Venninne spør meg aldri om noe

[AnonymBruker]

I det siste har jeg lagt merke til at en venninne så og si aldri stiller meg spørsmål. Ikke at jeg forventer at vi skal snakke om meg hele tiden, men hadde jo vært hyggelig om hun ville vite hvordan det gikk med meg.

Her om dagen møttes vi, og det var 2 måneder siden sist vi møttes. Hun stilte meg to spørsmål: hvem jeg skulle på tur med og når (jeg sa jeg skulle reise).

Om henne var vi innom hvordan hun hadde det for tiden, med jobb, samboer, og moren, Hva hun gjorde denne uken, hva hun skal i sommer, en reise hun skal på, og sikkert mye mer som jeg ikke husker.

Er det ikke litt rart?

Anonym poster: 4d08e799da7d7d948190fd7cc63f49b1

[Gjest Kevlarsjäl]

Det er ikke rart: jeg vil påstå at halvparten av folka jeg kjenner er slik. Jeg selv har slike tendenser: jeg glemmer å spørre! Men jeg passer på at samtalen ikke kun dreier seg om meg og mitt.

Den vanligste årsaken til at folk oppfører seg sånn er rutiner. Du og venninna har en rutine om at når dere møtes, så snakker dere hovedsaklig om henne, og det er som rege ldu som stiller spørsmålene. Jeg tør vedde på at når venninna di møter en annen venninne, så er rollene omvendt. Og i et tredje vennskapsforhold er det kanskje 50/50. I så fall er det lett å begynne å endre dette ved å ha en god samtale hvor du etterlyser litt engasjement.

Eventuelt kan du begynne å stille ledende spørsmål: "lurer du ikke på hva som har skjedd med meg i det siste da..? Nå skal du høre..."

Hvis du derimot har hørt fra felles bekjente at hun snakker mye om seg selv og lite om andre kan du regne med at hun bare er veldig selvopptatt og da er det vel ikke så mye å gjøre noe med.

[AnonymBruker]

Det er ikke rart: jeg vil påstå at halvparten av folka jeg kjenner er slik. Jeg selv har slike tendenser: jeg glemmer å spørre! Men jeg passer på at samtalen ikke kun dreier seg om meg og mitt.

Den vanligste årsaken til at folk oppfører seg sånn er rutiner. Du og venninna har en rutine om at når dere møtes, så snakker dere hovedsaklig om henne, og det er som rege ldu som stiller spørsmålene. Jeg tør vedde på at når venninna di møter en annen venninne, så er rollene omvendt. Og i et tredje vennskapsforhold er det kanskje 50/50. I så fall er det lett å begynne å endre dette ved å ha en god samtale hvor du etterlyser litt engasjement.

Eventuelt kan du begynne å stille ledende spørsmål: "lurer du ikke på hva som har skjedd med meg i det siste da..? Nå skal du høre..."

Hvis du derimot har hørt fra felles bekjente at hun snakker mye om seg selv og lite om andre kan du regne med at hun bare er veldig selvopptatt og da er det vel ikke så mye å gjøre noe med.

Takk for svar!

Ja det er jo jeg som stiller henne spørsmål alltid. Prøver å ha pause etter tema, slik at hun kan spørre meg om noe, men det skjer ikke. Blir bare stille, og da spør jeg om noe i steden.

Jeg liker ikke å snakke om meg selv ut av det blå, men plumper jo ut med ting av til.

Aner ikke hvordan hun er med andre, vi har ikke så mange felles bekjente.

Anonym poster: 4d08e799da7d7d948190fd7cc63f49b1

[AnonymBruker]

Før var jeg ekstremt innesluttet og hadde sosial angst, da spurte jeg de få vennene jeg hadde om ganske lite, hadde gått glipp av mye sosialt i mange år så manglet litt sosiale-antenner. Når den sosiale angsten forsvant etter flere år så måtte jeg lære meg å samhandle bedre.

Kan hun ha slitt eller sliter ennå med noe sånt?

Ellers så har jeg lagt merke til at noen bare er sånn, de er utadvente men bryr seg ikke om å spørre andre om ting, da er de som regel mest opptatte av seg selv. Nå når jeg møter noen jeg ikke har mye kontakt med så stille jeg tusen spørsmål Personer jeg omgåes oftere med stiller jeg og mye spørsmål fordi jeg viste kanskje hva de gjorde i helgen og lurer på hvordan det gikk, om de ennå gruer seg til noe spesielt eller andre ting, siden jeg vet hva som skjer i deres liv.

Anonym poster: 3c3fb12f9ea1172424bef726ad5e86b3

[AnonymBruker]

har en slik venninne men hun er så selvopptatt det er bare derfor hun er sånn. hender at hun får noen dager hvor hun stille spm. men som regel handler det meste om henne. jeg kan snakke om et dødsfall i min familie og hun kan likevel vri over samtalen på henne. og det handler alltid om noe helt annet.

Anonym poster: 1048c58e815bcee69b13831c531aac21

[Gjest winston]

Har også en som bare durer i vei med sitt. Hun starter alltid med å spørre hvordan det går med meg, men gir meg ingen tid til å svare på det. Hun er typen som suger krefter ut av en, så ikke så ofte jeg orker hennes selskap.

Har egentlig inntrykk at de fleste har nok med seg og sitt. På jobb er jeg den eneste som spør forsiktig om privatlivet til folk. Ikke mer enn om familie og hva de skal i helgen og sånt. Og ikke fordi jeg er så sabla nysgjerrig, men synes det er høflig å vise litt interesse. Det lille folk vet om meg der, er ting jeg har fortalt.

[Cata]

Jeg synes ikke det er rart. Som jeg har sagt i utallige tråder før så er noen av oss slik skrudd sammen at vi synes det er uhøflig å spørre ut folk. Jeg er en slik. Jeg kan til nød stille spørsmål av typen: "Å skal du på reise. Hvor da?" for jeg har lært meg at de fleste forventer det, men mer personlige spørsmål kommer aldri fra min side. Dvs. jeg kan komme med utdypende spørsmål hvis det er noe de frivillig har begynt å fortelle, for da føler jeg at de har "åpnet" temaet.

Jeg regner rett og slett med at folk forteller meg det de vil jeg skal vite om personlige ting. Sier de ikke noe, så er det rett og slett forde de mener jeg ikke har noe med det.

På samme måte blir jeg veldig uvel hvis noen begynner å spørre ut meg. Jeg går ganske fort i metning og prøver å vri meg unna spørsmålene, for min instinktive reaksjon er: "Hva har du med det å gjøre? Hvorfor skal du absolutt vite det?"

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er rart. Som jeg har sagt i utallige tråder før så er noen av oss slik skrudd sammen at vi synes det er uhøflig å spørre ut folk. Jeg er en slik. Jeg kan til nød stille spørsmål av typen: "Å skal du på reise. Hvor da?" for jeg har lært meg at de fleste forventer det, men mer personlige spørsmål kommer aldri fra min side. Dvs. jeg kan komme med utdypende spørsmål hvis det er noe de frivillig har begynt å fortelle, for da føler jeg at de har "åpnet" temaet.

Jeg regner rett og slett med at folk forteller meg det de vil jeg skal vite om personlige ting. Sier de ikke noe, så er det rett og slett forde de mener jeg ikke har noe med det.

På samme måte blir jeg veldig uvel hvis noen begynner å spørre ut meg. Jeg går ganske fort i metning og prøver å vri meg unna spørsmålene, for min instinktive reaksjon er: "Hva har du med det å gjøre? Hvorfor skal du absolutt vite det?"

Uhøflig å spørre venner?

Vi har kjent hverandre siden vi var på barneskolen. Vi snakker om absolutt alt. Så aner rett og slett ikke hvorfor hun ikke viser mer interesse for meg og livet mitt. Jeg vet jo absolutt alt om henne. Det er så mye hun kunne spurt meg om

Anonym poster: 4d08e799da7d7d948190fd7cc63f49b1

[AnonymBruker]

Uhøflig å spørre venner?

Vi har kjent hverandre siden vi var på barneskolen. Vi snakker om absolutt alt. Så aner rett og slett ikke hvorfor hun ikke viser mer interesse for meg og livet mitt. Jeg vet jo absolutt alt om henne. Det er så mye hun kunne spurt meg om

Anonym poster: 4d08e799da7d7d948190fd7cc63f49b1

Som hun sier det,vi er skrudd sammen forskjellig, og jeg er mye mer følsom og omsorgs person enn noen av mine venninner. De som aldri spør meg hvordan jeg har det eller tar initiativ, eller syns det er "skummelt" å spørre meg om ting, mister jeg fort som venner. Antar at alle trenger de menneskene som er mest lik seg. jeg tror ikke at venninnen din mener noe vondt, men jeg forstår at du undrer.

Likevel vil jeg nevne at noen er rett og slett selvopptatte.

Hvis hun alltid er sånn i alle situasjoner, så er hun nok den selvopptatt typen..

Jeg har venninne jeg skjeden høres med fordi hun er så dårlig på å ta kontakt(jeg prøver,men blir lei)

men når vi først er sammen så bryr hun seg utrolig mye om meg.(og jeg om henne)

Men jeg har også venninne som jeg merker er utålmodig når jeg snakker, aldri stiller oppfølgingsspørsmål og aldri spør hvordan jeg har det. Da tenker jeg at hun er nok litt selvopptatt, for det hun snakker om er så mye mer spennende enn det jeg har å si

Anonym poster: 116b9903a95b527420e93a0d0a968a8b

[Gjest Coolaid]

Jeg har tidligere hatt kompiser som enten har spurt åssen det går, eller spurt om ting, for så å ikke bry seg om det jeg forteller. Jeg har også hatt kompiser som bare vil snakke om seg selv og ikke er interessert i meg i det hele tatt. Legg merke til at jeg skrev "hatt".... Har kuttet ut alle sånne folk og omgir meg heller med mennesker som oppriktig bryr seg. Det er stor forskjell. Livet er mye bedre.

[makkapakka]

hun kommer vel ikke til orde. Jeg har venninner som prater så mye om seg selv, at jeg ikke vet hvilke spørsmål jeg skal stille for å virke interessert.

[Cata]

Uhøflig å spørre venner?

Vi har kjent hverandre siden vi var på barneskolen. Vi snakker om absolutt alt. Så aner rett og slett ikke hvorfor hun ikke viser mer interesse for meg og livet mitt. Jeg vet jo absolutt alt om henne. Det er så mye hun kunne spurt meg om

Anonym poster: 4d08e799da7d7d948190fd7cc63f49b1

Ja, uhøflig å spørre venner. Kan de ikke fortelle selv? Jeg ville lurt veldig på hvorfor en venn som jeg har kjent så lenge velger å ikke snakke meg meg om ting som angår henne. Jeg ville resonnert som så at "Når hun ikke vil snakke med meg uten at jeg spør og graver, så kan vi ikke være så gode venner som jeg trodde. Hvorfor stenger hun meg ute fra livet sitt på den måten?"

Hva med å prøve å snakke med din venninne uten at hun må spørre først? Fortsetter hun å dure i vei med seg og sitt så er jeg enig i at vennskapet muligens er i ubalanse. Hvis du opplever at hun lytter og er interessert i det du har å fortelle, så bør kanskje du også justere kursen litt og ta det opp med henne. Kanskje klarer hun å spørre mer hvis du sier klart fra at du vil bli spurt, og muligens blir det lettere for henne å spørre hvis du faktisk forteller noe frivillig.

[AnonymBruker]

"så hvordan går det med deg?"

"MÅ DU SPØRRE OG GRAVE SÅNN???"

hehe. Jeg tror at du og jeg,Cata,hadde hatt kommunikasjonsproblemer. Men det er det jeg tror det er, tror ikke at noen er uhøflig, bare annerledes.

Anonym poster: 116b9903a95b527420e93a0d0a968a8b

[Cata]

"så hvordan går det med deg?"

"MÅ DU SPØRRE OG GRAVE SÅNN???"

hehe. Jeg tror at du og jeg,Cata,hadde hatt kommunikasjonsproblemer. Men det er det jeg tror det er, tror ikke at noen er uhøflig, bare annerledes.

Anonym poster: 116b9903a95b527420e93a0d0a968a8b

Det ville vi garantert. Jeg ville hatt veldig lyst til å bryte ut med "Slutt å mas", men jeg ville prøvd å beholde høfligheten i det lengste og heller trukket meg unna.

Men jeg er enig, det er sjelden vond vilje som fører til det der. Det er rett og slett forskjellig grunnleggende oppfatning av hvordan man skal opptre i møtet med andre mennesker.

[juliane]

Jeg kan også ta meg selv i å snakke for mye om meg selv av og til. Jeg er god til å spørre (tror jeg) hvis jeg snakker med en person som gjennomgår noe tøft, nettopp har tatt viktige valg eller sånne ting, men i hverdagen hender det jeg kommer hjem fra et møte med en venninne og føler at vi bare snakket om meg. Jeg avbryter ikke når noen forteller for å komme med en annen historie om meg selv, men jeg syns rett og slett det er morsommere å fortelle enn å drive en utspørring. Hvis en venninne har planlagt en spennende ferie forventer jeg faktisk at hun forteller uoppfordret om det hun skal, ikke at jeg må spørre om hvem hun skal reise med, når, hvor osv. Hvis hun selv ikke forteller uten å måtte bli spurt tenker jeg at det ikke er noe hun er spesielt opptatt av, og dermed går jeg ikke mer inn på det jeg heller. Jeg liker best å snakke med venninner som krever sin plass og uoppfordret forteller hva som foregår i livet deres. Noen ganger skjer det mest med meg og da snakker vi mest om meg, andre ganger er det hun som får mest oppmerksomhet.

[Cata]

Hvis en venninne har planlagt en spennende ferie forventer jeg faktisk at hun forteller uoppfordret om det hun skal, ikke at jeg må spørre om hvem hun skal reise med, når, hvor osv. Hvis hun selv ikke forteller uten å måtte bli spurt tenker jeg at det ikke er noe hun er spesielt opptatt av, og dermed går jeg ikke mer inn på det jeg heller. Jeg liker best å snakke med venninner som krever sin plass og uoppfordret forteller hva som foregår i livet deres. Noen ganger skjer det mest med meg og da snakker vi mest om meg, andre ganger er det hun som får mest oppmerksomhet.

Tusen takk, nå fikk du meg til å virke mindre sær . Slik fungerer det mellom meg og mine venninner også. En gang har "Anne" mye å fortelle, siden det skjer mye i hennes liv akkurat da. En annen gang står "Kristine" i fokus for da er det hun som har noe spennende å fortelle, eller trenger oppbacking og oppmuntring, alt ettersom. Og noen ganger er det min tur. Når vi møtes så merker vi fort hvem det er som "trenger" å prate og da får hun plass til det, mens andre ganger er det ingen som har noe spesielt spennende å berette så da er det mer nøytral prat om "vind og vær og klær".

[AnonymBruker]

Jeg føler det blir så teit å bare:

"Det går bra med masteroppgaven min da!" uten at hun har spurt hvordan det går. Forventer virkelig folk at man uoppfordret forteller om ting uten å ha blitt spurt?

Ingen andre venninner er sånn. Vi vet like mye om begge, alle spør og graver, og virker oppriktig interessert i hverandres liv.

Hun ene venninnen min er bare annerledes, og det er selvfølgelig greit.

Og til det som mente hun ikke kom til ordet, leste du hovedinnlegget? Hvis jeg ikke spør om noe, blir det helt stille, og mesteparten av tiden snakker hun. Jeg responderer på det hun sier, kommer med oppfølgingsspørsmål ol. Ellers snakker vi jo ikke sammen. Har prøvd å være stille, og se om hun spør meg om noe, men det skjer ikke

Anonym poster: 4d08e799da7d7d948190fd7cc63f49b1

[AnonymBruker]

Jeg hadde ei venninne tidligere som var sånn. Ikke på grunn av selvopptatthet, men hun var veldig veldig innadvent. Hun spurte ingen andre om spørsmål heller. Svarte kun på de spørsmålene hun ble stilt selv.

Hun ville gjerne treffes, og hadde ingen problemer med å stille spørsmål over meldinger eller chat. Men når man møttes i virkeligheten var saken en annen. Da evnet hun kun å være tilstede, og så måtte andre ta seg av praten.

Engang tenkte jeg over det.. at nå har jeg stilt henne 20 spørsmål på en kveld uten å få ett eneste tilbake! Det var da gått et halvt år siden sist vi så hverandre fordi vi studerer i forskjellige byer. Jeg hadde spurt "hvordan går det?", "hva skal du i jula?", "åssen går det med deg og kjæresten?", "hvordan går det med skole/jobb" osv osv osv. Jeg kom til slutt ikke på mer, også tenkte jeg at nå får hun også ta litt ansvar for samtalen.. så jeg slutter å leke intervjuer.

Men hva skjer?... Absolutt ingenting. Tidenes pinligste pause! Sånn det alltid er med henne. Da er det bare stille.

Ble nødt til å kutte henne ut, for hun var ikke i stand til å gi noe tilbake dessverre. Tror det var en kombinasjon av innadventhet - og at hun ikke følte på det / leste mellom linjer på en slik måte at hun forstod at nå må jeg også stille spørsmål, nå må jeg spørre tilbake. osv.

Anonym poster: efa05c87cbc6766b289f821399963a93

[juliane]

Jeg må bare presisere at jeg selvfølgelig stiller overordnede spørsmål som: "Har du/dere noen ferieplaner i sommer da?". Men hvis svaret er: "Ja, skal til Kreta." er det ikke sikkert jeg gidder å stille en masse oppfølgingsspørsmål. Det er tross alt en hyggelig samtale og ikke et intervju. En venninne som er interessert i å snakke om ferien sin svarer ikke med kun en setning og venter på flere spm, hun svarer noe ala: "Ja, vi endte opp med å bestille to uker til Kreta i midten av juni. Hadde egentlig lyst til Thailand i år også, men siden jeg skal studere fra høsten av fant vi ut at vi fikk spare litt penger. Skal bo på veldig fint hotell i en by som ser veldig hyggelig ut da, så tipper vi får en bra tur allikevel! Og så er det et vennepar vi begge kjenner godt som skal være på samme sted en av ukene, så da blir det en uke med kjærestekliss og en med litt mer aktivitet. Hva med deg, var det ikke Portugal du lurte på sist vi snakket?"

[Cata]

Jeg føler det blir så teit å bare:

"Det går bra med masteroppgaven min da!" uten at hun har spurt hvordan det går. Forventer virkelig folk at man uoppfordret forteller om ting uten å ha blitt spurt?

Anonym poster: 4d08e799da7d7d948190fd7cc63f49b1

Det ville nok blitt litt stusslig om du hadde nøyd deg med "Det går bra med oppgaven." Jeg ville satt pris på at du hadde fortalt om selve oppgaven, eventuelle utfordringer i skriveprosessen, morsomme hendelser mens du lette etter stoff osv. Det er jo et hav å ta av i sånne sammenhenger hvis man vil snakke om det man driver med.

"Hvordan går det med oppgaven din da?"

"Jo takk, det går bra."

*taushet for det er ikke mer å spørre om siden hun alt har svart at det går bra og åpenbart ikke har lyst til å utdype noe mer*