta av de rosa brillene og bli litt løsningsorientert.

Om du ikke får på plass løsningene før dere flytter sammen, så er det ingen grunn til å tro at det fungerer senere.

Og forresten, jeg er stemor selv, og der har ikke alltid vært en dans på roser.

Mange forhold går til helvete pga problemer med stebarn og slappe partnere. Du har ikke gode ods til å begynne med.

[Gjest Gjest]

Hva med å satse litt forebyggende? Faren har vært alene med jobb, hus, omsorg og oppdragelse i flere år, kanskje kommer guttens problematferd av at fran har lite ovetskudd til ham? Hvis en lager middag, kan den andre ta tak i guttene og leke med dem, f.eks spille et spill eller gå ut og leke med ball. Da får guttene den oppmerksomheten de trenger, uten å lage kvalm for å oppnå det. Slik blir samspillet i familien mer positivt ladet.

[Løvetanten]

Themis sier det sånn det er.

Jeg har også mange års erfaring med å være stemor og å håndtere barn med helt forskjellig oppdragelse. Det er IKKE en grei jobb, og i etterkant ser jeg at det er mange steder jeg skulle handlet annerledes.

De barna som ikke bor her fast kommer fra et hjem som praktiserer det samme som din mann gjør, og det er utmattende. Etter en uke er vi alle helt kjørt! Og enda er det 1000 ganger bedre nå enn i starten. Og Themis sier noe annet kjempeviktig- du kan ikke regne med å kunne beholde dine egne grenser for ditt eget barn når far gjør som han gjør. Dette blir livet ditt hver eneste dag fremover.

Endret 5. mai 2013 av Løvetanten

[Gjest Gjest]

Har vært der du er nå.Hadde store planer om og få orden på gutten om du skjønenr hva jeg mener.

Du kommer til og flytte ut pga utmattelse.Faren er for slapp til og ta tak,så du blir sittende med alt.

Og gutten har mere trass enn det du har.så du taper...

[Teriyaki]

Du har fått mange gode råd her ts. Dessverre kommer du sannsynligvis ikke til å ta de til deg, du kommer til å hoppe i det og etter mer eller mindre tid med eviglange diskusjoner og krangler med kjæresten din, mange frustrasjoner over stebarnet og kanskje også en sønn som begynner å ta etter, så kommer du til å flytte derifra helt utmattet og skuffet over at det ikke gikk bra.

Eller så hadde dere virkelig hellet med dere og alt gikk på skinner. Men du vet nok hva oddsen er.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva dere mener med at det lønner seg å vente med å flytte sammen. Men det er rett og slett ikke noe alternativ. Vi skal få dette til å fungere. Hadde vært annerledes hvis pappaen ikke så problemet og ikke var innstilt på å gjøre noe med det. Men vi har avtalt felles regler som alle skal følge. Jeg tror denne gutten kan ha godt av å få en morsfigur som setter klare grenser og i tillegg omsorg. Og når jeg først har gått til dette steget og la ungene flytte sammen så er det ikke snakk om å gi opp etter en tid.

Anonym poster: 8ecb64da8d0ffcbf1fd8488cff40aef5